Vanskelig situasjon

[Gjest hjertesukkkkk]

Min mann har , etter min oppfatning, en noe merkelig og vanskelig oppførsel . Det vil si utad , for de som ikke kjenner han så godt , oppfattes han nok som vennlig og imøtekommende. Ovenfor sine gamle foreldre og storesøster , er han hele tiden på tilbydersiden, og oppfører seg som den lillebroren han er, underdaning og oppofrende, spør du meg. Men ovenfor meg , og innad i huset vårt ( har tre ungdommer ) er han tvert i mot : lukket, ordknapp , uttrykker aldri følelser , ber aldri om unnskyldning eller ordner opp om det har vært konflikter , tåler ikke at ungdommene og jeg har krangler ( noe ungdommene synes er rart ) , kommer alltid for sent ( også til viktige skoleforestillinger og møter ) sier han skal ordne opp i saker , men utsetter og utsetter ( om det ikke berører han da ) .Det synes dessuten som om han prøver å legge sitt sinne når han ser tydelig sur og snurt ut , over på meg . Jeg blir for eksempel forbannet om han skrur opp stereoanlegget på fullt under et debattprogram på TV som jeg følger med på , mens han sitter tilsynelatende urørlig og ikke gjør tegn til å forstå min reaksjon.Da virker han egentlig fornøyd . Han er svært ærekjær i jobben, og er ALDRI syk. Stort søvnbehov om ettermiddagene , og er uinteressert i rutiner innenfor husets vegger, selv om jeg er i full jobb og har behov for hjelp med husarbeid. Han mener jeg kontrollerer han , om jeg for eksempel spør hva han skal gjøre i helga. Han har alltids noen hobbyer som kaller, og drar ut av huset så snart anledningen byr seg . Om jeg overser han , og ikke maser om når han kommer hjem til middag eller fra hobbyer, så spør han om jeg ikke bryr meg om han lengre . Altså som en motsetning til at jeg utøver kontroll. Om det går feil med en detalj i huset , som fjernkontrollen på TV , kan han plutselig si at " det er din SKYLD " høytidelig og intenst. Og noen ganger kan han si " du lyver " , helt malplassert, uten sammenheng med tema i samtalen.( Med hånden på hjertet , jeg tror jeg er et ganske ærlig menneske) . Men han pleier å lyve og lure seg unna, si han er andre steder enn han er osv. ( Ikke om de store trekkene i livet ) . Jeg har lest om passiv - aggressiv oppførsel , og lurer på om det kan gjelde han . Jeg synes han blir mer og mer slik jeg beskriver , og nå er han rundt 50. Jeg tror selv jeg er et mennske som det er lett å omgåes og har mange venner. Han har få ( og oppfører seg veldig underdaning ovenfor en frittalende venn , som jeg ikke forstår at kan være et givende forhold for noen av dem) . Jeg synes det er tungt og utmattende å forholde meg til han , fordi jeg oppfatter at han svært ofte spiller ut sin aggresjon på meg. Jeg blir veldig såret for at han vil meg så vondt , men prøver å si til meg selv at han ikke er verd min skuffelse. Jeg vet aldri når det kommer , det er ikke noe mønster som jeg har oppdaget i forhold til hvordan jeg oppførte meg like før ,men det er særlig aktuelt i helgene , når folk flest koser seg . Om jeg konfronterer han med at han ikke har vært der han sa ,eller kommer for sent hjem til middager og diverse avtaler uten varsle , blir han sur , tverr og inneslutta i timesvis. Om jeg sier et forkjært ord til han , er det baluba , fordi han jo føler seg SÅ krenket av meg , og latterliggjort . Og så jeg må jeg gjøre det godt, aldri han, selv om jeg ikke skjønner hvorfor andre regler gjelder for han enn meg . Vi har jo ungdommer som skal slippe å bekymre seg , tenker jeg. Og hvordan forholder jeg meg til han , og beskytter meg selv , uten å ødelegge husfreden og uten å gå fra han før ungene blir voksne ? Jeg har en ansvarsfull jobb og fixer mange utfordringer , men altså ikke denne

[pekkaline]

Det var ganske tettskrevet, men det stod ikke noe om hvor lenge han har vært slik? Evt se på hva som skjedde i livet da han ble slik? Du må være et utrolig sterkt menneske om det har vært slik lenge. Kanskje familierådgiving kan hjelpe han å se hva han gjør? Og kanskje noen av situasjonene kan unngås om dere prater ut om følelsene slik at dere begge kan trø litt varsomt rundt hverandre? Er han deprimert? Har hørt at de da er super blide og hyggelig ute, og faller sammen og gir blaffen innenfor hjemmets fire vegger.

[Toril Hepsø, familieterapeut]

Det er et personlig valg hva en ektefelle skal finne seg i og tåle, uten å forlate forholdet. Du åpner ikke for å separere deg til tross for en svært høy grad av misnøye og mangel på tilfredshet sammen med din mann.

For å gjøre tilværelsen lettere for deg selv høres det ut som du trenger å fokusere på det som er positivt ved din mann. Legg hver dag merke til en ting han sier eller gjør overfor deg eller barna som er bra. Det er lett å bli helt opphengt i det negative og bare vente på at det skal utspille seg. Kommenter gjerne det du synes er bra så han skjønner at du legger merke til det.

Dette krever en stor anstrengelse av deg, men slik det fungerer nå høres enda mer anstrengende ut.

Når du har gjort dette over noen uker og kanskje er litt mindre sint og irritert inni deg kan du jo spørre om dere kan ta en prat om forholdet deres. Det høres viktig ut å forsøke og formidle litt av gangen om hvordan du har det med alle disse situasjonene du beskriver.

Det er veldig mye du har på hjertet, så pass på å ta bare en ting av gangen. Da har du en mulighet til å nå frem og få til å være rolig og saklig. Det er også større muligheter for at han ikke går rett i forsvar og beskylder deg tilbake.

Nyt å ha ungdom i huset, snart har de flyttet og fasen med ansvar for barn er over!