Påvirkning de første måneder

[Gjest norin]

Hei!

Jeg har nå lest Ane Ramm sin bok "Adoptert", veldig fin bok som normaliserte det å adoptere. Men det er særlig en ting jeg stusset litt over i boken som jeg tenkte det kunne være nyttig å få flere synspunkter på. Hun skriver at hun i flere år etter at hun kom til foreldrene sine var bekymret for om det var nok mat, ettervirkninger av at hun var underernært som spedbarn. Men hvordan er dette mulig? Man kan vel ikke huske ting fra når man kun var et par måneder gammel? Og også det med tilknytningsproblematikk, hun kom til foreldrene da hun var 3 mnd, men likevel hevder hun fikk problemer i forhold til løsrivelse fra moren pga at hun hadde opplevd skifte i omsorgspersoner ofte som spebarn.. Er det ikke litt merkelig at opplevelser fra et så tidlig stadium setter dype spor i den videre utvikling?

[Lillemus]

Har hørt om flere adoptivbarn som rett og slett ikke klarte å stoppe å spise selv når de var store (tenårene). Dette var barn som ikke fikk nok mat som babyer før de ble adoptert bort. så akkurat det er nok ikke unormalt.

[krabba1365381136]

Det er ikke merkelig i det hele tatt!! Spebarn lagrer slike opplevelser i hjernen og husker de hele livet. Les litt og tilknytning hos små barn. Mange adoptivbarn og voksne sliter med ulike problemer og ofte er det tidlig følelsesmessig skade fra den førspråkelig fasen. Dessverre kan hjelpeapparatet alt for lite om dette. Du kan blandt annet lese om dette på www.haarklou.no

[trk1365380645]

Jeg betviler ikke at det man opplever som baby setter spor, ejg bare lurte på en ting: Hvordan kan man vite f.eks om vanskelig løsrivelse skyldes tidlige erfaringer, eller at noen mødre, spes de som har ventet lenge, kanskje holder barna litt "tett og hardt"? Vi er jo også med og former barna våre?

Ble litt rotete, håper noen skjønner!

Mvh

[ahg]

Det er ulike måter å huske på. Noe husker vi bevisst (dvs vi kan sette ord på minnene - vi har bilder, fornemmelser, lukter, lyder osv som vi faktisk husker og kan fortelle om). Andre minner er ubevisste. De er preget inn i oss på et et eller annet vis og påvirker oss, men vi kan ikke huske noe bevisst fra de faktiske hendelsene.

Ubevisste minner virker (minst) like sterkt som bevisste minner. De er som understrømmer som kan få oss til å reagere på "irrasjonelle" måter i visse situasjoner.

Det kan for eksempel gi seg utslag i at vi noen ganger reagerer uforholdsmessig sterkt på bagatellmessige ting. Noe i den (bagatellmessige) nå-situasjonen minner om en tidligere erfaring som har vært vanskelig eller traumatisk, og som er preget inn i oss på et ubevisst plan. Vi har ingen bevisste minner, men vi reagerer som om den opprinnelige situasjonen hadde oppstått på nytt. Reaksjonen kan bestå i irrasjonelt sterke følelser og/eller handlinger som er ute av proporsjon i forhold til nå-situasjonen. Det er akkurat som vi brått blir satt tilbake i tid til den opprinnelige vanskelige/traumatiske hendelsen og reagerer på "autopilot" - uten at vi husker sammenhengen bevisst.

Vet ikke om jeg klarer å uttrykke meg forståelig, men essensen i det jeg sier er at minner godt kan være ubevisste, og de påviker oss i like høy grad som bevisste minner.

Hilsen en som jobber rmed slikt

[Gjest erfaring med det samme]

Et lite spedbarn kan ikke huske noe? Jo da det ligger lagret i underbevistheten. De kan ikke fortelle noe , men foreldre leser fort sine barn å vet hva som plager dem. De kan jo legge sammen to pluss to.

[fillolin]

Jeg betviler ikke at det man opplever som baby setter spor, ejg bare lurte på en ting: Hvordan kan man vite f.eks om vanskelig løsrivelse skyldes tidlige erfaringer, eller at noen mødre, spes de som har ventet lenge, kanskje holder barna litt "tett og hardt"? Vi er jo også med og former barna våre?

Ble litt rotete, håper noen skjønner!

Mvh

Ditt innlegg var kanskje et spørsmål til ahg?

Jeg har ikke noe svar på det, men Ane Ramm stiller akkurat det samme spørsmålet selv ift. sin egen erfaring. Generelt er jo barn veldig ulike og ulikt sårbare og på individnivå er det derfor vanskelig å bestemme årsakene til atferd og følelser så sikkert, men på gruppenivå kan en jo se noen "trender". Derfor ville det også være så fint om det var mer fokus på sammenhengen mellom omsorg ETTER adopsjonen og barnets fungering: hva er det som beskytter? Hvordan er det riktig å reparere? Hvordan skille egne og barnets behov? For alle barn er jo heller ikke like tydelige, og dess større vansker de har hatt, dess vanskeligere er de ofte å tolke. Men nå ble dette kanskje helt en avsporing...

[engletrompet]

Det er ulike måter å huske på. Noe husker vi bevisst (dvs vi kan sette ord på minnene - vi har bilder, fornemmelser, lukter, lyder osv som vi faktisk husker og kan fortelle om). Andre minner er ubevisste. De er preget inn i oss på et et eller annet vis og påvirker oss, men vi kan ikke huske noe bevisst fra de faktiske hendelsene.

Ubevisste minner virker (minst) like sterkt som bevisste minner. De er som understrømmer som kan få oss til å reagere på "irrasjonelle" måter i visse situasjoner.

Det kan for eksempel gi seg utslag i at vi noen ganger reagerer uforholdsmessig sterkt på bagatellmessige ting. Noe i den (bagatellmessige) nå-situasjonen minner om en tidligere erfaring som har vært vanskelig eller traumatisk, og som er preget inn i oss på et ubevisst plan. Vi har ingen bevisste minner, men vi reagerer som om den opprinnelige situasjonen hadde oppstått på nytt. Reaksjonen kan bestå i irrasjonelt sterke følelser og/eller handlinger som er ute av proporsjon i forhold til nå-situasjonen. Det er akkurat som vi brått blir satt tilbake i tid til den opprinnelige vanskelige/traumatiske hendelsen og reagerer på "autopilot" - uten at vi husker sammenhengen bevisst.

Vet ikke om jeg klarer å uttrykke meg forståelig, men essensen i det jeg sier er at minner godt kan være ubevisste, og de påviker oss i like høy grad som bevisste minner.

Hilsen en som jobber rmed slikt

Da vi var beredskapshjem for nyfødte , satt jeg første møte med et av barna på prematuravdelingen, Jeg satt med barnet i fire klokketimer på fanget, matet det stellet det.

Dagen etter var jeg ikke der , men skulle hente det dagen der etter, Da jeg ankom prematuravdelingen gikk en pleierske å bar dette barnet som skrek veldig . Jeg hev på meg "frakken" å sa i det jeg overtok barnet , "Hva er det med deg i dag da?"Demed sukket barnet utkjørt og sovnet inntil meg på direkten. Pleiersken sto der med tårer i øyne å sa "Stakkars liten, her er det foreskjellige som tar barnet opp , steller og mater , Barnet har vært urolig siden du gikk forrige dagen, . Fire timer var altså nok til å føle tilknytning ,altså lukt og stemme er en sans de små merker å trygger seg til.

[ahg]

Da vi var beredskapshjem for nyfødte , satt jeg første møte med et av barna på prematuravdelingen, Jeg satt med barnet i fire klokketimer på fanget, matet det stellet det.

Dagen etter var jeg ikke der , men skulle hente det dagen der etter, Da jeg ankom prematuravdelingen gikk en pleierske å bar dette barnet som skrek veldig . Jeg hev på meg "frakken" å sa i det jeg overtok barnet , "Hva er det med deg i dag da?"Demed sukket barnet utkjørt og sovnet inntil meg på direkten. Pleiersken sto der med tårer i øyne å sa "Stakkars liten, her er det foreskjellige som tar barnet opp , steller og mater , Barnet har vært urolig siden du gikk forrige dagen, . Fire timer var altså nok til å føle tilknytning ,altså lukt og stemme er en sans de små merker å trygger seg til.

Sterkt å lese.

[trk1365380645]

Ditt innlegg var kanskje et spørsmål til ahg?

Jeg har ikke noe svar på det, men Ane Ramm stiller akkurat det samme spørsmålet selv ift. sin egen erfaring. Generelt er jo barn veldig ulike og ulikt sårbare og på individnivå er det derfor vanskelig å bestemme årsakene til atferd og følelser så sikkert, men på gruppenivå kan en jo se noen "trender". Derfor ville det også være så fint om det var mer fokus på sammenhengen mellom omsorg ETTER adopsjonen og barnets fungering: hva er det som beskytter? Hvordan er det riktig å reparere? Hvordan skille egne og barnets behov? For alle barn er jo heller ikke like tydelige, og dess større vansker de har hatt, dess vanskeligere er de ofte å tolke. Men nå ble dette kanskje helt en avsporing...

Jeg spurte vel mest ut i luften, og så kom svaret fra deg, selvfølgelig;-) Spørsmålet ble også forferdelig kort og forenklet fordi det var et lite nurk som forstyrret... Men det er vel nettopp det du skriver jeg tenker og lurer på. Alle barn er forskjellige og alle familier er forskjellige, så hvordan kan jeg vite hva som er personlighet, hva som er vår påvirkning og hva som evt kommer av det som var før oss? På en måte spiller det jo ingen rolle, for det er summen av dette som er våre barn, men noen ganger hadde det vært interessant å vite, fordi det gir forskjellige løsninger. Så lenge det er våre tolkninger kan det være vanskelig å få andre som har med barnet å gjøre, til å akseptere hvordan vi forholder oss til barnet, så det jeg håpet var vel noe som kunne gjøre det klarere for meg hvordan jeg kan finne ut hva som er hva. Men det kan jo ikke måles...

Takk, fillolin:)

Hjertelig hilsen trk

[fillolin]

Jeg spurte vel mest ut i luften, og så kom svaret fra deg, selvfølgelig;-) Spørsmålet ble også forferdelig kort og forenklet fordi det var et lite nurk som forstyrret... Men det er vel nettopp det du skriver jeg tenker og lurer på. Alle barn er forskjellige og alle familier er forskjellige, så hvordan kan jeg vite hva som er personlighet, hva som er vår påvirkning og hva som evt kommer av det som var før oss? På en måte spiller det jo ingen rolle, for det er summen av dette som er våre barn, men noen ganger hadde det vært interessant å vite, fordi det gir forskjellige løsninger. Så lenge det er våre tolkninger kan det være vanskelig å få andre som har med barnet å gjøre, til å akseptere hvordan vi forholder oss til barnet, så det jeg håpet var vel noe som kunne gjøre det klarere for meg hvordan jeg kan finne ut hva som er hva. Men det kan jo ikke måles...

Takk, fillolin:)

Hjertelig hilsen trk

Jeg forstår at dette er en interesse vi har felles og det kunne absolutt være interessant å diskutere det videre! Det kan vi jo også gjøre, her eller et annet sted, men i denne omgang må jeg nøye meg med et spørsmål: er det slik at dere får mange kommentarer/spørsmål til hvordan dere håndterer barnet deres, hvilke valg dere tar o.l.? For isåfall må jo det være spesielt ift. adopterte. Min erfaring er at folk er veldig tilbakeholdne med å kommentere andres måter å være foreldre på, med mindre de blir direkte oppfordret til det. Føler folk dette annerledes med adopterte, tro? For uansett hva andre måtte mene, har jo foreldre en suveren beslutningsrett ift. egne barn og egen familie, så lenge det ikke går over noen grenser, og de fleste er vel temmelig váre for kommentarer ift. egne barn...?

[trk1365380645]

Jeg forstår at dette er en interesse vi har felles og det kunne absolutt være interessant å diskutere det videre! Det kan vi jo også gjøre, her eller et annet sted, men i denne omgang må jeg nøye meg med et spørsmål: er det slik at dere får mange kommentarer/spørsmål til hvordan dere håndterer barnet deres, hvilke valg dere tar o.l.? For isåfall må jo det være spesielt ift. adopterte. Min erfaring er at folk er veldig tilbakeholdne med å kommentere andres måter å være foreldre på, med mindre de blir direkte oppfordret til det. Føler folk dette annerledes med adopterte, tro? For uansett hva andre måtte mene, har jo foreldre en suveren beslutningsrett ift. egne barn og egen familie, så lenge det ikke går over noen grenser, og de fleste er vel temmelig váre for kommentarer ift. egne barn...?

Hei igjen!

Jeg tenkte mest på andre som har med barna å gjøre, som besteforeldre, barnehage, SFO, skole etc, altså folk som skal "håndtere" barnet på egenhånd, og for en del av dem kan det være noen ting det tar tid å forstå. Spesielt hvis de har prøvd en løsning på samme type atferd før og det virket...

Heldigvis er det ikke ofte vi får kommentarer på hva vi gjør, selv om jeg jo kan se på folk at de noen ganger er uenig;-) Og så lenge det blir fremsatt på en fin måte syns jeg stort sett det er greit å måtte tenke gjennom hvorfor vi gjør som vi gjør!

Vi "snakkes" nok om dette senere!

Hjertelig hilsen trk