Foreldre bo annenhver uke i huset?

[morsan]

Mener du at separerte også skal leve i sølibat? Jeg mener jeg synes det er inkonsekvent å tenke: Det er OK med sex når man er separert (og dermed gift) men man må ikke leve sammen, for det er umoralsk.

Ihvertfall den separerte kona bør være påpasselig med prevensjon da, for hvis skilsmissen trekker ut i tid risikerer hun at hennes fraseparerte mann anses som far til barnet....;-/

[Gjest dropper nicket nå...]

Jeg mener uansett at det er moralsk feil å flytte sammen med noen så lenge man er gift med en annen. Jeg har ingen problemer med å forstå at man kan anse seg ferdig med ektefellen lenge før man tar ut separasjon, men det hjelper ikke. Nå betyr ikke dette at jeg dømmer folk nord og ned, og de må selvsagt gjøre som de vil, men jeg synes ikke det er rett. Det er lett å glemme at man fortsatt er gift i separasjonstida, men det er man jo.

Nja,- fortsatt gift er vel ikke rett å kalle det. Separert.

Menmen, jeg får tåle at du (og sikkert mange med deg) synes det var galt av oss. Det var vel ikke så mange månedene før de var skilt at jeg flyttet inn, da. Husker ikke helt,- det begynner å bli leeenge siden. Og så var det vel kun i helgene vi bodde i det huset vi flyttet sammen i (og hvor ungene hadde "adgang"),- i uken bodde og jobbet vi et helt annet sted (mange timer unna).

[morsan]

Jeg har også hørt om mange slike tilfeller hvor bruddet kommer som lyn fra klar himmel for den ene. Og for omgangskretsen. Men jeg tror man kan ha planlagt bruddet lenge, og nær sagt startet bygging av nytt reir før man sier noe som helst. Og mange later som alt er bra selv om det ikke er det.

Ja, det kan selvsagt være tilfelle, men vi mennesker er jo nokså finke til å etterrasjonalisere, hva enten det gjelder forhold eller andre ting, så jeg anser det som nokså sannsynlig at det også skjer i stor grad etter en skilsmisse.

"Barna har godt av å ha lykkelige foreldre" eller "barna er så heldige å ha en fantastisk stefar" osv

[Gjest dropper nicket nå...]

Nei, på ingen måte. Men å flytte sammen er mer forpliktende enn bare å være sammen, da har man dannet en formell enhet sammen. Og siden separasjonstida er bare et år, kan jeg ikke skjønne at det er så veldig aktuelt å flytte sammen så fort uansett.

''Og siden separasjonstida er bare et år, kan jeg ikke skjønne at det er så veldig aktuelt å flytte sammen så fort uansett.''

Vel, det kan være praktiske årsaker. Hos oss var det slik at om jeg ikke hadde flyttet (tingene mine) til ham, måtte jeg ha ordnet meg et annet sted å bo i de månedene fram til han ble skilt. På det tidspunktet da jeg innledet et forhold til ham, bodde jeg sammen med en annen, som overtok leiligheten vår.

Litt upraktisk å finne ny leilighet for la oss si 4-6 måneder når jeg likevel skulle flytte til ham uansett.

[KaVa]

Nei, på ingen måte. Men å flytte sammen er mer forpliktende enn bare å være sammen, da har man dannet en formell enhet sammen. Og siden separasjonstida er bare et år, kan jeg ikke skjønne at det er så veldig aktuelt å flytte sammen så fort uansett.

OK - det var oppklarende. Da er det altså ikke det moralske i dette, men det praktiske du reagerer på, slik jeg forstår det.

[name it]

Vi hadde denne ordningen i seperasjonstiden.

Positivt:

Ungene har sin faste "base". (sengen, lukten, venner.. etc..)

De blir gradvis vant til at mamma og pappa ikke er kjærester lenger.

Foreldrene får litt pusterom når de er på "hybelen". Det er jo kanskje en sjanse at dere 2 klarer å komme sammen igjen?

Negativt:

Dette huset kan bli instisusjonspreget. Kjøkkene=vaktrom med en kjapp samtale og en kaffekopp, før dere endrer "skift". Ungene reagerer på at den ene går så fort den andre kommer...

Når den ene får kjæreste, og den andre finner spor. (hva mamma/pappa har på besøk når ungene er lagt, har vel ingen noe med?)

Summasummarum:

Denne ordningen går som en overgang, men best er det at mor og far begynner sitt nye liv så fort de kan. Skape et hjem på sine egne premisser og verdier. Et sted hvor barna kjenner seg velkommen og føler seg hjemme i.

Lykke til

Takk :-)

[Gjest sjøstjerna]

Ja, det er underlig at man krever fra barna noe man ikke orker selv.

Nettopp.

[Gjest sjøstjerna]

Setter også spørsmål ved manges løsning av dette problemet.

Alle er enige om at det ikke er brukbart i lengden for foreldrene å holde på slik. Det koster for mye, både økonomisk og med tanke på samarbeid. Man har lite stabilitet, så mange hensyn som skal taes...

Men det er greit at ungene flytter frem og tilbake hver uke.

Kommentaren fra min eldste jente var at det hørtes veldig stressende ut. Hun kunne ikke tenkt seg det.

Er skilsmissebarn selv. Var tenåring da det skjedde. Kunne aldri tenkt meg flyttet frem og tilbake.

Jeg tror barn har det best med stabilitet og få ha et hjem.

Ser noen mener barn ikke har "privatliv". Jeg må si jeg må stille meg spørrende til en slik kommentar. Alle mine barn har sine privatliv. Ikke da de var helt små- men etterhvert som de vokser opp.

[Gjest jamvold]

''Ville heller satset på å kjøpe rekkehus i samme gate slik at barna kunne gå inn og ut hos begge foreldre uten lang avstand.''

Kjenner til flere som har valgt denne ordningen, men det er ikke bestandig så populært hos alle parter. Barna venner seg til å gå frem og tilbake som de vil, men ikke alltid så greit for foreldre (og eventuelt nye partnere!) når man aldri vet om barna kommer til middag og når de i det hele tatt kommer og går. Som du kanskje skjønner har jeg dette fra den nye partnerens synspunkt .

Skjønner godt hva en ny partner synes. Men hvis man skal tenke på det beste for barna så ville det være optimalt etter min mening.

Kjenner forøvrig en familie som har det slik og det fungerer helt perfekt med nye partnere hos begge de skilte foreldrene.

Kanskje det har noe med innstillingen?

[Gjest jamvold]

I en situasjon jeg kjenner til har foreldrene en viss kamp om barnas gunst, og barna "shopper" middag hos foreldrene, mao velger å spise middag der de skal ha best mat etc. Ganske uholdbart, særlig for den nye partnereren.

Men smarte barn!

[Lillemus]

Er skilsmissebarn selv. Var tenåring da det skjedde. Kunne aldri tenkt meg flyttet frem og tilbake.

Jeg tror barn har det best med stabilitet og få ha et hjem.

Ser noen mener barn ikke har "privatliv". Jeg må si jeg må stille meg spørrende til en slik kommentar. Alle mine barn har sine privatliv. Ikke da de var helt små- men etterhvert som de vokser opp.

Det var meg og jeg sa at voksne og barn ikke har sammenlignbare privatliv og det mener jeg. Men jeg sa også at jeg har inntrykk av at når de fleste kommer i tenårene så avtar flyttingen og barnet blir gjerne boende mer fast hos den ene foreldren, antagelig fordi det da får mer behov for privatliv.

[Gjest sjøstjerna]

Det var meg og jeg sa at voksne og barn ikke har sammenlignbare privatliv og det mener jeg. Men jeg sa også at jeg har inntrykk av at når de fleste kommer i tenårene så avtar flyttingen og barnet blir gjerne boende mer fast hos den ene foreldren, antagelig fordi det da får mer behov for privatliv.

Eller behov for mer stabilitet.

[bustebeisa]

Eller behov for mer stabilitet.

Enig. :-)

[morsan]

Eller behov for mer stabilitet.

Eller har blitt store nok til å forstå at det er stabilitet de har behov for, OG å si fra om det til foreldrene? Eller at "lojaliteten" til foreldrene må vike for barnets egne behov?

[Babette]

OK - det var oppklarende. Da er det altså ikke det moralske i dette, men det praktiske du reagerer på, slik jeg forstår det.

Det er ikke bare det praktiske. Slik jeg ser det, er det flere trinn eller stadier fra man treffer hverandre til man gifter seg. Og hvert trinn er et skritt mot sterkere forpliktelse: Definere seg som kjærester, ha sex, flytte sammen, forlove seg, gifte seg. Det er ikke alle som følger denne rekkefølgen, og når det gjelder barn, kan de dukke opp når som helst etter at man har begynt å ha sex.

Ut fra denne tankegangen er det mer forpliktende å flytte sammen enn bare være sammen. Da er det i mitt hode en forutsetning at man er fri fra tidligere forhold før man for alvor etablerer seg på nytt. Og det er man ikke så lenge man er gift med en annen.

Så vil noen si at dette får bli opp til enhver. Vil de forlove seg i separasjonstida, så dem om det. Og det er jo ikke ulovlig, men jeg er litt lei av at "dette må folk selv avgjøre" alltid skal være det første og største bud. Jeg liker ikke tanken på et samfunn helt uten normer og moralsk rettesnor.

[Babette]

''Og siden separasjonstida er bare et år, kan jeg ikke skjønne at det er så veldig aktuelt å flytte sammen så fort uansett.''

Vel, det kan være praktiske årsaker. Hos oss var det slik at om jeg ikke hadde flyttet (tingene mine) til ham, måtte jeg ha ordnet meg et annet sted å bo i de månedene fram til han ble skilt. På det tidspunktet da jeg innledet et forhold til ham, bodde jeg sammen med en annen, som overtok leiligheten vår.

Litt upraktisk å finne ny leilighet for la oss si 4-6 måneder når jeg likevel skulle flytte til ham uansett.

Hvorfor dropper du nicket hvis du ikke ser noe galt i å flytte sammen med en gift mann?

Og hvis jeg forstår deg rett, flyttet du rett fra en mann til en annen. I mitt hode ville denne situasjonen ha vært en like god grunn til å bo for seg selv en stund som at den nye kjæresten fortsatt var gift. Jeg har problemer med å forstå hvordan man kan omstille seg så kjapt at man kan flytte rett fra den ene samboeren til den neste.

Nå betyr det antakelig lite for deg hva jeg mener om dette, og poenget er heller ikke å angripe eller henge seg opp i enkelttilfeller, jeg er bare redd for at vi går mot et samfunn der "jeg gjør som jeg vil" er det eneste som gjelder.

[Gjest dropper nicket nå...]

Hvorfor dropper du nicket hvis du ikke ser noe galt i å flytte sammen med en gift mann?

Og hvis jeg forstår deg rett, flyttet du rett fra en mann til en annen. I mitt hode ville denne situasjonen ha vært en like god grunn til å bo for seg selv en stund som at den nye kjæresten fortsatt var gift. Jeg har problemer med å forstå hvordan man kan omstille seg så kjapt at man kan flytte rett fra den ene samboeren til den neste.

Nå betyr det antakelig lite for deg hva jeg mener om dette, og poenget er heller ikke å angripe eller henge seg opp i enkelttilfeller, jeg er bare redd for at vi går mot et samfunn der "jeg gjør som jeg vil" er det eneste som gjelder.

1) Jeg dropper nicket i dette tilfellet fordi jeg synes opplysningene identifiserer meg litt for godt,-sammen med de andre tingene jeg skriver om under mitt vanlige nick. Jeg er en av de nickene du ser her til daglig, vil jeg tro. Pleier å bruke et anonymt nick hver gang jeg skriver slike ting som ville kunne få folk til å finne ut hvem jeg er,- hvis noen av mine bekjente vanker her inne, da. Det er da ikke så rart.

2) Jeg skammer meg ikke over det som skjedde den gangen, nei. Han jeg bodde sammen med var en fyr som jeg mest av alt følte vennskap for,- vi var kjærester og samboere, men han visste godt at han ikke var den store kjærligheten for meg, det hadde jeg vært veldig klar på hele veien. Det var en annen jeg var forelsket i den gang vi traff hverandre, og det visste han.Likevel ville han at vi skulle prøve. Vi er i dag fortsatt gode venner. Han syntes ikke at jeg var en så stor drittsekk som du tydeligvis gjør. Vi fikk til og med bryllupsgave av ham da jeg giftet meg med han jeg nå er gift med.

[Gjest dropper nicket nå...]

Hvorfor dropper du nicket hvis du ikke ser noe galt i å flytte sammen med en gift mann?

Og hvis jeg forstår deg rett, flyttet du rett fra en mann til en annen. I mitt hode ville denne situasjonen ha vært en like god grunn til å bo for seg selv en stund som at den nye kjæresten fortsatt var gift. Jeg har problemer med å forstå hvordan man kan omstille seg så kjapt at man kan flytte rett fra den ene samboeren til den neste.

Nå betyr det antakelig lite for deg hva jeg mener om dette, og poenget er heller ikke å angripe eller henge seg opp i enkelttilfeller, jeg er bare redd for at vi går mot et samfunn der "jeg gjør som jeg vil" er det eneste som gjelder.

Forresten synes jeg det blir veldig feil og provoserende når du fortsatt kaller en som er separert for en gift mann. Mener du at en som har et forhold eller bare sex med en som er separert skal svare ja på spørsmålet om hun har et forhold til en gift mann? Du mener at så lenge man er separert skal man ikke innlede forhold til noen?

[Babette]

Forresten synes jeg det blir veldig feil og provoserende når du fortsatt kaller en som er separert for en gift mann. Mener du at en som har et forhold eller bare sex med en som er separert skal svare ja på spørsmålet om hun har et forhold til en gift mann? Du mener at så lenge man er separert skal man ikke innlede forhold til noen?

Man er jo fortsat gift i separasjonstida, enten du liker å høre det det eller ei. Det er et faktum, ikke bare noe jeg "kaller" det.

Men det er likevel, som du er inne på, en annerledes situasjon å være separert enn fortsatt å bo sammen med ektefellen når det gjelder det å være sammen med/ha sex med andre. Og jeg synes ikke man trenger å vente på skilsmissen før man har sex med andre. Separasjonen er klarsignal godt nok til det. Med andre ord ser jeg på det å flytte sammen som et mer alvorlig skritt enn å ha sex sammen.

Og jeg ville ikke ha sagt til en venninne at "jeg har et forhold til en gift mannn" hvis han var separert, da ville man lett misforstå. Jeg ville vel heller ha sagt at han var separert.

[Babette]

1) Jeg dropper nicket i dette tilfellet fordi jeg synes opplysningene identifiserer meg litt for godt,-sammen med de andre tingene jeg skriver om under mitt vanlige nick. Jeg er en av de nickene du ser her til daglig, vil jeg tro. Pleier å bruke et anonymt nick hver gang jeg skriver slike ting som ville kunne få folk til å finne ut hvem jeg er,- hvis noen av mine bekjente vanker her inne, da. Det er da ikke så rart.

2) Jeg skammer meg ikke over det som skjedde den gangen, nei. Han jeg bodde sammen med var en fyr som jeg mest av alt følte vennskap for,- vi var kjærester og samboere, men han visste godt at han ikke var den store kjærligheten for meg, det hadde jeg vært veldig klar på hele veien. Det var en annen jeg var forelsket i den gang vi traff hverandre, og det visste han.Likevel ville han at vi skulle prøve. Vi er i dag fortsatt gode venner. Han syntes ikke at jeg var en så stor drittsekk som du tydeligvis gjør. Vi fikk til og med bryllupsgave av ham da jeg giftet meg med han jeg nå er gift med.

Jeg synes vel ikke at du er noen drittsekk, hvor tar du det fra? Det blir jo på samme måten som alt fra røyking til utroskap. Jeg synes det er galt å røyke, galt å være utro, galt å skulke jobben. Men jeg mener da ikke at de som gjør det er drittsekker. Det er handlingen du har utført jeg ikke bifaller, deg som menneske har jeg ingenting i mot.

Men hvis man inntar et standpunkt, må man holde seg til det. Jeg kan ikke skifte mening bare fordi du kommer med en forklaring om praktiske årsaker og det ene med det andre.