"Skal barna få bestemme alt..."

[Lillemus]

Jeg er litt enig med deg, men samtidig så ser jeg behovet for at den voksne setter foten ned innimellom. Jeg har gjort noen bomkjøp på kjolefronten så vi har et par kjoler jeg synes er kjempefine, men som Snuppa stort sett nekter å bruke. (

Må vel ta henne med når årets 17. mai-kjole skal kjøpes inn, det kan vi kanskje gjøre i morra mens poden er i bursdag når jeg tenker meg om! )

Hun ønsker seg festdrakt eller bunad da, for hun synes søljene er så pene. ) Vi får se. Jeg hadde bunad da jeg var liten, sånn "fantasibunad", først to korte og så fikk jeg sidbunad og det var stas!!!! Heldigvis har hun nå begynt å få litt ordentlig smak og blander ikke helt villt og uhemmet lenger så nå er det ikke noe problem når hun skal pynte seg. Men jeg skjønner godt de foreldrene som setter foten ned for glitrende-juggel-prinsessekjole på 17. mai....

[Glimtipper]

Har du kastanjebrunt hår, kanskje?

Karin Fossum, som skriver veldig troverdig om barn etter min mening, har beskrevet dilemmaet til en mor til en rødhåret jente som elsker rosa...

Jeg har brunt hår, nok mer mørkt enn lyst.

Det ironiske er at hver gang jeg har på meg røde klær nå kommenterer mamma hvor godt jeg kler den fargen

[erin]

Amen!

)

[AneM1365380603]

Jeg har en 5-åring som er svært bestemt på hva hun skal gå med og ikke gå med. Et par antrekk hun fikk til jul er forkastet, og det er helt greit. 17. mai ønsker jeg at hun skal gå med bunaden sin, og den bærer hun med stolthet. Jeg vet ikke hva jeg ville sagt om hun protesterte, men jeg ville nok prøvd å komme med mange gode argumenter for å overtale henne.

De små kan ikke bestemme alt. Jeg ville jo ikke latt henne bruke bunaden om hun fant ut at den skulle på i barnehagen, eller når vi handler på butikken.

[Glimtipper]

Enig med deg. Innen rimelighetens grenser, selvsagt,- men sånn forsto nå jeg deg også.

Ja, selvfølgelig. Innen rimelighetens grenser. Sosial kompetanse er like viktig som medbestemmelsesrett

[Gjest Elextra]

Selvfølgelig er det lov med lirking over overtalelse! Det bruker jeg jo i forhold til samboeren min, vennene mine og familien min også. Men tvang er noe kjipt som kun skal brukes når det er høyst nødvendig.

Som du sikkert vet er overgangen mellom overtalelse og tvang glidende, og kommer veldig an på personen og forholdet mellom aktørene.

Kfr. debatten om tvangsgifte (nå beveger jeg meg ut på viddene her) - siste innlegget ditt kunne faktisk vært et innlegg i den debatten også :-).

[Katt-ja]

*lol*

Minner meg om min nevø, som kom hjem fra leir med en bukse som kunne stå oppreist av seg selv - så skitten var den. Og i sekken lå en ren bukse. Da moren hans kommenterte at hun hadde pakket ned bukseskift, kom det fra gutten: "Jeg sa jo tl deg at det ikke var nødvendig!"

Herlig :-)

[laban]

Jeg har brunt hår, nok mer mørkt enn lyst.

Det ironiske er at hver gang jeg har på meg røde klær nå kommenterer mamma hvor godt jeg kler den fargen

Mødre, altså...

Hvis det kan være noen "trøst": Sønnen din kommer også til å huske den ene gangen du ikke orker å diskutere saken mer, men bare _bestemmer_. Alle de daglige kompromissene går i glemmeboken...

[grot]

Hvorfor er det et problem at barna lærer seg å forhandle? Jeg synes det er positivt. De aller fleste barn klarer fint å følge regler i tillegg.

At -du- synes det er nitrist om småjenter går i rosa kjoler i stedet for bunad er altså viktigere enn at de får ha på seg noe de synes er fint selv?

At barna lærer seg å argumentere og kunne fremme sitt syn og oppleve at de blir hørt er jo bare positivt. Men om dette skal gjelde i de aller fleste situasjoner blir en helt annen sak.

For meg (og for barna mine også, heldigvis) så er det slik at noen ting bestemmer mamma og pappa, ferdig med det. De kan glatt godta at mamma og pappa har det siste ordet i noen saker fordi de opplever å bli hørt i andre saker. Og tro du meg, jeg opplever maange barn i skolen som kan argumentere og diskutere om alt mulig. Barn som aldri har opplevd at voksne i noen tilfeller tar avgjørelser uten å spørre barna til råds. Selvsagt spør vi barna til råds i en del saker, men ikke i alle...

Og her i huset er det helt naturlig at mamma og pappa bestemmer hva en fireåring har på seg på 17. mai ja:-)

[Glimtipper]

Som du sikkert vet er overgangen mellom overtalelse og tvang glidende, og kommer veldig an på personen og forholdet mellom aktørene.

Kfr. debatten om tvangsgifte (nå beveger jeg meg ut på viddene her) - siste innlegget ditt kunne faktisk vært et innlegg i den debatten også :-).

Nja... Jeg vet veldig godt når jeg tvinger sønnen min til noe. Blant annet blir det sanksjoner om han ikke gjør som jeg sier, eventuelt bruker jeg fysisk tvang.

[Glimtipper]

At barna lærer seg å argumentere og kunne fremme sitt syn og oppleve at de blir hørt er jo bare positivt. Men om dette skal gjelde i de aller fleste situasjoner blir en helt annen sak.

For meg (og for barna mine også, heldigvis) så er det slik at noen ting bestemmer mamma og pappa, ferdig med det. De kan glatt godta at mamma og pappa har det siste ordet i noen saker fordi de opplever å bli hørt i andre saker. Og tro du meg, jeg opplever maange barn i skolen som kan argumentere og diskutere om alt mulig. Barn som aldri har opplevd at voksne i noen tilfeller tar avgjørelser uten å spørre barna til råds. Selvsagt spør vi barna til råds i en del saker, men ikke i alle...

Og her i huset er det helt naturlig at mamma og pappa bestemmer hva en fireåring har på seg på 17. mai ja:-)

Ja, ja. Man velger jo sine kamper. Det aller viktigste er at barn får bestemme en god del ting. Om det er middagen på lørdagskvelden eller antrekk på 17. mai er nok av mindre betydning.

[Glimtipper]

Mødre, altså...

Hvis det kan være noen "trøst": Sønnen din kommer også til å huske den ene gangen du ikke orker å diskutere saken mer, men bare _bestemmer_. Alle de daglige kompromissene går i glemmeboken...

Hehe, ja. Slik er det definitivt

Men kjoler og småjenter... Man burde trå varsomt, det kan sette dype spor. Jeg drømmer fremdeles om en rød prinsessekjole

[laban]

Jeg har også tro på at både lirking og påvirkning kan være nødvendig. Hvis ikke blir det mange gutter i fotballskjorter og rullesko i 17.mai toget, uten at det nødvendigvis gjør så mye da :-)

Jeg var engang leder på en idrettsleir for gutter helt ned til 8-9 års alderen. De tok selv ansvar for hygiene og påkledning etc. En av dem ble syk siste dagen, slik at sov på mitt rom siste natten. Da jeg fant sekken hans oppdaget jeg at han ikke hadde åpnet den hele uka. Moren hans hadde pakket ett sett klær for hver dag, lagt lagvis slik at han skulle skifte undertøy etc. hver dag. Alt lå fortsatt fint pakket i sekken, og ingen av oss voksne hadde reagert på at han kom i t-skjorte og shorts hver dag i over en uke...*s*

Det er jo SÅ mye lettere å holde orden på rommet når man beholder alt nedpakket.

Og det antrekket var sikkert like rent som på dag 1, gutter i den alderen er veldig påpasselige med sånt - jeg har en selv, så det VET jeg... :-|

[laban]

Et slikt minne har jeg også fra jeg var ca. syv år.

Min bestemor skulle spandere en (dyr) kjole på meg, og min mor overstyrte mitt valg av en turkis og sølv kjole for en blå- og rødstripet i ull. Jeg husker ennå hvordan den turkise drømmekjolen så ut og hvor sterkt jeg ønsket meg den!

Slikt skal ikke mine barn oppleve, nei :/.

Stripete ULLkjole?

Mødre, altså...

[Gjest annlovinda]

I grunn veldig enig med deg jeg.

Sønnen min har brukt bunad 17. mai siden han var 1 1/2 år. Skal ha det i år også. MEN det er fordi han selv vil bruke den på 17. mai. Regner med at det ikke er så mange årene før han heller vil bruke noe annet enn bunad 17. mai. Og da skal han selvfølgelig få slippe det.

Han er 6 år, og foreløpig liker han å pynte seg.

[frosken]

Det er jo SÅ mye lettere å holde orden på rommet når man beholder alt nedpakket.

Og det antrekket var sikkert like rent som på dag 1, gutter i den alderen er veldig påpasselige med sånt - jeg har en selv, så det VET jeg... :-|

Ja, de har et eget blikk for sånt!

[Gjest Elextra]

Stripete ULLkjole?

Mødre, altså...

Ja :/.

Drømmer fremdeles om en turkis kjole med sølvblomster :-I

[frosken]

*lol*

Minner meg om min nevø, som kom hjem fra leir med en bukse som kunne stå oppreist av seg selv - så skitten var den. Og i sekken lå en ren bukse. Da moren hans kommenterte at hun hadde pakket ned bukseskift, kom det fra gutten: "Jeg sa jo tl deg at det ikke var nødvendig!"

Jeg pleier å spørre nevøen min om han ikke skal ta seg en dusj når han er på ferie her, og får da normalt som svar at det kan han gjøre når han kommer hjem. Så de vet hva som er nødvendig ja!

[morsan]

Et slikt minne har jeg også fra jeg var ca. syv år.

Min bestemor skulle spandere en (dyr) kjole på meg, og min mor overstyrte mitt valg av en turkis og sølv kjole for en blå- og rødstripet i ull. Jeg husker ennå hvordan den turkise drømmekjolen så ut og hvor sterkt jeg ønsket meg den!

Slikt skal ikke mine barn oppleve, nei :/.

Jeg har ikke noe slikt minne om et plagg som skulle _kjøpes_, men jeg husker en gang jeg ble "overtalt"/mildt presset til å skifte et antrekk jeg selv hadde "komponert" før vi skulle på sirkus! ;-)

Jeg hadde før på dagen spradet rundt i en litt kort sommerkjole med rysjekappe nederst og ved skuldrene/ermeåpningene. Den var hvit med små røde prikker.

Så kom kvelden, det ble litt kaldere, og moren min bad meg ta på langbukse. Jeg fant da fram en slengbukse som var hvit med røde striper! (skikkelig 70-talls mao) og ville ha på denne _under_ kjolen, slik at den ble som en tunika.

DA satte moren min foten ned! ;-)

[Gjest prust]

At barna lærer seg å argumentere og kunne fremme sitt syn og oppleve at de blir hørt er jo bare positivt. Men om dette skal gjelde i de aller fleste situasjoner blir en helt annen sak.

For meg (og for barna mine også, heldigvis) så er det slik at noen ting bestemmer mamma og pappa, ferdig med det. De kan glatt godta at mamma og pappa har det siste ordet i noen saker fordi de opplever å bli hørt i andre saker. Og tro du meg, jeg opplever maange barn i skolen som kan argumentere og diskutere om alt mulig. Barn som aldri har opplevd at voksne i noen tilfeller tar avgjørelser uten å spørre barna til råds. Selvsagt spør vi barna til råds i en del saker, men ikke i alle...

Og her i huset er det helt naturlig at mamma og pappa bestemmer hva en fireåring har på seg på 17. mai ja:-)

Vil bare si at jeg er enig med deg, grot!