mistivsel og fortvilelse har gitt meg følsom tarm/vondt i magen.

[Gjest feelgood]

Hei, jeg er ei dame midt i livet som de siste 10 år har mistrivdes veldig på stedet vi bor. Det er helt ensomt her, vi har bare svigerforeldrene mine ganske nær. Jeg sa til mannen min rett etter vi flyttet hit for 10 år siden at her kunne jeg ikke bo, det er for nærme hans foreldre og altfor ensomt. Jeg har grått nesten hver dag, jeg har bedt ham om å flytte fordi jeg vet at det er umulig for meg å trives på en slik plass. Etter vi flyttet hit har jeg grått veldig mye på natten, han har jo hørt det, men han forteller at han bare har tenkt at slik er det fra begynnelsen, etterhvet vil hun se hvor fint her er. Jeg var alltid trøtt i mangel på søvn og det er såvidt jeg har kunnet holde på jobben. Jeg har vært bunnløst fortvilet over dette, og det har tatt all min tid. Mannen min har oversett problemet, så jeg føler meg sterkt oversett. Nå er det altså blitt slik at jeg de siste par-tre årene har fått en smerte i magen, av og til øverst, av og til neserst, men alltid symmetrisk. Den begynner gjerne på morgenen hvis jeg har disse triste tankene og smerten følger tarmen nedover under ribbena likt på hver side av kroppen. Jeg har aldri vondt i hode/nakke, det er alltid kun i magen. Dette ubehaget/smerten er nesten umulig å få bort, det må bare gå sin gang i løpet av dagen så er det ofte nesten helt borte i 17-18 tiden. Men det kan også forsvinne hvis jeg får tankene over på andre ting, men det er svært vanskelig. Jeg vil gjerne fortsatt være sammen med mannen min, jeg vil " tilgi" eller akseptere det han har gjort mot meg, han har ikke gjort det i vond hensikt og jeg er veldig glad i ham. Men nå er det slik at vi omsider er i ferd med å flytte. Han har altså gitt etter for alle disse årene med press. Og jeg er veldig lykkelig for det, det er nesten for utrolig til å være sant! Problemet er det at magen min er like ille! Det er like ofte som før at jeg våkner og får denne vonde følsomme tarmen som jeg må streve med helt til kvelden. Det er som om kroppen ikke er med på notene, den "forråder" meg! Så spørsmålet er: Har jeg, i disse 10 årene med fortvilelse og gråt, utviklet type depresjon, altså noe som er blitt fysisk? Det kan føles slik og det skremmer egentlig vettet av meg. Før dette hendte var jeg en mye mer positiv og glad person, jeg vil så gjerne bli slik som før igjen. Hva tenker du som fagperson om mitt problem? Vil den fysiske smerten i magen/tarmen kunne forsvinne? Jeg føler selv at det er den som ødelegger for meg, fornuften min jobber for meg og får meg på rett vei, men det er utrolig hemmende med ubehaget/smerten i magen. Når jeg har det klarer jeg ikke å tenke på annet og jeg blir utrolig rasende igjen på mannen min som har latt dette gå så langt. Jeg er egentlig så vanvittig rasende på ham og jeg kan ikke fatte hvor han har vært alle disse årene. Dette er ikke akkurat balsam for kjærlighetsforholdet og det begynner å røyne på for hvor mye mer kritikk han tåler å høre fra meg. Dette er altså mitt problem. Kan jeg håpe på at mageondten vil gå over for godt, eller er dette rett og slett en slags depresjon som har satt seg fast i kroppen? Venter spent på svar. Hilsen ei ganske så fortvilet dame. Tusen takk!