"Problembarn" i klassen

[Cillimor]

I klassen til sønnen min er det et barn som har store adferdsproblemer. Det er tydelig at de jobber med dette, å prøver å få bukt med problemene.

Men jeg begynner å se meg lei av at min sønn til stadighet blir plaget av denne gutten. Har valgt å snakke med guttungen min frem til nå, å forklart at denne gutten har problemer ( har en nevø med lignenede problematik så han vet hva det går ut på) At han kansje er sinna og lei seg fordi han ikke har noen å leke med osv.

Ønsker jo ikke å gjøre denne guttens problemer større enn det de allerede er.

For et par dager siden hadde han stengt sønnen min inne på do mens han var på sfo, å han hadde selvfølgelig blitt redd.

Så i går ga jeg på en hyggelig måte beskjed om at jeg hadde full forståelse for at noen barn har problemadferd, men at jeg forventet at personalet hold ekstra øye med vedkommende for at ikke de andre ungene skulle bli plaget.

Har egentlig aldri klagd sånn direkte til skole/sfo før, men nå syns jeg det var på tide å gi beskjed.

Hva hadde dere gjordt i denne situasjonen?

(De går på 2. trinn og dette har holdt på siden begynnelsen av 1. trinn.)

[Lillemus]

Synes det var helt i orden at du sa fra og at du sa fra på en ordentlig måte. Vi har et tilsvarende tilfelle i klassen til det ene barnet vårt, skolen er veldig opptatt av at h*n skal lære å sosialisere seg med de andre barna, men ikke sånn at det går utover de andre. Så om h*n gjør noe galt så varsles en lærer som så snakker med barnet.

[AneM1365380603]

Jeg synes det er viktig å gi beskjed. Barnet ditt skal jo ikke oppleve utrygghet på skolen. Dessuten ville jeg som mor ønsket å få beskjed om mine barn oppførte seg dårlig på skolen. En god dialog mellom skolen og hjemmene er viktig for å forebygge uønskede hendelser.

[Gjest no milk today]

Vi har også opplevd dette i min sønns klasse og vi ga klar tilbakemelding om at de måtte gjøre noe. Jeg veit at problemet her også ligger i foreldrenes uvilje ( eller uforstand) til å innse at barnet har problemer og blokkerer skolens forsøk på å gjøre noe (og dermed muligheter for ekstra ressurser). Likevel gikk det så langt at vi var flere som ba om at noe måtte gjøres.

Skolen tok tak i problemet, og løsninger ble laget. Det gikk på bekostning av noe annet, men situasjonen var begynt å bli temmelig håpløs.

Ting går bedre nå, men mye er også blitt ødelagt. Klassens (elevene alså) toleranse overfor dette barnet er blitt mindre og det flotte miljøet i klassen blir dessverre ikke det samme igjen.

Så stå på og krev. Men har ikke skolen ressurser, vil det gå på bekostning av noe annet. Men det er det verdt, klassemijøet er veldig viktig.

[Gjest Helenemor]

Jeg vet hvor problematisk dette kan være. Hadde selv en gutt som var slik i klassen min fra 1-10 klasse.

Jeg husker jeg var skikkelig redd for at han skulle gjøre noe med meg eller andre..

Det førte jo til, som du også nevnte at det er ikke så mange som vil leke med han. Og det ble ikke bedre av den grunn.

I ettertid ble jeg fortalt at han hadde lese og skrive vansker. Og han misstrivdes på skolen.

Allerede første dag på videregående var han en helt anen person. Han fikk gjøre noe han elsket, praktisk arbeid. Nå er han ferdig utdannet og elsker jobben sin! Han er den som hjelper alle uansett hva det skulle være.

Beklager, datt vel litt ut av sporet her, men saken er den at selv om det er så utrolig vanskelig, så han en sjangs. Tror ikke slike gutter ønsker å være slik.

Tror også lærerene må lære seg til å se det positive gutten gjør, og rose han for det. Da får han oppmerksomhet for noe han har gjort bra og ikke bare for alt han gjorde galt.

Håper det ordner seg for dere.

[Gjest lite ressurser? Eller tafatthet]

Jeg hadde gjort det samme, jeg ville ikke funnet meg i at mitt barn skulle få ødelagt sin skolehverdag fordi en med store problemer skulle få holde på uten kontroll.

Vi har en sånn i klassen vi også, han er så liten i forhold til de andre ennå (han snakker ikke reint og er knapt på femårsstadiet i hodet sitt), at han ikke "tar" de andre sånn en og en, men han slenger sekken rundt seg, er aggressiv og slår og roper og herjer i timene og friminuttene.

Han har ingen ekstra ressurser og ingen diagnose eller noe sånt, men jeg har vært inne på tanken om å sende en bekymringsmelding til barnevernet fordi han får for liten oppfølging på skolen, og henger sånn etter de andre. Jeg skjønner ikke helt at ikke skolen kan levere en bekymringsmelding på unger med sånne problemer der foreldrene tydeligvis ikke oppfatter problemet. De må jo få hjelp så tidlig som mulig, og uten diagnose eller oppfølging - ingen penger til ekstra hjelp, assistent osv.

Men det var en digresjon. Poenget er at hvis en hadde gjort noe sånt med min unge hadde jeg blitt flyende forbanna, og gitt _klar_ beskjed om at sånne unger må skolen klare å holde oppsyn med i 2.klasse, ellers vet ingen hvor ille det vil bli etterhvert som han blir større.

[Gjest jamvold]

Jeg hadde krevd av skolen at de skulle løse dette problemet sammen med barnets foresatte. Hvis du og flere foreldre slår dere sammen så vil dere være mer hørbare. Det er nok flere en du som reagerer hvis barnet oppfører seg slik daglig. Klassekontakter må også på banen og hvis lærerne ikke tar tak i problemet så kan dere gå videre opp i systemet til rektor.

Dessverre er dette en hverdag som mange skoleklasser opplever i hele norge. Dette er ikke barnas skyld, men deres foreldre som ikke bryr seg om å diagnosere sitt problembarn for å finne ut hvorfor barnet reagerer slik.

Og mange av foreldrene som vet at barna deres har en diagnose gidder ikke å gi medisin for at hverdagen skal bli bedre for alle. Her inne er det jo nettopp vært en tråd som beviser dette om mor som ikke vil gi medisin til sitt bokstavbarn.

[laban]

Dette er et helt vanlig problem i den norske enhetsskolen.

Jeg synes du gjorde helt riktig. Hvis ingen sier fra, tror kanskje de ansvarlige at alt er OK, og så går alle og samler opp misnøyen inntil det blir en kraftig oppvask som i verste fall bare forsterker problemene.

[Gjest noe som ikke stemmer]

Jeg vet hvor problematisk dette kan være. Hadde selv en gutt som var slik i klassen min fra 1-10 klasse.

Jeg husker jeg var skikkelig redd for at han skulle gjøre noe med meg eller andre..

Det førte jo til, som du også nevnte at det er ikke så mange som vil leke med han. Og det ble ikke bedre av den grunn.

I ettertid ble jeg fortalt at han hadde lese og skrive vansker. Og han misstrivdes på skolen.

Allerede første dag på videregående var han en helt anen person. Han fikk gjøre noe han elsket, praktisk arbeid. Nå er han ferdig utdannet og elsker jobben sin! Han er den som hjelper alle uansett hva det skulle være.

Beklager, datt vel litt ut av sporet her, men saken er den at selv om det er så utrolig vanskelig, så han en sjangs. Tror ikke slike gutter ønsker å være slik.

Tror også lærerene må lære seg til å se det positive gutten gjør, og rose han for det. Da får han oppmerksomhet for noe han har gjort bra og ikke bare for alt han gjorde galt.

Håper det ordner seg for dere.

Hvordan kan en klassekamerat av deg ha fullført 10-årig grunnskole, samt videregående og nå være i jobb - når 10-årig grunnskole ble innført høsten 1997?

[Gjest noe som ikke stemmer]

Som mor til et "problembarn" reagerer jeg ganske kraftig på både hovedinnlegget og flere av svarene. Er det ingen som har tenkt på at også "problembarnet" har følelser? Og er et barn? Akkurat som deres barn? Og at "problembarnet" også ønsker å være en del av det fantastiske klassemiljøet - som dere syns at "problembarna" ødelegger?

Mitt "problembarn" sliter veldig med det sosiale i forhold til de andre elevene. Det er utallige konflikter. Og jeg er ikke et sekund i tvil om at det sitter mange foreldre til andre i klassen og sukker og bærer seg over hvor vanskelig VÅRT barn er. De skulle kanskje bare visst hvor fortvilet VI er noen ganger, over deres barn. De skulle bare visst at deres "snille poder" slett ikke alltid er så snill med "annerledes-barn". De skulle bare visst hvordan deres "snille poder" utestenger, erter og provoserer - nettopp fordi de VET at han til slutt eksploderer og gjør noe galt - og så kan de med all sin rettferdige harme gråte en skvett foran læreren, og atter en gang får "problembarnet" skylda.

De skulle bare visst hvor mange ganger vårt "problembarn" kommer hjem fra skolen og er helt ute av seg, opprørt, fortvilet, lei seg og sint, over å ha blitt utestengt, ertet og plaget.

Og ikke minst skulle dere alle bare visst at det å få "hjelp" er ikke enkelt. Det er en kamp, hvor man starter med å bli uvenner med skolen, for de syns selvsagt at det er vi foreldre som har gjort en slett jobb. Så er det en kamp med og mot tiden. Henvisning til PPT. Ventetid. Møter. Ventetid. Observasjoner. Ventetid. Testing. Flere møter. Ventetid. Det er ingen som "får" noe som helst. Man må kjempe for det. Kreve det. Ikke gi seg. Til tider er det så slitsomt at jeg vet ikke hvordan jeg skal få dagene til å henge sammen.

Det er ikke bare-bare å være verken "problembarn" eller "problembarnets" foreldre. Den uforstanden og inkompetansen som vi har møtt i skolen er skremmende, og vi skjønner jo at når lærerne, som vi antok var kompetente, ikke skjønner en dritt, og anser barnet som et "problembarn", da er forståelsen ENDA mindre hos de andre foreldrene.

For all del, si i fra til skolen om ting dere ikke er fornøyde med. Men slutt å omtale andres barn som "problembarn". Slutt å skylde på foreldrene. Slutt å mistenke foreldrene for likegyldighet. Selvsagt gjør vi foreldre også feil, men jeg kan garantere at de aller fleste foreldre til "problembarn" bruker uendelig mye mer tid på oppfølging av barna sine enn det dere andre gjør.

[Gjest Det er en forskjell]

Hvordan kan en klassekamerat av deg ha fullført 10-årig grunnskole, samt videregående og nå være i jobb - når 10-årig grunnskole ble innført høsten 1997?

Hun skriver ingenting om at han gikk ti år, men at de gikk i samme klasse fra 1. - 10. Jeg gikk også i 10. klasse, men hoppet over en klasse da den nye reformen ble innført. Dermed gikk jeg bare 9 år på skolen, selv om jeg gikk i 10. klasse siste året. Og jeg er i allefall 24 år i dag OG i full jobb!

[Lillemus]

Hvordan kan en klassekamerat av deg ha fullført 10-årig grunnskole, samt videregående og nå være i jobb - når 10-årig grunnskole ble innført høsten 1997?

Ikke noe problem, tidligere var det en del som gikk 10. klasse som et ekstra år mellom 9. og vgs om de ikke kom inn på vgs.

[Gjest Wita]

Jeg hadde selvfølgelig gjort som deg.

[Gjest Wita]

Som mor til et "problembarn" reagerer jeg ganske kraftig på både hovedinnlegget og flere av svarene. Er det ingen som har tenkt på at også "problembarnet" har følelser? Og er et barn? Akkurat som deres barn? Og at "problembarnet" også ønsker å være en del av det fantastiske klassemiljøet - som dere syns at "problembarna" ødelegger?

Mitt "problembarn" sliter veldig med det sosiale i forhold til de andre elevene. Det er utallige konflikter. Og jeg er ikke et sekund i tvil om at det sitter mange foreldre til andre i klassen og sukker og bærer seg over hvor vanskelig VÅRT barn er. De skulle kanskje bare visst hvor fortvilet VI er noen ganger, over deres barn. De skulle bare visst at deres "snille poder" slett ikke alltid er så snill med "annerledes-barn". De skulle bare visst hvordan deres "snille poder" utestenger, erter og provoserer - nettopp fordi de VET at han til slutt eksploderer og gjør noe galt - og så kan de med all sin rettferdige harme gråte en skvett foran læreren, og atter en gang får "problembarnet" skylda.

De skulle bare visst hvor mange ganger vårt "problembarn" kommer hjem fra skolen og er helt ute av seg, opprørt, fortvilet, lei seg og sint, over å ha blitt utestengt, ertet og plaget.

Og ikke minst skulle dere alle bare visst at det å få "hjelp" er ikke enkelt. Det er en kamp, hvor man starter med å bli uvenner med skolen, for de syns selvsagt at det er vi foreldre som har gjort en slett jobb. Så er det en kamp med og mot tiden. Henvisning til PPT. Ventetid. Møter. Ventetid. Observasjoner. Ventetid. Testing. Flere møter. Ventetid. Det er ingen som "får" noe som helst. Man må kjempe for det. Kreve det. Ikke gi seg. Til tider er det så slitsomt at jeg vet ikke hvordan jeg skal få dagene til å henge sammen.

Det er ikke bare-bare å være verken "problembarn" eller "problembarnets" foreldre. Den uforstanden og inkompetansen som vi har møtt i skolen er skremmende, og vi skjønner jo at når lærerne, som vi antok var kompetente, ikke skjønner en dritt, og anser barnet som et "problembarn", da er forståelsen ENDA mindre hos de andre foreldrene.

For all del, si i fra til skolen om ting dere ikke er fornøyde med. Men slutt å omtale andres barn som "problembarn". Slutt å skylde på foreldrene. Slutt å mistenke foreldrene for likegyldighet. Selvsagt gjør vi foreldre også feil, men jeg kan garantere at de aller fleste foreldre til "problembarn" bruker uendelig mye mer tid på oppfølging av barna sine enn det dere andre gjør.

Jeg forstår veldig godt dine følelser rundt dette, men det betyr ikke at man som foreldre ikke skal ha lov til å reagere og informere lærerne når ens eget barn blir stengt inne på do. Det kan føles ganske skremmende.

Min 6-åring fikk ikke opp do-døra en dag på skolen og det første til at hun ble så skremt at hun ikke tør å låse døra lenger.Jeg tipper du også ville reagert om gutten din hadde blitt låst inne på do.

[Gjest Valnøtt]

Som mor til et "problembarn" reagerer jeg ganske kraftig på både hovedinnlegget og flere av svarene. Er det ingen som har tenkt på at også "problembarnet" har følelser? Og er et barn? Akkurat som deres barn? Og at "problembarnet" også ønsker å være en del av det fantastiske klassemiljøet - som dere syns at "problembarna" ødelegger?

Mitt "problembarn" sliter veldig med det sosiale i forhold til de andre elevene. Det er utallige konflikter. Og jeg er ikke et sekund i tvil om at det sitter mange foreldre til andre i klassen og sukker og bærer seg over hvor vanskelig VÅRT barn er. De skulle kanskje bare visst hvor fortvilet VI er noen ganger, over deres barn. De skulle bare visst at deres "snille poder" slett ikke alltid er så snill med "annerledes-barn". De skulle bare visst hvordan deres "snille poder" utestenger, erter og provoserer - nettopp fordi de VET at han til slutt eksploderer og gjør noe galt - og så kan de med all sin rettferdige harme gråte en skvett foran læreren, og atter en gang får "problembarnet" skylda.

De skulle bare visst hvor mange ganger vårt "problembarn" kommer hjem fra skolen og er helt ute av seg, opprørt, fortvilet, lei seg og sint, over å ha blitt utestengt, ertet og plaget.

Og ikke minst skulle dere alle bare visst at det å få "hjelp" er ikke enkelt. Det er en kamp, hvor man starter med å bli uvenner med skolen, for de syns selvsagt at det er vi foreldre som har gjort en slett jobb. Så er det en kamp med og mot tiden. Henvisning til PPT. Ventetid. Møter. Ventetid. Observasjoner. Ventetid. Testing. Flere møter. Ventetid. Det er ingen som "får" noe som helst. Man må kjempe for det. Kreve det. Ikke gi seg. Til tider er det så slitsomt at jeg vet ikke hvordan jeg skal få dagene til å henge sammen.

Det er ikke bare-bare å være verken "problembarn" eller "problembarnets" foreldre. Den uforstanden og inkompetansen som vi har møtt i skolen er skremmende, og vi skjønner jo at når lærerne, som vi antok var kompetente, ikke skjønner en dritt, og anser barnet som et "problembarn", da er forståelsen ENDA mindre hos de andre foreldrene.

For all del, si i fra til skolen om ting dere ikke er fornøyde med. Men slutt å omtale andres barn som "problembarn". Slutt å skylde på foreldrene. Slutt å mistenke foreldrene for likegyldighet. Selvsagt gjør vi foreldre også feil, men jeg kan garantere at de aller fleste foreldre til "problembarn" bruker uendelig mye mer tid på oppfølging av barna sine enn det dere andre gjør.

Jeg er litt nysgjerrig...

Du ser problemet med at ungen hadde stengt ungen hennes inne på do, ikke sant?

Hvordan hadde du reagert om jeg hadde møtt opp hjemme hos deg og bedt om at vi sammen gikk til skolen og forlangte en løsning feks?

Jeg har en unge selv som ikke plages av noen, men det er et barn i klassen som pga problemer som virkelig er plagsomme for den det gjelder, dessverre også ødelegger undervisningen stort sett hele tiden for de andre. Resultat: Min unge lærer ingenting på skolen. Enda han ikke prater eller forstyrrer og gjør så godt han kan. (Han sliter med å greie å konsentrere seg når det ikke er rolig).

Er det riktig at min unge skal gå glipp av skolegangen sin fordi det er godt for det andre barnet å komme inn i miljøet på skolen? Jeg overdramatiserer faktisk ikke her, jeg har nettopp vært på skolen og forlangt at de gir min unge ekstra undervisning fordi han ikke klarer å nyttiggjøre seg det som skjer i klassen på grunn av alt bråket. Og læreren var helt enig i at han har store vansker som han ikke hadde hatt hvis det ikke var så mye støy.

Jeg har ikke hjerte til å be om at det skjer noe med den ungen som står for alt levenet, jeg kjenner jo den ungen og vet at der bor det ikke mye vondt, det bare er ikke alt som fungerer helt slik det r lagt opp til i klassesituasjon at det skal være. Men jeg har ikke hjerte til å stå å se på at min unge ikke får noen utdannelse heller.

Gode råd?

[pusi]

Som mor til et "problembarn" reagerer jeg ganske kraftig på både hovedinnlegget og flere av svarene. Er det ingen som har tenkt på at også "problembarnet" har følelser? Og er et barn? Akkurat som deres barn? Og at "problembarnet" også ønsker å være en del av det fantastiske klassemiljøet - som dere syns at "problembarna" ødelegger?

Mitt "problembarn" sliter veldig med det sosiale i forhold til de andre elevene. Det er utallige konflikter. Og jeg er ikke et sekund i tvil om at det sitter mange foreldre til andre i klassen og sukker og bærer seg over hvor vanskelig VÅRT barn er. De skulle kanskje bare visst hvor fortvilet VI er noen ganger, over deres barn. De skulle bare visst at deres "snille poder" slett ikke alltid er så snill med "annerledes-barn". De skulle bare visst hvordan deres "snille poder" utestenger, erter og provoserer - nettopp fordi de VET at han til slutt eksploderer og gjør noe galt - og så kan de med all sin rettferdige harme gråte en skvett foran læreren, og atter en gang får "problembarnet" skylda.

De skulle bare visst hvor mange ganger vårt "problembarn" kommer hjem fra skolen og er helt ute av seg, opprørt, fortvilet, lei seg og sint, over å ha blitt utestengt, ertet og plaget.

Og ikke minst skulle dere alle bare visst at det å få "hjelp" er ikke enkelt. Det er en kamp, hvor man starter med å bli uvenner med skolen, for de syns selvsagt at det er vi foreldre som har gjort en slett jobb. Så er det en kamp med og mot tiden. Henvisning til PPT. Ventetid. Møter. Ventetid. Observasjoner. Ventetid. Testing. Flere møter. Ventetid. Det er ingen som "får" noe som helst. Man må kjempe for det. Kreve det. Ikke gi seg. Til tider er det så slitsomt at jeg vet ikke hvordan jeg skal få dagene til å henge sammen.

Det er ikke bare-bare å være verken "problembarn" eller "problembarnets" foreldre. Den uforstanden og inkompetansen som vi har møtt i skolen er skremmende, og vi skjønner jo at når lærerne, som vi antok var kompetente, ikke skjønner en dritt, og anser barnet som et "problembarn", da er forståelsen ENDA mindre hos de andre foreldrene.

For all del, si i fra til skolen om ting dere ikke er fornøyde med. Men slutt å omtale andres barn som "problembarn". Slutt å skylde på foreldrene. Slutt å mistenke foreldrene for likegyldighet. Selvsagt gjør vi foreldre også feil, men jeg kan garantere at de aller fleste foreldre til "problembarn" bruker uendelig mye mer tid på oppfølging av barna sine enn det dere andre gjør.

Det er kanskje ikke helt bra å kalle dem problembarn, men Cillimor skriver jo også at det er tydelig at de jobber med dette, og jeg forstår det slik at dette barnet har en diagnose.

At dere som foreldre sliter med å få den hjelpen dere trenger skjønner man godt, og at dere faktisk ikke godtar at ungen deres plager andre skjønner man også.

Ingen foreldre liker å høre at ungene deres plager noen /blir plaget / blir utestengt.

Spørsmålet blir heller hva vi andre skal gjøre med dette.

Min sønn ble også plaget av en av de andre elevene. Vi snakket med ham om at det andre barnet kanskje ikke hadde det så lett. Vi informerte også SFO om at vår sønn alltid skylder på denne gutten når det er noe, og SFO hadde selv oppfattet at det var noe og sa at vår sønn måtte si fra når X gjorde noe mot ham som han ikke likte.

Nå løste dette problemet seg av seg selv. Vår sønn sluttet på SFO, og siden han er fjerdeklassing var ikke dette noe problem for oss. Det er en stor skole, så han ser ikke X og har ingen problemer men ham nå.

Vi kan vel være enige om at skolen og SFO har et ansvar for at barna har det bra der. Ingen skal settes utenfor og ingen skal plage andre. Om situasjoner oppstår, synes jeg faktisk man skal kreve at de følger litt ekstra med de barna som alltid er til stede når slike situasjoner oppstår. Skolen vet alltid mer om barna og familiene enn de sier, og har ansvar for at ting fungerer på skolen.

For Cillimors sønn er dette barnet et problem, og jeg mener at hun gjør rett i å be skolen og SFO om å følge med slik at hennes sønn slipper å være redd for å møte "problemet".

[Gjest pedagogen]

Jeg er litt nysgjerrig...

Du ser problemet med at ungen hadde stengt ungen hennes inne på do, ikke sant?

Hvordan hadde du reagert om jeg hadde møtt opp hjemme hos deg og bedt om at vi sammen gikk til skolen og forlangte en løsning feks?

Jeg har en unge selv som ikke plages av noen, men det er et barn i klassen som pga problemer som virkelig er plagsomme for den det gjelder, dessverre også ødelegger undervisningen stort sett hele tiden for de andre. Resultat: Min unge lærer ingenting på skolen. Enda han ikke prater eller forstyrrer og gjør så godt han kan. (Han sliter med å greie å konsentrere seg når det ikke er rolig).

Er det riktig at min unge skal gå glipp av skolegangen sin fordi det er godt for det andre barnet å komme inn i miljøet på skolen? Jeg overdramatiserer faktisk ikke her, jeg har nettopp vært på skolen og forlangt at de gir min unge ekstra undervisning fordi han ikke klarer å nyttiggjøre seg det som skjer i klassen på grunn av alt bråket. Og læreren var helt enig i at han har store vansker som han ikke hadde hatt hvis det ikke var så mye støy.

Jeg har ikke hjerte til å be om at det skjer noe med den ungen som står for alt levenet, jeg kjenner jo den ungen og vet at der bor det ikke mye vondt, det bare er ikke alt som fungerer helt slik det r lagt opp til i klassesituasjon at det skal være. Men jeg har ikke hjerte til å stå å se på at min unge ikke får noen utdannelse heller.

Gode råd?

Jeg støtter deg!

Så deilig å lese en som faktisk tenker gjennom tingene og tar det opp med skolen, for å finne en løsning, istedet for å klage...

Mange barn i dag har konsentrasjonsproblemer og er urolige - det er et kjempeproblem! , men sakene er forskjellige og skolene løser det forskjellig.. En god dislog med skolen er det beste man kan ivestere i!

[Gjest jamvold]

Som mor til et "problembarn" reagerer jeg ganske kraftig på både hovedinnlegget og flere av svarene. Er det ingen som har tenkt på at også "problembarnet" har følelser? Og er et barn? Akkurat som deres barn? Og at "problembarnet" også ønsker å være en del av det fantastiske klassemiljøet - som dere syns at "problembarna" ødelegger?

Mitt "problembarn" sliter veldig med det sosiale i forhold til de andre elevene. Det er utallige konflikter. Og jeg er ikke et sekund i tvil om at det sitter mange foreldre til andre i klassen og sukker og bærer seg over hvor vanskelig VÅRT barn er. De skulle kanskje bare visst hvor fortvilet VI er noen ganger, over deres barn. De skulle bare visst at deres "snille poder" slett ikke alltid er så snill med "annerledes-barn". De skulle bare visst hvordan deres "snille poder" utestenger, erter og provoserer - nettopp fordi de VET at han til slutt eksploderer og gjør noe galt - og så kan de med all sin rettferdige harme gråte en skvett foran læreren, og atter en gang får "problembarnet" skylda.

De skulle bare visst hvor mange ganger vårt "problembarn" kommer hjem fra skolen og er helt ute av seg, opprørt, fortvilet, lei seg og sint, over å ha blitt utestengt, ertet og plaget.

Og ikke minst skulle dere alle bare visst at det å få "hjelp" er ikke enkelt. Det er en kamp, hvor man starter med å bli uvenner med skolen, for de syns selvsagt at det er vi foreldre som har gjort en slett jobb. Så er det en kamp med og mot tiden. Henvisning til PPT. Ventetid. Møter. Ventetid. Observasjoner. Ventetid. Testing. Flere møter. Ventetid. Det er ingen som "får" noe som helst. Man må kjempe for det. Kreve det. Ikke gi seg. Til tider er det så slitsomt at jeg vet ikke hvordan jeg skal få dagene til å henge sammen.

Det er ikke bare-bare å være verken "problembarn" eller "problembarnets" foreldre. Den uforstanden og inkompetansen som vi har møtt i skolen er skremmende, og vi skjønner jo at når lærerne, som vi antok var kompetente, ikke skjønner en dritt, og anser barnet som et "problembarn", da er forståelsen ENDA mindre hos de andre foreldrene.

For all del, si i fra til skolen om ting dere ikke er fornøyde med. Men slutt å omtale andres barn som "problembarn". Slutt å skylde på foreldrene. Slutt å mistenke foreldrene for likegyldighet. Selvsagt gjør vi foreldre også feil, men jeg kan garantere at de aller fleste foreldre til "problembarn" bruker uendelig mye mer tid på oppfølging av barna sine enn det dere andre gjør.

Fortell meg: Får ditt barn medisin? Det finnes mye bra av både alternativ behandling og medisinering. Og jeg kjenner to adh barn som får medisin og fungerer kjempebra i klassemiljøet.

Det gjelder å begynne tidlig nok. Når barnet begynner på skolen så skjer det så mye på en gang at det er mer slitsomt for både foreldre og barn.

[Gjest noe som ikke stemmer]

Jeg er litt nysgjerrig...

Du ser problemet med at ungen hadde stengt ungen hennes inne på do, ikke sant?

Hvordan hadde du reagert om jeg hadde møtt opp hjemme hos deg og bedt om at vi sammen gikk til skolen og forlangte en løsning feks?

Jeg har en unge selv som ikke plages av noen, men det er et barn i klassen som pga problemer som virkelig er plagsomme for den det gjelder, dessverre også ødelegger undervisningen stort sett hele tiden for de andre. Resultat: Min unge lærer ingenting på skolen. Enda han ikke prater eller forstyrrer og gjør så godt han kan. (Han sliter med å greie å konsentrere seg når det ikke er rolig).

Er det riktig at min unge skal gå glipp av skolegangen sin fordi det er godt for det andre barnet å komme inn i miljøet på skolen? Jeg overdramatiserer faktisk ikke her, jeg har nettopp vært på skolen og forlangt at de gir min unge ekstra undervisning fordi han ikke klarer å nyttiggjøre seg det som skjer i klassen på grunn av alt bråket. Og læreren var helt enig i at han har store vansker som han ikke hadde hatt hvis det ikke var så mye støy.

Jeg har ikke hjerte til å be om at det skjer noe med den ungen som står for alt levenet, jeg kjenner jo den ungen og vet at der bor det ikke mye vondt, det bare er ikke alt som fungerer helt slik det r lagt opp til i klassesituasjon at det skal være. Men jeg har ikke hjerte til å stå å se på at min unge ikke får noen utdannelse heller.

Gode råd?

Hvis du hadde kommet hjem til meg og bedt om at vi sammen skulle gå til skolen hadde jeg bedt deg om å gå. Jeg hadde oppfordret deg til å ta opp problemet i forhold til ditt eget barn direkte med skolen, og ikke blande deg borti hvordan vi håndterer vårt barn.

Angående det å bli stengt inne på do - selvsagt skjønner jeg at det er et problem for den det gjelder. Men jeg vet også at en sak ofte har mer enn bare en side. Vi har f.eks fått meldinger fra skolen på at vårt barn hadde stygg språkbruk og høy stemme ("kjeftet") på andre barn. Han hadde fått skikkelig tilsnakk, ja... Og vi burde nok ta opp dette med han hjemme! Men ingen hadde spurt gutten hvorfor. Så ingen visste at årsaken var at 3 andre barn hadde ertet (lavmælt, så ikke læreren fikk det med seg), sparket, dyttet og slått han, flere ganger. Men siden han var høyrøstet og ellers sånt et "problembarn" så fikk han skylda.

Det kan hende at også en "stenge inne på do"-historie har en forhistorie. Kanskje var det ikke pur ondskap av "problembarnet".

Det er synd at ditt barn har problemer med konsentrasjonen. Skal vi da stemple han som et "problembarn"? Konsentrasjonsvansker, lærevansker - hva blir det neste, liksom? Og hvorfor kan ikke foreldrene bare lære han at han må tåle litt støy rundt seg? Kanskje hvis dere ikke hadde dillet sånn med han bestandig og lært han å akseptere at han ikke er alene i verden, så hadde dere unngått dette?

Og kanskje, Valnøtt, er jeg helt urimelig nå. For dette er akkurat den type urimelighet VI blir møtt med. Og veldig mange andre med "problembarn". Hvis du kommer hjem til meg og tror at du skal løse problemene mitt barn sliter med, da blir jeg irritert. Enkelt og greit. For du kjenner ikke problematikken.

Beklageligvis er ikke skolen i dag tilpasset barn som har problemer med noe som helst. De fleste lærere skyr spesialpedagogikk som om det var et ondt troll man snakket om. Ikke har de lært noe spesielt om tilrettelegging for barn med vansker av noe slag, ikke vet de noe om "diagnoser" eller psykiske problemer hos barn. Derfor er det fryktelig vanskelig. Det er ingen enkel løsning, ei heller for dere. Du kan ikke forvente at skolen skal greie å tilrettelegge slik at alle barna skal være stille slik at din kan lære noe. Det blir et problem - og dere vil nok slite med det lenge.

[Gjest noe som ikke stemmer]

Fortell meg: Får ditt barn medisin? Det finnes mye bra av både alternativ behandling og medisinering. Og jeg kjenner to adh barn som får medisin og fungerer kjempebra i klassemiljøet.

Det gjelder å begynne tidlig nok. Når barnet begynner på skolen så skjer det så mye på en gang at det er mer slitsomt for både foreldre og barn.

I grunnen er dettte også noe jeg irriterer meg bittelitt over, selv om jeg skjønner at du nevner det i beste mening. Hvis noen avviker bittelitt fra normalen, dop dem ned! Sørg for at de passiviseres og holdes sløve sånn at de ikke plager andre.

Nå er mitt barn ikke utredet av BUP ennå (vi venter...), derfor har han ingen diagnose, og kan ikke medisineres. Nå er han neppe noen ADHD-er uansett, problemene hans går i en litt annen retning, så uansett tror jeg ikke det vil bli snakk om medisinering her.

Og for MITT BARN er det største problemet at de andre ungene i klassen (stort sett med lærerens velsignelse) utestenger min gutt, for han er jo slik og han er jo sånn. Han får ikke innpass, blir ikke inkludert, og det skaper veldig mange konflikter. Dette har vi bedt skolen jobbe med, men de svarer alltid at "barna må selv få velge hvem de vil leke med".