Mamma, hvor kommer jeg fra...

[PieLill]

Ja, jeg er enig.

Dette minner meg forresten om den vitsen om han gutten som spurte faren sin "hvor kommer jeg fra?". Faren syntes nok at spørsmålet kom litt vel tidlig, men han hadde bestemt seg for at når det først kom, skulle gutten få den hele og fulle sannheten.

Så han la i vei: "Jo, du skjønner det, gutten min, moren din og jeg...."

Og gutten hørte på i det vide og det bred og ble mer og mer paff over hvordan dette hang sammen. Da faren omsider ble ferdig, utbrøt gutten:

"Det var jammen litt av en historie! Men du vet Per, den nye gutten i klassen? Han kommer fra Moss, han!"

LOL i n-te!

;-)

mvh

[Mrs. Wallace]

Det er jo også ulovlig nå.

mvh

Jepp. Men jeg tror ikke noen akkurat er blitt straffet for det.

[Mrs. Wallace]

Jag synes det er naturlig å begynne med å la barnet får høre om da vi hentet det. Hvor flott dette var.

Så baller historien og begrepene på seg etter som barnet blir eldre og lurer på ting. Barn lurer som regel mye tidligere på hvorfor biol. foreldre ikke kunne ha dem enn hvorfor deres foreldre valgte å adoptere dem i stedet for å lage barn selv.

Så adopterte barn lærer sin historie gradvis akkurat som hjemmelagde.

mvh

Jada, jeg er enig i at alle barn lurer på ting i etapper og bør få svar etter hvert som de lurer. Jeg synes også det er naturlig å begynne med hentereisen, men barnet skal ikke bli stort før det er aktuelt å snakke om det å ligge i magen - de fleste barn lurer på sånt ganske tidlig, selv var jeg visstnok to år gammel.

Men utfra "eldre årgang" sitt innlegg, fikk jeg inntrykk av at h*n har en litt annen oppfatning av dette med litt etter litt, og det var det jeg var interessert i å finne ut av, om h*n kunne utdype det.

[PieLill]

Jepp. Men jeg tror ikke noen akkurat er blitt straffet for det.

Nei, jeg vet heller ikke om noen... Men vissheten om at man plikter å informere, bidrar jo til å understreke viktigheten av det.

Jeg tror heldigvis at slikt blir stadig sjeldnere etter som adopsjon normaliseres og avdramatiseres og adoptivforeldre oppdras til å informere så tidlig som mulig.

Men ingen burde oppleve slikt. Det er så fullstendig unødig. Dessuten er det jo ris til egen bak for adoptivforeldrene, slik ditt eksempel illustrerer.

mvh

[Mrs. Wallace]

Ja, men en allminnelig og grei måte må jo ta utgangspunktet i begreper barna kan forholde seg til. De fleste syvåringer skjønner ikke filla av hva en celle eller sædcelle er.

Det er også viktig å ta hensyn til hvordan et barn tolker informasjonen. De kan sette det vi sier inn i en sammenheng vi voksne ikke klarer å forestille oss på forhånd.

Jeg er derfor sterk tilhenger av forenklede forklaringer, men gjort på en slik måte at barnet vokser inn i fakta og ikke plutselig får en følelse av å ha blitt ført bak lyset tidligere.

Det må være barnets behov for å vite _og_ikke_vite_ som avgjør hva vi sier, ikke voksen åpenhetsfanatisme.

mvh

Det er jo det jeg skriver først i innlegget også, at man skal fortelle sannheten, men ikke nødvendigvis den fulle og hele sannheten - det må tilpasses barnets nivå.

Her gjelder vel egentlig også den med at det ofte er vi voksne som gjør ting vanskelige, mens ting ofte er (bør være) enklere for barn.

[PieLill]

Jada, jeg er enig i at alle barn lurer på ting i etapper og bør få svar etter hvert som de lurer. Jeg synes også det er naturlig å begynne med hentereisen, men barnet skal ikke bli stort før det er aktuelt å snakke om det å ligge i magen - de fleste barn lurer på sånt ganske tidlig, selv var jeg visstnok to år gammel.

Men utfra "eldre årgang" sitt innlegg, fikk jeg inntrykk av at h*n har en litt annen oppfatning av dette med litt etter litt, og det var det jeg var interessert i å finne ut av, om h*n kunne utdype det.

Da er vi kanskje mest uenige i hva Eldre årgang mente.

;-)

Er nok best jeg avstår fra ytterligere tolkninger og overlater det til årgangen selv.

;-)

mvh

[Mrs. Wallace]

Ja, jeg er enig.

Dette minner meg forresten om den vitsen om han gutten som spurte faren sin "hvor kommer jeg fra?". Faren syntes nok at spørsmålet kom litt vel tidlig, men han hadde bestemt seg for at når det først kom, skulle gutten få den hele og fulle sannheten.

Så han la i vei: "Jo, du skjønner det, gutten min, moren din og jeg...."

Og gutten hørte på i det vide og det bred og ble mer og mer paff over hvordan dette hang sammen. Da faren omsider ble ferdig, utbrøt gutten:

"Det var jammen litt av en historie! Men du vet Per, den nye gutten i klassen? Han kommer fra Moss, han!"

Hihi! Eller denne klassikeren:

Lille Ole kommer løpende inn til moren sin og spør "mamma, hva heter det når man ligger over hverandre?". Moren sukker, stålsetter seg og tar den store praten om mannen som ligger oppå damen, kjønnsorganer og whatnot. Hun prater lenge og vel, synes riktignok det er pinlig, men er alt i alt fornøyd med den store innsatsen i forklaringens navn.

Lille Ole hører etter med et halvt øre, før han helt mot slutten lyser opp: "Åhh, glem det, nå husker jeg hva det heter. Køyesenger!".

;o)

[PieLill]

Det er jo det jeg skriver først i innlegget også, at man skal fortelle sannheten, men ikke nødvendigvis den fulle og hele sannheten - det må tilpasses barnets nivå.

Her gjelder vel egentlig også den med at det ofte er vi voksne som gjør ting vanskelige, mens ting ofte er (bør være) enklere for barn.

Vi voksne kan også gjøre det vanskelig ved å svare på mye mer enn det barnet egentlig lurer på.

Jamføre morsans lille fortelling om gutten som lurte på hvor han kom fra.

mvh

[PieLill]

Hihi! Eller denne klassikeren:

Lille Ole kommer løpende inn til moren sin og spør "mamma, hva heter det når man ligger over hverandre?". Moren sukker, stålsetter seg og tar den store praten om mannen som ligger oppå damen, kjønnsorganer og whatnot. Hun prater lenge og vel, synes riktignok det er pinlig, men er alt i alt fornøyd med den store innsatsen i forklaringens navn.

Lille Ole hører etter med et halvt øre, før han helt mot slutten lyser opp: "Åhh, glem det, nå husker jeg hva det heter. Køyesenger!".

;o)

LOL

mvh

[Mrs. Wallace]

Nei, jeg vet heller ikke om noen... Men vissheten om at man plikter å informere, bidrar jo til å understreke viktigheten av det.

Jeg tror heldigvis at slikt blir stadig sjeldnere etter som adopsjon normaliseres og avdramatiseres og adoptivforeldre oppdras til å informere så tidlig som mulig.

Men ingen burde oppleve slikt. Det er så fullstendig unødig. Dessuten er det jo ris til egen bak for adoptivforeldrene, slik ditt eksempel illustrerer.

mvh

Jepp. Men problemet med loven er jo forsåvidt akkurat det samme som diskuteres i denne tråden. For loven formulerer seg såpass løselig som at "Adoptivforeldre skal så snart som tilrådelig fortelle adoptivbarnet at det er adoptert.".

Og når er "så snart som tilrådelig"? Der kan nok foreldre med berøringsangst i forhold til problematikken klare å trekke grensen rimelig godt oppover.

Selv mener jeg at "så snart som tilrådelig" er før barnet er gammelt nok til å huske første gangen det ble fortalt det. (okei, klønete setning, men jeg appellerer til leserens velvilje mht forståelsen)

[Mrs. Wallace]

Da er vi kanskje mest uenige i hva Eldre årgang mente.

;-)

Er nok best jeg avstår fra ytterligere tolkninger og overlater det til årgangen selv.

;-)

mvh

Ja, la oss heller vente og se om det kommer en utdyping. Kan hende er vi rørende enige, alle tre.

*kjedelig* ;o)

[PieLill]

Jepp. Men problemet med loven er jo forsåvidt akkurat det samme som diskuteres i denne tråden. For loven formulerer seg såpass løselig som at "Adoptivforeldre skal så snart som tilrådelig fortelle adoptivbarnet at det er adoptert.".

Og når er "så snart som tilrådelig"? Der kan nok foreldre med berøringsangst i forhold til problematikken klare å trekke grensen rimelig godt oppover.

Selv mener jeg at "så snart som tilrådelig" er før barnet er gammelt nok til å huske første gangen det ble fortalt det. (okei, klønete setning, men jeg appellerer til leserens velvilje mht forståelsen)

''Selv mener jeg at "så snart som tilrådelig" er før barnet er gammelt nok til å huske første gangen det ble fortalt det.''

Det er jeg hjertens enig i, klønete formulert eller ikke.

;-)

mvh

[PieLill]

Ja, la oss heller vente og se om det kommer en utdyping. Kan hende er vi rørende enige, alle tre.

*kjedelig* ;o)

Og ikke kan vi kaste virituelle papirballer på hverandre heller..

;-)

mvh

[morsan]

Hihi! Eller denne klassikeren:

Lille Ole kommer løpende inn til moren sin og spør "mamma, hva heter det når man ligger over hverandre?". Moren sukker, stålsetter seg og tar den store praten om mannen som ligger oppå damen, kjønnsorganer og whatnot. Hun prater lenge og vel, synes riktignok det er pinlig, men er alt i alt fornøyd med den store innsatsen i forklaringens navn.

Lille Ole hører etter med et halvt øre, før han helt mot slutten lyser opp: "Åhh, glem det, nå husker jeg hva det heter. Køyesenger!".

;o)

*knegg*

[morsan]

Nei, jeg vet heller ikke om noen... Men vissheten om at man plikter å informere, bidrar jo til å understreke viktigheten av det.

Jeg tror heldigvis at slikt blir stadig sjeldnere etter som adopsjon normaliseres og avdramatiseres og adoptivforeldre oppdras til å informere så tidlig som mulig.

Men ingen burde oppleve slikt. Det er så fullstendig unødig. Dessuten er det jo ris til egen bak for adoptivforeldrene, slik ditt eksempel illustrerer.

mvh

''Jeg tror heldigvis at slikt blir stadig sjeldnere etter som adopsjon normaliseres og avdramatiseres ''

Og ikke minst fordi andelen utenlandsadopterte stiger mens norskadopterte synker kraftig. De sakene hvor foreldrene har fortiet adopsjonen gjelder jo utelukkende "norske" adoptivbarn eller fra "nærliggende land".

[Lillemus]

''Jeg tror heldigvis at slikt blir stadig sjeldnere etter som adopsjon normaliseres og avdramatiseres ''

Og ikke minst fordi andelen utenlandsadopterte stiger mens norskadopterte synker kraftig. De sakene hvor foreldrene har fortiet adopsjonen gjelder jo utelukkende "norske" adoptivbarn eller fra "nærliggende land".

''De sakene hvor foreldrene har fortiet adopsjonen gjelder jo utelukkende "norske" adoptivbarn eller fra "nærliggende land".''

*Humrer* Det er litt verre å nekte for at et lite "kinabarn" er adoptert av nordisk utseende foreldre ja... ;o)

[morsan]

''De sakene hvor foreldrene har fortiet adopsjonen gjelder jo utelukkende "norske" adoptivbarn eller fra "nærliggende land".''

*Humrer* Det er litt verre å nekte for at et lite "kinabarn" er adoptert av nordisk utseende foreldre ja... ;o)

;-)

[Gjest Valnøtt]

Jeg tror faktisk jeg ville sagt det som det var jeg.

Pappa og jeg ønsket oss så veldig en baby. Men fordi pappa manglet en celle som vi trengte for å lage deg, så fikk vi låne en celle på sykehuset, og der ble du til da doktoren blandet mamma sitt egg med cellen vi fikk i gave. Også satte doktoren deg på plass inn i mammas mage hvor du kunne vokse deg til en ekte baby.

Jeg tror nesten jeg vil foretrekke å forklare denne prossessen fremfor den med sex'en jeg :-)

[Gjest litt usikker mamma]

Tror som de andre her at det beste er å forklare sannheten på en enkel måte som barnet kan forstå. Jo tidligere hun vet om sæddonoren jo lettere er det antagelig å godta det.

(en jeg kjenner fikk ikke vite om at han var adoptert av faren sin før han var 19 år - det var hakket værre å godta for å si det pent)

Ja, det er det jeg tenker jeg også.. Hun bør jo få vite med en gang hun kan forstå det slik at hun ikke på noen måte føler seg lurt! Synes jeg har fått mange gode råd her!

[jubalong70]

Jeg forklarte, med hjelp av bøker lånt på biblioteket, jentene våre akkurat slik barn blir til. Da var jentene 3-4 år gamle.

Etterhvert har vi snakket litt mer om det, og de har spurt litt mer.

Når det gjelder "avvik" fra "normen", som sæddonasjon og prøverør, så ville jeg nok ventet til hun var litt større før jeg fortalte det.

Det med prøverør ville jeg nok tatt før jeg tok det med sæddonasjon.

Barn er utrolig flinke til å tilpasse seg informasjon, så lenge man sier det i et språk de forstår og gjør seg tilgjengelig for spørsmål.