sviktet

[Gjest Valnøtt]

Du _kan_ ta igjen med henne så det svir tilbake.

Men hva med å heller gi henne _en_ sjanse først? Mannen din tar ikke tak i dette, men hva hvis du gjør det selv?

ring henne eller send henne et brev og si fra at du har opplevd dette som veldig sårende og støtende og svært upassende. Si fra at du nå gruer deg til å treffe henne, og sånn vil du ikke ha det mer, og si klart fra at dersom dette ikke umiddelbart tar slutt så vil du heretter sette henne kraftig på plass med alle tilstede.

Du trenger ikke kommentere håret hennes eller noe sånt. Du kan bare si like klart tilbake at du forstår at hun ikke liker vekta di, men at du anser dette som mobbing og kommer til å reise hjem umiddelbart om hun ikke straks ber om unnskyldning.

Hvis den ikke kommer så tar du med deg ungene og reiser hjem. Etter at du har dratt så vil nok samtalen gå en stund ettersom de da vil ha begynt å tenke litt...

Hvis gubben ikke blir med deg hjem, så lar du ham bli igjen. Kan hende han kan ha godt av å høre samtalen som kommer i etterkant :-)

[Hugmee]

Jeg har alltid vært str 34, men nå når jeg har bikket over 30 år og født et barn er jeg str 36. Har på følelsen at det er den mest vanlige størrelsen for det er VELDIG utplukket på stativene rundt omkring, ja!

Butikkene pleier å ta inn få plagg i str 36. Kun 1-2 stykker av de ulike plaggene. Har fått dette bekreftet i flere butikker - så da gjelder det å være tidlig ute om man skal få riktig str.

[pekkaline]

''Hadde hun vært 150 så hadde jeg ikke sagt det, men 170 og str 42 høres ikke galt ut.''

*Hehe* Jeg må minst ha 42 i overdeler om de ikke er i et tøyelig materiale for å få lukket dem over brystet uten at knappene spriker. Men i ermene og lengden på plagget hadde det holdt med 36... )

*upsann* Jeg får vel gi meg i denne tråden hehe, jeg har ikke tenkt slik på det, da må altså de som ikke er så lange ta å klippe og sy på alt de kjøper?

Er selv str38-40 nå, og 1,65høy. Tidligere var jeg 36-38 og for tynn. Alle sa jeg så så godt ut da jeg la på meg. eh.. Tidligere var alle bukser for lange, men det problemet har jeg ikke lengre. Jeg måtte legge opp bukser.

[Gjest lei meg og skuffet]

De fleste av oss har vel følelsen av at akkurat ens egen størrelse forsvinner først.

Og merkelig nok er det slik tendens med barneklærne jeg kjøper også - og den følger alderen til barna mine! Da guttungen var to år, var det nettopp denne størrelsen som bestandig manglet, nå er han snart syv, så nå er det denne størrelsen som mangler etc. Underlig! )

jeg har hatt lyst mange ganger til å si ifra.. vise meg sterk.. -men dette er bestandig etterpåklokskap. Når jeg får det slengt til meg, blir jeg alltid satt ut.. sjokkert og lei meg.

Familien på den siden har et syn på mennesker som sier noe om at "er man 175 og 50 kg eller 190 og 70, ja da er man så flott, atte" - De som ikke går under disse målene blir benevnt som "feite". Ergo, jeg er feit.

En ting er jo kommentarene jeg får, og hva det har gjort mot meg gjennom flere år. En annen ting er jo at han som skulle tatt meg i forsvar later som han ikke hører, og lar henne holde på. (eller egentlig.. uansett hva hans fam skulle si til meg, er det greit.).

Jeg føler meg jo nesten som en fremmed i hans familie.. tør jo verken å si noe, eller enda mindre være meg selv, når vi er sammen. Gruer meg til alle selskaper. Er redd jeg ikke strekker til.. At jeg ikke baker gode nok kaker, har det ryddig nok, osv. De er flinke til å kommentere det meste, og til å snakke bak ryggen.. Men oi så blide vi er når vi møtes.

Kan dere tenke dere.. prøver mange antrekk før selskapene, og velger det jeg tror jeg ser slankest i. Sitter i selskapet og holder inn magen konstant, og tør ikke forsyne meg mer enn en gang (eller kanskje to, men da er det to veldig små porsjoner).

(Enkelte der forsyner seg med "topper" på tallerkenen.. "For de tåler det")

Det er faktisk ganske trist at det er sånn. Har jo gjort noe med ekteskapet vårt.. -at jeg ikke har det bra.

Hva som er verst? Kommentarene fra svigermor eller min manns likegyldighet? Vel... begge deler er vondt, men jeg tror faktisk likegyldigheten til mannen min er det værste... på sikt.. -Det å se på at han godtar slik behandling av meg..

[Gjest Elextra]

jeg har hatt lyst mange ganger til å si ifra.. vise meg sterk.. -men dette er bestandig etterpåklokskap. Når jeg får det slengt til meg, blir jeg alltid satt ut.. sjokkert og lei meg.

Familien på den siden har et syn på mennesker som sier noe om at "er man 175 og 50 kg eller 190 og 70, ja da er man så flott, atte" - De som ikke går under disse målene blir benevnt som "feite". Ergo, jeg er feit.

En ting er jo kommentarene jeg får, og hva det har gjort mot meg gjennom flere år. En annen ting er jo at han som skulle tatt meg i forsvar later som han ikke hører, og lar henne holde på. (eller egentlig.. uansett hva hans fam skulle si til meg, er det greit.).

Jeg føler meg jo nesten som en fremmed i hans familie.. tør jo verken å si noe, eller enda mindre være meg selv, når vi er sammen. Gruer meg til alle selskaper. Er redd jeg ikke strekker til.. At jeg ikke baker gode nok kaker, har det ryddig nok, osv. De er flinke til å kommentere det meste, og til å snakke bak ryggen.. Men oi så blide vi er når vi møtes.

Kan dere tenke dere.. prøver mange antrekk før selskapene, og velger det jeg tror jeg ser slankest i. Sitter i selskapet og holder inn magen konstant, og tør ikke forsyne meg mer enn en gang (eller kanskje to, men da er det to veldig små porsjoner).

(Enkelte der forsyner seg med "topper" på tallerkenen.. "For de tåler det")

Det er faktisk ganske trist at det er sånn. Har jo gjort noe med ekteskapet vårt.. -at jeg ikke har det bra.

Hva som er verst? Kommentarene fra svigermor eller min manns likegyldighet? Vel... begge deler er vondt, men jeg tror faktisk likegyldigheten til mannen min er det værste... på sikt.. -Det å se på at han godtar slik behandling av meg..

Dette skulle kanskje ikke som svar til meg?

Men de høres ganske respektløse ut, ja.

[Lillemus]

*upsann* Jeg får vel gi meg i denne tråden hehe, jeg har ikke tenkt slik på det, da må altså de som ikke er så lange ta å klippe og sy på alt de kjøper?

Er selv str38-40 nå, og 1,65høy. Tidligere var jeg 36-38 og for tynn. Alle sa jeg så så godt ut da jeg la på meg. eh.. Tidligere var alle bukser for lange, men det problemet har jeg ikke lengre. Jeg måtte legge opp bukser.

Jeg har ikke mange langermede plaggene jeg ikke må brette opp ermene på, for å si det sånn... Mye av det som lages lages jo ikke for kvinner med former og beskjeden høyde.

[Gjest "Jeg er feit, du er dum.. Jeg kan slanke meg"]

Jeg har det på samme måte, både i forhold til min svigerfamilie og i forhold til mannen min. -Og i forkant av selskaper og i selskaper.

Forskjellen er at det ikke er svigermor som slenger med leppa, men andre i hans nære familie.

Det er trist det skal være slik, men jeg har begynt å tenke som så, at de må ha komplekser for noe selv, er mindre begavede og uvitende eller rett og slett uten oppdragelse...

[Gjest obladi-da]

Jeg har det på samme måte, både i forhold til min svigerfamilie og i forhold til mannen min. -Og i forkant av selskaper og i selskaper.

Forskjellen er at det ikke er svigermor som slenger med leppa, men andre i hans nære familie.

Det er trist det skal være slik, men jeg har begynt å tenke som så, at de må ha komplekser for noe selv, er mindre begavede og uvitende eller rett og slett uten oppdragelse...

Ja, det er definitivt dem det er noe veldig galt med. En som har utviklet en viss form for empati gjør ikke sånt. Vanligvis så skal vi skjønne at dette sårer andre.

Jeg fikk sånne ekle bemerkninger av min svigermor, rett og slett ondskapsfullt. Til slutt sprakk jeg og sa akkurat hva jeg mente rett foran henne og to av venninnene. Etter dette utbruddet ble det merkelig stille )

Husker hun også hadde den oppfatningen at man skulle si ifra om at folk var for tykke, slik at de kunne gjøre noe med det. Akkurat som om den som er tykk ikke vet dette selv. Finnes mange unnskyldninger for å være slem.

[Gjest rullepølsa]

Min svigerinne holdt også på sånn, men jeg er jo en str 46 da. Men til slutt sprakk jeg. "Det er bedre å være tjukk i kroppen, enn å være tjukk i hue!!"

Hun har aldri kommentert vekta mi siden.

[Gjest mora2]

Slik var min svigerfamilie mot meg...

Ikke om vekten, men om alt annet...

Klærene mine, veskene, skoene, You name it..

Jeg ble også såret, for jeg svarte ikke igjen...

Snaxy tok en prat med de, og sa de måtte behandle meg med respekt, eller ville ingen av oss komme på besøk mer.

Min svigerinne unnskyldte seg med at hun var sjalu på kroppen min og alle klærene ovs ovs..Herregud..

Etter det har jeg bare svart igjen om de sier noe.

Så ta igjen du, man velger selv hvordan folk skal behandle enn..

[Gjest går an å se det fra en annen side...]

Huff, jeg blir lei meg på dine vegne. Din svigermor, eller kanskje hele den familien, må ha et merkelig syn for rett og galt. Jeg ville satt mannen min foran meg og banket det inn i hodet på han at slikt sier man aldri. Virkelig vise hvor ille du tar dette, og be han om å snakke til sin mor. Man skal ikke kommentere andres utseende i negativ retning. Jeg er redd din mann kanskje har hørt dette så ofte at det er naturlig for han, som det er naturlig at vi må på toalettet hver dag.

Jeg har en i familien som alltid i hvert eneste selskap må begynne å prate om hvor sunt hun spiser. Hun er slank og på grensen til å være for tynn. Hvor nødvendig er det å snakke om slikt i selskap når det er ei annen der som sliter med å slanke seg? Greit med tips, men ikke i selskap. Hvorfor kan ikke denne personen få lov til å slippe dette fjaset og få nyte et kakestykke uten å føle at h*n blir uglesett? Dette vil jeg selv snakke med denne slanke personen om selv om det ikke er meg som er den store i selskapet. Jeg får vondt i sjela når jeg ser hvordan h*n reagerer med blikket.

Det er ikke lett, men kanskje du også skal bestemme deg for å snakke med din svigermor? Og hvis det etter det ikke hjelper så får du begynne å svare igjen. Om du drar den positivt: hvor lett er det å bli slankere når du serverer så god mat? Eller: Er det tilfredstillende å rakke ned på folk som har litt på kroppen? Huff, men snakk med din mann, for dette er viktig for deg.

''Jeg har en i familien som alltid i hvert eneste selskap må begynne å prate om hvor sunt hun spiser. Hun er slank og på grensen til å være for tynn. Hvor nødvendig er det å snakke om slikt i selskap når det er ei annen der som sliter med å slanke seg?''

Kan det være at HUN får kommentarer fra de andre om at hun spiser lite? Det gjør nemlig JEG og jeg syns ikke at mat er verdens høydepunkt men noe man spiser for å holde kroppen sunn og frisk... Denne innstillingen føler jeg at jeg alltid må forsvare ved slike familiegreier - på mannen min si side er det etegilder uten like og (usunn) mat virker som noe hellig og meningen med livet. Så kanskje er det bare dette som gjør at du mener at hun alltid må snakke om sunn mat etc...?

Jeg kommenterer selvfølgelig ALDRI noens vekt og det er aldri jeg som kommer inn på temaet - bare så DET er sagt.

Selv er jeg normalt tynn, str 36, holder meg i form, spiser passelig slik at jeg holder vekten, men er glad i søtt - men spiser kanskje en til tre ruter på sjokoladen i stedet for hele om du forstår. Hadde jeg gitt blaffen hadde jeg vært mye tyngre for jeg har lett for å legge på meg - er ikke sp. spinkelt bygget - men da vet jeg at jeg ville få problemer med å "takle livet" blitt daff og trett. Når jeg spiser sunt og holder meg i form så blir livet lettere å leve - jeg blir mer opplagt.

[Gjest Silver Fairy]

Seriøst?

Det er jo selvfølgelig din mening hvis du syns at det ser sunnere ut å være str 42 enn str 36, men kom ikke her å påstå at det ER det. Sier ikke at str 42 er feit, men tror nok at de fleste som er det kunne tenkt seg å gå ned et par kilo. Ihvertfall de jeg kjenner!

Er selv str 36 og har en veltrent, men ikke syltynn kropp. Men er enig i at de fleste modeller kan se usunt tynne ut.

''Sier ikke at str 42 er feit, men tror nok at de fleste som er det kunne tenkt seg å gå ned et par kilo.''

Kvinner er kvinner verst sier jeg bare. Det er sånne tåpelige kommentarer som gjør at kvinner begynner med dette forbanna slankehysteriet.

[Gjest Silver Fairy]

36, 38 og 40 og ofte 42 er det alltid tom for etter kort tid. 32, 34 og 44 og opp henger igjen.

Vi går tydeligvis ikke i de samme butikkene. :-) Bruker ikke gjennomsnittsdamene i Norge 38-40 og 42? Her er det alltid de minste og største størrelsene som blir utplukket først, fordi butikkene tar inn færre av disse.

[pekkaline]

''Jeg har en i familien som alltid i hvert eneste selskap må begynne å prate om hvor sunt hun spiser. Hun er slank og på grensen til å være for tynn. Hvor nødvendig er det å snakke om slikt i selskap når det er ei annen der som sliter med å slanke seg?''

Kan det være at HUN får kommentarer fra de andre om at hun spiser lite? Det gjør nemlig JEG og jeg syns ikke at mat er verdens høydepunkt men noe man spiser for å holde kroppen sunn og frisk... Denne innstillingen føler jeg at jeg alltid må forsvare ved slike familiegreier - på mannen min si side er det etegilder uten like og (usunn) mat virker som noe hellig og meningen med livet. Så kanskje er det bare dette som gjør at du mener at hun alltid må snakke om sunn mat etc...?

Jeg kommenterer selvfølgelig ALDRI noens vekt og det er aldri jeg som kommer inn på temaet - bare så DET er sagt.

Selv er jeg normalt tynn, str 36, holder meg i form, spiser passelig slik at jeg holder vekten, men er glad i søtt - men spiser kanskje en til tre ruter på sjokoladen i stedet for hele om du forstår. Hadde jeg gitt blaffen hadde jeg vært mye tyngre for jeg har lett for å legge på meg - er ikke sp. spinkelt bygget - men da vet jeg at jeg ville få problemer med å "takle livet" blitt daff og trett. Når jeg spiser sunt og holder meg i form så blir livet lettere å leve - jeg blir mer opplagt.

Nei, hun har tidligere vært litt større og er stolt av sitt utseende nå. Hun har hatt lett for å gå ned i vekt og tenker kanskje at andre bør klare det samme. Det som er viktig er at man trives med seg selv uansett hvordan man ser ut. Jeg kommenterer heller aldri folks kropp. Noen skal være slanke og noen skal være store, slik det alltid har vært. Det har vært voldsomt fokus på riktig kosthold og bevegelse de siste årene og det er jo fint, om man er stor eller liten, så er det viktig for oss.

[PieLill]

En innfallsvinkel kan jo være å ved en passende anledning si noe høyt og tydelig om at du ikke liker at de lærer ungene dine en så tåpelig og motbydelig oppførsel. Kan de ikke oppføre seg som veloppdragne folk og gode forbilder, får du heller ta med ungene til et sunnere miljø.

Har du spurt mannen din hvordan han ville oppleve det om du begynte å rakke ned på ham på samme måten i disse familieseansene eller andre sosiale sammenhenger? (Ikke nødvendigvis samme tema, men samme sårbarhetsgrad.) Om dette er OK oppførsel, burde han ikke ha noe imot å selv bli hakkekyllingen.

mvh

[Gjest skuff_på_skuff]

Jeg kjenner meg godt igjen, selv om det ikke er vekta mi min svigerfamilie slenger rundt seg med. Men det er sårende, det er helt sikkert.

Det som slår meg når jeg leser svarene du har fått, at det ser ut til at de fleste forstår din frustrasjon ovenfor svigerfamilien. Men glemmer helt mannen din oppe i det her.

Det som iallfall sårer meg mest, er ikke kommentarene fra andre, men at min egen mann ikke tar meg i forsvar.

[PieLill]

Huff, jeg blir lei meg på dine vegne. Din svigermor, eller kanskje hele den familien, må ha et merkelig syn for rett og galt. Jeg ville satt mannen min foran meg og banket det inn i hodet på han at slikt sier man aldri. Virkelig vise hvor ille du tar dette, og be han om å snakke til sin mor. Man skal ikke kommentere andres utseende i negativ retning. Jeg er redd din mann kanskje har hørt dette så ofte at det er naturlig for han, som det er naturlig at vi må på toalettet hver dag.

Jeg har en i familien som alltid i hvert eneste selskap må begynne å prate om hvor sunt hun spiser. Hun er slank og på grensen til å være for tynn. Hvor nødvendig er det å snakke om slikt i selskap når det er ei annen der som sliter med å slanke seg? Greit med tips, men ikke i selskap. Hvorfor kan ikke denne personen få lov til å slippe dette fjaset og få nyte et kakestykke uten å føle at h*n blir uglesett? Dette vil jeg selv snakke med denne slanke personen om selv om det ikke er meg som er den store i selskapet. Jeg får vondt i sjela når jeg ser hvordan h*n reagerer med blikket.

Det er ikke lett, men kanskje du også skal bestemme deg for å snakke med din svigermor? Og hvis det etter det ikke hjelper så får du begynne å svare igjen. Om du drar den positivt: hvor lett er det å bli slankere når du serverer så god mat? Eller: Er det tilfredstillende å rakke ned på folk som har litt på kroppen? Huff, men snakk med din mann, for dette er viktig for deg.

''Jeg er redd din mann kanskje har hørt dette så ofte at det er naturlig for han, som det er naturlig at vi må på toalettet hver dag.''

Det er jo noen som finner det naturlig å primært drite gjennom kjeften...

;-)

mvh

[PieLill]

Seriøst?

Det er jo selvfølgelig din mening hvis du syns at det ser sunnere ut å være str 42 enn str 36, men kom ikke her å påstå at det ER det. Sier ikke at str 42 er feit, men tror nok at de fleste som er det kunne tenkt seg å gå ned et par kilo. Ihvertfall de jeg kjenner!

Er selv str 36 og har en veltrent, men ikke syltynn kropp. Men er enig i at de fleste modeller kan se usunt tynne ut.

Kjenner ei som er høy og bredskuldret og sliter med at kiloene lettere detter av enn de kommer på. Hun bruker str. 42. Skulle hun komme inn i noe mindre måtte hun få alvorlig anorexi og/eller hugge vekk en del av beinmassen....

mvh

[PieLill]

Jeg kjenner meg godt igjen, selv om det ikke er vekta mi min svigerfamilie slenger rundt seg med. Men det er sårende, det er helt sikkert.

Det som slår meg når jeg leser svarene du har fått, at det ser ut til at de fleste forstår din frustrasjon ovenfor svigerfamilien. Men glemmer helt mannen din oppe i det her.

Det som iallfall sårer meg mest, er ikke kommentarene fra andre, men at min egen mann ikke tar meg i forsvar.

Det ville nok vært det som såret meg også mest.

mvh

[pekkaline]

''Jeg er redd din mann kanskje har hørt dette så ofte at det er naturlig for han, som det er naturlig at vi må på toalettet hver dag.''

Det er jo noen som finner det naturlig å primært drite gjennom kjeften...

;-)

mvh

hehe