Samværsordning.

[Gjest glad for litt info]

Jeg er en skilt mor med ett barn. Av forskjellige grunner vurderer jeg den nåværende samværsordningen og om det må skje noen forandringer der. Jeg har barnet mitt to-tredjedeler av tiden så det er jeg som har hovedomsorgen. Barnet mitt er 11 år og noen måneder.

Hvis jeg ønsker at far skal ha minstesamvær, hva er det som skal til for å få det gjennom. Barnet mitt har det generelt vondt og i særdeleshet vondt hos far, og får hjelp hos psykolog. Bup er inne i bildet osv. Jeg har sett an dette i tålmodighet en stund nå, men det ser ikke ut til å bli bedre. Barnet mitt ønsker ikke være så mye hos far. Vil ikke dit i det hele tatt, og det er en kamp hver gang. Og jeg tror ikke selv at det er bra å være der mye av ulike årsaker.

Det jeg lurer på er hva jeg skal gjøre for å få utvidet omsorgen. Kan jeg kreve det pga. at det er jeg som allerede har hovedomsorg. Bør jeg gå via barnevernet og retten? Jeg tror ikke far vil ha mindre samvær Det vil han ikke.

Barnet mitt har selv spurt meg om vi kan gå i retten, så jeg er nødt til å begynne å forberede meg på å gjøre et eller annet. Advokaten jeg hadde vedrørende deling av bo sier at 12 år er en veiledende grense.

Er det far og jeg som skal bli såkalt enige, eller hvem er det som jeg kan fremme et slikt ønske til rundt ny ordning? Hva slags myndighet. Den nåværende ordningen har vi hatt i et år.

Jeg opplever at det psykiatriske hjelpeapparatet rundt mitt barn ikke vil gå inn i konkret rådgivning rundt samvær. De er mest interessert i dialog med oss begge foreldre. Det er jo vel og bra, men jeg kan ikke se på at barnet mitt går under i påvente av endringer en håper på.

Kan jeg kreve full omsorg, og så er det heller far som må gå rettens vei, siden jeg har hovedomsorgen?

Jeg skulle ønske barnet mitt kunne hatt det bra i begge sine hjem. Far får veiledning fra barnets psykolog, men jeg vet ikke hvor lenge mitt barn skal være prøveklut i dette prosjektet som går ut på å få far til å være en bedre far. Enn så lenge lider barnet mitt og vil ikke til far og ny familie.

Noen som vet?

[karol]

Hva med at dere tar en runde hos familievernkontoret?

Sammen alle 3, bare dere voksne og/eller alene. Barnet også. Målet må være at far skjønner at barnet trenger å distansere seg litt akkurat nå. Se på muligheten for andre typer kontakt. Kan treffes noen timer, pr tlf mm.

[Gjest glad for litt info]

Hva med at dere tar en runde hos familievernkontoret?

Sammen alle 3, bare dere voksne og/eller alene. Barnet også. Målet må være at far skjønner at barnet trenger å distansere seg litt akkurat nå. Se på muligheten for andre typer kontakt. Kan treffes noen timer, pr tlf mm.

Far og jeg har ikke kontakt. Familievernkontoret mener det bør være på et minimum. Men jeg har prøvd å få han til å komme på familievernkontoret. De kan ikke kalle inn, men jeg har oppfordret han til å ta kontakt med dem via psykologen til barnet mitt.

Jeg får vel prøve atter en gang.

Takk for svar

[karol]

Far og jeg har ikke kontakt. Familievernkontoret mener det bør være på et minimum. Men jeg har prøvd å få han til å komme på familievernkontoret. De kan ikke kalle inn, men jeg har oppfordret han til å ta kontakt med dem via psykologen til barnet mitt.

Jeg får vel prøve atter en gang.

Takk for svar

Jeg vet at samboeren min ble innkalt til samtale etter eksen sitt ønske. Din eks trenger jo ikke å komme samtidig med deg. Viktig at saksbehandler har hatt en snakk med deg om det på forhånd. Også kanskje barnet sånn helt alene. Det er lettere for et barn å si noe når foreldrene ikke er der.

Det er ingenting som heter minstesamvær. Hver og en ordner som det passer de og barnet.

Hva med at du reduserer samværet uten å spørre far. At du legger til rette samvær mellom far og barn som barnet faktisk kan takle. En ting kan være at all overnatting opphører. Treffes de så er det ute for noen timer.

Skjønner at du har det vanskelig. Jeg hadde faktisk tatt hensyn til barnet og fightet det som måtte komme. Dersom du har krefter og ork. Sier ikke at det er lett. Har vært igjennom noe selv hvor jeg nektet far overnatting. Han var fly forbanna på meg men tok ikke saken videre.

[Gjest forstår problemet ditt]

Altså, rent juridisk så har du hovedomsorgen.

Dvs at du har hovedansvaret for barnets ve og vel.

Dere får hjelp av psykolog? Hvorfor? Pga av far?

Det offentlige i form av barnevern/BUP vil normalt ikke blande seg inn i dette, ihvertfall ikke offisielt.

Barnet har krav på å få sin psykiske og fysiske helse ivaretatt også under samvær.

Hvis du mener at så ikke skjer, så er det din plikt/oppgave å gjøre noe med det.

Familievernkontoret kan selvfølgelig kalle inn far til samtale, og også barnet. Dere trenger ikke møte sammen.

Du og faren kan også gjennomføre mekling, og det kan arrangeres at dere møter hver for dere.

Barnet er så stort at dets signaler og meninger skal bli tatt hensyn til og bli hørt på.

Hvis ikke ovvennevnte fører frem, kan du strengt talt holde barnet tilbake fra samvær, uten noen konsekvenser, annet enn at du må grunngi dette på en troverdig måte i en evt. rettsak.

Der er derfor anbefalt og skrive dagbok, hvor du noterer dine betrakninger, barnet reaksjoner og andre ting relatert til samvær.

Dette for å ha noe konkret å vise til ved en evt.rettsak.

Hvis far da ønsker mer samvær, er det han som må stevne deg for retten og be om dette.

Før det i det hele tatt kan skje, er dere nødt til å gjennomføre en såkalt tvungen mekling. Dere vil da få utstedt en attest på at dere har møtt/ikke møtt.

Da må far reise sak innen de 6 mnd en slik attest er gyldig.

Neste steg er da at partene vil innkalles til til rettsmekling.

Der er en dommer, en psykolog/sakkyndig, deres respektive advokater og dere foreldre.

Hensikten er å mekle frem en løsning for å unngå rettsak. Psykologen/sakkyndig vil ha en nokså aktiv rolle i denne meklingen, og det skal da tas utgangspunkt i barnets beste her.

Det vil ganske sikkert bli lagt stort press på dere for å bli enige.

Da er det viktig å ikke gi etter for løsninger som du ikke mener er bra for barnet.

Dette fordi en evt. avtale vil være like bindende som en rettskraftig dom.

Barnet er såpass stort, at det kan være mulighet for at sakkyndig vil/kan ha samtaler med barnet i tillegg.

Hvis dere ikke kommer til enighet, må far ta saken videre til tingretten.

Det vil også da bli oppnevnt en sakkyndig, og det er dennes mening dommeren vil støtte seg på i domsavsigelsen.

Dette er saksgangen, slik det fungerer i dag, og jeg har vært gjennom alt dette.

[Gjest glad for litt info]

Altså, rent juridisk så har du hovedomsorgen.

Dvs at du har hovedansvaret for barnets ve og vel.

Dere får hjelp av psykolog? Hvorfor? Pga av far?

Det offentlige i form av barnevern/BUP vil normalt ikke blande seg inn i dette, ihvertfall ikke offisielt.

Barnet har krav på å få sin psykiske og fysiske helse ivaretatt også under samvær.

Hvis du mener at så ikke skjer, så er det din plikt/oppgave å gjøre noe med det.

Familievernkontoret kan selvfølgelig kalle inn far til samtale, og også barnet. Dere trenger ikke møte sammen.

Du og faren kan også gjennomføre mekling, og det kan arrangeres at dere møter hver for dere.

Barnet er så stort at dets signaler og meninger skal bli tatt hensyn til og bli hørt på.

Hvis ikke ovvennevnte fører frem, kan du strengt talt holde barnet tilbake fra samvær, uten noen konsekvenser, annet enn at du må grunngi dette på en troverdig måte i en evt. rettsak.

Der er derfor anbefalt og skrive dagbok, hvor du noterer dine betrakninger, barnet reaksjoner og andre ting relatert til samvær.

Dette for å ha noe konkret å vise til ved en evt.rettsak.

Hvis far da ønsker mer samvær, er det han som må stevne deg for retten og be om dette.

Før det i det hele tatt kan skje, er dere nødt til å gjennomføre en såkalt tvungen mekling. Dere vil da få utstedt en attest på at dere har møtt/ikke møtt.

Da må far reise sak innen de 6 mnd en slik attest er gyldig.

Neste steg er da at partene vil innkalles til til rettsmekling.

Der er en dommer, en psykolog/sakkyndig, deres respektive advokater og dere foreldre.

Hensikten er å mekle frem en løsning for å unngå rettsak. Psykologen/sakkyndig vil ha en nokså aktiv rolle i denne meklingen, og det skal da tas utgangspunkt i barnets beste her.

Det vil ganske sikkert bli lagt stort press på dere for å bli enige.

Da er det viktig å ikke gi etter for løsninger som du ikke mener er bra for barnet.

Dette fordi en evt. avtale vil være like bindende som en rettskraftig dom.

Barnet er såpass stort, at det kan være mulighet for at sakkyndig vil/kan ha samtaler med barnet i tillegg.

Hvis dere ikke kommer til enighet, må far ta saken videre til tingretten.

Det vil også da bli oppnevnt en sakkyndig, og det er dennes mening dommeren vil støtte seg på i domsavsigelsen.

Dette er saksgangen, slik det fungerer i dag, og jeg har vært gjennom alt dette.

Takk for ditt fyldige og informative svar. Jeg setter stor pris på det og skal se nærmere på de tingene du tar opp.

[Gjest glad for info]

Altså, rent juridisk så har du hovedomsorgen.

Dvs at du har hovedansvaret for barnets ve og vel.

Dere får hjelp av psykolog? Hvorfor? Pga av far?

Det offentlige i form av barnevern/BUP vil normalt ikke blande seg inn i dette, ihvertfall ikke offisielt.

Barnet har krav på å få sin psykiske og fysiske helse ivaretatt også under samvær.

Hvis du mener at så ikke skjer, så er det din plikt/oppgave å gjøre noe med det.

Familievernkontoret kan selvfølgelig kalle inn far til samtale, og også barnet. Dere trenger ikke møte sammen.

Du og faren kan også gjennomføre mekling, og det kan arrangeres at dere møter hver for dere.

Barnet er så stort at dets signaler og meninger skal bli tatt hensyn til og bli hørt på.

Hvis ikke ovvennevnte fører frem, kan du strengt talt holde barnet tilbake fra samvær, uten noen konsekvenser, annet enn at du må grunngi dette på en troverdig måte i en evt. rettsak.

Der er derfor anbefalt og skrive dagbok, hvor du noterer dine betrakninger, barnet reaksjoner og andre ting relatert til samvær.

Dette for å ha noe konkret å vise til ved en evt.rettsak.

Hvis far da ønsker mer samvær, er det han som må stevne deg for retten og be om dette.

Før det i det hele tatt kan skje, er dere nødt til å gjennomføre en såkalt tvungen mekling. Dere vil da få utstedt en attest på at dere har møtt/ikke møtt.

Da må far reise sak innen de 6 mnd en slik attest er gyldig.

Neste steg er da at partene vil innkalles til til rettsmekling.

Der er en dommer, en psykolog/sakkyndig, deres respektive advokater og dere foreldre.

Hensikten er å mekle frem en løsning for å unngå rettsak. Psykologen/sakkyndig vil ha en nokså aktiv rolle i denne meklingen, og det skal da tas utgangspunkt i barnets beste her.

Det vil ganske sikkert bli lagt stort press på dere for å bli enige.

Da er det viktig å ikke gi etter for løsninger som du ikke mener er bra for barnet.

Dette fordi en evt. avtale vil være like bindende som en rettskraftig dom.

Barnet er såpass stort, at det kan være mulighet for at sakkyndig vil/kan ha samtaler med barnet i tillegg.

Hvis dere ikke kommer til enighet, må far ta saken videre til tingretten.

Det vil også da bli oppnevnt en sakkyndig, og det er dennes mening dommeren vil støtte seg på i domsavsigelsen.

Dette er saksgangen, slik det fungerer i dag, og jeg har vært gjennom alt dette.

Takk for alt du skrev til meg. Det var mye der jeg får bruk for. Jeg starter med å snakke med familievernontoret. Jeg har god kontakt med en der.