"Problembarn" i klassen

[Gjest noe som ikke stemmer]

Det er kanskje ikke helt bra å kalle dem problembarn, men Cillimor skriver jo også at det er tydelig at de jobber med dette, og jeg forstår det slik at dette barnet har en diagnose.

At dere som foreldre sliter med å få den hjelpen dere trenger skjønner man godt, og at dere faktisk ikke godtar at ungen deres plager andre skjønner man også.

Ingen foreldre liker å høre at ungene deres plager noen /blir plaget / blir utestengt.

Spørsmålet blir heller hva vi andre skal gjøre med dette.

Min sønn ble også plaget av en av de andre elevene. Vi snakket med ham om at det andre barnet kanskje ikke hadde det så lett. Vi informerte også SFO om at vår sønn alltid skylder på denne gutten når det er noe, og SFO hadde selv oppfattet at det var noe og sa at vår sønn måtte si fra når X gjorde noe mot ham som han ikke likte.

Nå løste dette problemet seg av seg selv. Vår sønn sluttet på SFO, og siden han er fjerdeklassing var ikke dette noe problem for oss. Det er en stor skole, så han ser ikke X og har ingen problemer men ham nå.

Vi kan vel være enige om at skolen og SFO har et ansvar for at barna har det bra der. Ingen skal settes utenfor og ingen skal plage andre. Om situasjoner oppstår, synes jeg faktisk man skal kreve at de følger litt ekstra med de barna som alltid er til stede når slike situasjoner oppstår. Skolen vet alltid mer om barna og familiene enn de sier, og har ansvar for at ting fungerer på skolen.

For Cillimors sønn er dette barnet et problem, og jeg mener at hun gjør rett i å be skolen og SFO om å følge med slik at hennes sønn slipper å være redd for å møte "problemet".

Ja, jeg reagerer på betegnelsen. Ikke så mye fordi man bruker ett ord, men for alt det som ligger bak. At man "stempler" ett barn som vanskelig, problematisk - DET er alvorlig. Lærerne gjør det, elevene gjør det, og foreldrene til de andre gjør det. Uansett hva som skjer så er det DEN eleven som får skylda.

Jeg husker en episode fra barnehagen med et annet barn (ikke mitt) som var kjent for å være "problembarn". Alt galt var hans skyld, og de andre ungene vekslet mellom å erte han til han eksploderte, og være redde for han. En dag hadde det hendt noe som ble betraktet som alvorlig - og de ansatte foretok en rundspørring blant barna, hvem gjorde det? HAN, selvsagt! Til og med et par ansatte på en annen avdeling var sikre på at det var HAN! Det var bare ett problem. Gutten var syk, og var ikke i barnehagen hele den uka. De var bare så inderlig vant til å skylde på han.

Barna oppdager raskt at det finnes noen barn de har lov til å erte, plage og utestenge, og gjett om de benytter seg av det.

Og ja, jeg mener at det er skolens / SFO sitt ansvar å sørge for at alle trives. Men vår skole er uenig i dette. De har ikke kapasitet, ei heller kompetanse, og slettes ikke ressurser til å hjelpe barna sosialt. Det skulle de ha lært i barnehagen.

[laban]

Ikke noe problem, tidligere var det en del som gikk 10. klasse som et ekstra år mellom 9. og vgs om de ikke kom inn på vgs.

Og det ble avviklet ca. midt på 70-tallet, med noen lokale variasjoner.

Jeg tror det aldri var 10. klasse og vgs samtidig. (Men 10. klasse og gymnas / yrkesskole.)

Men nå spikker jeg veldig fliser her...

[....AV]

Og det ble avviklet ca. midt på 70-tallet, med noen lokale variasjoner.

Jeg tror det aldri var 10. klasse og vgs samtidig. (Men 10. klasse og gymnas / yrkesskole.)

Men nå spikker jeg veldig fliser her...

Det fantes noen skoler med 10. klasse i Bærum da jeg gikk på ungsdomsskolen. Jeg gikk ut i 1986.

[Lillemus]

Og det ble avviklet ca. midt på 70-tallet, med noen lokale variasjoner.

Jeg tror det aldri var 10. klasse og vgs samtidig. (Men 10. klasse og gymnas / yrkesskole.)

Men nå spikker jeg veldig fliser her...

''Og det ble avviklet ca. midt på 70-tallet, med noen lokale variasjoner.''

Nei - her tar du vel feil? Jeg kjenner flere som gikk i 10. klasse på 70-tallet (som du sier) og jeg husker utmerket godt at det var 10. klasse da jeg gikk på ungdomsskolen første halvdel på 80-tallet.

[Gjest jamvold]

Hvis du hadde kommet hjem til meg og bedt om at vi sammen skulle gå til skolen hadde jeg bedt deg om å gå. Jeg hadde oppfordret deg til å ta opp problemet i forhold til ditt eget barn direkte med skolen, og ikke blande deg borti hvordan vi håndterer vårt barn.

Angående det å bli stengt inne på do - selvsagt skjønner jeg at det er et problem for den det gjelder. Men jeg vet også at en sak ofte har mer enn bare en side. Vi har f.eks fått meldinger fra skolen på at vårt barn hadde stygg språkbruk og høy stemme ("kjeftet") på andre barn. Han hadde fått skikkelig tilsnakk, ja... Og vi burde nok ta opp dette med han hjemme! Men ingen hadde spurt gutten hvorfor. Så ingen visste at årsaken var at 3 andre barn hadde ertet (lavmælt, så ikke læreren fikk det med seg), sparket, dyttet og slått han, flere ganger. Men siden han var høyrøstet og ellers sånt et "problembarn" så fikk han skylda.

Det kan hende at også en "stenge inne på do"-historie har en forhistorie. Kanskje var det ikke pur ondskap av "problembarnet".

Det er synd at ditt barn har problemer med konsentrasjonen. Skal vi da stemple han som et "problembarn"? Konsentrasjonsvansker, lærevansker - hva blir det neste, liksom? Og hvorfor kan ikke foreldrene bare lære han at han må tåle litt støy rundt seg? Kanskje hvis dere ikke hadde dillet sånn med han bestandig og lært han å akseptere at han ikke er alene i verden, så hadde dere unngått dette?

Og kanskje, Valnøtt, er jeg helt urimelig nå. For dette er akkurat den type urimelighet VI blir møtt med. Og veldig mange andre med "problembarn". Hvis du kommer hjem til meg og tror at du skal løse problemene mitt barn sliter med, da blir jeg irritert. Enkelt og greit. For du kjenner ikke problematikken.

Beklageligvis er ikke skolen i dag tilpasset barn som har problemer med noe som helst. De fleste lærere skyr spesialpedagogikk som om det var et ondt troll man snakket om. Ikke har de lært noe spesielt om tilrettelegging for barn med vansker av noe slag, ikke vet de noe om "diagnoser" eller psykiske problemer hos barn. Derfor er det fryktelig vanskelig. Det er ingen enkel løsning, ei heller for dere. Du kan ikke forvente at skolen skal greie å tilrettelegge slik at alle barna skal være stille slik at din kan lære noe. Det blir et problem - og dere vil nok slite med det lenge.

Wow. Ditt svar gir meg bakoversveis! Du er meget bitter. Synes du skulle få hjelp til å håndtere dine personlige problemer i tillegg til ditt barn.

[Gjest moren til ett pro.barn]

Som mor til et "problembarn" reagerer jeg ganske kraftig på både hovedinnlegget og flere av svarene. Er det ingen som har tenkt på at også "problembarnet" har følelser? Og er et barn? Akkurat som deres barn? Og at "problembarnet" også ønsker å være en del av det fantastiske klassemiljøet - som dere syns at "problembarna" ødelegger?

Mitt "problembarn" sliter veldig med det sosiale i forhold til de andre elevene. Det er utallige konflikter. Og jeg er ikke et sekund i tvil om at det sitter mange foreldre til andre i klassen og sukker og bærer seg over hvor vanskelig VÅRT barn er. De skulle kanskje bare visst hvor fortvilet VI er noen ganger, over deres barn. De skulle bare visst at deres "snille poder" slett ikke alltid er så snill med "annerledes-barn". De skulle bare visst hvordan deres "snille poder" utestenger, erter og provoserer - nettopp fordi de VET at han til slutt eksploderer og gjør noe galt - og så kan de med all sin rettferdige harme gråte en skvett foran læreren, og atter en gang får "problembarnet" skylda.

De skulle bare visst hvor mange ganger vårt "problembarn" kommer hjem fra skolen og er helt ute av seg, opprørt, fortvilet, lei seg og sint, over å ha blitt utestengt, ertet og plaget.

Og ikke minst skulle dere alle bare visst at det å få "hjelp" er ikke enkelt. Det er en kamp, hvor man starter med å bli uvenner med skolen, for de syns selvsagt at det er vi foreldre som har gjort en slett jobb. Så er det en kamp med og mot tiden. Henvisning til PPT. Ventetid. Møter. Ventetid. Observasjoner. Ventetid. Testing. Flere møter. Ventetid. Det er ingen som "får" noe som helst. Man må kjempe for det. Kreve det. Ikke gi seg. Til tider er det så slitsomt at jeg vet ikke hvordan jeg skal få dagene til å henge sammen.

Det er ikke bare-bare å være verken "problembarn" eller "problembarnets" foreldre. Den uforstanden og inkompetansen som vi har møtt i skolen er skremmende, og vi skjønner jo at når lærerne, som vi antok var kompetente, ikke skjønner en dritt, og anser barnet som et "problembarn", da er forståelsen ENDA mindre hos de andre foreldrene.

For all del, si i fra til skolen om ting dere ikke er fornøyde med. Men slutt å omtale andres barn som "problembarn". Slutt å skylde på foreldrene. Slutt å mistenke foreldrene for likegyldighet. Selvsagt gjør vi foreldre også feil, men jeg kan garantere at de aller fleste foreldre til "problembarn" bruker uendelig mye mer tid på oppfølging av barna sine enn det dere andre gjør.

Som jeg kunne skrevet det selv,er så enig med deg.

[laban]

''Og det ble avviklet ca. midt på 70-tallet, med noen lokale variasjoner.''

Nei - her tar du vel feil? Jeg kjenner flere som gikk i 10. klasse på 70-tallet (som du sier) og jeg husker utmerket godt at det var 10. klasse da jeg gikk på ungdomsskolen første halvdel på 80-tallet.

Da tror jeg de lokale variasjonene var atskillig større enn jeg trodde :-)

[laban]

Det fantes noen skoler med 10. klasse i Bærum da jeg gikk på ungsdomsskolen. Jeg gikk ut i 1986.

Da tror jeg de lokale variasjonene var atskillig større enn jeg trodde :-)

[Gjest Valnøtt]

Hvis du hadde kommet hjem til meg og bedt om at vi sammen skulle gå til skolen hadde jeg bedt deg om å gå. Jeg hadde oppfordret deg til å ta opp problemet i forhold til ditt eget barn direkte med skolen, og ikke blande deg borti hvordan vi håndterer vårt barn.

Angående det å bli stengt inne på do - selvsagt skjønner jeg at det er et problem for den det gjelder. Men jeg vet også at en sak ofte har mer enn bare en side. Vi har f.eks fått meldinger fra skolen på at vårt barn hadde stygg språkbruk og høy stemme ("kjeftet") på andre barn. Han hadde fått skikkelig tilsnakk, ja... Og vi burde nok ta opp dette med han hjemme! Men ingen hadde spurt gutten hvorfor. Så ingen visste at årsaken var at 3 andre barn hadde ertet (lavmælt, så ikke læreren fikk det med seg), sparket, dyttet og slått han, flere ganger. Men siden han var høyrøstet og ellers sånt et "problembarn" så fikk han skylda.

Det kan hende at også en "stenge inne på do"-historie har en forhistorie. Kanskje var det ikke pur ondskap av "problembarnet".

Det er synd at ditt barn har problemer med konsentrasjonen. Skal vi da stemple han som et "problembarn"? Konsentrasjonsvansker, lærevansker - hva blir det neste, liksom? Og hvorfor kan ikke foreldrene bare lære han at han må tåle litt støy rundt seg? Kanskje hvis dere ikke hadde dillet sånn med han bestandig og lært han å akseptere at han ikke er alene i verden, så hadde dere unngått dette?

Og kanskje, Valnøtt, er jeg helt urimelig nå. For dette er akkurat den type urimelighet VI blir møtt med. Og veldig mange andre med "problembarn". Hvis du kommer hjem til meg og tror at du skal løse problemene mitt barn sliter med, da blir jeg irritert. Enkelt og greit. For du kjenner ikke problematikken.

Beklageligvis er ikke skolen i dag tilpasset barn som har problemer med noe som helst. De fleste lærere skyr spesialpedagogikk som om det var et ondt troll man snakket om. Ikke har de lært noe spesielt om tilrettelegging for barn med vansker av noe slag, ikke vet de noe om "diagnoser" eller psykiske problemer hos barn. Derfor er det fryktelig vanskelig. Det er ingen enkel løsning, ei heller for dere. Du kan ikke forvente at skolen skal greie å tilrettelegge slik at alle barna skal være stille slik at din kan lære noe. Det blir et problem - og dere vil nok slite med det lenge.

Jeg løser problemet for mitt barn ved å følge opp fagene hjemme selv.

Hadde jeg kommet hjem til deg så ville det jo vært for å spørre om det er en annen side av historien enn den jeg har fått høre - for å forsøke å løse problemet slik at mitt og ditt barn kunne hatt en vennligere tone seg imellom. Og jeg hadde kommet til deg nettopp fordi jeg var åpen for at min unge kanskje også kan ha deltatt mer enn jeg hadde fått høre.

Hadde du da bedt meg gå, ville jeg sagt til mitt barn at neste gang tar du igjen, for her kommer vi ikke noen vei med å forsøke å være vennlige og da har du rett til å beskytte deg selv. Det ville neppe hjulpet ditt barn?

Jeg opplever at mange foreldre er for opptatte med å gå i forsvar sånn som deg og ikke være interesserte i at andre faktisk ønsker at alle ungene, også din, skal ha det bra sammen. Og da kommer du ingen vei heller, og den som taper aller mest på det er faktisk ditt barn.

Som sagt - jeg kan si til min unge at han skal ta igjen neste gang, og følge opp skolen hans selv. Du kan neppe få din unge til å fungere sosialt godt hvis du ikke er istand til å samarbeide selv.

[pusi]

Ja, jeg reagerer på betegnelsen. Ikke så mye fordi man bruker ett ord, men for alt det som ligger bak. At man "stempler" ett barn som vanskelig, problematisk - DET er alvorlig. Lærerne gjør det, elevene gjør det, og foreldrene til de andre gjør det. Uansett hva som skjer så er det DEN eleven som får skylda.

Jeg husker en episode fra barnehagen med et annet barn (ikke mitt) som var kjent for å være "problembarn". Alt galt var hans skyld, og de andre ungene vekslet mellom å erte han til han eksploderte, og være redde for han. En dag hadde det hendt noe som ble betraktet som alvorlig - og de ansatte foretok en rundspørring blant barna, hvem gjorde det? HAN, selvsagt! Til og med et par ansatte på en annen avdeling var sikre på at det var HAN! Det var bare ett problem. Gutten var syk, og var ikke i barnehagen hele den uka. De var bare så inderlig vant til å skylde på han.

Barna oppdager raskt at det finnes noen barn de har lov til å erte, plage og utestenge, og gjett om de benytter seg av det.

Og ja, jeg mener at det er skolens / SFO sitt ansvar å sørge for at alle trives. Men vår skole er uenig i dette. De har ikke kapasitet, ei heller kompetanse, og slettes ikke ressurser til å hjelpe barna sosialt. Det skulle de ha lært i barnehagen.

Det som er fryktelig trist er at foreldrene til de barna som trenger oppfølging må slite så veldig for å få hjelp.

Mens noen som har den "riktige" diagnosen får hjelp automatisk.

Derfor er det viktig at vi andre foreldre også krever at barn med særskilte behov skal få den hjelpen de trenger. Det kommer også våre barn til gode.

For å få resultater er det viktig at vi krever noe og sammen er vi sterke!

[laban]

Som mor til et "problembarn" reagerer jeg ganske kraftig på både hovedinnlegget og flere av svarene. Er det ingen som har tenkt på at også "problembarnet" har følelser? Og er et barn? Akkurat som deres barn? Og at "problembarnet" også ønsker å være en del av det fantastiske klassemiljøet - som dere syns at "problembarna" ødelegger?

Mitt "problembarn" sliter veldig med det sosiale i forhold til de andre elevene. Det er utallige konflikter. Og jeg er ikke et sekund i tvil om at det sitter mange foreldre til andre i klassen og sukker og bærer seg over hvor vanskelig VÅRT barn er. De skulle kanskje bare visst hvor fortvilet VI er noen ganger, over deres barn. De skulle bare visst at deres "snille poder" slett ikke alltid er så snill med "annerledes-barn". De skulle bare visst hvordan deres "snille poder" utestenger, erter og provoserer - nettopp fordi de VET at han til slutt eksploderer og gjør noe galt - og så kan de med all sin rettferdige harme gråte en skvett foran læreren, og atter en gang får "problembarnet" skylda.

De skulle bare visst hvor mange ganger vårt "problembarn" kommer hjem fra skolen og er helt ute av seg, opprørt, fortvilet, lei seg og sint, over å ha blitt utestengt, ertet og plaget.

Og ikke minst skulle dere alle bare visst at det å få "hjelp" er ikke enkelt. Det er en kamp, hvor man starter med å bli uvenner med skolen, for de syns selvsagt at det er vi foreldre som har gjort en slett jobb. Så er det en kamp med og mot tiden. Henvisning til PPT. Ventetid. Møter. Ventetid. Observasjoner. Ventetid. Testing. Flere møter. Ventetid. Det er ingen som "får" noe som helst. Man må kjempe for det. Kreve det. Ikke gi seg. Til tider er det så slitsomt at jeg vet ikke hvordan jeg skal få dagene til å henge sammen.

Det er ikke bare-bare å være verken "problembarn" eller "problembarnets" foreldre. Den uforstanden og inkompetansen som vi har møtt i skolen er skremmende, og vi skjønner jo at når lærerne, som vi antok var kompetente, ikke skjønner en dritt, og anser barnet som et "problembarn", da er forståelsen ENDA mindre hos de andre foreldrene.

For all del, si i fra til skolen om ting dere ikke er fornøyde med. Men slutt å omtale andres barn som "problembarn". Slutt å skylde på foreldrene. Slutt å mistenke foreldrene for likegyldighet. Selvsagt gjør vi foreldre også feil, men jeg kan garantere at de aller fleste foreldre til "problembarn" bruker uendelig mye mer tid på oppfølging av barna sine enn det dere andre gjør.

''For all del, si i fra til skolen om ting dere ikke er fornøyde med. ''

Det er jo det hovedinnlegger tar opp - hun spør om det er greit at man sier fra til skolen på en pen måte?

Ingen av barna kan vel tape på om det blir fulgt bedre med? Hvis det oppstår slike episodene fordi de andre barna "girer opp" ditt barn eller gutten Cillimor skriver om, er det nettopp viktig at personalet ikke bare regner med at ungene ordner opp selv.

Hvis personalet hadde sett alle detaljer, kan det (helt teoretisk) hende at Cillimor ville fått en utdypende forklaring på episoden når hun fortalte om den. Hvis hennes sønn hadde gjort noe (fortsatt helt teoretisk) før han ble stengt inne, ville hun fått vite at saken hadde flere sider. Men hvis de voksne ikke følger med, går alle glipp av den muligheten - og da øker sannsynligheten for at "de vanlige" får skylda.

[Gjest Valnøtt]

I grunnen er dettte også noe jeg irriterer meg bittelitt over, selv om jeg skjønner at du nevner det i beste mening. Hvis noen avviker bittelitt fra normalen, dop dem ned! Sørg for at de passiviseres og holdes sløve sånn at de ikke plager andre.

Nå er mitt barn ikke utredet av BUP ennå (vi venter...), derfor har han ingen diagnose, og kan ikke medisineres. Nå er han neppe noen ADHD-er uansett, problemene hans går i en litt annen retning, så uansett tror jeg ikke det vil bli snakk om medisinering her.

Og for MITT BARN er det største problemet at de andre ungene i klassen (stort sett med lærerens velsignelse) utestenger min gutt, for han er jo slik og han er jo sånn. Han får ikke innpass, blir ikke inkludert, og det skaper veldig mange konflikter. Dette har vi bedt skolen jobbe med, men de svarer alltid at "barna må selv få velge hvem de vil leke med".

....og du mener fortsatt at hvis jeg hadde kommet hjem til deg for at vi sammen kunne gått til skolen og laget en løsning for å dempe konfliktene så ville du stengt døra for meg... Det kan hende at sønnen din trenger å lære en og annen sosial kode som han ikke har fått hjemme.

Det er vondt når ungene ikke har det bra. Men det gjelder å ikke ta inn over seg alt som stress og gå i forsvar selv for alt hele tiden, men heller rekke ut hånda og prøve å løse sakene som dukker opp. Og _også_ være lydhør for at din unge kanskje kan ha hatt problemadferd uten at det var for å forsvare seg.

[Gjest Valnøtt]

Ja, jeg reagerer på betegnelsen. Ikke så mye fordi man bruker ett ord, men for alt det som ligger bak. At man "stempler" ett barn som vanskelig, problematisk - DET er alvorlig. Lærerne gjør det, elevene gjør det, og foreldrene til de andre gjør det. Uansett hva som skjer så er det DEN eleven som får skylda.

Jeg husker en episode fra barnehagen med et annet barn (ikke mitt) som var kjent for å være "problembarn". Alt galt var hans skyld, og de andre ungene vekslet mellom å erte han til han eksploderte, og være redde for han. En dag hadde det hendt noe som ble betraktet som alvorlig - og de ansatte foretok en rundspørring blant barna, hvem gjorde det? HAN, selvsagt! Til og med et par ansatte på en annen avdeling var sikre på at det var HAN! Det var bare ett problem. Gutten var syk, og var ikke i barnehagen hele den uka. De var bare så inderlig vant til å skylde på han.

Barna oppdager raskt at det finnes noen barn de har lov til å erte, plage og utestenge, og gjett om de benytter seg av det.

Og ja, jeg mener at det er skolens / SFO sitt ansvar å sørge for at alle trives. Men vår skole er uenig i dette. De har ikke kapasitet, ei heller kompetanse, og slettes ikke ressurser til å hjelpe barna sosialt. Det skulle de ha lært i barnehagen.

Ok, nå skjønte jeg litt mer av innleggene dine. Jeg har liksom tenkt problembarn som i betydningen av at det er et bbarn som har problemer jeg, ikke sånn du har sett det.

[pusi]

Fortell meg: Får ditt barn medisin? Det finnes mye bra av både alternativ behandling og medisinering. Og jeg kjenner to adh barn som får medisin og fungerer kjempebra i klassemiljøet.

Det gjelder å begynne tidlig nok. Når barnet begynner på skolen så skjer det så mye på en gang at det er mer slitsomt for både foreldre og barn.

Vær også oppmerksom på at ikke alle problem oppdages tidlig noe, og at det tar veldig lang tid å utrede og ikke minst å få en diagnose.

Noen er så uheldige at ikke BUP vil ta foreldrenes oppservasjoner på alvor, og faktisk ikke ser at barnet trenger hjelp. Man skulle tro at de betaler kostnadene ut av egen lommebok.

Det finnes store variasjoner på hva som er normalt, og mange har ikke krefter til å ta opp kampen for å få hjelp.

De som prøver må ihvertfall være ressurssterke overskuddsmennesker men stor kapasitet og ordenssans. Det antallet brev og søknader man må skrive, og alle møtene man må ordne, krever myye.

Foreldre med "problembarn" trenger støtte i hverdagen for i det hele tatt å makte dette.

[Gjest Wita]

''Og det ble avviklet ca. midt på 70-tallet, med noen lokale variasjoner.''

Nei - her tar du vel feil? Jeg kjenner flere som gikk i 10. klasse på 70-tallet (som du sier) og jeg husker utmerket godt at det var 10. klasse da jeg gikk på ungdomsskolen første halvdel på 80-tallet.

Vi hadde også 10-ende klasse og det var frivillig. Kan ikke huske at det var så mange som gikk 10-ende.

[fyrlykt]

Det er klart du sier ifra hvis sønnen din blir mobbet. De kan vel gjerne søke om ressurser for å følge bedre med hvis det er et kjent problem med denne gutten.

Du kan også forsøke å invitere denne gutten hjem til dere, la barna bli bedre kjent med hverandre i en hjemlig atmosfære med trygg oppfølging av voksne. Ofte hjelper det å bli bedre kjent, ikke så lett å plage venner som fremmede.

Eller ta opp med klassekontakten om dere kan ha noe felles sosiale greier utenom skoletid hvor foreldrene er til stede for at alle skal bli kjent med hverandre i andre settinger, og dermed blir skolen en tryggere plass for alle.

Det er jo barn det dreier seg om, og denne gutten som plager andre har det sikkert ikke så greit han heller (noe du jo har forståelse for) Å få venner kan ofte dempe problemadferd fordi de blir tryggere og får bedre selvfølelse

[joppa]

''Og det ble avviklet ca. midt på 70-tallet, med noen lokale variasjoner.''

Nei - her tar du vel feil? Jeg kjenner flere som gikk i 10. klasse på 70-tallet (som du sier) og jeg husker utmerket godt at det var 10. klasse da jeg gikk på ungdomsskolen første halvdel på 80-tallet.

Jeg gikk ut av 9. klasse i 1991, og da var det ei som gikk 10. klasse sammen med oss.

[Gjest Helenemor]

Hvordan kan en klassekamerat av deg ha fullført 10-årig grunnskole, samt videregående og nå være i jobb - når 10-årig grunnskole ble innført høsten 1997?

Vi gikk ikke 10 skole år. men vi gikk ut i 10 klasse, så jeg syns det blir litt feil å skrive 1-9 (vi hoppet over 6 klasse).

Vi er 23 år nå, så det er fullt mulig;)

Beklager rotet:P

[puttelulle]

Som mor til et "problembarn" reagerer jeg ganske kraftig på både hovedinnlegget og flere av svarene. Er det ingen som har tenkt på at også "problembarnet" har følelser? Og er et barn? Akkurat som deres barn? Og at "problembarnet" også ønsker å være en del av det fantastiske klassemiljøet - som dere syns at "problembarna" ødelegger?

Mitt "problembarn" sliter veldig med det sosiale i forhold til de andre elevene. Det er utallige konflikter. Og jeg er ikke et sekund i tvil om at det sitter mange foreldre til andre i klassen og sukker og bærer seg over hvor vanskelig VÅRT barn er. De skulle kanskje bare visst hvor fortvilet VI er noen ganger, over deres barn. De skulle bare visst at deres "snille poder" slett ikke alltid er så snill med "annerledes-barn". De skulle bare visst hvordan deres "snille poder" utestenger, erter og provoserer - nettopp fordi de VET at han til slutt eksploderer og gjør noe galt - og så kan de med all sin rettferdige harme gråte en skvett foran læreren, og atter en gang får "problembarnet" skylda.

De skulle bare visst hvor mange ganger vårt "problembarn" kommer hjem fra skolen og er helt ute av seg, opprørt, fortvilet, lei seg og sint, over å ha blitt utestengt, ertet og plaget.

Og ikke minst skulle dere alle bare visst at det å få "hjelp" er ikke enkelt. Det er en kamp, hvor man starter med å bli uvenner med skolen, for de syns selvsagt at det er vi foreldre som har gjort en slett jobb. Så er det en kamp med og mot tiden. Henvisning til PPT. Ventetid. Møter. Ventetid. Observasjoner. Ventetid. Testing. Flere møter. Ventetid. Det er ingen som "får" noe som helst. Man må kjempe for det. Kreve det. Ikke gi seg. Til tider er det så slitsomt at jeg vet ikke hvordan jeg skal få dagene til å henge sammen.

Det er ikke bare-bare å være verken "problembarn" eller "problembarnets" foreldre. Den uforstanden og inkompetansen som vi har møtt i skolen er skremmende, og vi skjønner jo at når lærerne, som vi antok var kompetente, ikke skjønner en dritt, og anser barnet som et "problembarn", da er forståelsen ENDA mindre hos de andre foreldrene.

For all del, si i fra til skolen om ting dere ikke er fornøyde med. Men slutt å omtale andres barn som "problembarn". Slutt å skylde på foreldrene. Slutt å mistenke foreldrene for likegyldighet. Selvsagt gjør vi foreldre også feil, men jeg kan garantere at de aller fleste foreldre til "problembarn" bruker uendelig mye mer tid på oppfølging av barna sine enn det dere andre gjør.

Takk! Det var et godt skrevet innlegg!

Som lærer må jeg forholde meg til elever og foreldre, og uansett hva vi som lærere foretar oss i forb med avvikende oppførsel i et klasserom, er det noen som blir såret... Og med all grunn! For "til lags åt alle kan ingen gjera"!

Men jeg synes innlegget ditt satte fingeren på problemstillingen: Hva kom først: høna eller egget!? Hva er det som gjør at barn oppfører seg slik de gjør!? Det er ikke foreldrene som er problemet alltid! Men noen ganger! Og det kan være "ofrenes" foreldre som faktisk kan være utløsende faktor på negativ oppførsel fra andres barn! Huff dette ble rotete!

Men å kalle noen for offer, og andre for problembarn blir veldig stigmatiserende og feil. Og det er en fryktelig vanskelig problemstilling, for noen saker har to sider, andre saker har atskillig flere!!!

Som mor til 3 ser jeg stadig vekk slike problemstillinger, og min eldste sønn har blitt plaget fra dag 1 av en annen gutt i klassa... Tilsynelatende plaget, kan man nok si. For min sønn er "flink" til å erte på seg gråsteiner, og når han da finner en person som "svarer" på tiltale, blir fristelsen for stor for ham, og trøblet er i gang. Min sønn er verbal, den andre er fysisk, dermed ser det ut for at den andre er slem, og min er uskyldig. Noe han ikke er! Og jeg har pratet med ham om det MANGE ganger!!!!:-(

Nå holder disse to kverulantene heldigvis til på hver sin side av skolen i friminutta, og situasjonen har roet seg noe.

Men relasjoner mellom mennesker er forferdelig vanskelig, og man burde vel kanskje vært tankeleser!?

[Cillimor]

Som mor til et "problembarn" reagerer jeg ganske kraftig på både hovedinnlegget og flere av svarene. Er det ingen som har tenkt på at også "problembarnet" har følelser? Og er et barn? Akkurat som deres barn? Og at "problembarnet" også ønsker å være en del av det fantastiske klassemiljøet - som dere syns at "problembarna" ødelegger?

Mitt "problembarn" sliter veldig med det sosiale i forhold til de andre elevene. Det er utallige konflikter. Og jeg er ikke et sekund i tvil om at det sitter mange foreldre til andre i klassen og sukker og bærer seg over hvor vanskelig VÅRT barn er. De skulle kanskje bare visst hvor fortvilet VI er noen ganger, over deres barn. De skulle bare visst at deres "snille poder" slett ikke alltid er så snill med "annerledes-barn". De skulle bare visst hvordan deres "snille poder" utestenger, erter og provoserer - nettopp fordi de VET at han til slutt eksploderer og gjør noe galt - og så kan de med all sin rettferdige harme gråte en skvett foran læreren, og atter en gang får "problembarnet" skylda.

De skulle bare visst hvor mange ganger vårt "problembarn" kommer hjem fra skolen og er helt ute av seg, opprørt, fortvilet, lei seg og sint, over å ha blitt utestengt, ertet og plaget.

Og ikke minst skulle dere alle bare visst at det å få "hjelp" er ikke enkelt. Det er en kamp, hvor man starter med å bli uvenner med skolen, for de syns selvsagt at det er vi foreldre som har gjort en slett jobb. Så er det en kamp med og mot tiden. Henvisning til PPT. Ventetid. Møter. Ventetid. Observasjoner. Ventetid. Testing. Flere møter. Ventetid. Det er ingen som "får" noe som helst. Man må kjempe for det. Kreve det. Ikke gi seg. Til tider er det så slitsomt at jeg vet ikke hvordan jeg skal få dagene til å henge sammen.

Det er ikke bare-bare å være verken "problembarn" eller "problembarnets" foreldre. Den uforstanden og inkompetansen som vi har møtt i skolen er skremmende, og vi skjønner jo at når lærerne, som vi antok var kompetente, ikke skjønner en dritt, og anser barnet som et "problembarn", da er forståelsen ENDA mindre hos de andre foreldrene.

For all del, si i fra til skolen om ting dere ikke er fornøyde med. Men slutt å omtale andres barn som "problembarn". Slutt å skylde på foreldrene. Slutt å mistenke foreldrene for likegyldighet. Selvsagt gjør vi foreldre også feil, men jeg kan garantere at de aller fleste foreldre til "problembarn" bruker uendelig mye mer tid på oppfølging av barna sine enn det dere andre gjør.

Hei

Jeg er på ingen måte ute etter å ta noen av elevene i min sønns klasse. Det følte jeg at jeg prøvde å si i innlegget mitt også. Velger å kalle denne gutten et problembarn i gåsøyne vel å merke, fordi dette er en gutt som har mange problemer å slite med.

Følte selv at jeg tok dette opp på en fin måte på sfo, har aldri sagt et negativt ord om gutten til min sønn eller andre.

Som jeg prøvde å si så ønsker jeg ikke å lage flere problemer for denne gutten og han foreldre enn de de sikkert allerede har. Men mener at man må kunne be personalet som har ansvar for våre barn, følge litt bedre med. Noe som vil hjelpe alle barna.

Jeg er selv tante til 2 barn med adhd, å vet hvor sår man blir på deres vegne, de opplever ofte leie ting i hverdagen sin. Å mye av det de gjør er ikke med mening men pga at de ikke klarer å se konsekvensene for sine handlinger.

Så mitt innlegg var ikke ment som noe angrep på barn eller foreldre. =)