Ikke greit..

[Gjest Thea89]

Jeg og typen min har vært sammen i nesten et år.

Før vi ble sammen, har jeg ikke omgått såå mange gutter, var mest

sammen med jentene mine, også på fest. har vel noe med at jeg er

sjenert.

Men nå, etter at jeg og ------- ble sammen, har jeg vært mye sammen med

kompisene til han. og vært på fester med andre gutter.

og de er interesserte i meg.. det er liksom som er ny verden

har åpnet seg.. og jeg har lysst til å prøve ut litt..

jeg er forlovet og samboer allerede, og jeg er 18 år..

når jeg tenker på hva jeg "egentlig" skulle gjort nå, blir jeg litt irritert over

meg selv, som stresset sånn med alt. jeg skulle liksom ha hatt russetid,

skulle vært med vennene mine, skulle ikke vært knyttet til en person allerede nå..

typen min og jeg har ikke hatt det så kjempefint i det siste, han har tatt

meg forgitt, føler jeg. og når vi fester, har han det med å bli veldig agresseiv og

skal krangle med meg om alt mulig rart som detter inn i hodet på ham. og

han overdriver alt så fryktelig, og han får det til å høres ut som jeg er helt forfærdelig.

jeg gjør aldri noe bra, og jeg er utro, og jeg skal ha meg ut av huset hans..

jeg gjør aldri noe jeg har lysst til mere, for jeg må passe på at han ikke blir

sint.. til og med venninnene mine liker han ikke, de er redde for at han slår meg..

han har jo aldri rørt meg! men det virker jo nesten sånn for han er så truende når han

drikker.. da er alt galt.

jeg elsker han med helt mitt hjerte, men nå er det nok.. og jeg dro med en

venninne til en fest, uten at jeg fikk "lov" av typen. han var rasende, og tok fra meg vesken min, med mobilen, drosjepengene, osv..

på festen rotet jeg litt med en gutt

(som jeg var forelsket i, før jeg ble ilag med -------).

og jeg tenkte at det hadde vært så mye bedre om jeg var singel og fri.. da kunne jeg gjort det jeg ville, med hvem jeg ville..

når jeg kom hjem neste dag, var han rasende, og skulle vite alt. men jeg

orket ikke, og gikk å la meg. den kvelden/natta skulle han gjøre igjen, for han hadde

full fest, og slo i veggen til soverommet (så jeg ikke skulle få sove), og sendte fullt

av stygge meldinger til meg..

neste dag sa jeg at jeg ikke orket mere, jeg ville ha en pause. da begynnte han å gråte, og ba meg om å ikke dra fra han. han skulle forandre seg, osv.. så til slutt gikk jeg med på det, jeg skulle gi han en sjanse til.. og nå er han på meg hele tiden, skal kose konstant, sier hele tiden han han er så gla for at han har meg, og han elsker meg, gir meg blomster.. overdriver litt.. jeg blir jo lei ham istedet..

vi ble enige om visse ting, som skulle bli bedre-og jeg håper inderlig han mener det.. fårr skjer det ikke vil jeg ha pause..

Urimelig?

[laban]

Det er ikke urimelig å forlange å bli respektert og behandlet som et likeverdig menneske.

Du er antakelig i ferd med å bli voksen, han trenger kanskje noe lenger tid. Jeg synes uansett det er galskap å forlove seg og etablere samboerskap med mange forpliktelser i tenårene. De fleste forandrer seg såpass mye i løpet av årene som følger etter, at de burde vente til de har "funnet seg selv" i litt større grad.

Fortell det du la fram i begynnelsen av innlegget - at du trenger friheten og ungdomstiden uten for mange bindinger, og at det ikke nødvendigvis har med ham å gjøre. Selv om jeg hevder at folk forandrer seg når de modnes - ikke sats alt på at han skal forandre personlighet, det finnes andre fisk i havet. Du kommer til å angre enda mer hvis dere en dag sitter der med gjeld, småbarn og dårlig økonomi - og da er det ikke bare å ta en pause.

[Gjest Valnøtt]

Du er jo bare atten år :-)

Jeg synes du skal være sammen med en du er forelsket i, eller være singel.

Men om du er dypt forelsket i kjæresten din og han i deg, så er det vel verdt å prøve å jobbe litt med det for å ha det fint sammen. Man treffer som regel ikke noen som automatisk passer sammen med en - man må som regel slipes litt til hverandre :-)

[løvinne71]

Du er ung, og har antagelig fortsatt mye uopplevd og uerfart før du kan slå deg til ro med en gutt/mann som du føler er den rette for deg.

For å bli tilfredse senere i livet, tror jeg de aller fleste har behov for å oppleve en skikkelig "ungdomstid", med alt den innebærer av frihet, flørting og festligheter, prøving og feiling.

Det er ytterst få som forblir sammen med ungdomskjæresten resten av livet.

Og blant de som gjør det, er det gjerne fordi de føler at de allerede da har møtt "den rette" som oppfyller det de ønsker seg i en så stor grad at de ikke har interesse eller behov for å utforske andre muligheter.

Slik er det ikke for deg, utifra hvordan jeg leser ditt innlegg.

Du stiller allerede spørsmålstegn ved flere usympatiske sider hos typen din.

Du er klar over at han ofte behandler deg dårlig. Og at dette har gjort deg usikker på din egen oppførsel og hemmet deg i å leve livet slik du føler for i din alder / livssituasjon.

Det at venninnene dine også reagerer på at han er aggressiv, og er redd for at han slår deg, synes jeg burde være et tankekors! De som ser ting utenifra har ofte et litt mere nyansert bilde av situasjonen enn den som er midt oppe i det selv (og forelsket.)

Selvom han ikke har slått deg ennå, kan det fort gå så langt hvis han er av den aggressive typen og lar seg hisse opp i fylla.

Forsåvidt er det ille nok at han skremmer deg med aggresjonen sin, og at du må avstå fra å gjøre ting du ønsker for ikke å gjøre ham sint. På sikt vil dette psyke deg kraftig ned, og det er lite trolig at du vil bli lykkelig med en fyr som allerede nå gjør deg redd og usikker.

Det at han nå angrer og gråter, og lover forbedring, er et svært typisk trekk psykopater og konemishandlere bruker for å få kjæresten til å bli tiltross for den dårlige behandlingen de har utsatt henne for.

Jeg sier ikke at han nødvendigvis er psykopat. Men mønsteret med å psyke deg ned og dominere, for deretter å angre og love bot og bedring slik at du gir etter og tilgir ham ting du egentlig ikke tolerer, er en typisk fremgangsmåte i mange destruktive og selvutslettende forhold.

Mitt råd er, som du skjønner, og følge magefølelsen din om at dette antagelig ikke er det rette for deg akkurat nå.

Lev livet ditt, og nyt ungdomstiden. Disse årene får du ALDRI igjen senere i livet! Men du har derimot god tid på å finne en snill mann som behandler deg godt!