Han er ikke voksen og ingen gentleman

[Gjest maleren]

Heisann! Æ e en kvinne på 34 år og bor med en mann på 31 år. Æ har en sønn på 9 år fra tidligere forhold, og vi har ett felles barn, en gutt på 3 år. Vi har vært ilag i snart 5 år, har kjøpt oss hus. Han jobber som snekker privat og har mye oppdrag som han trives med, æ jobber av og til innen helse, men har ingen fast, kun som vikar. Problemet er at vi snakket sammen i går kveld om forholdet vårt og problemene våres. Han han han ville flytte, selge hustet og bo hver for oss, for han orket ikke mere. Æ sa helt greit, fordi han va så bestemt at æ ikke gidda å si noe mer. Det endte med at han for opp på loftet, og ble der. For det e der han holder seg til i hverdagen foran dataen, mens æ sjøl blir sittende alene i stua for mæ sjøl når ongan har lagt sæ. Æ vil ikke at vi skal flytte fra hverandre pga at elste gutten min har kalt han for pappa i fra starten av forholdet, fordi at han aldri har hatt en "far" som har stillt opp eller gjort "pappa" ting ilag. Dem to kommer veldig godt overens, og sønnen min trives i hannes selskap. Det kommer til å bli en skikkelig nedtur for sønnen på 9 år hvis vi flytter fra hverandre, hannes biologiske far vil ikke ha noe med sønnen sin å gjøre. Samboeren min setter sine foreldre høyest når dem kommer hit og blir i mange dager. Han duller og daller med dem, spesielt mora hannes. Æ eksisterer på en måte ikke når ho eller begge foredran kommer. Æ har hørt ting som har sjokket mæ ang svigerfaren min. Æ hørte noe da dem var oppe på loftet. Svigermor ville ha et bildet av barnebarnet sitt og sønnen min på 9 år. Da hadde svigerfaren sagt at hun ikke skulle ha bildet av den elste gutten, KUN av barnebarna, og bildet trengte hun ikke av han på 9 år. Det såret meg dypt, og æ har ikke sagt noe til typen min om det. Fordi æ vet at han kommer til å forsvare han på en eller annen måte og kommer på en unnskyldning!! Mine svigerforeldre som bor 4 timer unna (heldigvis), så e æ ikke verdt en dritt. Mora hannes liker mæ ikke, det har æ sett og merket og ho gjør ikke en dritt når ho e hær!! Har tatt det opp med typen men han sir ho/dem ikke skal gjøre noe! Irriterer mæ, for dem kjøper ikke mat når dem bor hær i flere dager!! Samboeren min og æ vi krangler hver dag om alt! Han bryr sæ ikke om mæ, og det har han ikke gjort på flere mnd. Han setter ikke pris å¨mæ, spør mæ ikke om hjelp til forskjellige ting (enda æ e utrolig flink å spørre om han trenger hjelp). Han sier ikke kor flink æ e, kor søt eller fin du var i dag (og det bruker æ å si til han av og til). Det bruker æ å høre av mine mannlige kolleger på JOBB at æ e søt og lukter godt, eller at æ flink og en fantastisk dame!! Da føler æ mæ verd, og håpet at æ hørte det samme av MIN samboer!! Føler mæ verdigløs, enda æ baker, vasker, syr og holder orden i hjemmet, så blir æ ikke sotte pris på!! Men, det største problemet mitt er, at jeg om min minste sønn har et veldig-veldig sterkt bånd. Det e så vidt æ greier å være uten han når æ e på jobb!! Så nu når typen sa i går at æ måtte kjøpe han ut eller selge huset og bo hver for oss, så kommer æ ALDRI-ALDRI til å bli den samme mammaen mot mine barn, når æ vet eller er forberedt til å sende minste mann til faren sin på pga delt foreldrerett. Kommer aldri til å bli som før. Æ har ikke sovet,vært urolig,ikke den samme mot ongan,like blid og leken pga det i går. Æ vet ikke ka æ skal gøre når minste mann er hos faren!!! Æ e veldig knytta pga en voldsom fortid som ødela livet mitt,og vet æ ikke kan snakke med typen min om det, for det kommer imot mæ når vi krangler, for det har det gjort før når æ har betrodd mæ til han! Når æ e på jobb dag eller på kveld, så savner æ minste mann som bare det, og da e det tungt å jobbe! Mitt liv uten han ender med et h....... Og minste gutt er veldig-veldig mammadalt og knyttet til mæ, og han gruer sæ veldig når æ skal på jobb. Gråter, er vrang osv.. Så, med typen min går det ikke an å prate med. Det utvikler sæ til krangel, han stikker av på loftet, snakker ikke til mæ i det hele tatt... Og vi har levet vårt liv hjemme på hver vår måte uten god kommunikasjon, sex ( har ikke hatt sex på over 6 mnd), kjærlighet, oppmerksomhet osv.. Æ syns han e kald, ikke voksen som en mann og finnes ikke en gentleman i han!! Hva skal jeg gjøre?? Venter på svar fortest mulig før han maser om pengene på å kjøpe han ut, eller noe i den dur. Han har ikke snakket til mæ. Dro rett på loftet da han kom hjem i kveld, æ hadde vært på dag-vakt i dag enda. Æ har hjerte bank ang minste mann, for han drar ingen plass uten at æ ikke e med ( mamma må være med, bruker han å si), og det syns æ e bra For æ gjør det samme! Håper på svar, og takker hjertelig for at du leste det laaange brevet mitt

[Bookworm]

Nå er ikke jeg noen ekspert, men to ting slår meg når jeg leser innlegget ditt.

1. Du kan ikke være sammen med en mann fordi barnet er sterkt knyttet til ham.

2. Du har er altfor tett bånd til din minste sønn, som jeg synes ikke er sunt for noen av dere, og også dette problemet må du ta tak i.

Regner med at du har ønsket svar fra fagperson på dette, og regner derfor med at du får et mer "riktig" svar, men jeg måtte bare kommentere disse to punktene.

[Gjest Wita]

"Samboeren min og æ vi krangler hver dag om alt!"

Det er dette fokuset bør rettes mot. Hva krangler dere om? Hvem starter og kommer det noe konstruktivt ut av det?

Her må du gå i deg selv også. Hva kan du selv gjøre for at det skal bli hyggeligere?

Svigerforeldrene får du ikke gjort noe med og det bør være et ikke-tema. Er det ikke bortkastet energi å irritere seg over dem? La han få dulle med foreldrene de dagene de er på besøk. Det hadde vært værre om du var dem som måtte gjøre alt.

3-åringen din blir eldre og løsriver seg. Det går raskere enn du aner. Noen sliter med tilvenningen lenger enn andre, men dette ordner seg etterhvert. Ikke nødvendig med store bekymringer rundt dette.

Ikke lag store problemer ut av små problemer. Noe vil løse seg av seg selv, noen kameler bør svelges om dere skal få det bra sammen.

[Gjest Elextra]

Det var skrekkelig tungt å lese - skrevet på dialekt(?) og uten avsnitt. Beklager, jeg kom ikke gjennom :/.

[Gjest ViViola]

1. Han vil ikke bo sammen med deg lenger, det må du akseptere. Og for å være ærlig - det kan da ikke være særlig mye godt for deg i det forholdet heller?

2. Det er kjempeleit for sønnen din om det blir slutt, men det betyr vel ikke at din samboer ikke kan ha kontakt med han? Det vet jeg om noen som har praktisert, der hennes barn fra tidligere forhold ikke har hatt kontakt med sin bio-pappa. Dette må dere imidlertid snakke om!

3. At du synes det er kjempebra at minstesønnen din på 3 ikke vil noe sted uten deg er jo tragisk! Stakkars liten, han må jo tro at noe grusom skal skje han om du ikke er der? Og her snakker vi jo om pappan hans, det er jo ikke snakk om vilt fremmede menn! Her må du jobbe med dine egne holdninger, og la stakkarn få litt luft under vingene sine. Han kan ikke leve i mammas skjørtekant og tro at alt annet er skummelt.

4. Siden dere ikke kommuniserer, ville jeg foreslå familierådgiving. Det kan virke som dere uansett trenger en 3. person for å få i gang samtalen mellom dere, selv om målet ikke nødvendigvis er å forbi samboere.

Det kan godt hende jeg har bomma på svarene mine, det var et veldig tungt innlegg å lese - det manglet avsnitt så jeg kan ha mikset sammen setninger. I såfall beklager jeg.

[Gjest Valnøtt]

Nå er ikke jeg noen ekspert, men to ting slår meg når jeg leser innlegget ditt.

1. Du kan ikke være sammen med en mann fordi barnet er sterkt knyttet til ham.

2. Du har er altfor tett bånd til din minste sønn, som jeg synes ikke er sunt for noen av dere, og også dette problemet må du ta tak i.

Regner med at du har ønsket svar fra fagperson på dette, og regner derfor med at du får et mer "riktig" svar, men jeg måtte bare kommentere disse to punktene.

Enig med deg.