Hvordan få et liv igjen?

[Gjest Føler meg gammel, grå og overkjørt]

Jeg var et sterkt menneske. Var alene med flere barn. Hadde lite hus, gammel bil, flott hverddag med ungene mine.

Møter en mann, vi faller for hverandre. Han er snill, blid og god mot barna. Vi flytter til ham etterhvert pga at det nå er mer hensiktsmessig å bo hos ham, som familie.

(Har tidl. stått på bar bakke etter et brudd. Hadde små barn. Mannen min var stygg mot meg og jeg lovte meg selv at jeg aldri skulle bo på nåde hos noen igjen. Gir opp prinsippet mitt alikavel, siden jeg skjønner jeg må gi også for å gi forholdet en sjangse)

Jeg er altfor ydmyk når jeg flytter inn. Derfor presser jeg ikke på at bilder skal opp, møbler flyttes ol. Vi gjør det som er nødvendig for å få all i hus men ikke noe mer. Jeg spør pent og ymter innpå både kjøp av sorround, ny seng og flytting av møbler. (har behov for at vi setter vårt preg på huset, at vi kjøper/ordner i allefall noe sammen) Ang. sorrounden sier han: "med så mye bråk så får jeg finne et annet sted å sitte å se tv" Ang. ny seng sier han: "men den vi har er da mer enn bra nok" osv. Han driver i det hele tatt å en form for motarbeidelse mot meg.

Tok ikke med noen av mine møbler da vi flyttet, da senga mi var for stor for hans sovrom og resten av møblene hadde han mye finere enn mine.

Jeg tenker at også han har vært alene i mange år slik at han trenger tid til å omstille seg. Siden jeg er på en "annens enemerker" så er jeg altfor ydmyk og viser for mye hensyn.

Vi forlover oss og jeg tror at han nå er ferdig omstillet og at det nå vil være anneledes fremover. Det blir det desverre ikke.

Så blir jeg uplanlagt gravid. Mine følelser var delte, men abort har aldri vært noe alternativ for meg. Han ønsket bare abort. Jeg drev og lette etter jobb og følte ikke jeg kunne la ham forsørge både meg, mine barn og det nye barnet. Han sa forsåvidt også at det ikke ville være riktig.

Jeg kunne dratt fra ham og fått barnet, men jeg er av den mening at vi skal ta vare på barna vi får også, ikke bare sette dem til verden. Nå var mine andre barn såpass store at jeg kunne jobbe hundre prosent og tilføre hjemmet vårt en bedre økonomi enn den vi hadde hatt i mange år (fordi jeg har vært syk pga. senvirkninger etter overgrep/incest)

Så siden jeg følte jeg ikke hadde noe valg og han ikke ville ha barnet så tok jeg abort, mot min vilje. Vi kranglet for første gang denne tiden, og han viste en svært vanskelig side. Men han sa at vi ville få et mye bedre liv til å ta vare på kjærligheten og på de ungene vi hadde om vi ikke satte oss til med små barn igjen.

Jeg håpet. For mine barn er blitt veldig glad i ham. Jeg er veldig glad i ham, og jeg ser potensialet i forholdet vårt.

Det har skjedd mere ting, det meste går på motarbeidelse som nevnt tidligere eller at vi sitter og diskuterer ting vi skal kjøpe sammen og så går han og ordner det selv.

Vi har snakket masse om dette. Forklaringen til all motarbeidelse er at han hele tiden har trodd han har måttet betale alt og det synes han ikke er riktig. Så i steden for å snakke om slikt så har han vært negativ for da har det ikke blitt noe av.

Forklaringen til at han har gått ut og sakt: "nå skal vi kose oss for nå har jeg kjøpt.." er det samme, i steden for å høre med meg så har han gått ut fra at jeg ikke har råd og har ordnet det selv.

Jeg mener at han skal komme til meg og så skal vi sitte og prate om ting, diskutere oss frem til en løsning som føles riktig og inkluderende for begge. Jeg har riktignok hatt dårlig råd men prate sammen om ting skal vi vel gjøre uansett i et forhold. Det kan jo være at vi kommer frem til forskjellige løsninger som er gode.

Resultat: alt ervervet står i hans navn.

Jeg får meg godt betalt jobb. Og nå har pipa en annen lyd, nå er det liksom forventet at jeg skal bidra godt. Det er jo klart at jeg skal men forandringen er litt tøff for meg å ta.

Men ting ble ikke bedre etter aborten, han virker matt, livløs, tafatt, treg. Sitter og røyker og drikker kaffe. Ikke mye utenom det og jobben.

Jeg har mistrives i huset her en stund pga. den dårlige inkluderinga hans. Resultat er at jeg som alltid har vært verdens mest økonomiske har begynt å ville være ute hele lørdagen å handle. Handler jeg noe fint så glemmer jeg tristheten en stund. Resultat: ganske stort pengeforbruk.

Jeg slutter å røyke, begynner å trene, har lyst til at vi skal kose oss sammen som familie osv. Han blir med på lørdagene men synes at han skal ha friheten til å velge selv og å gjøre annet på helga hvis han vil det.

Bowling er ikke noe gøy: å trille en ball bortover bakken og attpåtil betale for det er ikke gøy. Men han kan sitte og se på.

Å dra på badeland er greit: da kan han sitte stille og se på folk. Bade er helt uaktuellt.

Andre familieting er også helt ut. Alltid en eller annen grunn til at det ikke blir gjort.

Har han og jeg en hel lørdag ute, hvor vi har kost oss, spist, drukket kaffe hundre ganger (slike ting han synes er topp) så synes han at helgen er ødelagt i steden for å se at vi har hatt en kjempekoselig dag sammen og at nå kan vi gå og dusje og kose oss med et glass vin og ha sex.

Jeg mener at det er på høy tid at vi ordner opp i familieting. At vi konsenterer oss om positive og koselige familiestunder, og så kan vi jobbe litt innimellom.

Han mener at vi ikke kan kose oss så lenge vi ikke er flinke til å gjøre fornuftige ting. (ordne i ved, gjøre noe på huset etc)

Jeg føler jeg har vært tålmodig veldig lenge, jeg føler jeg har gitt ham tid og rom til å vokse med oppgavene. Jeg har håpet, grått, bedt, kjeftet. Men jeg føler jeg ikke kommer noen veg.

Jeg har hatt problemer med lungene, jeg har fått påvist grove celleforandringer i underlivet, jeg har dratt på meg flere helseproblemer i disse årene.

Vi har vært sammen i fem år, og jeg føler jeg har blitt en gammel grå kjærring på disse årene.

Jeg jobber fullt og har kunn energi igjen til å ta meg av ungene og litt av huset.

Jeg orker ikke venner, går ikke ut med noen, hverken venner eller jobb. Orker ingen ting og er veldig nedfor og sliten.

Nå sitter jeg her. Jeg elsker mannen og håper for alt at dette kunne rette seg og vare for alltid. Men han virker så egosentrisk. Jeg er helt tom for tålmodighet og kjefter og smeller og fremstår som er udyr.

Jeg føler meg overkjørt, tråkket på, oversett og sliten.

Jeg kan ikke flytte tilbake til mitt hus for det har på denne tiden blitt i så dårlig stand at det må pusses opp for svært mye penger før det er beboelig. Ved å selge så har jeg knappt noen kroner igjen til innskudd til ny bolig.

Det er et stort steg å ta å flytte ut og leie leilighet. Da må jo bruddet være endelig. Det å leie er dyrt.

Jeg kan ikke bruke noen penger på hobby som jeg har lyst til og som kunne fått mine tanker over på annet. Jeg må spare de pengene jeg har i tilfelle brudd. Slikt sett så står livet mitt på hold.

Hva gjør jeg?

Føler at livet har stoppet helt opp, jeg har ikke økonomi til det ene, ikke kan jeg gjøre det andre osv. osv.

Samtidig som jeg elsker ham så hater jeg ham fordi han har tatt fem år av livet mitt, at han kan tillate at en sterk og pen kvinne kan reduseres som jeg føler jeg har gjort pga. han og problemene med ham.

Barna mine forguder ham, det er også en grunn til at jeg ikke har lyst til å dra.

Hva skal jeg gjøre med livet mitt og meg selv for å få det bra?

Jeg har ingen energi til å ta tak i noe. Jeg driver en periode men er for sliten til å holde på slik situasjonen er rundt meg.

Skjønner ikke hva jeg har gjort for å fortjene slikt.

Situasjonen hvis jeg flytter: må selge huset mitt for lite penger. Har lite til innskudd til nytt hus. Får ikke store lånet som enslig selvom jeg har grei lønn (har sjekket)

Barna må gå gjennom et brudd med en voksen person de er svært glade i.

De vil også ende opp med kun en voksen person igjen som nå attpåtil jobber hundre prosent.

De må møte på skole etc. og alle vet hva som har skjedd med mor og kjæresten.

Situasjon om blir: Jeg føler meg ikke hjemme ihuset, føler ikke jeg kan gjøre hverken det ene eller det andre her. Vet at jeg kan en del men føler ikke at det blir riktig.

Alt som skal kjøpet inn må jeg koste på og handle selv. Det er hans hus og hans ting og han ser ikke nødvendigheten av å bytte ut ting som fremdeles kan bruket, og å kjøpe inn ting som er "unødvendige".

Jeg kan ikke kjøpe med ny bil i tilfelle jeg trenger disse pengene i fremtiden. (mye lån er negativt)

Dårlig stemning støtt gjør ting vanskelig, som det å bestille ferier (gjør vi det sammen når vi har en god periode, gjør jeg det alene for ungene og meg osv)

Generellt et veldig kjedelig og satt liv hvis ikke ting snur.

Føler jeg har lyst til å gi opp, blåse i vekt, blåse i utseende, bare jobbe for å fø barna mine og blåse helt i meg selv. Det som er synd er at jeg ikke har blitt 40 ennå, og egentlig er jeg ei pen, humoristisk og blid jente.

Men nå føler jeg meg svært mye eldre, føler meg stygg, slem, sur, vrang og helt uten pågangsmot og livslyst.

[Gjest gossip-jeje]

Mitt livsmotto har alltid vært at kan ikke et forhold gjøre livet mitt bedre enn jeg hadde det før forholdet har ikke forholdet livets rett. Hvor ulykkelig skal du bli i "kjærlighetens navn"?

Jeg har vært der du er nå, og ikke sett hvor nedbrytende forholdet var. Ikke før etter at jeg hadde mot til å bryte ut forsto jeg at det var bruddetvar beste som kunne skje for meg og mitt liv.

[Gjest Føler meg gammel, grå og overkjørt]

Mitt livsmotto har alltid vært at kan ikke et forhold gjøre livet mitt bedre enn jeg hadde det før forholdet har ikke forholdet livets rett. Hvor ulykkelig skal du bli i "kjærlighetens navn"?

Jeg har vært der du er nå, og ikke sett hvor nedbrytende forholdet var. Ikke før etter at jeg hadde mot til å bryte ut forsto jeg at det var bruddetvar beste som kunne skje for meg og mitt liv.

Tusen takk for svar. Dette er ikke enkelt nei.

Har jo håpet og håpet, for han er jo i bunn og grunn veldig snill og god.

Jeg har vært en svært sterk person i alle år, og jeg har ikke slitt med å bryte i forhold før, men denne gangen er det så mye som står på spill.

Jeg har brukt så mange år på dette forholdet, barna her er veldig glade i ham og knyttet til ham.

Dessuten så blir jeg stående veldig bar økonomisk ved brudd. Jeg har jo latt min bolig falle såpass i verdi at jeg ikka har så mye igjen ved salg. (ikke kan jeg beholde heller for jeg kan ikke betale huslån på det og husleie på ny leiebolig, det blir for mye penger i månden)

Så plutselig så står jeg uten hus, uten grei egenkapital, uten særlig møbler osv. osv.

Meg er en ting, men jeg føler det blir helt ille for barna.

Jeg må forsikre meg om at jeg gjør det riktige før jeg tar slike store steg. Foreløpig nå har jeg sakt til ham at vi lever under samme tak, men at vi pent går mot et brudd som han er pliktet til å hjelpe til med å gjøre så skånsomt som mulig i forhold til barna.

Jeg har sakt at vi skal ha full frihet til å gjøre hva vi vil, når vi vil. Dette gjør jeg mest for meg selv slik at jeg skal dytte meg selv til å være mer selvstendig, og ikke forvente eller gå og håpe på at vi skal gjøre noe sammen eller at han for en gang skyld veldig blid skal si: "ja, elskling, det gjør vi, det høres koselig ut"

Jeg må prøve å presse meg til å gjøre ting utenfor huset. Jeg er altfor snill og forutsigbar. Er alltid hjemme og kan stoles hundre prosent på. Ikke at jeg skal gjøre noe galt, men jeg har godt av å kunne henge litt av livet mitt på andre knagger enn hans.

Desverre så er jeg blitt såpass skeptisk på forhold til mennesker og har så liten energi til vennskap/relasjoner med andre mennesker at jeg ikke har mange å lene meg på. Og jeg tror ikke jeg orker å sette i gang nye vennskap heller.

Der har jeg altså et problem.

Dra ut med bilen uten mål og mening blir jo litt for dumt, og jeg må begrense pengebruken min så jeg kan ikke drive å dra ut og handle heller.

Jeg skulle så gjerne ha pratet med noen, noen som kunne se min livssituasjon og som kunne hjulpet meg med å komme på rett kjøl.

Hvordan bør jeg sikre meg øknomisk, hvordan bør jeg legge om livet mitt for å gi det en mening, hva kan jeg gjøre med og for meg selv for å få lyst til å se meg selv i speilen igjen.

Har du noen tips til noen jeg kan kontakte?

[muskath]

Tusen takk for svar. Dette er ikke enkelt nei.

Har jo håpet og håpet, for han er jo i bunn og grunn veldig snill og god.

Jeg har vært en svært sterk person i alle år, og jeg har ikke slitt med å bryte i forhold før, men denne gangen er det så mye som står på spill.

Jeg har brukt så mange år på dette forholdet, barna her er veldig glade i ham og knyttet til ham.

Dessuten så blir jeg stående veldig bar økonomisk ved brudd. Jeg har jo latt min bolig falle såpass i verdi at jeg ikka har så mye igjen ved salg. (ikke kan jeg beholde heller for jeg kan ikke betale huslån på det og husleie på ny leiebolig, det blir for mye penger i månden)

Så plutselig så står jeg uten hus, uten grei egenkapital, uten særlig møbler osv. osv.

Meg er en ting, men jeg føler det blir helt ille for barna.

Jeg må forsikre meg om at jeg gjør det riktige før jeg tar slike store steg. Foreløpig nå har jeg sakt til ham at vi lever under samme tak, men at vi pent går mot et brudd som han er pliktet til å hjelpe til med å gjøre så skånsomt som mulig i forhold til barna.

Jeg har sakt at vi skal ha full frihet til å gjøre hva vi vil, når vi vil. Dette gjør jeg mest for meg selv slik at jeg skal dytte meg selv til å være mer selvstendig, og ikke forvente eller gå og håpe på at vi skal gjøre noe sammen eller at han for en gang skyld veldig blid skal si: "ja, elskling, det gjør vi, det høres koselig ut"

Jeg må prøve å presse meg til å gjøre ting utenfor huset. Jeg er altfor snill og forutsigbar. Er alltid hjemme og kan stoles hundre prosent på. Ikke at jeg skal gjøre noe galt, men jeg har godt av å kunne henge litt av livet mitt på andre knagger enn hans.

Desverre så er jeg blitt såpass skeptisk på forhold til mennesker og har så liten energi til vennskap/relasjoner med andre mennesker at jeg ikke har mange å lene meg på. Og jeg tror ikke jeg orker å sette i gang nye vennskap heller.

Der har jeg altså et problem.

Dra ut med bilen uten mål og mening blir jo litt for dumt, og jeg må begrense pengebruken min så jeg kan ikke drive å dra ut og handle heller.

Jeg skulle så gjerne ha pratet med noen, noen som kunne se min livssituasjon og som kunne hjulpet meg med å komme på rett kjøl.

Hvordan bør jeg sikre meg øknomisk, hvordan bør jeg legge om livet mitt for å gi det en mening, hva kan jeg gjøre med og for meg selv for å få lyst til å se meg selv i speilen igjen.

Har du noen tips til noen jeg kan kontakte?

Jeg har bare litt å si til deg, jeg reagerte på at du spør hvordan du kan få mening i livet ditt? Du har jo barn og jobb, er ikke det mening nok? Jeg tror ikke man kan forvente at et annet menneske skal gi livet mening. Vil det ikke være mening nok å begynne livet for deg selv og barna dine?

Og ang. økonomi, kan du ikke gå i banken, f.eks. postbanken og få råd? Du får gratis rådgivning der mht framtidig lån osv. Jeg brøt opp fra et forhold for ca 9 år siden og kjøpte bolig selv. Var alene og fikk lån. Jeg kan ikke snakke for deg, men jeg har hatt det tusen ganger bedre alene enn sammen med en vrang samboer. Lykke til.

[Gjest Føler meg gammel, grå og overkjørt]

Jeg har bare litt å si til deg, jeg reagerte på at du spør hvordan du kan få mening i livet ditt? Du har jo barn og jobb, er ikke det mening nok? Jeg tror ikke man kan forvente at et annet menneske skal gi livet mening. Vil det ikke være mening nok å begynne livet for deg selv og barna dine?

Og ang. økonomi, kan du ikke gå i banken, f.eks. postbanken og få råd? Du får gratis rådgivning der mht framtidig lån osv. Jeg brøt opp fra et forhold for ca 9 år siden og kjøpte bolig selv. Var alene og fikk lån. Jeg kan ikke snakke for deg, men jeg har hatt det tusen ganger bedre alene enn sammen med en vrang samboer. Lykke til.

Ja, det kom nok ut litt feil. Selvsakt gir barna mine livet mening. Hadde jeg hatt det slik jeg har det i dag og ikke hatt dem så hadde det liksom ikke vært noen grunn til å leve.

Så du har helt rett, de betyr selvsakt all verden for meg.

Men det er veldig viktig for pågangsmotet vårt, for helsa vår, psyken vår, i det hele tatt, å ha verdier som bare gagner en selv også. Eller i allefall verdier i livet som går litt på en selv som person, utover det å være glad i noen og å tjene til det daglige brød.

Jobben min er også viktig. Jeg er heldig og har en god, stabil og greit betalt jobb. Desverre så er det ikke enkelt å få lån som enslig. Jeg har allerede vært i banken og snakket med dem og deres råd var å selge det jeg har og så leie meg en leilighet. Og jeg tjener faktisk ganske greit for den landsdelen vi bor i.

Han sa det i banken at det å være enslig det gjorde det svært vanskelig med lån i bank.

Jeg har vært alene i svært mange år før jeg møtte min nåværende. Jeg trivdes også veldig godt alene, fikk meg lån, kjøpte hus, bil osv. Men den gang fikk jeg komme inn i Husbanken, det går ikke nå, og i vanlig bank anses jeg altså som ikke betalbar selv om jeg har grei inntekt og ingen svarte prikker noen gang.

Situasjonen min er således en del vanskeligere enn forrige gang jeg ble alene. Jeg er jo også eldre nå, og barna er veldig knyttet til kjæresten min.

Takk for svar foresten.

[muskath]

Ja, det kom nok ut litt feil. Selvsakt gir barna mine livet mening. Hadde jeg hatt det slik jeg har det i dag og ikke hatt dem så hadde det liksom ikke vært noen grunn til å leve.

Så du har helt rett, de betyr selvsakt all verden for meg.

Men det er veldig viktig for pågangsmotet vårt, for helsa vår, psyken vår, i det hele tatt, å ha verdier som bare gagner en selv også. Eller i allefall verdier i livet som går litt på en selv som person, utover det å være glad i noen og å tjene til det daglige brød.

Jobben min er også viktig. Jeg er heldig og har en god, stabil og greit betalt jobb. Desverre så er det ikke enkelt å få lån som enslig. Jeg har allerede vært i banken og snakket med dem og deres råd var å selge det jeg har og så leie meg en leilighet. Og jeg tjener faktisk ganske greit for den landsdelen vi bor i.

Han sa det i banken at det å være enslig det gjorde det svært vanskelig med lån i bank.

Jeg har vært alene i svært mange år før jeg møtte min nåværende. Jeg trivdes også veldig godt alene, fikk meg lån, kjøpte hus, bil osv. Men den gang fikk jeg komme inn i Husbanken, det går ikke nå, og i vanlig bank anses jeg altså som ikke betalbar selv om jeg har grei inntekt og ingen svarte prikker noen gang.

Situasjonen min er således en del vanskeligere enn forrige gang jeg ble alene. Jeg er jo også eldre nå, og barna er veldig knyttet til kjæresten min.

Takk for svar foresten.

Har du ingen familie som kan hjelpe deg tilleggslån da?

Jeg kjøpte bolig i Oslo, så det var vel neppe av de billigste i landet, men er klar over at prisene har steget voldsomt siden jeg kjøpte bolig. (8-9 år). Så jeg skjønner at det ikke er lett for deg.

Du har sikkert regnet på om det blir billigere å pusse opp det gamle huset ditt og få lån til det?

Hvis du ikke vil leie, så er det vel ingen annen råd enn å bite tenna sammen og fortsette i forholdet og spare videre.

Det er ikke lett. Man får sjelden i pose og sekk her i livet.

Jeg betalte full oppussing av badet hos samboeren min og fikk ikke fem øre igjen av det. Pass på så du ikke går i sånne feller når dere har gode perioder.

[Gjest Føler meg gammel, grå og overkjørt]

Har du ingen familie som kan hjelpe deg tilleggslån da?

Jeg kjøpte bolig i Oslo, så det var vel neppe av de billigste i landet, men er klar over at prisene har steget voldsomt siden jeg kjøpte bolig. (8-9 år). Så jeg skjønner at det ikke er lett for deg.

Du har sikkert regnet på om det blir billigere å pusse opp det gamle huset ditt og få lån til det?

Hvis du ikke vil leie, så er det vel ingen annen råd enn å bite tenna sammen og fortsette i forholdet og spare videre.

Det er ikke lett. Man får sjelden i pose og sekk her i livet.

Jeg betalte full oppussing av badet hos samboeren min og fikk ikke fem øre igjen av det. Pass på så du ikke går i sånne feller når dere har gode perioder.

Familie har jeg ikke. Dvs.den er liten og i steden for å kunne hjelpe meg økonomisk så er de slaget som suger deg for penger

Jeg er såpass bevisst på farene i forhold at jeg ville ikke hatt pusset opp her eller noe uten å få en deal på papir først. Det du forteller om å øke verdien for noen og så bli kastet ut av det etterpå er jo et skrekkens eksempel.

Du har rett, livet er ikke hverken rettferdig eller lett. Og det er sjelden vi kan få i pose og sekk. Derfor så tror også jeg det beste er å bli i forholdet en periode fremover og se ting ann. Da kan jeg også planlegge litt i forhold til økonomi.

Men slik "vet ikke" stadie er også ganske vanskelig å forholde seg til, for det setter jo litt stopper for noen muligheter.

Jeg kan få lån til å pusse opp, men da ønsker banken at jeg selger det etterpå. Får det kanskje til at jeg får lån til åpusse opp slik at jeg kan bo der selv, men huset er blitt så lite nå siden barna har vokst en del på disse årene så med oppussing så får jeg ikke til å bygge på et sovrom til. Så da er jeg like langt

Jeg får jo litt mer når jeg selger det men da skal jo oppussingslån betales så jeg ligger nogenlunde likt som hvis jeg selger det slik det står nå.

Jeg har vridd og vrengt hjernen min men som du kan lese så er det ikke en enkel situasjon jeg er i. Klarer ikke å finne ut hva som er best å gjøre.

Og skal jeg bli i forholdet så må jeg lære meg til hvordan leve slik at jeg ikke blir såret, skuffet og lei meg gang på gang for det tar på kreftene. Da bør jeg komme i et stadie hvor jeg er mer egosist og hvor jeg finner ting som kan gi meg som person andre og store verdier utenom mine elskede barn, og jobben.

[Gjest Valnøtt]

Hør her!

Det høres ut som det største problemet ditt er penger? Hvis du nå har en godt betalt jobb, og ikke har de store boutgiftene - hvordan i all verden kan du da ha så dårlig råd?

Når mannen din forlanger at du skal bidra med dine penger så kan du jo rett og slett si nei? Fordi du ikke vil bo sånn dere gjør, og dermed ikke vil ødelegge din økonomi for at han dermed skal få et godt tak på deg så du ikke kan flytte?

Det huset du har - hvor ille er det da? Kan du ikke ta litt av gangen? Hvis du tjener godt, og kan få iallefall litt i lån så får du pusset opp utrolig mye for det?

Og at ungene skal møte på skolen og alle skal vite at dere har gått fra hverandre er vel de andre elevene så vant til at skjer hele tiden, så det blir det nok ikke så mye styr rundt.

Still krav til gubben din, jente! Hvis han ikke skaper trivsel for deg så gir du ham ikke penger. Og da har du råd til å skape din egen trivsel. Enkelt og greit.

[muskath]

Familie har jeg ikke. Dvs.den er liten og i steden for å kunne hjelpe meg økonomisk så er de slaget som suger deg for penger

Jeg er såpass bevisst på farene i forhold at jeg ville ikke hatt pusset opp her eller noe uten å få en deal på papir først. Det du forteller om å øke verdien for noen og så bli kastet ut av det etterpå er jo et skrekkens eksempel.

Du har rett, livet er ikke hverken rettferdig eller lett. Og det er sjelden vi kan få i pose og sekk. Derfor så tror også jeg det beste er å bli i forholdet en periode fremover og se ting ann. Da kan jeg også planlegge litt i forhold til økonomi.

Men slik "vet ikke" stadie er også ganske vanskelig å forholde seg til, for det setter jo litt stopper for noen muligheter.

Jeg kan få lån til å pusse opp, men da ønsker banken at jeg selger det etterpå. Får det kanskje til at jeg får lån til åpusse opp slik at jeg kan bo der selv, men huset er blitt så lite nå siden barna har vokst en del på disse årene så med oppussing så får jeg ikke til å bygge på et sovrom til. Så da er jeg like langt

Jeg får jo litt mer når jeg selger det men da skal jo oppussingslån betales så jeg ligger nogenlunde likt som hvis jeg selger det slik det står nå.

Jeg har vridd og vrengt hjernen min men som du kan lese så er det ikke en enkel situasjon jeg er i. Klarer ikke å finne ut hva som er best å gjøre.

Og skal jeg bli i forholdet så må jeg lære meg til hvordan leve slik at jeg ikke blir såret, skuffet og lei meg gang på gang for det tar på kreftene. Da bør jeg komme i et stadie hvor jeg er mer egosist og hvor jeg finner ting som kan gi meg som person andre og store verdier utenom mine elskede barn, og jobben.

Ja, du har rett i at du bør leve mer egoistisk. Sett dine og barnas behov foran hans behov. Finn deg noen venninner som du kan ha det koselig sammen med, hvis du ikke allerede har det.

Skaff deg en hobby som ikke inkluderer han, siden han likevel liker best å sitte i sofaen med kaffen og røyken.

Tenk økonomi og ikke bruk penger som trøst! Husk det er mange som er/har vært i samme båt som deg og de fleste kommer ut av slike forhold med hue opp og beina ned..hehe

Selv har jeg en venn nå som jeg trives godt med og er mye sammen med, men det blir aldri mer noe samboerskap for min del.

[Gjest Føler meg gammel, grå og overkjørt]

Hør her!

Det høres ut som det største problemet ditt er penger? Hvis du nå har en godt betalt jobb, og ikke har de store boutgiftene - hvordan i all verden kan du da ha så dårlig råd?

Når mannen din forlanger at du skal bidra med dine penger så kan du jo rett og slett si nei? Fordi du ikke vil bo sånn dere gjør, og dermed ikke vil ødelegge din økonomi for at han dermed skal få et godt tak på deg så du ikke kan flytte?

Det huset du har - hvor ille er det da? Kan du ikke ta litt av gangen? Hvis du tjener godt, og kan få iallefall litt i lån så får du pusset opp utrolig mye for det?

Og at ungene skal møte på skolen og alle skal vite at dere har gått fra hverandre er vel de andre elevene så vant til at skjer hele tiden, så det blir det nok ikke så mye styr rundt.

Still krav til gubben din, jente! Hvis han ikke skaper trivsel for deg så gir du ham ikke penger. Og da har du råd til å skape din egen trivsel. Enkelt og greit.

Hør her! Det høres ut som det største problemet ditt er penger? Hvis du nå har en godt betalt jobb, og ikke har de store boutgiftene - hvordan i all verden kan du da ha så dårlig råd?

Vel, jeg har vel egentlig ikke dårlig råd til daglig da. Men jeg får ikke spart noe siden jeg bruker det jeg har. Jeg holder mat, toalettartikler, husartikler etc har og det er en betydelig sum i måneden med så mange mennesker. Dessuten så har vi middag så godt som hver dag. Jeg bruker også mye penger ute, tar med barna på ting, kjøper ofte mat ute, gir barna klær osv.

Jeg vet at jeg er altfor raus med økonomien men det er en måte å drukne sorg på har jeg funnet ut. Jeg har aldri før dette forholdet vært uansvarlig med penger, nå bruker jeg det jeg har.

Når mannen din forlanger at du skal bidra med dine penger så kan du jo rett og slett si nei? Fordi du ikke vil bo sånn dere gjør, og dermed ikke vil ødelegge din økonomi for at han dermed skal få et godt tak på deg så du ikke kan flytte?

Jeg har som sakt alle utgifter til mat og husartikler. Det kan jeg jo ikke si nei til. Ved siden av det så betaler jeg mitt eget hus, utgiftene rundt det, mobiler, bil, lang reise til jobben etc.

Det huset du har - hvor ille er det da? Kan du ikke ta litt av gangen? Hvis du tjener godt, og kan få iallefall litt i lån så får du pusset opp utrolig mye for det?

Skadene på huset er slik at de må repareres før det er beboelig. Desverre er det en del som ikke kan tas over langs. Størrelsen er også et stort problem.

Og at ungene skal møte på skolen og alle skal vite at dere har gått fra hverandre er vel de andre elevene så vant til at skjer hele tiden, så det blir det nok ikke så mye styr rundt.

Neida, det er sant. Slikt skjer jo hele tiden. Men alikavel så føler jeg dårlig samvittighet for det, det må jeg innrømme. Ønsker jo ikke at det skal være sånn. Det største problemet her er jo at ungene i det hele tatt blir med i et brudd, de bryter jo også opp liv, rutine og mister en god del kontakt med en de er glad i. Det er et stort steg å ta.

Still krav til gubben din, jente! Hvis han ikke skaper trivsel for deg så gir du ham ikke penger. Og da har du råd til å skape din egen trivsel. Enkelt og greit.

Jeg har prøvd å sette krav men desverre så er han mye ord og lite handling. Han sier han prøver men det hjelper jo så svært lite når ting bare fortsetter slik de er.

Jeg må bli flinkere til å spare penger, det er nok løsningen. Eller betale gjeld slik at jeg er bedre rustet ved et brudd.

Skulle bare ønske jeg fant ting som kunne fylle det tomrommet jeg har inni meg. Barna er ganske store men alikavel så føler jeg jo at jeg må være hjemme en del på fritiden også siden jeg jobber fullt. Så slik sett er jeg jo en del "bundet" til hjemmet også. Og siden hjemmet og situasjonen her hjemme er såpass deprimerende for meg så sitter jeg liksom veldig hardt fast.

Takk for svaret ditt.

[Gjest Føler meg gammel, grå og overkjørt]

Ja, du har rett i at du bør leve mer egoistisk. Sett dine og barnas behov foran hans behov. Finn deg noen venninner som du kan ha det koselig sammen med, hvis du ikke allerede har det.

Skaff deg en hobby som ikke inkluderer han, siden han likevel liker best å sitte i sofaen med kaffen og røyken.

Tenk økonomi og ikke bruk penger som trøst! Husk det er mange som er/har vært i samme båt som deg og de fleste kommer ut av slike forhold med hue opp og beina ned..hehe

Selv har jeg en venn nå som jeg trives godt med og er mye sammen med, men det blir aldri mer noe samboerskap for min del.

Du har helt rett muskath.

Egoisme er noe jeg bør ha mer av. Venninder og hobbyer like så.

Desverre så er jeg en del bundet til hjemmet for selv om barna er ganske store så føler jeg jo at jeg må være litt hjemme på fritiden siden jeg jobber fulle og lange dager.

Og at jeg vokser mer i min retning er kanskje det som skal til for å få balanse i dette forholdet også.

Det var bare det å få det til da.

Har ikke så mye venner. Jeg er litt skeptisk på forhold til andre mennesker pga. en del vonde ting jeg har opplevd, så jeg er sosial og godt likt men har problemer med å knytte nærmere relasjoner med folk. Det skaper litt problemer fordi jeg ubevisst unngår å stifte nærmere bekjentskap med de jeg møter.

Så sånn sett er jeg veldig alene. De vi har omgåtts som par er hans venner.

Er nok veldig tilbakesatt og motløs blitt, og det hjelper jo heller ikke. Men synes liksom jeg har blitt så gammel og sliten på disse årene med ham. Ansiktet har forandret seg, kroppen har forandret seg, flere sykdomstilfeller jeg har måttet ta alvorlig tak i osv.

Var på en måte så ung, pen og resurssterk før jeg møtte min kjæreste.

[bustebeisa]

hmm...

Leste innlegget ditt i natt. Da hang jeg mest opp i det daglige livet deres. Om at du og barna er glad i ham, men samtidig hvor lite dere gjør sammen. Hvor forskjellige dere.

Nå som jeg har lest svarene til andre og deg, så er det det økonomiske aspektet jeg tenker mest på.

Står huset tomt? Er jo ikke særlig lurt å la et hus stå tomt. Forfaller mye fortere da.

Og om du kan få oppussningslån, ta det, puss opp huset og lei det ut. La huset betale seg selv.

[Gjest Valnøtt]

Hør her! Det høres ut som det største problemet ditt er penger? Hvis du nå har en godt betalt jobb, og ikke har de store boutgiftene - hvordan i all verden kan du da ha så dårlig råd?

Vel, jeg har vel egentlig ikke dårlig råd til daglig da. Men jeg får ikke spart noe siden jeg bruker det jeg har. Jeg holder mat, toalettartikler, husartikler etc har og det er en betydelig sum i måneden med så mange mennesker. Dessuten så har vi middag så godt som hver dag. Jeg bruker også mye penger ute, tar med barna på ting, kjøper ofte mat ute, gir barna klær osv.

Jeg vet at jeg er altfor raus med økonomien men det er en måte å drukne sorg på har jeg funnet ut. Jeg har aldri før dette forholdet vært uansvarlig med penger, nå bruker jeg det jeg har.

Når mannen din forlanger at du skal bidra med dine penger så kan du jo rett og slett si nei? Fordi du ikke vil bo sånn dere gjør, og dermed ikke vil ødelegge din økonomi for at han dermed skal få et godt tak på deg så du ikke kan flytte?

Jeg har som sakt alle utgifter til mat og husartikler. Det kan jeg jo ikke si nei til. Ved siden av det så betaler jeg mitt eget hus, utgiftene rundt det, mobiler, bil, lang reise til jobben etc.

Det huset du har - hvor ille er det da? Kan du ikke ta litt av gangen? Hvis du tjener godt, og kan få iallefall litt i lån så får du pusset opp utrolig mye for det?

Skadene på huset er slik at de må repareres før det er beboelig. Desverre er det en del som ikke kan tas over langs. Størrelsen er også et stort problem.

Og at ungene skal møte på skolen og alle skal vite at dere har gått fra hverandre er vel de andre elevene så vant til at skjer hele tiden, så det blir det nok ikke så mye styr rundt.

Neida, det er sant. Slikt skjer jo hele tiden. Men alikavel så føler jeg dårlig samvittighet for det, det må jeg innrømme. Ønsker jo ikke at det skal være sånn. Det største problemet her er jo at ungene i det hele tatt blir med i et brudd, de bryter jo også opp liv, rutine og mister en god del kontakt med en de er glad i. Det er et stort steg å ta.

Still krav til gubben din, jente! Hvis han ikke skaper trivsel for deg så gir du ham ikke penger. Og da har du råd til å skape din egen trivsel. Enkelt og greit.

Jeg har prøvd å sette krav men desverre så er han mye ord og lite handling. Han sier han prøver men det hjelper jo så svært lite når ting bare fortsetter slik de er.

Jeg må bli flinkere til å spare penger, det er nok løsningen. Eller betale gjeld slik at jeg er bedre rustet ved et brudd.

Skulle bare ønske jeg fant ting som kunne fylle det tomrommet jeg har inni meg. Barna er ganske store men alikavel så føler jeg jo at jeg må være hjemme en del på fritiden også siden jeg jobber fullt. Så slik sett er jeg jo en del "bundet" til hjemmet også. Og siden hjemmet og situasjonen her hjemme er såpass deprimerende for meg så sitter jeg liksom veldig hardt fast.

Takk for svaret ditt.

Du må passe på å ikke se problemer der det ikke er noen.

Feks - hvem tvinger deg til å betale alle husholdningskostnadene alene? Neste gang du handler så sier du til fyren at du skal ha igjen så og så mye for handlinga. Like greit å si at du må få økonomien på bena, for du vurderer å flytte ut.

Kanskje han skjønner tegninga da.

Hvis ikke så kutter du ned på disse utgiftene det du kan. First price produkter, ikke mer enn dere må ha, ikke noe ekstra noe sted. Du vil sikkert bli oevrrasket over hvor mye du klarer å spare...

Så lager du deg et budsjett som gir deg økonomisk frihet på sikt, og det følger du.

Så setter du på deg noen pene klær, retter deg i ryggen og tar på sminke. Ta vare på deg selv. Husk at ungene dine lærer hvordan de skal være som voksne av det du viser dem...

[Gjest Valnøtt]

Ja, det kom nok ut litt feil. Selvsakt gir barna mine livet mening. Hadde jeg hatt det slik jeg har det i dag og ikke hatt dem så hadde det liksom ikke vært noen grunn til å leve.

Så du har helt rett, de betyr selvsakt all verden for meg.

Men det er veldig viktig for pågangsmotet vårt, for helsa vår, psyken vår, i det hele tatt, å ha verdier som bare gagner en selv også. Eller i allefall verdier i livet som går litt på en selv som person, utover det å være glad i noen og å tjene til det daglige brød.

Jobben min er også viktig. Jeg er heldig og har en god, stabil og greit betalt jobb. Desverre så er det ikke enkelt å få lån som enslig. Jeg har allerede vært i banken og snakket med dem og deres råd var å selge det jeg har og så leie meg en leilighet. Og jeg tjener faktisk ganske greit for den landsdelen vi bor i.

Han sa det i banken at det å være enslig det gjorde det svært vanskelig med lån i bank.

Jeg har vært alene i svært mange år før jeg møtte min nåværende. Jeg trivdes også veldig godt alene, fikk meg lån, kjøpte hus, bil osv. Men den gang fikk jeg komme inn i Husbanken, det går ikke nå, og i vanlig bank anses jeg altså som ikke betalbar selv om jeg har grei inntekt og ingen svarte prikker noen gang.

Situasjonen min er således en del vanskeligere enn forrige gang jeg ble alene. Jeg er jo også eldre nå, og barna er veldig knyttet til kjæresten min.

Takk for svar foresten.

Angående det med at du ikke får lån - gå til flere banker!

Klart du får lån. Du har god inntekt og egenkapital - det skulle ikke være noe problem. Jeg har en venninne som nettop ble alene. Hun fikk låne 1.3 mill med 320000 i inntekt og ingen egenkapital.

[Gjest Valnøtt]

Familie har jeg ikke. Dvs.den er liten og i steden for å kunne hjelpe meg økonomisk så er de slaget som suger deg for penger

Jeg er såpass bevisst på farene i forhold at jeg ville ikke hatt pusset opp her eller noe uten å få en deal på papir først. Det du forteller om å øke verdien for noen og så bli kastet ut av det etterpå er jo et skrekkens eksempel.

Du har rett, livet er ikke hverken rettferdig eller lett. Og det er sjelden vi kan få i pose og sekk. Derfor så tror også jeg det beste er å bli i forholdet en periode fremover og se ting ann. Da kan jeg også planlegge litt i forhold til økonomi.

Men slik "vet ikke" stadie er også ganske vanskelig å forholde seg til, for det setter jo litt stopper for noen muligheter.

Jeg kan få lån til å pusse opp, men da ønsker banken at jeg selger det etterpå. Får det kanskje til at jeg får lån til åpusse opp slik at jeg kan bo der selv, men huset er blitt så lite nå siden barna har vokst en del på disse årene så med oppussing så får jeg ikke til å bygge på et sovrom til. Så da er jeg like langt

Jeg får jo litt mer når jeg selger det men da skal jo oppussingslån betales så jeg ligger nogenlunde likt som hvis jeg selger det slik det står nå.

Jeg har vridd og vrengt hjernen min men som du kan lese så er det ikke en enkel situasjon jeg er i. Klarer ikke å finne ut hva som er best å gjøre.

Og skal jeg bli i forholdet så må jeg lære meg til hvordan leve slik at jeg ikke blir såret, skuffet og lei meg gang på gang for det tar på kreftene. Da bør jeg komme i et stadie hvor jeg er mer egosist og hvor jeg finner ting som kan gi meg som person andre og store verdier utenom mine elskede barn, og jobben.

Jeg henger meg nok en gang opp i detaljene jeg :-)

Her sier du jo at det er en mulighet for å sette i stand huset ditt så du kan bo der?

Da har du jo en fin mulighet! At det mangler et soverom.. jaja, hvis du synes det er verdt å gå rundt ulykkelig for så kan det ikke være så ille der du er :-)

[pus]

hei hei

Det første som slår meg, er at det er hvordan du har blitt de siste årene som er problemet, og ikke at han er problemet, ei heller hus, økonomi osv.

Årsak: du er mer låst nå, pga du må ta hensyn til barna. Konsekvens : du blir svakere, og mer sårbar og gjør "alt" for å kunne ha det mest mulig stabilt, pga barna, men også pga den du har blitt.

Du orker liksom ikke å måtte ut å være så sterk, og etablere et liv på nytt. Derfor ønsker du å prøve å ta til takke med slik du har det nå, men samtidig er du jo ikke fornøyd, men du mangler energien og pågangsmotet til å gjøre noe. Derfor finner du bare alle mulige grunner til å bli, og at alt blir så vanskelig hvis du bryter ut.

Det vil alltid være fordeler og ulemper med å bli, eller det å gjøre det slutt. Ekstra mye å tenke på, pga barna, men de har det best med en lykkelig mor.

De kan uansett ha kontakt med han, selv om det blir slutt, ihvertfall i en overgangsfase.

Er din samboer litt kontrollfreak tro?

Og er du redd for at han skal gå i fra deg hvis du tar deg mer til rette og tar litt mer styring?

[Gjest Føler meg gammel, grå og overkjørt]

Du må passe på å ikke se problemer der det ikke er noen.

Feks - hvem tvinger deg til å betale alle husholdningskostnadene alene? Neste gang du handler så sier du til fyren at du skal ha igjen så og så mye for handlinga. Like greit å si at du må få økonomien på bena, for du vurderer å flytte ut.

Kanskje han skjønner tegninga da.

Hvis ikke så kutter du ned på disse utgiftene det du kan. First price produkter, ikke mer enn dere må ha, ikke noe ekstra noe sted. Du vil sikkert bli oevrrasket over hvor mye du klarer å spare...

Så lager du deg et budsjett som gir deg økonomisk frihet på sikt, og det følger du.

Så setter du på deg noen pene klær, retter deg i ryggen og tar på sminke. Ta vare på deg selv. Husk at ungene dine lærer hvordan de skal være som voksne av det du viser dem...

Skjønner hva du skriver. Det er også riktig, jeg bør kutte ned på budgettet og få orden på økonomien

Når det gjelder det å si at jeg skal flytte så har jeg det. Jeg har sakt at jeg holder fast i håp om at ting skal ordne seg, fordi jeg er glad i ham og pga. barna.

Noen ganger bare krangler han. Vel, er vel ikke riktig av meg å si det for det han gjør er jo å fortelle fra sitt ståsted, fortelle hva han mener er riktig, si hva han mener han forårsaker for meg/oss osv.

Andre ganger skjønner han helt hva jeg sier, han er enig i at han har mye skyld i hvordan vi har det og han sier han ønsker å forandre seg men at han ikke klarer mer.

Problemet er at det ikke skje noe.

Jeg vet han har et eller annet psykisk problem men jeg vet ikke hva. Jeg tror nok det kan være av betydning. Selv kaller han det bare nerver, eller at han er litt deprimert. Jeg tror det er noe litt annet enn det.

Jeg pynter meg i blandt jeg, når jeg skal ut og handle på lørdagen. Jeg vet jeg fremdeles ser godt ut, men det er for andre, i speilet ser jeg ikke det. Jeg ser bare de fem årene som har gått.

Når det gjelder størrelsen på huset Valnøtt som du nevner i et annet svar til meg, så er det vanskelig for meg å tenke på å ta barna herfra hvor de har hvert sitt rom med alle sine egne ting til et lite hus med kun et greit sovrom og et så lite sovrom at det kun er plass til en seng.

Jeg ligger selvsakt uten problem på soffaen i stua, men det blir en veldig forskjell for ungene. Og de er såpass store at de er vant til å ha venner over osv. Ikke bare for dem å snike seg til toalettet når moren sover på soffaen rett ved do.

Det blir jo veldig uvant for dem å gå fra et sted hvor de kan låse rommene sine til et sted hvor de omtrent må ligge oppå hverandre.

[Gjest Føler meg gammel, grå og overkjørt]

hmm...

Leste innlegget ditt i natt. Da hang jeg mest opp i det daglige livet deres. Om at du og barna er glad i ham, men samtidig hvor lite dere gjør sammen. Hvor forskjellige dere.

Nå som jeg har lest svarene til andre og deg, så er det det økonomiske aspektet jeg tenker mest på.

Står huset tomt? Er jo ikke særlig lurt å la et hus stå tomt. Forfaller mye fortere da.

Og om du kan få oppussningslån, ta det, puss opp huset og lei det ut. La huset betale seg selv.

Jeg har latt huset stå tomt i lange tider fordi jeg ikke har visst hva som var best å gjøre.

Jeg har et godt lån på det nå og med et oppussingslån så blir det en god sum i måneden.

Jeg får ikke dekket dette ved å leie ut, derfor blir jeg værende med noen tusen i utgifter på det hver måned. Og det er litt uheldig hvis jeg må ut på leiemarkedet selv.

Det er nå sånn jeg har sett det til nå i allefall.

Jeg trenger hjelp til å sortere tanker, planer og ideer. Og meg selv. Vet bare ikke hvem eller hvor jeg kan få slik hjelp.

I banken så går de bare over økonomien og forteller hva jeg kan få i lån, og det er ikke mye.

[Gjest D*lilith]

Skjønner hva du skriver. Det er også riktig, jeg bør kutte ned på budgettet og få orden på økonomien

Når det gjelder det å si at jeg skal flytte så har jeg det. Jeg har sakt at jeg holder fast i håp om at ting skal ordne seg, fordi jeg er glad i ham og pga. barna.

Noen ganger bare krangler han. Vel, er vel ikke riktig av meg å si det for det han gjør er jo å fortelle fra sitt ståsted, fortelle hva han mener er riktig, si hva han mener han forårsaker for meg/oss osv.

Andre ganger skjønner han helt hva jeg sier, han er enig i at han har mye skyld i hvordan vi har det og han sier han ønsker å forandre seg men at han ikke klarer mer.

Problemet er at det ikke skje noe.

Jeg vet han har et eller annet psykisk problem men jeg vet ikke hva. Jeg tror nok det kan være av betydning. Selv kaller han det bare nerver, eller at han er litt deprimert. Jeg tror det er noe litt annet enn det.

Jeg pynter meg i blandt jeg, når jeg skal ut og handle på lørdagen. Jeg vet jeg fremdeles ser godt ut, men det er for andre, i speilet ser jeg ikke det. Jeg ser bare de fem årene som har gått.

Når det gjelder størrelsen på huset Valnøtt som du nevner i et annet svar til meg, så er det vanskelig for meg å tenke på å ta barna herfra hvor de har hvert sitt rom med alle sine egne ting til et lite hus med kun et greit sovrom og et så lite sovrom at det kun er plass til en seng.

Jeg ligger selvsakt uten problem på soffaen i stua, men det blir en veldig forskjell for ungene. Og de er såpass store at de er vant til å ha venner over osv. Ikke bare for dem å snike seg til toalettet når moren sover på soffaen rett ved do.

Det blir jo veldig uvant for dem å gå fra et sted hvor de kan låse rommene sine til et sted hvor de omtrent må ligge oppå hverandre.

Har dere prøvd familieterapi?

[Gjest Føler meg gammel, grå og overkjørt]

hei hei

Det første som slår meg, er at det er hvordan du har blitt de siste årene som er problemet, og ikke at han er problemet, ei heller hus, økonomi osv.

Årsak: du er mer låst nå, pga du må ta hensyn til barna. Konsekvens : du blir svakere, og mer sårbar og gjør "alt" for å kunne ha det mest mulig stabilt, pga barna, men også pga den du har blitt.

Du orker liksom ikke å måtte ut å være så sterk, og etablere et liv på nytt. Derfor ønsker du å prøve å ta til takke med slik du har det nå, men samtidig er du jo ikke fornøyd, men du mangler energien og pågangsmotet til å gjøre noe. Derfor finner du bare alle mulige grunner til å bli, og at alt blir så vanskelig hvis du bryter ut.

Det vil alltid være fordeler og ulemper med å bli, eller det å gjøre det slutt. Ekstra mye å tenke på, pga barna, men de har det best med en lykkelig mor.

De kan uansett ha kontakt med han, selv om det blir slutt, ihvertfall i en overgangsfase.

Er din samboer litt kontrollfreak tro?

Og er du redd for at han skal gå i fra deg hvis du tar deg mer til rette og tar litt mer styring?

Det første som slår meg, er at det er hvordan du har blitt de siste årene som er problemet, og ikke at han er problemet, ei heller hus, økonomi osv.

Årsak: du er mer låst nå, pga du må ta hensyn til barna. Konsekvens : du blir svakere, og mer sårbar og gjør "alt" for å kunne ha det mest mulig stabilt, pga barna, men også pga den du har blitt. Du orker liksom ikke å måtte ut å være så sterk, og etablere et liv på nytt. Derfor ønsker du å prøve å ta til takke med slik du har det nå, men samtidig er du jo ikke fornøyd, men du mangler energien og pågangsmotet til å gjøre noe. Derfor finner du bare alle mulige grunner til å bli, og at alt blir så vanskelig hvis du bryter ut.

På en måte så har du veldig rett. Det er først og fremst barna jeg tenker på. Hadde jeg vært alene så hadde hverken økonomi, bolig eller annet vært større problem. Jeg synes det er forferdelig vanskelig å såre dem, noe jeg jo vet jeg gjør ved å bryte opp dette her.

Det vil alltid være fordeler og ulemper med å bli, eller det å gjøre det slutt. Ekstra mye å tenke på, pga barna, men de har det best med en lykkelig mor. De kan uansett ha kontakt med han, selv om det blir slutt, ihvertfall i en overgangsfase.

De hadde nok hatt kontakt med ham. Fremover. Men alikavel er det nok vanskelig for barn å måtte bryte opp og flytte. Og kanskje vet de ikke helt hvordan forholde seg osv. ¨

Er din samboer litt kontrollfreak tro?

Han er nok veldig vant til å ha ting som han ønsker ja. Han er vant til å rå seg selv, gjøre som han føler er riktig, og ikke ta hensyn til noen.

Det er nok vært vanekelig for ham at jeg kommer inn og skal legge meg i.

Og er du redd for at han skal gå i fra deg hvis du tar deg mer til rette og tar litt mer styring?

Nei, han slipper meg ikke så lett. Han ønsker nok tvert i mot at jeg skal ta mye mer styring. Men samtidig så blir han litt irritert når jeg gjør det for da "bestemmer" jeg liksom. Så det slår ut feil samme hva. Og jeg har tatt mye styring under veis, har dratt i familien, planlagt, ordner middagssammenkomster osv. osv. Jeg føler jeg bør kunne lene meg litt på oss to i forholdet, hvis jeg skal gjøre alt alene så kan jeg jo like så godt leve alene.

Jeg som mennske er ikke redd for å bli alene, jeg har som tidligere nevnt vært alene med barna i mange år. Vi hadde det helt topp. Men nå har de vært i familie med ham i mange år og er vant til dette, trives og har et veldig godt liv. Føler meg egoistisk som tenker på å ta fra dem dette.

Samtidig er jeg fryktelig glad i ham og jeg vet at vi hadde hatt det veldig bra hvis bare vi hadde fått ryddet opp i de verste flokene.

Vi er veldig forskjellige. Han er den rolige, skeptiske, vanemenneske, bedagelige. Jeg er den som tar kontroll, får ting gjort, er blid og omgjengelig, flink.

Eller, jeg var slik. Nå er jeg patetisk. Stresset så det synes og kommenteres på jobben. Jeg glemmer ting, sover dårlig. Orker lite. Skammelig.