Sjalusi

[Gjest Fortvilet og hjelpesløs]

Hei, Jeg har forsøkt å overbevise meg selv om at mitt problem med sjalusi er noe jeg kan ordne selv, uten hjelp fra andre – men innser etter hvert at noen råd fra andre ikke kan skade. Opprinnelig er/var jeg ikke noen sjalu person. Jeg hadde ingen problemer med å stole på den jeg var i forhold med. Muligens var jeg litt naiv og tenkte at så lenge jeg selv var ærlig og trofast, ville den andre parten også være det mot meg – men livet har lært meg noe annet. For flere år tilbake traff jeg en mann som ting klaffet så godt med at vi etter hvert flyttet sammen. Han hadde et langvarig forhold bak seg, som var blitt ødelagt av utroskap fra hans kones side. Naturligvis hadde han problemer med å stole på meg, og forholdet vårt var preget av mye sjalusi. Dette slet i perioder mye på meg, og for å prøve å gjøre livet litt enklere kuttet jeg ut kontakten med mannlige venner, prøvde å begrense telefoner til mannlige kollegaer, sluttet å være med på fester/arrangement alene - og når vi var ute på byen sammen sluttet jeg omtrent å snakke med andre menn. Jeg hadde full forståelse for hans usikkerhet og gjorde dermed alt for å unngå at han skulle bli såret eller usikker på noen måte. Fra å være en utadvendt person, måtte jeg sette bånd på meg selv og være en annen person enn det jeg var. Når en er glad i en annen, er en villig til å gå langt for å få forholdet til å fungere – og det ble viktigere å tenke på hans ve og vel enn på meg selv. Etter noen år ble jeg gravid. Barnet var planlagt og vi var begge lykkelige. Jeg håpet at situasjonen ville endre seg, men dessverre. Forholdet var fortsatt preget av sjalusi og krangler som resultat av dette, og jeg fikk stadig beskyldninger om utroskap. Sjokket var derfor stort da det kom frem at han hadde gått bak min rygg i et par måneder og vært utro! Jeg var på den tiden sikker på at han var en person som virkelig var å stole på og som ikke ville såre noen, men jammen tok jeg feil! Jeg kan den dag i dag fortsatt ikke tro at han gjorde det mot meg. Det skulle jo være den siste personen på denne jord som ville være utro, han var rett og slett ikke typen til det. Ettersom vi hadde fått barn sammen syntes jeg at utroskapet var verdt å tilgi. Noen ganger må familien gå først. Jeg gav han sjansen til å legge alle kortene på bordet slik at det ikke skulle være noen ubesvarte spørsmål. Med tiden kom det flere og flere ting frem i lyset, og historien ble stadig endret. At på til oppdaget jeg at han fortsatt holdt kontakten med vedkommende han hadde vært utro med. Til slutt kom det til et punkt hvor grensen var nådd. Han hadde tråkket hardt nok på meg! Det ble et tungt brudd, og det tok meg lang tid for å komme over han. Etter to år traff jeg han som jeg er gift med nå. Han er en fantastisk person på alle måter og jeg kunne ikke ha truffet en bedre person! Til tross for dette sliter jeg med å stole på han. I bunn og grunn tror jeg ikke at han er en uærlig person som vil såre meg, men usikkerheten ligger der. Min eks-samboer stolte jeg 100% på og var helt sikker på ikke ville såre meg med utroskap. Når han likevel gjorde det, hvordan skal jeg kunne stole på at min mann ikke vil gjøre det? Jeg forsøker så godt jeg kan å undertrykke disse følelsene og usikkerheten, og sier til meg selv at jeg ikke kan ”straffe” han for det min eks-samboer gjorde. Men følelsene lar seg ikke alltid styre… Spesielt når det gjelder ulike arrangement, byturer, firmaturer eller situasjoner jeg forbinder med mine eks-samboers sidesprang kommer usikkerheten og sjalusien. Noen ganger kommer følelsene så sterkt at det ender opp med krangel. Situasjonen er altså snudd helt på hodet. Fra å være en person som kunne stole på alle og enhver, har jeg på flere områder nesten blitt lik min eks-samboer med hans sjalusi. Dette sliter på ekteskapet vårt, og selv om jeg vet hvor hjelpesløs min mann kan føle seg, klarer jeg ikke gjøre noe med denne usikkerheten. Nå har jeg kommet i en situasjon hvor både sjalusien tynger meg, samt den dårlige samvittigheten for mine reaksjoner overfor han. I flere artikler angående sjalusi skrives det at det er viktig å sette ord på følelsene, og å snakke om problemet. Jeg forsøker å gjøre dette for å få min mann til å forstå hvorfor jeg føler og reagerer som jeg gjør. Ofte møter jeg sinne i stedet for forståelse, og dette tynger meg veldig. Mitt høyeste ønske er å kunne gjøre noe med sjalusien og usikkerheten min, men det føles så håpløst! Slik som min mann noen ganger prater, skulle en tro at sjalusi var en følelse en valgte selv og at en like lett kan velge det bort. Ja, jeg skulle ønske det! Å kunne føle den samme roen og sikkerheten som jeg tidligere gjorde, hadde gjort meg til verdens lykkeligste menneske! Så nå har jeg altså kommet til det punktet hvor jeg ber om hjelp. Jeg trenger sårt noen råd for hvordan jeg kan lære å takle sjalusien og disse vonde følelsene. Hvilke råd vil du gi når det gjelder å prate om det? Finnes det bøker på området? Kan terapi være et alternativ? Hvor kan jeg henvende meg for å få fatt i de rette personene?

[Toril Hepsø, familieterapeut]

Sjalusi er er et stort og aktuelt tema. De fleste samlivsbøker har et kapittel om sjalusi og hvis du googler på ordet, kommer det opp en rekke artikler om tema.

Det er vondt å lese om hvor mye hensyn du tok til din forrige partners sjalusi og at han gjorde det mot deg som han fryktet aller mest at du skulle gjøre mot ham. Klart du ble skuffet og at det er vanskelig å bygge opp tillit igjen. Du skriver ikke noe om din manns adferd og stil overfor andre kvinner, men det høres ut som han ikke oppfører seg på en måte overfor kvinner som skulle vekke sjalusi. Det er ene og alene pga din erfaring at frykten og uroen har satt seg fast.

Sjalusi er en sterk følelse og må arbeides med fra flere kanter for at den skal krympe i styrke og omfang.

Du må gjøre en stor jobb selv. Du vet at følelsen er knyttet til en tidligere erfaring at du ønsker å stole på din nåværende mann. Du må fokusere på alle grunner du har til å stole på ham, først og fremst bygger dette på kvaliteten i forholdet deres og at du føler dere har det bra. Du må jage de sjalu tankene på dør og ikke tillate dem å innta hjertet ditt. Jeg mener ikke å si at dette er en enkel viljesak. Men selv om det er snakk om sterke følelser du ikke har herredømme over, så er det mulig å beherske dem eller kontrollere dem mer enn du får til i dag ved å snakke deg selv til fornuft og bringe deg til ro og fokus på andre bilder enn utroskapsbilder i hodet.

En annen viktig kant å jobbe fra er å samarbeide med partner ved å snakke, få anerkjennelse for dine følelser og hjelp av ham når det er spesielt vanskelig. Det at kjæresten din ikke vil snakke med deg om sjalusien din, men blir sint, gjør det vanskeligere for deg å lykkes. Kanskje du kan forsøke å forklare ham dette når du ikke er sjalu. At du ikke beskylder ham for å gjøre noe galt, men sliter med følelser som har med fortiden å gjøre. Han kan være med å bygge opp denne tilliten. Jeg tror ikke løsninger ligger i at han skal kutte ut alt liv ute og borte fra deg, men at han ønsker å trygge deg på en måte som fungerer for deg.

Det er helt avgjørende at du klarer å være ydmyk og ta ansvar for følelsene selv, men be han om hjelp til deler av dette. Ikke angrip ham og fortell ham om alt du tenker når du er sjalu.

Hvis du ikke når frem til ham på denne måten vil jeg anbefale dere et ordinært familievernkontor. De har mye erfaring med å snakke med par om sjalusi og det kan være letter for ham å få dette presantert av en 3.person.

Ved å ta tak i dette og ha tro på deg selv kan du lære deg å stole på mannen din!