Jeg var for feig

[Gjest Hemmelig i dag]

I natt hadde jeg sjangsen til å si hvordan jeg har det, i forholdet som føles totalt dødt.

Men jeg følte ikke at det var tid og sted. Vi hadde en diskusjon vedrørende min manglende sex lyst,og jeg vet at jeg burde ha sagt at for min del er dette nærmest over.

Det ble i stedet til at jeg snakket det bort, jeg er så feig, og vil så gjerne ikke såre. Men jeg kan ikke fortsette å leve i et dødt forhold. Nå føler jeg meg hjelpeløs og sliten.

Etter at han sovnet satt jeg oppe å gråt, jeg trenger å få ryddet opp i livet mitt, jeg er ikke lykkelig i det hele tatt, og leter stadig etter ting å finne på for ikke å være hjemme.

Men min mann er min beste venn, og jeg vet han elsker meg over alt. Hvorfor kan ikke livet være så enkelt at det er nok? Hvorfor klarer jeg ikke å hente inn disse følelsene? Det har vært sånn i lagt over et år, jeg forsøker virkelig, men jeg klarer det bare ikke.

Vi har to barn, og jeg tenker selvsagt masse på det også. Dette føles som en håpløs situasjon.

Dette ble verdens største roteinnlegg men sånn er det i mitt hode også.

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Du peker på en samlivssituasjon som jeg tror mange vil kjenne seg igjen i.

Jeg oppfatter ikke brevet ditt som rotete, slik du sier, men at samlivet ditt mangler det viktigste: lysten og håpet.

Når det likevel er så mye vennskap og foreldreskap som binder deg til mannen din, råder jeg deg til å ta en grundig gjennomgang av parforholdet. Det vil kanskje gi deg en nødvendig klarhet før du velger. Valget står vel mellom: 1. være eller 2.

bli, eller 3. prøve å bli kjent med mannen din på en ny måte. For hva er gått tapt underveis? Kan batteriene lades på nytt?

Kanskje det vil være lettere å komme i gang med en slik gjennomgang ved å bruke en parterapeut?

Jeg håper du ikke er for motløs til å ta et nytt intiativ!