Hjelp!!!!!!!!

[Gjest Bettina1983]

Jeg er ei jente på 25 år som for tiden sliter i ekteskapet med min mann. Vi er like gamle og traff hverandre da vi var 19år. Etter bare 1,5år var vi gift og trodde innbilsk på "lykkelig i alle sine dagen". Vi fant jo fort ut at det var ingenting som hette det, selv om vi var lykkelige sammen. De siste årene har gått for det meste i skole, jobb og mer jobb...forskjellige skift er ikke noe greit. Vi har nesten ingen venner igjen i byen vi bor i, og de vi har se vi desverre lite til. De fleste har flyttet for å studere eller jobbe andre steder. Vi er derfor lite sosiale utenom jobb og av og til en øl med arbeidskollegaene. Dagene våre går for det meste i å jobbe og ellers sture forran TVen/dataen. Dersom vi ikke gjør det, diskuterer/krangler vi om dumme ting som penger,familie,sex...eller husarbeid. Vi er har begge fått nonen ekstra kilo etter vi ble sammen, noe vi har lenge snakket om å få vekk. men jeg blir så gal for hver gang vi begynner finner han på en eller annen unnskyldning for å spise helt feil igjen. Poenget er ikke at jeg må ha han med for å slanke meg, men han snakker like mye om det han som meg. jeg vet at jeg kan klare det alene,men blir så irritert over at han gir opp så lett. Det gjelder nemlig ikke bare de ekstra kiloene. Husarbeid foreks. Vi avtaler ditt datt og noe annet om vask og støvsuging, før neste "avtale" kommer unnskyldningen...Det virker som om han har gitt opp alt her i livet. Noe han delvis også sier. Vi har ingen barn,selv om mannen min gjerne vil ha det. Jeg vil ikke ha barn inn i forholdet før vi kan klare å oppføre oss som voksne! det hele er egentlig ganske frustrerende, for vi vet at vi fortsatt har sterke følelser for hverander. Men det virker som om vi i stede for å se på de positive tingene i forholdet, ser vi på de negative nesten hele tiden. Som for eksempel sexlivet vårt. Det begynte heftig og ofte i kjæreste tida,men nå må vi nesten skrive det ned for å huske sist...Sånn vil ingen av oss ha det!!!vi er jo bare 25 for pokker!!Føler meg som 65. De få gangene vi gjør det ender det som regel med at han blir sur for ett eller annet og jeg begynner å gråte. Jeg har slitt litt med tanke på sex siden jeg ofte har smerter under deler av samleiet. Men jeg vil jo så gjerne at det skal være som da vi var 19...eller i alle fall nesten som da. Et annet problem er familien hans, de bor i et sør europeisk land. Naturlig nok er savnet stort, noe som heller ikke er oppmuntrende på forholdet. Jeg klandere han på ingen måte for å savne familien sin. Men de kommer ikke noe nærmere med at han går å furter. Akkurat denne delen kunne jeg ha skrevet en hel masse om.. ÅÅÅÅÅ, det hele er så evig frustrerende. Jeg vil så gjerne tenke på noe annet enn hva neste krangel skal bli... jeg er kortsint (rødglødende i 5 min) mens han kan vare sint i flere timer. Da har jeg det helt jævlig, for jeg vil jo ikke at vi skal gå rundt å være sur på hverander en hel dag. Jeg har også en tendens til å slenge med leppa en gang i blandt, ikke bare til han,men også til andre. Veet at dette ikke er et sjakktrekk og jeg prøver å tenke før jeg gjør det. Men det er jaggu ikke lett! Dette er ofte en ny spritsprut på åpen ild...men så har vi den gode tida da. Der vi ser film og drikker vin. Sitter å skravler i 2 timer ved frokostbordet,drar på biltur eller bare ligger i senga og holder rund hverandre. Disse utrolige deilige øyeblikkene som bare beviser at vi ikke vil gi opp, selv når det blåser som verst! Vi trengen noen kloke ord for å endre kurs, kan du hjelpe?

[Gjest Linhelen]

Dette var et laaaaangt tungt innlegg,men endog,mitt råd er at du kanskje kan spørre ham om å dra til en samlivsterapaut?