Han sier han vil ta livet sitt hvis jeg flytter

[Gjest veldig bekymret for ham]

har lenge levd i et dødt forhold.. vi har barn. Han har ikke evnet å snakke før, og gjør det heller ikke nå.. han har sosial angst, ingen nære venner, ingen interesser, men jobber og jobber.

For å presissere et par ting! Det er IKKE et lett valg jeg står ovenfor, hverken på grunn av ungene eller ham og meg!!!

Da han ikke evner å snakke, har han heller aldri fortalt meg om seg og sine behov. Det er jeg som har krevd endringer i forholdet ( i lang tid), og som nå har valgt å flytte fordi han tier tingene ihjel isteden for å snakke og bli ferdig.

Vi har aldri kranglet. Jeg kan rope og skrike i håp om at han skal forstå meg, men han sier ingen ting og bare går. Vi passer ikke sammen sexuelt og han er heller ikke villig til å prøve å gjøre noe med det. (har sex 1 gang i året, og da varer det i 10 min).

Han støtter meg ikke. -Fordi han ikke vet hvordan han skal gjøre det.

Han er sjalu og kontrollerende. Jeg har innrømmet å ha snakket med andre (også menn) i perioder hvor jeg har hatt behov for det. Dette godtar han ikke, og blir kontrollerende.

Vel.. lista kan bli lenger. Den siste tiden, etter at jeg sa jeg kom til å flytte, har han prøvd å endre seg ved å være "blid og hyggelig" som han sier.. han har beg. å ta ansvar for ungene og være mer tilstede for de... Jeg er bare så sliten og energiløs om dagen og har gitt opp huset.. Bruker kreftene mine på ungene og that's it. Føler ingen tilhørighet med hans familie.

Han har ikke villet snakke om oss og vårt forhold. Har latet som ingen ting.. (fordi han ikke evner å snakke). -Men for meg er manglende kommunikasjon håpløst!

Vi lever i to separate verdener, uten felles interesser, felles venner osv. Han skylder på meg, at alt er min feil, mens jeg har prøvd i alle år å fortelle ham hva jeg ønsker annerledes.. Da har han svart at "Jeg er for gammel til å forandre meg"

I går sa han, at han kom til å ta livet sitt når jeg reiser..

Jeg ble da så provosert og sa at det måtte han bare gjøre, hvis han trodde det var det greieste..

Saken er, at han ødelegger meg! Han har tatt meg og forholdet for gitt i alle år, og nå gjør han det heller ikke lett for meg å bryte ut..

Hjelp meg noen!!!

[Gjest Valnøtt]

De som truer med å skulle ta livet av seg hvis de ikke får viljen sin, gjennomfører det som regel ikke. Hverken når de er tre år eller eldre :-)

Jeg foreslår at du ikke bryr deg om det når han sier sånn. Hvis du er oppriktig bekymret for at han kan finne på å gjennomføre det, så ringer du legen hans og ber vedkommende kalle ham inn en tur.

Det er uansett ikke slik at du skal oppgi ditt liv og føye deg etter hans ønsker fordi han truer slik.

[Gjest veldig takknemlig for dine svar!]

De som truer med å skulle ta livet av seg hvis de ikke får viljen sin, gjennomfører det som regel ikke. Hverken når de er tre år eller eldre :-)

Jeg foreslår at du ikke bryr deg om det når han sier sånn. Hvis du er oppriktig bekymret for at han kan finne på å gjennomføre det, så ringer du legen hans og ber vedkommende kalle ham inn en tur.

Det er uansett ikke slik at du skal oppgi ditt liv og føye deg etter hans ønsker fordi han truer slik.

Kjære Valnøtt!

Jeg har, ved et par anledninger, skrevet her inne. Du har gitt meg mange gode, kloke svar, men også latt meg forstå at valgene er mine, ene og alene.

Du skrev noe i en tråd forleden om psykisk vold og mishandling. Det er det jeg opplever her.

Jeg skrev ned mange av de tingene som er vanskelig i ekteskapet nå i kveld, mens tårene randt. Jeg forstår da at jeg må komme meg bort, fordi jeg ikke kan få noe nært og godt forhold til mannen jeg egentlig er så glad i. Vi kan ikke få noe godt forhold, fordi vi ikke utfyller hverandre som kjærester.

Der jeg vil snakke meg til løsninger tier han. Der jeg vil handle og komme til enighet og forsoning truer han. Det går ikke.

Jeg får nok ingen dans på roser når jeg flytter. Det er tøft å være alene med små barn, både fysisk, psykisk og økonomisk, men jeg skal klare meg!!!

Det jeg virkelig er redd for er jo ungenes psyke og dere sosiale liv pga lavere økonomi, men jeg skal klare det også!

Takk Valnøtt, for kloke svar og for at du deler din historie med oss her inne. Har sett det i flere innlegg.

-klem...

[Gjest Valnøtt]

Kjære Valnøtt!

Jeg har, ved et par anledninger, skrevet her inne. Du har gitt meg mange gode, kloke svar, men også latt meg forstå at valgene er mine, ene og alene.

Du skrev noe i en tråd forleden om psykisk vold og mishandling. Det er det jeg opplever her.

Jeg skrev ned mange av de tingene som er vanskelig i ekteskapet nå i kveld, mens tårene randt. Jeg forstår da at jeg må komme meg bort, fordi jeg ikke kan få noe nært og godt forhold til mannen jeg egentlig er så glad i. Vi kan ikke få noe godt forhold, fordi vi ikke utfyller hverandre som kjærester.

Der jeg vil snakke meg til løsninger tier han. Der jeg vil handle og komme til enighet og forsoning truer han. Det går ikke.

Jeg får nok ingen dans på roser når jeg flytter. Det er tøft å være alene med små barn, både fysisk, psykisk og økonomisk, men jeg skal klare meg!!!

Det jeg virkelig er redd for er jo ungenes psyke og dere sosiale liv pga lavere økonomi, men jeg skal klare det også!

Takk Valnøtt, for kloke svar og for at du deler din historie med oss her inne. Har sett det i flere innlegg.

-klem...

Jeg har til tider vært litt usikker på om det er mangel på kjærlighet du opplever eller om det er over grensene til mishandling. Er jo ikke så lett når man skal se det over nett og ikke kjenner den det gjelder.

Men da jeg landet på at det du opplever er over streken, var det fordi jeg ser hvor fortvilet han gjør deg, kombinert med hvor følelseskald han virker i forhold til din dype fortvilelse.

Men det som er fint er at jeg kan love deg en ting:

Uansett hvor ille skilsmissen blir, så vil du få tilbake tilliten til dine egne vurderinger og begynne å stole på at du er i stand til å tenke selv. Og du vil, hvis han gir deg en vanskelig prossess, etterhvert lære deg til å bli dyktig til å sette grenser for hva du godtar. Og dette har én uvurderlig effekt: Ungene dine lærer respekt for seg selv fordi moren deres har dette. En større gave kan du nesten ikke gi dem.

Vi er jo her inne på DOL når du trenger oss. Og i RL finnes det en fantastisk innretning som heter krisesenter, hvor sånne som du kan komme og snakke gjennom det du har opplevd og få hjelp til å definere opp mot hva som er normalt og hva som er mishandling, og hvordan du kommer deg videre.

Lykke til, og stor klem. Noe sier meg at du neppe vil angre når du først kommer deg ut :-)

[Gjest Valnøtt]

Kjære Valnøtt!

Jeg har, ved et par anledninger, skrevet her inne. Du har gitt meg mange gode, kloke svar, men også latt meg forstå at valgene er mine, ene og alene.

Du skrev noe i en tråd forleden om psykisk vold og mishandling. Det er det jeg opplever her.

Jeg skrev ned mange av de tingene som er vanskelig i ekteskapet nå i kveld, mens tårene randt. Jeg forstår da at jeg må komme meg bort, fordi jeg ikke kan få noe nært og godt forhold til mannen jeg egentlig er så glad i. Vi kan ikke få noe godt forhold, fordi vi ikke utfyller hverandre som kjærester.

Der jeg vil snakke meg til løsninger tier han. Der jeg vil handle og komme til enighet og forsoning truer han. Det går ikke.

Jeg får nok ingen dans på roser når jeg flytter. Det er tøft å være alene med små barn, både fysisk, psykisk og økonomisk, men jeg skal klare meg!!!

Det jeg virkelig er redd for er jo ungenes psyke og dere sosiale liv pga lavere økonomi, men jeg skal klare det også!

Takk Valnøtt, for kloke svar og for at du deler din historie med oss her inne. Har sett det i flere innlegg.

-klem...

Forresten - om det å være glad i noen...

De følelsene du har når du er glad i noen er følelser du henter fra deg selv. Det er du som har denne kjærligheten i deg og denne evnen til å se noe vakkert i andre. Den evnen og de følelsene blir ikke borte selv om du forlater mannen du er gift med nå. Sannsynligvis treffer du en annen mann som kan gi deg de samme følelsene tilbake fordi han har det samme vakre inni seg og fordi han kan se at det speiler seg i det vakre i deg.

Verden ble veldig ny og veldig annerledes for meg da jeg møtte en mann som hadde evne til like sterk kjærlighet for meg som jeg har for ham. :-)

[Gjest takk for flotte ord!]

De som truer med å skulle ta livet av seg hvis de ikke får viljen sin, gjennomfører det som regel ikke. Hverken når de er tre år eller eldre :-)

Jeg foreslår at du ikke bryr deg om det når han sier sånn. Hvis du er oppriktig bekymret for at han kan finne på å gjennomføre det, så ringer du legen hans og ber vedkommende kalle ham inn en tur.

Det er uansett ikke slik at du skal oppgi ditt liv og føye deg etter hans ønsker fordi han truer slik.

Tusen takk for enda flere fantastiske ord! Det er godt!!

Joda.. vårt havarerte ekteskap kommer nok først og fremst av manglende kjærlighet. Deretter er det forståelsen, nærheten, anerkjenelsen og støtten som mangler.. selvfølgelig pga manglende kommunikasjon.. Når dette har vart over mange år blir det vanskelig for ei som trenger så mye av akkurat dette..

...og så alt det andre som har bygget seg opp over tid.. både hos ham og meg, dessverre.. Alt er jo bare trist, men jeg håper vi tilslutt kan klare å samarbeide om ungene..!!!

Jeg skal jobbe videre med beslutningene mine, som jeg håper snart tar form )