Hvordan få et liv igjen?

[Gjest Føler meg gammel, grå og overkjørt]

Har dere prøvd familieterapi?

Nei, D*lilith, det har vi ikke. Vi har snakket om det men det har ikke blitt noe av.

Største grunnen til det er nok at vi ikke har hatt problemer med å prate. Vi har pratet i timesvis i løpet av disse årene.

Problemet er at det ikke skjer noe fysisk etter all pratinga.

Og siden vi ikke har problemer med å prate så har vi ikke sett vinsten vi kan få ved familieterapi. Men jeg har tenkt mye på det, foreslått det og vurdert det til og med bare for meg selv.

Jeg kunne trenge noen som kunne opplyse meg om lover og regler i forhold til det å bo hos ham, min trygghet i forhold til alt, hva som er best for barna, økonomien min, hva jeg har rett til å føle og tenke og hvor jeg feiler selv i tanker og følelser.

Men en slik altmuligmann, eller kvinner er ikke lett å finne

[Gjest D*lilith]

Nei, D*lilith, det har vi ikke. Vi har snakket om det men det har ikke blitt noe av.

Største grunnen til det er nok at vi ikke har hatt problemer med å prate. Vi har pratet i timesvis i løpet av disse årene.

Problemet er at det ikke skjer noe fysisk etter all pratinga.

Og siden vi ikke har problemer med å prate så har vi ikke sett vinsten vi kan få ved familieterapi. Men jeg har tenkt mye på det, foreslått det og vurdert det til og med bare for meg selv.

Jeg kunne trenge noen som kunne opplyse meg om lover og regler i forhold til det å bo hos ham, min trygghet i forhold til alt, hva som er best for barna, økonomien min, hva jeg har rett til å føle og tenke og hvor jeg feiler selv i tanker og følelser.

Men en slik altmuligmann, eller kvinner er ikke lett å finne

De er flinke og kan mye på familievernkontorene,og ofte kan det være godt å ha en tredje person med i bildet : )

[bustebeisa]

Jeg har latt huset stå tomt i lange tider fordi jeg ikke har visst hva som var best å gjøre.

Jeg har et godt lån på det nå og med et oppussingslån så blir det en god sum i måneden.

Jeg får ikke dekket dette ved å leie ut, derfor blir jeg værende med noen tusen i utgifter på det hver måned. Og det er litt uheldig hvis jeg må ut på leiemarkedet selv.

Det er nå sånn jeg har sett det til nå i allefall.

Jeg trenger hjelp til å sortere tanker, planer og ideer. Og meg selv. Vet bare ikke hvem eller hvor jeg kan få slik hjelp.

I banken så går de bare over økonomien og forteller hva jeg kan få i lån, og det er ikke mye.

Uansett hvordan du vrir og vrenger på det, er det bare et tapsprosjekt å sitte med et hus du betaler lån på, men som står og forfaller. Enten må du selge det nå, eller så må du pusse det opp og gjøre det beboelig. For deg selv, eller leie det ut.

Og om du pusser det opp, leier det ut, uten å få igjen like mye som du betaler i lån, vil det likevel hjelpe på i forhold til hvordan du har det nå. Da har du også en flukt mulighet i huset, enten med tanke på å flytte inn dit, selv om det er lite, eller så har du fått betalt ned litt og kan selge...

Uansett... akkurat nå handler du veldig uklokt i forhold til huset og økonomien din.

[Gjest Valnøtt]

Skjønner hva du skriver. Det er også riktig, jeg bør kutte ned på budgettet og få orden på økonomien

Når det gjelder det å si at jeg skal flytte så har jeg det. Jeg har sakt at jeg holder fast i håp om at ting skal ordne seg, fordi jeg er glad i ham og pga. barna.

Noen ganger bare krangler han. Vel, er vel ikke riktig av meg å si det for det han gjør er jo å fortelle fra sitt ståsted, fortelle hva han mener er riktig, si hva han mener han forårsaker for meg/oss osv.

Andre ganger skjønner han helt hva jeg sier, han er enig i at han har mye skyld i hvordan vi har det og han sier han ønsker å forandre seg men at han ikke klarer mer.

Problemet er at det ikke skje noe.

Jeg vet han har et eller annet psykisk problem men jeg vet ikke hva. Jeg tror nok det kan være av betydning. Selv kaller han det bare nerver, eller at han er litt deprimert. Jeg tror det er noe litt annet enn det.

Jeg pynter meg i blandt jeg, når jeg skal ut og handle på lørdagen. Jeg vet jeg fremdeles ser godt ut, men det er for andre, i speilet ser jeg ikke det. Jeg ser bare de fem årene som har gått.

Når det gjelder størrelsen på huset Valnøtt som du nevner i et annet svar til meg, så er det vanskelig for meg å tenke på å ta barna herfra hvor de har hvert sitt rom med alle sine egne ting til et lite hus med kun et greit sovrom og et så lite sovrom at det kun er plass til en seng.

Jeg ligger selvsakt uten problem på soffaen i stua, men det blir en veldig forskjell for ungene. Og de er såpass store at de er vant til å ha venner over osv. Ikke bare for dem å snike seg til toalettet når moren sover på soffaen rett ved do.

Det blir jo veldig uvant for dem å gå fra et sted hvor de kan låse rommene sine til et sted hvor de omtrent må ligge oppå hverandre.

Joda, overgang blir det. Men den største overgangen for ungenes del er jo at de får en mamma som er blid og opplagt og med godt humør. Unger er ikke på langt nær så materialistiske som vi tror innimellom.

Da jeg skilte meg hadde jeg utrolig lite penger en periode. Det var så jeg var glad hvis jeg kunne ha melk i havregrøten og ikke bare vann når ungene var hos faren sin. Men jeg snakket med dem om det. Fortalte dem at jeg gjerne skulle gitt dem alt de ønsket seg, men at akkurat nå hadde jeg bare penger til det vi måtte ha. Det tok de helt fint.

Nå har vi ganske god råd, og ungene ser ut til å ha lært seg å spare når det er nødvendig.

At mannen din ikke reagerer når du sier at du skal flytte er noe du skal gi blanke i. Da handler du inn et minimum heretter og ber ham dekke sin del av utgiftene. Og du gjør det klart at hvis han da velger å bygge seg opp med dyre varer til huset i tillegg til maten så er det hans sak, men han skal uansett betale halvparten av husholdningen kort og godt fordi du forbereder deg på å flytte.

Jeg tenker om det lille huset ditt at det meste går for en stund. Ta lånet i banken og få orden på det du må for å kunne flytte inn. Klart ungene kan ha besøk der også! De kan være på de rommene som er der, eller bruke stua.

Om noen barn må dele rom så er ikke det det store problemet - det er det mange som gjør.

Og når det har gått en stund så har lønna di gått litt opp, også kan du få lån for å bygge på litt, eller du kan selge og finne et litt større hus.

Dette ordner seg - det er kun opp til deg. Folk har klart å skille seg uten å ha egen inntekt i det hele tatt og overlevd - du har jo tilogmed eget hus :-)

[Gjest Trøndertøusa]

Du har helt rett muskath.

Egoisme er noe jeg bør ha mer av. Venninder og hobbyer like så.

Desverre så er jeg en del bundet til hjemmet for selv om barna er ganske store så føler jeg jo at jeg må være litt hjemme på fritiden siden jeg jobber fulle og lange dager.

Og at jeg vokser mer i min retning er kanskje det som skal til for å få balanse i dette forholdet også.

Det var bare det å få det til da.

Har ikke så mye venner. Jeg er litt skeptisk på forhold til andre mennesker pga. en del vonde ting jeg har opplevd, så jeg er sosial og godt likt men har problemer med å knytte nærmere relasjoner med folk. Det skaper litt problemer fordi jeg ubevisst unngår å stifte nærmere bekjentskap med de jeg møter.

Så sånn sett er jeg veldig alene. De vi har omgåtts som par er hans venner.

Er nok veldig tilbakesatt og motløs blitt, og det hjelper jo heller ikke. Men synes liksom jeg har blitt så gammel og sliten på disse årene med ham. Ansiktet har forandret seg, kroppen har forandret seg, flere sykdomstilfeller jeg har måttet ta alvorlig tak i osv.

Var på en måte så ung, pen og resurssterk før jeg møtte min kjæreste.

Midt oppi alt, så ikke glem at det er naturlig at kroppen begynner å eldes i slutten av tredveårene da.. Kanskje både du og din samboer hadde hatt godt av å drøftet hver deres depresjon med hver sin fastlege? Høres jo tross alt ut som om det ikke nødvendigvis skal store justeringene til, før dere kan få det bedre?

[PieLill]

Om jeg skal tillate meg å summere det du skriver har du gradvis blitt passivisert og mistet kontrollen over livet ditt. Du har også havnet i et avhengihetsforhold som ikke er helt sunt.

Du må hardt og brutalt velge om du skal fortsette å bebreide både deg selv og ham for den situasjonen du er kommet i. Eller om du skal sope sammen restene av vilje og tæl og begynne å ta tak i situasjonen.

Økonomien er kanskje det beste stedet å begynne. Du har alt fått en del råd. Mitt forsalg er å opprette en sparekonto som er svært tungt tilgjengelig for deg selv, eller sperret på en eller annen måte. Gjerne i en annen bank enn din faste. Så sørger du for at det overføres du et fast beløp på f.eks. 4000,- til denne kontoen på lønningsdagen.

Du får mindre penger tilgjengelig hver mnd. og det blir følgelig langt lettere å skru ned forbruket. Er det tomt så er det tomt.

Slutt å gå i fellen der han kjøper kapitaltingene og du betaler hverdagsforbruket. Få en endring på dette umiddelbart.

Fyll tomrommet med aktiv, fornuftig handling. Handling er ikke lik shopping.

;-)

Ved å begynne å ta tak i noe, vil du gradvis komme bort fra din nåværende passive offerrolle og merke en økende handkraft hos deg selv.

mvh

[Gjest å være voksen]

Nei, D*lilith, det har vi ikke. Vi har snakket om det men det har ikke blitt noe av.

Største grunnen til det er nok at vi ikke har hatt problemer med å prate. Vi har pratet i timesvis i løpet av disse årene.

Problemet er at det ikke skjer noe fysisk etter all pratinga.

Og siden vi ikke har problemer med å prate så har vi ikke sett vinsten vi kan få ved familieterapi. Men jeg har tenkt mye på det, foreslått det og vurdert det til og med bare for meg selv.

Jeg kunne trenge noen som kunne opplyse meg om lover og regler i forhold til det å bo hos ham, min trygghet i forhold til alt, hva som er best for barna, økonomien min, hva jeg har rett til å føle og tenke og hvor jeg feiler selv i tanker og følelser.

Men en slik altmuligmann, eller kvinner er ikke lett å finne

Du kan også gå til familierådgivning alene. Men det er jo sikkert best å gå begge i sammen. Husk at om du blir alene, kan du søke lån fra husbanken gjennom kommunen. Startlån og slikt. Mulig du kan bygge ut på huset du har, eller at du må selge og kjøpe noe annet.

Jeg har bodd med foreldre som ikke hadde det bra sammen. Hvor man til slutt bare klandrer hverandre for et dårlig liv. Det er ikke gunstig for barn i det hele tatt. Du har ansvar for ditt liv. Om du velger å få orden på forholdet, eller velger å forlate forholdet av den grunn. Ingen vil takke deg for at du holdt ut for barnas skyld, det går faktisk ut over barna også å bo et sted der de voksne ikke har det bra. Og det er kun de voksne som har myndighet til å gjøre noe med det. Derfor må dere som voksne ta ansvar, eller du alene. Selv om det ikke er lett.

[Gjest Silver Fairy]

''Samtidig som jeg elsker ham så hater jeg ham fordi han har tatt fem år av livet mitt, at han kan tillate at en sterk og pen kvinne kan reduseres som jeg føler jeg har gjort pga. han og problemene med ham.''

-Han- har tillatt? Det er kun du, -du- som kan tillate noen å redusere en flott kvinne -deg- på denne måten.

Ta tak i det økonomiske og sett krav. Det du sløser vekk på shopping, mat dere spiser ute osv setter du rett inn på sparekonto.

Men først og fremst må du gjøre noe med holdningen din. Nå legger du all skyld over på ham. Det er ikke han som kan endre situasjonen din, det må du gjøre selv.

[Gjest Valnøtt]

Om jeg skal tillate meg å summere det du skriver har du gradvis blitt passivisert og mistet kontrollen over livet ditt. Du har også havnet i et avhengihetsforhold som ikke er helt sunt.

Du må hardt og brutalt velge om du skal fortsette å bebreide både deg selv og ham for den situasjonen du er kommet i. Eller om du skal sope sammen restene av vilje og tæl og begynne å ta tak i situasjonen.

Økonomien er kanskje det beste stedet å begynne. Du har alt fått en del råd. Mitt forsalg er å opprette en sparekonto som er svært tungt tilgjengelig for deg selv, eller sperret på en eller annen måte. Gjerne i en annen bank enn din faste. Så sørger du for at det overføres du et fast beløp på f.eks. 4000,- til denne kontoen på lønningsdagen.

Du får mindre penger tilgjengelig hver mnd. og det blir følgelig langt lettere å skru ned forbruket. Er det tomt så er det tomt.

Slutt å gå i fellen der han kjøper kapitaltingene og du betaler hverdagsforbruket. Få en endring på dette umiddelbart.

Fyll tomrommet med aktiv, fornuftig handling. Handling er ikke lik shopping.

;-)

Ved å begynne å ta tak i noe, vil du gradvis komme bort fra din nåværende passive offerrolle og merke en økende handkraft hos deg selv.

mvh

Veldig bra skrevet!

[Gjest Føler meg gammel, grå og overkjørt]

Joda, overgang blir det. Men den største overgangen for ungenes del er jo at de får en mamma som er blid og opplagt og med godt humør. Unger er ikke på langt nær så materialistiske som vi tror innimellom.

Da jeg skilte meg hadde jeg utrolig lite penger en periode. Det var så jeg var glad hvis jeg kunne ha melk i havregrøten og ikke bare vann når ungene var hos faren sin. Men jeg snakket med dem om det. Fortalte dem at jeg gjerne skulle gitt dem alt de ønsket seg, men at akkurat nå hadde jeg bare penger til det vi måtte ha. Det tok de helt fint.

Nå har vi ganske god råd, og ungene ser ut til å ha lært seg å spare når det er nødvendig.

At mannen din ikke reagerer når du sier at du skal flytte er noe du skal gi blanke i. Da handler du inn et minimum heretter og ber ham dekke sin del av utgiftene. Og du gjør det klart at hvis han da velger å bygge seg opp med dyre varer til huset i tillegg til maten så er det hans sak, men han skal uansett betale halvparten av husholdningen kort og godt fordi du forbereder deg på å flytte.

Jeg tenker om det lille huset ditt at det meste går for en stund. Ta lånet i banken og få orden på det du må for å kunne flytte inn. Klart ungene kan ha besøk der også! De kan være på de rommene som er der, eller bruke stua.

Om noen barn må dele rom så er ikke det det store problemet - det er det mange som gjør.

Og når det har gått en stund så har lønna di gått litt opp, også kan du få lån for å bygge på litt, eller du kan selge og finne et litt større hus.

Dette ordner seg - det er kun opp til deg. Folk har klart å skille seg uten å ha egen inntekt i det hele tatt og overlevd - du har jo tilogmed eget hus :-)

Kjære Valnøtt, jeg er klar over at folk klarer brudd og det å være på bar bakke.

Jeg har nemmelig vært der selv. Jeg ble alenemor med flere barn, den minste bare babyn for en god del år siden. Pappan til barna tok alt av verdier, sine møbler, en del av mine, bil osv.

Jeg hadde ingen penger, gikk arbeidsledig, hadde ikke bil, ikke hus.

Fikk meg dyrt forbrukslån, kjøpte bil, fikk leid leilighet, har jobbet meg opp til at jeg nå har eget hus, god bil, god jobb.

Vi har vært der med vann i havregrøten Valnøtt, men den gangen så er barna større, har fått rutiner og vaner, de trives og har det bra.

Det er vanskelig å ha hatt det så hardt som jeg har, for så å kunne gi barna en god hverddag igjen for så å gå dette lange sorte steget bakover igjen.

Og jeg begynner å bli eldre og mer sliten jeg også, har liksom ikke de samme kreftene i dag kjenner jeg.

Men du har rett i det du sier, jeg er klar over det. Det er bare så mye tyngre og vanskeligere denne gangen.

[Gjest Valnøtt]

Kjære Valnøtt, jeg er klar over at folk klarer brudd og det å være på bar bakke.

Jeg har nemmelig vært der selv. Jeg ble alenemor med flere barn, den minste bare babyn for en god del år siden. Pappan til barna tok alt av verdier, sine møbler, en del av mine, bil osv.

Jeg hadde ingen penger, gikk arbeidsledig, hadde ikke bil, ikke hus.

Fikk meg dyrt forbrukslån, kjøpte bil, fikk leid leilighet, har jobbet meg opp til at jeg nå har eget hus, god bil, god jobb.

Vi har vært der med vann i havregrøten Valnøtt, men den gangen så er barna større, har fått rutiner og vaner, de trives og har det bra.

Det er vanskelig å ha hatt det så hardt som jeg har, for så å kunne gi barna en god hverddag igjen for så å gå dette lange sorte steget bakover igjen.

Og jeg begynner å bli eldre og mer sliten jeg også, har liksom ikke de samme kreftene i dag kjenner jeg.

Men du har rett i det du sier, jeg er klar over det. Det er bare så mye tyngre og vanskeligere denne gangen.

Det skjønner jeg. Det var ikke meningen å kjefte på deg heller :-)

Men da vet du jo også at du nok ikke angret på å klare deg på egne ben sist? Tror neppe du vil angre nå heller hvis det ikke er bra for deg i forholdet du er i.

Det jeg egentlig er mer nysgjerrig på er hvorfor du ikke stiller sterkere krav i forholdet ditt? Du kan da sette krav og forlange dem gjennomført?

Og ungene dine - kan du tenke deg noe verre enn om din slitne gamle mor (hvis hun hadde vært det da) hadde kommet til deg og sagt at hun hadde latt livet gå seg forbi fordi du skulle ha eget rom? Tro bedre om ungene dine selvom de er store. De vil garantert ha deg i oppegående tilstand foran det aller aller meste. Selvom du tror alt er såre vel nå så merker ungene når mor ikke har det bra, og det påvirker dem jo.

Kan du ikke iallefall starte med å evt selge det huset du har nå og sette pengene i banken? Så legger du til hver måned det du ville brukt på å betale lån osv på det pluss det du ville sølt bort. Om en stund vil du jo da ha en pen sum. Og med den følger det frihet :-)

[Gjest Føler meg gammel, grå og overkjørt]

''Samtidig som jeg elsker ham så hater jeg ham fordi han har tatt fem år av livet mitt, at han kan tillate at en sterk og pen kvinne kan reduseres som jeg føler jeg har gjort pga. han og problemene med ham.''

-Han- har tillatt? Det er kun du, -du- som kan tillate noen å redusere en flott kvinne -deg- på denne måten.

Ta tak i det økonomiske og sett krav. Det du sløser vekk på shopping, mat dere spiser ute osv setter du rett inn på sparekonto.

Men først og fremst må du gjøre noe med holdningen din. Nå legger du all skyld over på ham. Det er ikke han som kan endre situasjonen din, det må du gjøre selv.

Jeg er veldig klar over at det er kun meg selv som kan styre livet mitt, ødelegge det eller få det på bena igjen.

Jeg vet at jeg i bunn og grunn ikke kan bebreide andre for elendigheten jeg har havnet i.

Jeg har vært et svært resurssterkt menneske i all tid, og uansett hvordan folk har trampet og gått på meg så har jeg reist meg og fått orden på ting.

Jeg har historier du nok kanskje ikke ville trodd på, og jeg har følt meg tråkket på, overkjørt, brukt og lite verdsatt av både kjærester, venner og familie. Det har ikke knekket meg.

Men nå har det blitt for mye disse årene.

Jeg satset på dette forholdet med begge bena, jeg dro barna mine inn i det. Jeg har satt meg selv til side, jeg har gitt alt jeg har, jeg har tatt abort, jeg har gjort alt jeg kan for dette forholdet.

Og det er ikke dårlig av en som har vært gjennom incest, overgrep, bruk og kast mentalitet av både venner og familie.

I takt med dette har jeg hatt problemer med lungene, fått struma, grove celleforandringer, sover aldri godt, sover veldig lite.

Jeg har vært ærlig, tålmodig og snill hele veien. (det har han også det altså)

Og så skal jeg sitte igjen i dag og høre han er lei seg eller ikke får til når han har alt av trygghet og liv på plass, som han alltid har hatt.

Jeg elsker den mannen, men jeg hater synet av ham i den faste soffaen han sitter i hele tiden med den sure sneipen mellom fingrene.

[Gjest Føler meg gammel, grå og overkjørt]

Det skjønner jeg. Det var ikke meningen å kjefte på deg heller :-)

Men da vet du jo også at du nok ikke angret på å klare deg på egne ben sist? Tror neppe du vil angre nå heller hvis det ikke er bra for deg i forholdet du er i.

Det jeg egentlig er mer nysgjerrig på er hvorfor du ikke stiller sterkere krav i forholdet ditt? Du kan da sette krav og forlange dem gjennomført?

Og ungene dine - kan du tenke deg noe verre enn om din slitne gamle mor (hvis hun hadde vært det da) hadde kommet til deg og sagt at hun hadde latt livet gå seg forbi fordi du skulle ha eget rom? Tro bedre om ungene dine selvom de er store. De vil garantert ha deg i oppegående tilstand foran det aller aller meste. Selvom du tror alt er såre vel nå så merker ungene når mor ikke har det bra, og det påvirker dem jo.

Kan du ikke iallefall starte med å evt selge det huset du har nå og sette pengene i banken? Så legger du til hver måned det du ville brukt på å betale lån osv på det pluss det du ville sølt bort. Om en stund vil du jo da ha en pen sum. Og med den følger det frihet :-)

Jeg er takknemmelig for ditt engasjement Valnøtt og har ikke følt at du har kjeftet.

Men jeg sitter på så mye mer informasjon som jeg helst ikke kan gi ut siden jeg er en traver her inne.

Det gjør meg litt frustert, for den situasjonen jeg er i nå gjør meg veldig utkjørt og lei meg.

Jeg sliter veldig på jobben, og får jeg ikke ordne på livet snart så klarer jeg ikke holde tritt der og da blir det antagelig årelange sykemeldinger igjen. Og det vil jeg ikke.

Har tenkt på å selge huset eller å pusse opp og leie ut. Vet bare ikke hva som er best. Men jeg tenker mye om dagene.

Vi har også psykologtjeneste gjennom jobben. Dvs. at vi innen svært kort tid kan få psykologsamtaler, inntil 10 stk. med lav egenandel.

Jeg har i dag tatt kontakt med bedrifthelsetjenesten på jobben for å ta i mot dette tilbudet.

[Gjest Føler meg gammel, grå og utkjørt]

Midt oppi alt, så ikke glem at det er naturlig at kroppen begynner å eldes i slutten av tredveårene da.. Kanskje både du og din samboer hadde hatt godt av å drøftet hver deres depresjon med hver sin fastlege? Høres jo tross alt ut som om det ikke nødvendigvis skal store justeringene til, før dere kan få det bedre?

Du har selvsakt helt rett, det er helt naturlig å eldes.

Det gjør det nok ikke lettere for selvbilde

Men jeg har vært uheldig de siste årene. Problemer med lungene, struma, grove celleforandringer.

Så det er klart jeg ønsker å beholde den ungdom og livsgnist jeg har så lenge som mulig.

Jeg holder meg nemmelig godt, ser ok. ut og er slank og i form. Jeg har lyst til å nyte livet betraktelig mer enn jeg gjør nå.

Jeg har nevnt for ham at vi kan begynne på dansekurs, dra og danse en gang i måneden (han er glad i å danse) dra på småtur til Danmark ol. uhøytidelige men koselig ting.

Han sitter i stykker soffaen og fingrene blir gule av tobakken. Han vil så gjerne skjerpe seg men klarer det ikke.

Vi har psykologtilbud på jobben. Dvs. at vi innen veldig kort til kan få opptil 10 ganger psykologsamtale i forbindelse med psykisk helse, familieproblemer osv. Vi betaler bare en lav egenandel, jobben betaler resten mens vi forblir anonyme for arbeidsplassen.

Har tatt kontakt med bedriftshelsetjenesten i dag fordi jeg ønsker å benytte meg av tilbudet. Har tenkt på det en god stund og i dag tok jeg steget.

[Gjest Silver Fairy]

Jeg er veldig klar over at det er kun meg selv som kan styre livet mitt, ødelegge det eller få det på bena igjen.

Jeg vet at jeg i bunn og grunn ikke kan bebreide andre for elendigheten jeg har havnet i.

Jeg har vært et svært resurssterkt menneske i all tid, og uansett hvordan folk har trampet og gått på meg så har jeg reist meg og fått orden på ting.

Jeg har historier du nok kanskje ikke ville trodd på, og jeg har følt meg tråkket på, overkjørt, brukt og lite verdsatt av både kjærester, venner og familie. Det har ikke knekket meg.

Men nå har det blitt for mye disse årene.

Jeg satset på dette forholdet med begge bena, jeg dro barna mine inn i det. Jeg har satt meg selv til side, jeg har gitt alt jeg har, jeg har tatt abort, jeg har gjort alt jeg kan for dette forholdet.

Og det er ikke dårlig av en som har vært gjennom incest, overgrep, bruk og kast mentalitet av både venner og familie.

I takt med dette har jeg hatt problemer med lungene, fått struma, grove celleforandringer, sover aldri godt, sover veldig lite.

Jeg har vært ærlig, tålmodig og snill hele veien. (det har han også det altså)

Og så skal jeg sitte igjen i dag og høre han er lei seg eller ikke får til når han har alt av trygghet og liv på plass, som han alltid har hatt.

Jeg elsker den mannen, men jeg hater synet av ham i den faste soffaen han sitter i hele tiden med den sure sneipen mellom fingrene.

''Jeg har vært et svært resurssterkt menneske i all tid, og uansett hvordan folk har trampet og gått på meg så har jeg reist meg og fått orden på ting.''

Derfor klarer du det denne gangen også! :-)

Jeg ser at jeg muligens uttrykte meg litt krasst i første innlegget, men det var fordi jeg kjente meg igjen i mye av det du skrev. Ikke nødvendigvis situasjonen din, men det med å legge skylden på andre når man selv ikke har det så bra. Jeg trengte en real ørefik for å våkne og det var vel det jeg prøvde å gi deg.

Ta kontakt med med noen som kan hjelpe deg med å rydde opp i økonomien og gjerne en familieterapeut el også. Mannen din trenger ikke nødvendigvis være med. Det kan sikkert være godt for deg å få noen og snakke med uten at han er tilstede sånn at du får sortert hva som er hva.

[Gjest Fargerik nå]

Tusen takk for svar. Dette er ikke enkelt nei.

Har jo håpet og håpet, for han er jo i bunn og grunn veldig snill og god.

Jeg har vært en svært sterk person i alle år, og jeg har ikke slitt med å bryte i forhold før, men denne gangen er det så mye som står på spill.

Jeg har brukt så mange år på dette forholdet, barna her er veldig glade i ham og knyttet til ham.

Dessuten så blir jeg stående veldig bar økonomisk ved brudd. Jeg har jo latt min bolig falle såpass i verdi at jeg ikka har så mye igjen ved salg. (ikke kan jeg beholde heller for jeg kan ikke betale huslån på det og husleie på ny leiebolig, det blir for mye penger i månden)

Så plutselig så står jeg uten hus, uten grei egenkapital, uten særlig møbler osv. osv.

Meg er en ting, men jeg føler det blir helt ille for barna.

Jeg må forsikre meg om at jeg gjør det riktige før jeg tar slike store steg. Foreløpig nå har jeg sakt til ham at vi lever under samme tak, men at vi pent går mot et brudd som han er pliktet til å hjelpe til med å gjøre så skånsomt som mulig i forhold til barna.

Jeg har sakt at vi skal ha full frihet til å gjøre hva vi vil, når vi vil. Dette gjør jeg mest for meg selv slik at jeg skal dytte meg selv til å være mer selvstendig, og ikke forvente eller gå og håpe på at vi skal gjøre noe sammen eller at han for en gang skyld veldig blid skal si: "ja, elskling, det gjør vi, det høres koselig ut"

Jeg må prøve å presse meg til å gjøre ting utenfor huset. Jeg er altfor snill og forutsigbar. Er alltid hjemme og kan stoles hundre prosent på. Ikke at jeg skal gjøre noe galt, men jeg har godt av å kunne henge litt av livet mitt på andre knagger enn hans.

Desverre så er jeg blitt såpass skeptisk på forhold til mennesker og har så liten energi til vennskap/relasjoner med andre mennesker at jeg ikke har mange å lene meg på. Og jeg tror ikke jeg orker å sette i gang nye vennskap heller.

Der har jeg altså et problem.

Dra ut med bilen uten mål og mening blir jo litt for dumt, og jeg må begrense pengebruken min så jeg kan ikke drive å dra ut og handle heller.

Jeg skulle så gjerne ha pratet med noen, noen som kunne se min livssituasjon og som kunne hjulpet meg med å komme på rett kjøl.

Hvordan bør jeg sikre meg øknomisk, hvordan bør jeg legge om livet mitt for å gi det en mening, hva kan jeg gjøre med og for meg selv for å få lyst til å se meg selv i speilen igjen.

Har du noen tips til noen jeg kan kontakte?

Før jeg sier hva jeg tenker, vil jeg bare si at jeg forstår at dette er vanskelig for deg. Jeg vil ikke bagatellisere dine opplevelser og følelser.

Men.

Jeg er en av dem som virkelig har opplevd hva det vil si å leve i et destruktivt ekteskap. Etter hva jeg leser i dine innlegg er du glad i ham, og han i deg. Ungene forguder ham. Han er snill og god som dagen er lang. Økonomien er god, men ustrukturert.

Du kjeder deg. Han vil ikke delta aktivt i familielivet. Han har sære forestillinger om økonomi.

Er det virkelig så ille at det er skilsmisse/fraflyttings - grunn? Jeg bare spør. Du vet at dersom du og barna dine flytter, vil både du, og ikke minst barna, få enda en ny sorg. Økonomien din vil bli trang og du er redd det vil bli ekkelt for barna.

Kjære ukjente, og helt sikkert fremdeles vakre kvinne. Jeg forstår at din mann/samboer er litt gørr-kjedelig. Jeg vil bare gi deg noen tanker. Jeg synes det høres ut som om du har fått et vanskelig forhold til deg selv. Du tenker og analyserer, og det er flott. Men jeg tror de negative tankene er dominerende her. Det kan virke som om du har grodd fast i et negativt tankemønster, og at du selvsagt sliter med å se det selv (for det er ikke lett!).

Egentlig har du det bra. Ihvertfall i forhold til hva du beskriver. Ingen parforhold forløper problemfritt. Når jeg sitter her og vet inderlig godt hva virkelige problemer er (fordi jeg har opplevd det selv, og fordi jeg jobber i et yrke hvor man ser alvorlig dritt i ekteskaps-øyemed), så burde disse problemene være relativt ok å jobbe seg ut av.

Din samboer høres ut som en treiging. Men så ta tak i deg selv! Gidd å pynte deg mer, vær glad og fornøyd, omsorgsfull og sexy. Finn tilbake til den du var tidligere, bare i en ny og forbedret, modnere utgave! Finn din innvendige glød, la den flomme. Snik/flett inn små, men målrettede krav til din mann. Og jeg tror at du sakte men sikkert vil se at din treige stuegris endrer seg til å bli en ny og forbedret, modnere utgave av sitt tidligere jeg. Slik han var da du forelsket deg i ham.

Uansett hvordan det går med dere som par, håper jeg dere viser hverandre - og ikke minst barna, respekt. Lykke til!

[Gjest Trøndertøusa]

Du har selvsakt helt rett, det er helt naturlig å eldes.

Det gjør det nok ikke lettere for selvbilde

Men jeg har vært uheldig de siste årene. Problemer med lungene, struma, grove celleforandringer.

Så det er klart jeg ønsker å beholde den ungdom og livsgnist jeg har så lenge som mulig.

Jeg holder meg nemmelig godt, ser ok. ut og er slank og i form. Jeg har lyst til å nyte livet betraktelig mer enn jeg gjør nå.

Jeg har nevnt for ham at vi kan begynne på dansekurs, dra og danse en gang i måneden (han er glad i å danse) dra på småtur til Danmark ol. uhøytidelige men koselig ting.

Han sitter i stykker soffaen og fingrene blir gule av tobakken. Han vil så gjerne skjerpe seg men klarer det ikke.

Vi har psykologtilbud på jobben. Dvs. at vi innen veldig kort til kan få opptil 10 ganger psykologsamtale i forbindelse med psykisk helse, familieproblemer osv. Vi betaler bare en lav egenandel, jobben betaler resten mens vi forblir anonyme for arbeidsplassen.

Har tatt kontakt med bedriftshelsetjenesten i dag fordi jeg ønsker å benytte meg av tilbudet. Har tenkt på det en god stund og i dag tok jeg steget.

Tror det er et fornuftig sted å starte:-)

Lykke til med fremtiden:-)