Mamma, hvor kommer jeg fra...

[Gjest litt usikker mamma]

var spørsmålet jeg fikk av dattern min i dag. Visste jo at det kom til å komme opp før eller siden, så burde vel vært litt bedre forberedt.. For nå godtok hun forklaringen min uten videre, sa "å ja" og fortsatte og leke..

Grunnen til at jeg er litt usikker ang dette er nemlig at hun er prøverørsbarn, med sæddonor. Det er nok litt for tidlig for et lite barn å forklare at "pappas sædceller kunne ikke bli et barn, så vi måtte få sædceller fra en annen mann". Samtidig vil jeg jo fortelle henne sannheten fra hun er liten så hun ikke får sjokk når\hvis hun finner ut av det når hun er større.

Tips til hvordan jeg kan forklare det?

[Gjest IVF-mamma]

"mamma og pappa trengte hjelp fra legen for å få babyegget som lå i mammas mage til å begynne å vokse. Når legen hadde hjulpet til med å få pappafrø inn i mammas mage, begynte du å vokse og ble en fin baby". Det er i alle fall det jeg sier til min på syv.

[Gjest litt usikker mamma]

"mamma og pappa trengte hjelp fra legen for å få babyegget som lå i mammas mage til å begynne å vokse. Når legen hadde hjulpet til med å få pappafrø inn i mammas mage, begynte du å vokse og ble en fin baby". Det er i alle fall det jeg sier til min på syv.

Men jeg bør vel kanskje nevne (en eller annen gang uansett) at det ikke var pappas sædcelle?

[Gjest Eldere årgang]

Men jeg bør vel kanskje nevne (en eller annen gang uansett) at det ikke var pappas sædcelle?

Det er alt for tidlig å fortelle barnet om det faktiske forhold . Alt kommer fram litt etter litt, feks adoptivbarn får jo også vite at mamma og pappa måtte slite ekstra for å få akurat h*n . Biologi er noe små barn forstår lite av . Pappa er pappa , mamma er mamma , du lå i magen å sånn er det med den saken.

[Mrs. Wallace]

Som en tommelfingerregel synes jeg man bør fortelle barn ting så tidlig som mulig, men også så enkelt som mulig. Altså at de bør få sannheten, men ikke nødvendigvis den hele og fulle sannheten - det bør tilpasses barnets alder.

De fleste barn får først vite at babyer ligger i magen, og etterhvert lurer de også på hvordan babyene kommer ut derfra. Så langt, alt greit i deres tilfelle.

Men når barnet lurer på hvordan babyen (eller babyfrøet) kommer _inn_ i magen, er det vel egentlig en gylden anledning til å fortelle at dere fikk hjelp til å plante det frøet. Altså noe

à la:

"Mammaen har et lite egg i magen sin. For at det skal bli en baby, må det plantes et babyfrø der. Ofte er det pappaen som planter det babyfrøet (og her kan selvsagt hele "putte tissen inn"-praten tas, eller spares til senere, alt ettersom), men noen ganger får mammaen og pappaen frø fra noen andre. Så vokser det frøet og blir til en liten baby inni magen. Og jammen virket det bra, for vi var jo så heldige at vi fikk deg!"

Jeg vet jo ikke hvor gammel datteren deres er, så dette er i høyeste grad veiledende. )

Men husk at barn som blir fortalt ting på en alminnelig og grei måte, ikke kommer til å synes at det er noe rart med dette i det hele tatt. Det er snarere voksne som sliter med sånt.

[Mrs. Wallace]

Det er alt for tidlig å fortelle barnet om det faktiske forhold . Alt kommer fram litt etter litt, feks adoptivbarn får jo også vite at mamma og pappa måtte slite ekstra for å få akurat h*n . Biologi er noe små barn forstår lite av . Pappa er pappa , mamma er mamma , du lå i magen å sånn er det med den saken.

Når er det altfor tidlig, og når er det passe å fortelle sånt?

Og hva mener du egentlig med at adoptivbarn får vite ting litt etter litt? De fleste adopterte barn får da vite med en gang de spør at de ikke har ligget i magen til mammaen sin - det bør de i hvert fall få vite, helst fra før de er gamle nok til å skjønne det fullt og helt, spør du meg.

[Gjest IVF-mamma]

Men jeg bør vel kanskje nevne (en eller annen gang uansett) at det ikke var pappas sædcelle?

"Mamma hadde et egg i magen som bare ventet på et pappfrø for å begynne å vokse. Det pappafrøet fikk vi av legen på sykehuset som hjalp mamma og pappa slik at mammaegget kunne begynne å vokse å bli til en baby. Du var den babyen"

[morsan]

Jeg antar at andre folk rundt dere vet at dere har benyttet donor, så da bør dere ihvertfall passe på at dere forteller det til henne før enn hun risikerer å høre noe fra andre.

Og: Uansett hvem sin sædcelle det var, så er det jo naturlig for de fleste vil jeg tro å fortelle ting "step by step", altså at man tar litt forenklet versjon til å begynne med, og så legger til mer detaljer etterhvert som barnets modenhetsnivå stiger.

Men jeg tror jeg ville anbefale dere å få fram relativt tidlig at det var donor, men på en enkel og tilforlatelig måte, uten alle detaljer. Dette for at barnet ikke skal få en følelse av at dere har lurt henne, slik at hun blir skuffet fordi hun hadde selv rukket å tenke tanken om at "pappafrø" eller lignende fra hennes egen far, og så får hun plutselig høre at det var fra en annen mann.

Hvis du f eks liker forslaget fra IVF-mamma, kan du jo legge til at "men din pappa hadde ingen pappafrø, og derfor fikk vi et pappafrø fra sykehuset istedet. Men pappa er likevel pappaen din, selv om vi fikk et annet pappafrø" el lign.

Hva slags terminologi du bør bruke avhenger jo av barnets alder og modenhet, men man skal ikke langt opp i småskolen før de fleste barna vet "alt" med tingenes rette navn, og at det da kan være litt småflaut å bare kunne uttrykk som "mammafrø".

Og det at skolebarn flest vet en del om forplantning synes jeg taler for at datteren din burde få et bittelite hint om at man har fått "pappafrøet" annet steds fra lenge før det, men eventuelt unnlate å si i klartekst at "pappafrøet" kom fra en _annen mann_ (det følger jo implisitt av at det ikke kom fra hennes pappa, men...)

[morsan]

Som en tommelfingerregel synes jeg man bør fortelle barn ting så tidlig som mulig, men også så enkelt som mulig. Altså at de bør få sannheten, men ikke nødvendigvis den hele og fulle sannheten - det bør tilpasses barnets alder.

De fleste barn får først vite at babyer ligger i magen, og etterhvert lurer de også på hvordan babyene kommer ut derfra. Så langt, alt greit i deres tilfelle.

Men når barnet lurer på hvordan babyen (eller babyfrøet) kommer _inn_ i magen, er det vel egentlig en gylden anledning til å fortelle at dere fikk hjelp til å plante det frøet. Altså noe

à la:

"Mammaen har et lite egg i magen sin. For at det skal bli en baby, må det plantes et babyfrø der. Ofte er det pappaen som planter det babyfrøet (og her kan selvsagt hele "putte tissen inn"-praten tas, eller spares til senere, alt ettersom), men noen ganger får mammaen og pappaen frø fra noen andre. Så vokser det frøet og blir til en liten baby inni magen. Og jammen virket det bra, for vi var jo så heldige at vi fikk deg!"

Jeg vet jo ikke hvor gammel datteren deres er, så dette er i høyeste grad veiledende. )

Men husk at barn som blir fortalt ting på en alminnelig og grei måte, ikke kommer til å synes at det er noe rart med dette i det hele tatt. Det er snarere voksne som sliter med sånt.

''Men husk at barn som blir fortalt ting på en alminnelig og grei måte, ikke kommer til å synes at det er noe rart med dette i det hele tatt. Det er snarere voksne som sliter med sånt.''

Enig:-)

[Gjest GA]

Tror som de andre her at det beste er å forklare sannheten på en enkel måte som barnet kan forstå. Jo tidligere hun vet om sæddonoren jo lettere er det antagelig å godta det.

(en jeg kjenner fikk ikke vite om at han var adoptert av faren sin før han var 19 år - det var hakket værre å godta for å si det pent)

[Mrs. Wallace]

''Men husk at barn som blir fortalt ting på en alminnelig og grei måte, ikke kommer til å synes at det er noe rart med dette i det hele tatt. Det er snarere voksne som sliter med sånt.''

Enig:-)

Ja, det er rart med det. Unger pleier å godta de fleste former for familiedannelse og familiekonstellasjoner med et skuldertrekk, bare de blir vant til det fra tidlig alder. )

[Mrs. Wallace]

Tror som de andre her at det beste er å forklare sannheten på en enkel måte som barnet kan forstå. Jo tidligere hun vet om sæddonoren jo lettere er det antagelig å godta det.

(en jeg kjenner fikk ikke vite om at han var adoptert av faren sin før han var 19 år - det var hakket værre å godta for å si det pent)

''en jeg kjenner fikk ikke vite om at han var adoptert av faren sin før han var 19 år - det var hakket værre å godta for å si det pent''

Jeg synes det er helt forferdelig og uakseptabelt å skjule sånt for ungene. Det er jo sånn man gjør det til en stor, tung og vanskelig sak, i stedet for det greie faktumet det kunne ha vært hvis man hadde valgt den åpne linja.

[PieLill]

Når barn stiller slike spørsmål, tenker de ofte helt annerledes og enklere på det enn voksne. Det kan være greit med korte, forenklede svar. Er de ikke utfyllende nok, kommer flere spørsmål.

Er barnet fornøyd med svaret, har man som regel svart godt nok, så lenge man ikke har snakket viss-vass.

Det er viktig å ha i bakhodet at en for detaljert og utførlig forklaring kan skape uttrygghet hos barnet, etter som barnet kan tolke dette helt annerledes enn det den voksne mener.

mvh

[PieLill]

Når er det altfor tidlig, og når er det passe å fortelle sånt?

Og hva mener du egentlig med at adoptivbarn får vite ting litt etter litt? De fleste adopterte barn får da vite med en gang de spør at de ikke har ligget i magen til mammaen sin - det bør de i hvert fall få vite, helst fra før de er gamle nok til å skjønne det fullt og helt, spør du meg.

Jag synes det er naturlig å begynne med å la barnet får høre om da vi hentet det. Hvor flott dette var.

Så baller historien og begrepene på seg etter som barnet blir eldre og lurer på ting. Barn lurer som regel mye tidligere på hvorfor biol. foreldre ikke kunne ha dem enn hvorfor deres foreldre valgte å adoptere dem i stedet for å lage barn selv.

Så adopterte barn lærer sin historie gradvis akkurat som hjemmelagde.

mvh

[Gjest Elextra]

''en jeg kjenner fikk ikke vite om at han var adoptert av faren sin før han var 19 år - det var hakket værre å godta for å si det pent''

Jeg synes det er helt forferdelig og uakseptabelt å skjule sånt for ungene. Det er jo sånn man gjør det til en stor, tung og vanskelig sak, i stedet for det greie faktumet det kunne ha vært hvis man hadde valgt den åpne linja.

Helt enig.

En tidligere venn av meg fikk vite ad omveier i 25-årsalderen at han var adoptert. Foreldrene hadde aldri sagt noen ting, og så vidt jeg vet har de ennå ikke sagt noe - nå nærmer han seg 40! Og naturlig nok har han gradvis fjernet seg fra foreldrene sine. De inkluderes minimalt i barnebarnas liv.

Jeg synes det er underlig at han ikke selv har tatt det opp med dem, men det må ha sine grunner. Han mener visst at utspillet må komme fra dem.

[PieLill]

''Men husk at barn som blir fortalt ting på en alminnelig og grei måte, ikke kommer til å synes at det er noe rart med dette i det hele tatt. Det er snarere voksne som sliter med sånt.''

Enig:-)

Ja, men en allminnelig og grei måte må jo ta utgangspunktet i begreper barna kan forholde seg til. De fleste syvåringer skjønner ikke filla av hva en celle eller sædcelle er.

Det er også viktig å ta hensyn til hvordan et barn tolker informasjonen. De kan sette det vi sier inn i en sammenheng vi voksne ikke klarer å forestille oss på forhånd.

Jeg er derfor sterk tilhenger av forenklede forklaringer, men gjort på en slik måte at barnet vokser inn i fakta og ikke plutselig får en følelse av å ha blitt ført bak lyset tidligere.

Det må være barnets behov for å vite _og_ikke_vite_ som avgjør hva vi sier, ikke voksen åpenhetsfanatisme.

mvh

[PieLill]

''en jeg kjenner fikk ikke vite om at han var adoptert av faren sin før han var 19 år - det var hakket værre å godta for å si det pent''

Jeg synes det er helt forferdelig og uakseptabelt å skjule sånt for ungene. Det er jo sånn man gjør det til en stor, tung og vanskelig sak, i stedet for det greie faktumet det kunne ha vært hvis man hadde valgt den åpne linja.

Det er jo også ulovlig nå.

mvh

[morsan]

Ja, men en allminnelig og grei måte må jo ta utgangspunktet i begreper barna kan forholde seg til. De fleste syvåringer skjønner ikke filla av hva en celle eller sædcelle er.

Det er også viktig å ta hensyn til hvordan et barn tolker informasjonen. De kan sette det vi sier inn i en sammenheng vi voksne ikke klarer å forestille oss på forhånd.

Jeg er derfor sterk tilhenger av forenklede forklaringer, men gjort på en slik måte at barnet vokser inn i fakta og ikke plutselig får en følelse av å ha blitt ført bak lyset tidligere.

Det må være barnets behov for å vite _og_ikke_vite_ som avgjør hva vi sier, ikke voksen åpenhetsfanatisme.

mvh

''Ja, men en allminnelig og grei måte må jo ta utgangspunktet i begreper barna kan forholde seg til. De fleste syvåringer skjønner ikke filla av hva en celle eller sædcelle er.''

Ja, jeg er også sterk tilhenger av enkle forklaringer, men for en andreklassing må det da være forståelig nok å si at "inni kroppen til mor er det et slags frø som kalles en eggcelle" og ikke "mammafrø", men det er sikkert bare meg som tilter over for mye "mammadilt, mammadalt, mamma spekesild og salt"! ;-)

[PieLill]

''Ja, men en allminnelig og grei måte må jo ta utgangspunktet i begreper barna kan forholde seg til. De fleste syvåringer skjønner ikke filla av hva en celle eller sædcelle er.''

Ja, jeg er også sterk tilhenger av enkle forklaringer, men for en andreklassing må det da være forståelig nok å si at "inni kroppen til mor er det et slags frø som kalles en eggcelle" og ikke "mammafrø", men det er sikkert bare meg som tilter over for mye "mammadilt, mammadalt, mamma spekesild og salt"! ;-)

Vi er nok ganske enige.

Høres helt greit ut. Og alt etter hvor dette barnet befinner seg i forhold til diverse diverse vil den eggcellen være relevant, likegyldig eller forvirrende.

Nå for tiden synes jeg mange går alt for langt i å pådytte barn en voksen forståelse og definisjon av virkeligheten alt for tidlig. I ærligheten og åpenhetens navn. Det er å frarøve barna noe av barndommen og mysteriene som hører barndommen til.

I forhold til et barn som er blitt til ved sæddonasjon er det nok et viktig poeng å flette inn et frø om dette fakta så tidlig som mulig for å unngå en sjokkoppdagelse siden.

En eller annen utgave av at "Vi fikk et pappafrø på sykehuset" burde fungere som en start.

Barn er ofte tidligere interessert i hvordan enn hvorfor. Hvorfor bør få ligge til barna spør. Så å fortelle hvorfor sykehuset måtte bidra, trenger man ikke gjøre før barnet spør.

mvh

[morsan]

Vi er nok ganske enige.

Høres helt greit ut. Og alt etter hvor dette barnet befinner seg i forhold til diverse diverse vil den eggcellen være relevant, likegyldig eller forvirrende.

Nå for tiden synes jeg mange går alt for langt i å pådytte barn en voksen forståelse og definisjon av virkeligheten alt for tidlig. I ærligheten og åpenhetens navn. Det er å frarøve barna noe av barndommen og mysteriene som hører barndommen til.

I forhold til et barn som er blitt til ved sæddonasjon er det nok et viktig poeng å flette inn et frø om dette fakta så tidlig som mulig for å unngå en sjokkoppdagelse siden.

En eller annen utgave av at "Vi fikk et pappafrø på sykehuset" burde fungere som en start.

Barn er ofte tidligere interessert i hvordan enn hvorfor. Hvorfor bør få ligge til barna spør. Så å fortelle hvorfor sykehuset måtte bidra, trenger man ikke gjøre før barnet spør.

mvh

Ja, jeg er enig.

Dette minner meg forresten om den vitsen om han gutten som spurte faren sin "hvor kommer jeg fra?". Faren syntes nok at spørsmålet kom litt vel tidlig, men han hadde bestemt seg for at når det først kom, skulle gutten få den hele og fulle sannheten.

Så han la i vei: "Jo, du skjønner det, gutten min, moren din og jeg...."

Og gutten hørte på i det vide og det bred og ble mer og mer paff over hvordan dette hang sammen. Da faren omsider ble ferdig, utbrøt gutten:

"Det var jammen litt av en historie! Men du vet Per, den nye gutten i klassen? Han kommer fra Moss, han!"