sviktet

[Gjest svigermora]

Jeg forstår ikke hvordan din svigermor kan oppføre seg slik.

Ikke bare fordi hun er slem mot deg, men hun setter jo også sin egen sønn mellom barken og veden.

Selv går jeg veldig stille i dørene for å opprettholde et bra forhold til sønn og svigerdatter (og barnebarn), for alt henger jo i hop.

Kan ikke fatte hva svigermor føler hun får igjen for å oppføre seg slik.

[PieLill]

jeg har hatt lyst mange ganger til å si ifra.. vise meg sterk.. -men dette er bestandig etterpåklokskap. Når jeg får det slengt til meg, blir jeg alltid satt ut.. sjokkert og lei meg.

Familien på den siden har et syn på mennesker som sier noe om at "er man 175 og 50 kg eller 190 og 70, ja da er man så flott, atte" - De som ikke går under disse målene blir benevnt som "feite". Ergo, jeg er feit.

En ting er jo kommentarene jeg får, og hva det har gjort mot meg gjennom flere år. En annen ting er jo at han som skulle tatt meg i forsvar later som han ikke hører, og lar henne holde på. (eller egentlig.. uansett hva hans fam skulle si til meg, er det greit.).

Jeg føler meg jo nesten som en fremmed i hans familie.. tør jo verken å si noe, eller enda mindre være meg selv, når vi er sammen. Gruer meg til alle selskaper. Er redd jeg ikke strekker til.. At jeg ikke baker gode nok kaker, har det ryddig nok, osv. De er flinke til å kommentere det meste, og til å snakke bak ryggen.. Men oi så blide vi er når vi møtes.

Kan dere tenke dere.. prøver mange antrekk før selskapene, og velger det jeg tror jeg ser slankest i. Sitter i selskapet og holder inn magen konstant, og tør ikke forsyne meg mer enn en gang (eller kanskje to, men da er det to veldig små porsjoner).

(Enkelte der forsyner seg med "topper" på tallerkenen.. "For de tåler det")

Det er faktisk ganske trist at det er sånn. Har jo gjort noe med ekteskapet vårt.. -at jeg ikke har det bra.

Hva som er verst? Kommentarene fra svigermor eller min manns likegyldighet? Vel... begge deler er vondt, men jeg tror faktisk likegyldigheten til mannen min er det værste... på sikt.. -Det å se på at han godtar slik behandling av meg..

Jeg tror jeg rett og slett hadde kutta ut svigerslekta om min mann oppførte seg så ilojalt og respektløst overfor meg. Det ville utløst en serie ultimatum fra min side.

Et annet alternativ kan være å skaffe seg den frihet som kommer av å ikke ha noe mer å tape. Så lenge du strever for å leve opp til deres syke krav, er du under tommelen på dem. Om du derimot demontstrativt gir fullstendig f..., er det ikke lengre noen vits i å plage deg.

Kle deg på verst mulig måte. Overfyll talerkenen og annonser at du er livredd for å bli en radmager, kritisk surpump som visse andre. Erklær din beundring for diverse kjente og mindre kjente mennesker som er gode og runde. Snakk om hvor flott de tar seg ut. Snakk om hvor stygt det er med magre mennesker. Bli et komplett håpløst tilfelle for dem. Gi så blanke i deres akseptans og anerkjennesle som det over hodet er mulig og la dem merke hvor uinteressert du er i deres meninger. Skulle de komme med et kompliment, er du uinteressert i det også.

Om nødvendig forbered barna dine og forklar hvorfor du må gjøre som du gjør.

Hva er egentlig vennskap å anerkjennelse fra folk som oppfører seg så drittsekk å trakte etter.

Du kan også en gang dere blir invitert si at du melder deg frivillig til å være hjemme så de har noen å baktale å snakke dritt om. Snakkes det dritt om andre kan du si at du forstår hvordan de snakker om deg når du ikke er der.

På en eller annen måte må du riste støvet av deg å reise bust. Bli hodet i denne situasjonen, i stedet for en beskjemmet hale.

mvh

[Sjarmtrollet1365381173]

jeg har hatt lyst mange ganger til å si ifra.. vise meg sterk.. -men dette er bestandig etterpåklokskap. Når jeg får det slengt til meg, blir jeg alltid satt ut.. sjokkert og lei meg.

Familien på den siden har et syn på mennesker som sier noe om at "er man 175 og 50 kg eller 190 og 70, ja da er man så flott, atte" - De som ikke går under disse målene blir benevnt som "feite". Ergo, jeg er feit.

En ting er jo kommentarene jeg får, og hva det har gjort mot meg gjennom flere år. En annen ting er jo at han som skulle tatt meg i forsvar later som han ikke hører, og lar henne holde på. (eller egentlig.. uansett hva hans fam skulle si til meg, er det greit.).

Jeg føler meg jo nesten som en fremmed i hans familie.. tør jo verken å si noe, eller enda mindre være meg selv, når vi er sammen. Gruer meg til alle selskaper. Er redd jeg ikke strekker til.. At jeg ikke baker gode nok kaker, har det ryddig nok, osv. De er flinke til å kommentere det meste, og til å snakke bak ryggen.. Men oi så blide vi er når vi møtes.

Kan dere tenke dere.. prøver mange antrekk før selskapene, og velger det jeg tror jeg ser slankest i. Sitter i selskapet og holder inn magen konstant, og tør ikke forsyne meg mer enn en gang (eller kanskje to, men da er det to veldig små porsjoner).

(Enkelte der forsyner seg med "topper" på tallerkenen.. "For de tåler det")

Det er faktisk ganske trist at det er sånn. Har jo gjort noe med ekteskapet vårt.. -at jeg ikke har det bra.

Hva som er verst? Kommentarene fra svigermor eller min manns likegyldighet? Vel... begge deler er vondt, men jeg tror faktisk likegyldigheten til mannen min er det værste... på sikt.. -Det å se på at han godtar slik behandling av meg..

Jeg synes du skal slutte å gå i de selskapene. Og gi blaffen i prøve dekkes svigerfamilien din når det uansett aldri er bra nok. Server kjøpekaker og kjeks, og lag noe lettvint til varm/kaldmat. Vis at du velger din egen vei. Jeg vet at det er skremmende, men det er den eneste måten å overleve et slikt familietyranni på så lenge du ikke kan unngå å måtte invitere dem til dere innimellom. De vil bli lei av å kritisere deg til slutt når du viser at du ikke bryr deg. Du kan legge frem maten og velge å gå ut av huset med barna hvis du tror at det blir for tøft å være til stede den første gangen. Ta med barna på kino eller på McDonalds og kos dere. Det skulle ikke forundre meg om det er flere i den svigerfamilien som innerst inne har det på samme måten som du har, selv om de kanskje ikke blir åpenlyst kritisert. Kanskje det er flere som tør bryte ut etter hvert.

Og hva din mann angår så fillerist ham! Han er en dum dott som ikke tør opponere sin mor. I slike situasjoner et er DEG han skal vise sin lojalitet mot, ikke sin mor. Eller så er han bare dum. Jeg synes han svikter deg på det mest grunnleggende i et forhold, det kan trygt sidestilles med utroskap. Du har all grunn til å føle deg sviktet. Kanskje du skal printe ut noen av svarene her og be ham lese de. Han har ingen rett til å bagatellisere sin families manglende folkeskikk.

Og en ting som også er uheldig og det er at barna deres lærer at man kan oppføre seg som man vil uten at det får noen konsekvenser. At det er greit å såre og si stygge ting til mamma, og at det er helt ok at hverken mamma eller pappa setter en stopper for det. Hva slags grensesetting lærer de av å se på denne type oppførsel i sin aller nærmeste familie? Dere vil vel ikke at barna deres skal bli mobbere, så hvorfor lærer dere dem at det er greit å mobbe. For det er jo faktisk det dere gjør nå.

Kutt ut svigerfamilien. Så får heller mannen din gå alene. Ikke la ham ta med barna de første gangene, da det nok vil bli høylytt snakk om hvorfor du ikke ble med! Kan tenke meg at skravla går hos din svigermor. Så får du se om mannen din har mot nok til å si hvorfor du ikke ble med eller om han finner på alskens løgner for å behage sin mor. Gjør han det så spark ham i skrittet og si hva du synes om hans oppførsel. Ja, det vil gjøre vondt, men bare en brøkdel av det hans svik mot deg gjør.

Ikke fortsett som før! Ikke la barna lære en slik omgangsform. Og gi blaffen i folk som ikke synes at du er verdt å bli behandlet på en skikkelig måte. Å holde på fasaden gjør at du aldri blir kvitt problemet. Har du lyst til å bli behandlet slik resten av ditt liv?

Fatt mot, og kast deg ut i det! Gjør det!