Selvmedlidenhet

[Hutch]

Dette er vel bare ett av utallige inlegg, men bliir litt selvhjelp også dette.

Kjæresten min og mamman til barna våre vil ikke leve med meg mere, noe jeg i og for seg kan forstå. Vi har hatt en turbulent forhold de sist to årene, med mye frem og tilbake. Begge har gjort og sagt ting som burde vært unngått, men det er historie og lar seg ikke forandre.

Alikevel er jeg sikker på at dette er en jente jeg kunne blitt lykkelig med. Hun er vel den eneste personen som jeg noen gang har været så åpen mot, som har sett mine mørkeste og lyseste sider. Og nå blir hun altså borte ifra meg.

Jeg som alltid har vært blid, humørspreder, til og med sjarmerende. Sitter nå som en liten gutt og synes synd på meg selv, mens tårene ikke slutter å trille. Samtidig gnager det meg mere og mer at hun blir borte for meg, og uansett hva jeg sier å gjør. Så støter det henne bare ifra meg, istede for at hun skifter mening.

Jeg klarer ikke forestille meg hvordan jeg skal komme over henne, og langt mindre akseptere at det èn dag kommer en annen mann som bor med barna mine. For i dette lille landet våres, hvor kvinner tilsynelatende diskrimineres om de ikke får stå først i handlekøen. Må jeg faktisk gå rettens vei for å få hovedomsorgen for barna våre.Ikke det at jeg er en dårligere far, en hun er mor. Men fordi jeg er mann, og da skal vi måtte "bevise" at vi er mere skikket!!!!!!!!!!!!!!!!

[Gjest mienna]

Bullshit!

Mine tre barn bor hos sin far.

Tørk tårene og mann deg opp. Vil du være en far for dine barn så nytter det lite å ligge der og sutre.

Første runde for dere er nå megling hos familierådgiver, gjør deg klar til å sett frem dine krav og begunn dem skikkelig.

Ja, for du mener jo at barna har det best hos deg og ikke hos henne? Eller er det såret stolthet det handler om?

Legg en plan nå, legg dine sårede følelser til side. Hva er det beste for BARNA...

Ønsker deg lykke til....og dine rettigheter er like hennes...du må bare reise deg først.

[Hutch]

Bullshit!

Mine tre barn bor hos sin far.

Tørk tårene og mann deg opp. Vil du være en far for dine barn så nytter det lite å ligge der og sutre.

Første runde for dere er nå megling hos familierådgiver, gjør deg klar til å sett frem dine krav og begunn dem skikkelig.

Ja, for du mener jo at barna har det best hos deg og ikke hos henne? Eller er det såret stolthet det handler om?

Legg en plan nå, legg dine sårede følelser til side. Hva er det beste for BARNA...

Ønsker deg lykke til....og dine rettigheter er like hennes...du må bare reise deg først.

Jeg mener ikke at barna har det bedre hos meg. Jeg mener at det er uvesentlig hvor de bor, vi er flinke foreldre begge to. Og har vært hos familierådgiver, som ikke får tatt noen avgjørelse i den forbindelse. Skal jeg ha hovedomsorg, må jeg finne henne "uskikket" på en måte. Det er hun ikke.

Og tiden med barna er vel den eneste tiden jeg er "folk", og ikke savner henne så mye.

[Gjest Valnøtt]

Det er tull at du må gå til sak for å få hovedomsorg for barna. Da har du isåfall skrevet under på en flyttemelding en eller annen gang her? Det er den som har felles adresse med barna som har hovedomsorgen - uansett kjønn.

Men man kan ha mange løsninger. Noen har delt omsorg, noen har mye samvær, noen har samværspappaer som stiller opp på nesten alt det som bo-faste pappaer gjør, og disse tar del i livet til ungene sine på en fullverdig måte, om man kan bruke et slikt uttrykk.

Nå syns jeg det ser ut i innlegget ditt til mienna som om du ønsker ungene hos deg fordi savnet etter henne ikke er så stort da? Det syns jeg du skal tenke litt over. Ja, de er til stor trøst for deg. Men hvordan tror du barna opplever å være hos deg da?

Ta deg litt tid, stell godt med deg selv og la sårene få litt hud på seg. Og holdt hardt, hardt, hardt fast på ett fokuspunkt: Du skal ikke gjøre noe, eller si noe som vanskeliggjør samarbeidet med ungenes mor. For da kaster du vekk billetten til det gode samarbeidet, og da er det fort gjort at du feier deg selv ut av dagliglivet til ungene i samme slengen - det taper alle sammen på.

Lykke til!

[Hutch]

Det er tull at du må gå til sak for å få hovedomsorg for barna. Da har du isåfall skrevet under på en flyttemelding en eller annen gang her? Det er den som har felles adresse med barna som har hovedomsorgen - uansett kjønn.

Men man kan ha mange løsninger. Noen har delt omsorg, noen har mye samvær, noen har samværspappaer som stiller opp på nesten alt det som bo-faste pappaer gjør, og disse tar del i livet til ungene sine på en fullverdig måte, om man kan bruke et slikt uttrykk.

Nå syns jeg det ser ut i innlegget ditt til mienna som om du ønsker ungene hos deg fordi savnet etter henne ikke er så stort da? Det syns jeg du skal tenke litt over. Ja, de er til stor trøst for deg. Men hvordan tror du barna opplever å være hos deg da?

Ta deg litt tid, stell godt med deg selv og la sårene få litt hud på seg. Og holdt hardt, hardt, hardt fast på ett fokuspunkt: Du skal ikke gjøre noe, eller si noe som vanskeliggjør samarbeidet med ungenes mor. For da kaster du vekk billetten til det gode samarbeidet, og da er det fort gjort at du feier deg selv ut av dagliglivet til ungene i samme slengen - det taper alle sammen på.

Lykke til!

Jeg skrev under flyttemelding, dette fordi hun skulle få bo der med barna. Jeg har ingen problemer med å omgås barna mine uten at de får noen følelese av at jeg har skikkelig kjærlighetssorg ovenfor moren. Sammarbeidet med henne går også fint så lenge det går slik hun ønsker.

Jeg deltar aktivt i alle de aktiviteter de deltar på, også skolavslutninger, barnehage, foreldremøte etc. Jeg har de i praksis 50%, selvom dette aldri vil komme ned på noe papir. Og om jeg skulle ha lagt andre planer, og hun ringer å spør om jeg kan ha de, er det helvete på jord om jeg ikke skulle stille opp. Da kan jeg i alle fall glemme å bli spurt nestegang.

Dette handler egentlig om at jeg ikke kommer over henne, jeg har ikke store krav for å trives her i livet. Og familien min gjorde meg faktisk lykkelig. Så dette byunner egentlig ut i at jeg håper jeg kommer over henne en dag, og kanskje kan ha det bra alene.

[Gjest Valnøtt]

Jeg skrev under flyttemelding, dette fordi hun skulle få bo der med barna. Jeg har ingen problemer med å omgås barna mine uten at de får noen følelese av at jeg har skikkelig kjærlighetssorg ovenfor moren. Sammarbeidet med henne går også fint så lenge det går slik hun ønsker.

Jeg deltar aktivt i alle de aktiviteter de deltar på, også skolavslutninger, barnehage, foreldremøte etc. Jeg har de i praksis 50%, selvom dette aldri vil komme ned på noe papir. Og om jeg skulle ha lagt andre planer, og hun ringer å spør om jeg kan ha de, er det helvete på jord om jeg ikke skulle stille opp. Da kan jeg i alle fall glemme å bli spurt nestegang.

Dette handler egentlig om at jeg ikke kommer over henne, jeg har ikke store krav for å trives her i livet. Og familien min gjorde meg faktisk lykkelig. Så dette byunner egentlig ut i at jeg håper jeg kommer over henne en dag, og kanskje kan ha det bra alene.

Det er kjempefint at du stiller opp for ungene :-)

Jeg er glad jeg tolket deg feil og at ungene dine har en pappa som virker.

Jeg håper du kommer over sorgen, og får et godt liv videre.

Klem :-)