Fornuftsekteskap

[Gjest klab]

Jeg er 42 år og har vært gift i 23 år. Min mann er 44. Vi har to jenter på 18 og 20 år i sammen. De siste to årene opplever jeg at vårt ekteskap har vært et fornuft ekteskap. Det eneste vi har sammen er felles økonomi og hus. SIden min mann er selvstendig næringsdrivende blir det mye jobbing. Han jobber ca 12 timer dagen og hver lørdag. Uten om dette reiser han også en del. Opp igjennom årene har det vært en del tøffe tak for han å ta når det gjelder både kunder og medarbeidere. Dette har resultert i at når jeg ville ta opp problemer i vårt ekteskap og samliv har han avvist meg og sagt at "jeg orker ikke å snakke om problemer hjemme også". Dermed har jeg måtte klare meg selv og jeg har følt meg veldig ensom i vårt ekteskap. Han mener også at jeg henger meg opp i små bagateller og sier at jeg må være mer realistisk, ikke ta ting så personlig og ta tilfange følelsene mine. Ellers kan jeg bli syk. Han viser svært liten forsåelse for hva jeg føler. Når det gjelder samlivet vårt har det vært dødt i ca. 1 1/2 år. De siste 6 årene har det vært mye på mitt initiativ. Jeg har spurt han om hvorfor han ikke vil. Er jeg ikke nok attraktiv lenger osv. Han visste ikke svaret og ville heller ikke snakke om dette. Seinere har han sagt at han synes det er litt vanskelig når barna våre alltid er hjemme, og en visste ikke når en av de kunne komme inn på rommet og ta oss på fersken. Dette har ikke vært et problem tidligere for han. Han har heller aldri hatt problemer med å gjennomføre et samleie. Siden han er så mye borte har jeg funnet mitt eget fritids liv. Dette har resultert i at jeg har fått flere nye venner, også guttevenner. Etter noen år med "tørke" måtte det bare skje det som skjedde. Jeg forelsket meg altså i en som hadde de samme interressene som jeg selv. En som oppmuntret meg til å snakke og som viste meg mye oppmerksomhet. Det endte også i sengen. Har ikke lenger kontakt med denne mannen. Jeg har fortalt alt dette til min mann. Han sa at han verken ville hive meg ut, eller at jeg skulle gå frivillig. Han hadde ikke de store følelse krusningene på noen sider. Videre sa han at alle kunne bli fristet, men han hadde trodd at han kunne stole på meg og jeg ville bruke fornuften når jeg ble fristet. For et år siden sa jeg til han at jeg ønsket å flytte fra han, men at jeg ville vente et år slik at jentene våre ble ferdig med noen avluttende eksamener og sertifikat. Han bestilt da time hos et familierådgivinings kontor. Dette gjorde meg bare ennå mer bevisst på mine egne følelser og vårt forhold. Han viste liten forståelse for det som det ble snakket om. Han mener at løsningen er at vi må sette oss ned og finne ut hva som er ulikheter og likheter mellom oss, og finne ut deretter hvordan vi vil gå videre. Jeg oplever dette svært kaldt og fornuftsmessig. Orker ikke lever lenger i et slikt fornuftsekteskap. Litt lidenskap kan jeg vel forvente meg. Jeg får heller ikke sette noen krav til han. Men er det ikke naturlig at en forventer ting av hverandre? Dessuten har vi så forskjellige fritidsinterresser, Han skjeder meg rett og slett. Han er veldig kreativ når det gjelder jobben, og sine fritids interresser, men når det gjelder meg foreslår han aldri noe som helst. Han sier han er glad i meg, men tror ikke han har evner til å vinne meg tilbake. Han mener likevel at vi må kunne leve sammen for det. Han mener også at jeg fremstiller han som et udyr og en tyrann hvis jeg flytter. Noe jeg overhode ikke mener eller har sagt. Har sagt til han at jeg kommer til å flytte i løpet av sommeren, men er klart usikker allikevel. Vet at han er glad i meg og har det godt økonomisk fordi han tjener dobbelt så mye som meg, selv om jeg har full stilling i kommunen. Han kan gi meg mange fine reiser, men hva er det når jeg hele tiden er på jakt etter å bli elsket, bli forsått og kunne dele det som er viktig for meg. Når det gjelder mine fritidsaktiviteter sa han at han kan lære seg å bli glad i det. 3 uker etterpå sa han at han hadde det opp i halsen. Dette på tross av at han aldri har blitt presset av meg til å delta. Jeg har i alle år grått under dynen eller plasser der ingen ser meg. Jeg føler jeg har strekt meg etter hans behov i mange år og tatt hensyn til han, barna og husfreden. Orker ikke leve slik lenger. Vet ikke om det er noe håp for oss lenger, for mine følelser for han har blitt sagte men sikkert blitt knust. Forventer/krever jeg for mye av min hardt arbeidende mann, eller skal jeg fortsette å late som alt er bra og grine i stillhet? Hilsen en fortvilet kone.

[Gjest føler med deg]

Mannen din bør begynne å investere like mye i deg som i jobben sin, skal det være noe håp for dere vil jeg tro.

[Gjest uten signatur]

Du høres litt ut som en god venninne av meg. De har det nå litt "fritt", så hun treffer en fyr for tiden. Mannen skjønner at hun trenger dette og de har tross alt vært gift i mange år.

[Toril Hepsø, familieterapeut]

Hvis du leser din oppsummering av hva som er igjen av samlivet for deg så er det ensidig negativt. Det eneste positive du nevner er en stabil og god økonomi, men du har selv en fulltidsjobb og vil sannsynligvis kunne livnære deg selv.

Du nevner betydelige mangler i et forhold. Ingen mulighet for samtale om forholdet, ingen felles interesser, ikke mentalt fellesskap, ikke sex og du stort sett kjeder deg i hans nærvær, later som du har det bra og griner under dyna. Dere har forsøkt familieterapi, men dette bare bekreftet avstanden mellom dere. Dere har 2 barn som begge er myndige og flytter sannsynligvis hjemmefra ganske snart.

Jeg vil oppmuntre deg til å ta dine egne følelser og behov på alvor. Din mann argumenterer tilbake, men dere er to forskjellige personer og det hjelper ikke deg at han har fortsatt tro på forholdet. Du skriver som om du har bestemt deg og vet hva du må gjøre, men ønsker å få bekreftet ditt ståsted og valg.

Kjærlighet og samliv er risikoprosjekter, ingen vet hva fremtiden vil bringe, men den som intet våger, intet vinner.

[Sommerbris]

Hei du..

Dette er som å lese min historie.. delvis..

Jeg har det som deg.. Han kan gi meg mange fine reiser og andre goder. Fin bil osv.. men hva betyr egentlig det? Hva er det verd, når alt man skriker etter er FØLELSER, Kjærlighet osv??

Nei, jeg kan ikke leve sånn lenger (jeg har bare 80 % stilling) men tenker jeg vil klare meg likevel.

Kjenner forøvrig et par menn, som ikke vil reise fra konene sine, bl.a pga økonomien og "velstanden" det gir de.. utad.

Isteden finner de seg elskerinner med jevne mellomrom..

Nei, slik vil vi (les: jeg) ikke ha det for egen del. Hva godt fører det med seg da? -Det vil like vel kunne bli sånn når man har det dårlig i ekteskapet, og da er det tross alt bedre, på sikt, å komme seg ut, starte på nytt og få et liv.

Lykke til!

[Gjest]

Hei du..

Dette er som å lese min historie.. delvis..

Jeg har det som deg.. Han kan gi meg mange fine reiser og andre goder. Fin bil osv.. men hva betyr egentlig det? Hva er det verd, når alt man skriker etter er FØLELSER, Kjærlighet osv??

Nei, jeg kan ikke leve sånn lenger (jeg har bare 80 % stilling) men tenker jeg vil klare meg likevel.

Kjenner forøvrig et par menn, som ikke vil reise fra konene sine, bl.a pga økonomien og "velstanden" det gir de.. utad.

Isteden finner de seg elskerinner med jevne mellomrom..

Nei, slik vil vi (les: jeg) ikke ha det for egen del. Hva godt fører det med seg da? -Det vil like vel kunne bli sånn når man har det dårlig i ekteskapet, og da er det tross alt bedre, på sikt, å komme seg ut, starte på nytt og få et liv.

Lykke til!

Hei

Å leve med en på "si" eller få en elsker i ny og ne er heller ikke helt min stil. Synes ikke det er riktig overfor mannen min heller. For meg så vil ikke det fungere i hverdagslivet. Har jo prøvd det en gang. Dessuten å gå på kompromi med sine egen føleser er jo direkte skadelig i lengden, tror jeg.

Ja, så da er det bedre å komme seg ut og få det bedre på sikt, selv om det er tøft. Det er veldig bra med slike bekreftelser. Da er det ikke bare meg som har det slik, eller som tenker at jeg er skrullete i hodet som går glipp av de materielle godene.

[Sommerbris]

Hei

Å leve med en på "si" eller få en elsker i ny og ne er heller ikke helt min stil. Synes ikke det er riktig overfor mannen min heller. For meg så vil ikke det fungere i hverdagslivet. Har jo prøvd det en gang. Dessuten å gå på kompromi med sine egen føleser er jo direkte skadelig i lengden, tror jeg.

Ja, så da er det bedre å komme seg ut og få det bedre på sikt, selv om det er tøft. Det er veldig bra med slike bekreftelser. Da er det ikke bare meg som har det slik, eller som tenker at jeg er skrullete i hodet som går glipp av de materielle godene.

Hei. Hvordan går det med deg? Har du kommet noe videre i tankene om hva du skal gjøre?

[Gjest]

Hei. Hvordan går det med deg? Har du kommet noe videre i tankene om hva du skal gjøre?

Hei

Har bestemt meg for at i slutten av juni skal jeg fortelle til mine to jenter (18 og 20år) at jeg/ vi skal separeres og at jeg vil flytte i løpet av august/september, eller når jeg har fått meg en leilighet. Grunnen til at jeg vil vente er at de begge holder på med avsluttende eksamener. Og jeg vil ikke at de skal gå gjennom denne sorgprossen i tillegg til lesingen. Det er bedre da at de får sommeren på seg til å sørge og at vi kan snakke sammen over tid uten eksamens press. Men jeg vet det vil bli veldig tøft for alle. I skrivende stund er min mann på forretningsreise i en uke m/3 dager ferie. Jeg nyter dagene alene. Men synes det er vanskelig når han sender melding hjem og sier at han er glad i meg og savner meg. Det gjør det ekstra vanskelig å ta steget ut. For han sier alltid at han er glad i meg, men hva hjelper det meg når han allikevel ikke gjør noe for at forholdet skal bli bedre. Det virker som han tror at alt er bra, bare jeg ikke protesterer og sitter krav til han. Kansje jeg burde begynne med det igjen og ikke resignere hele tiden. Slik at han forstår bedre at jeg mener alvor. Men vet ikke om jeg orker å krangle.

Klab

[Sommerbris]

Hei

Har bestemt meg for at i slutten av juni skal jeg fortelle til mine to jenter (18 og 20år) at jeg/ vi skal separeres og at jeg vil flytte i løpet av august/september, eller når jeg har fått meg en leilighet. Grunnen til at jeg vil vente er at de begge holder på med avsluttende eksamener. Og jeg vil ikke at de skal gå gjennom denne sorgprossen i tillegg til lesingen. Det er bedre da at de får sommeren på seg til å sørge og at vi kan snakke sammen over tid uten eksamens press. Men jeg vet det vil bli veldig tøft for alle. I skrivende stund er min mann på forretningsreise i en uke m/3 dager ferie. Jeg nyter dagene alene. Men synes det er vanskelig når han sender melding hjem og sier at han er glad i meg og savner meg. Det gjør det ekstra vanskelig å ta steget ut. For han sier alltid at han er glad i meg, men hva hjelper det meg når han allikevel ikke gjør noe for at forholdet skal bli bedre. Det virker som han tror at alt er bra, bare jeg ikke protesterer og sitter krav til han. Kansje jeg burde begynne med det igjen og ikke resignere hele tiden. Slik at han forstår bedre at jeg mener alvor. Men vet ikke om jeg orker å krangle.

Klab

Jeg tror ikke mannen din skjønner noe mer hvis du stiller krav..

Vi har også hatt det "bra" når jeg ikke har stilt krav..

Når jeg derimot har stilt krav, blir det vanskelig. Da er jeg bare en vrangpeis som har masse problemer og lager de utav bagateller osv.

-Må nevne at han aldri, uten på oppfordring fra meg, har sagt at han elsker meg.

Det har vært lettere å ignorere, kontrollere, osv..

Lykke til i alle fall! Er nok lurt for jentene dine at du venter.. men månedene kan nok bli lange i forhold til at du ikke skal flytte før i aug..

[Gjest klab]

Jeg tror ikke mannen din skjønner noe mer hvis du stiller krav..

Vi har også hatt det "bra" når jeg ikke har stilt krav..

Når jeg derimot har stilt krav, blir det vanskelig. Da er jeg bare en vrangpeis som har masse problemer og lager de utav bagateller osv.

-Må nevne at han aldri, uten på oppfordring fra meg, har sagt at han elsker meg.

Det har vært lettere å ignorere, kontrollere, osv..

Lykke til i alle fall! Er nok lurt for jentene dine at du venter.. men månedene kan nok bli lange i forhold til at du ikke skal flytte før i aug..

Setter veldig pris på svar fra deg. Når det gjelder dette her med å sette krav får jeg høre det samme som deg, og at jeg føler for mye og tar ting alt for personlig. Det kan jeg ikke godta lenger. Hvorfor er det alltid han som skal ha rett? Han sier ikke det,men det oppleves slik hver gang vi er uenig om noe.

En annen ting er at han mener at løsningen på våre problemer er at vi setter oss ned og finner ut alle våre likheter og forskjeller og deretter finner ut hvordan vi vil ha det i fremtiden. Dette virker på meg som en arkitekt som skal tegne et hus hvor sjelen/hjerte ikke er med. Jeg kan og vil ikke leve slik, eller er det meg som bare ser svart?

Har virkelig tenkt på det du sa om at månedene kan virke lange etter at jeg har fortalt det til jentene mine. Så jeg har tenkt at jeg flytter med en gang jeg får meg en et sted å bo. Det er bare så synd at alle leilighetene er så dyre. I tillegg til leien vil de fleste ha dobbel depositum. Jeg jeg får håpe at det dukker opp noe som jeg kan leve med.

[Sommerbris]

Setter veldig pris på svar fra deg. Når det gjelder dette her med å sette krav får jeg høre det samme som deg, og at jeg føler for mye og tar ting alt for personlig. Det kan jeg ikke godta lenger. Hvorfor er det alltid han som skal ha rett? Han sier ikke det,men det oppleves slik hver gang vi er uenig om noe.

En annen ting er at han mener at løsningen på våre problemer er at vi setter oss ned og finner ut alle våre likheter og forskjeller og deretter finner ut hvordan vi vil ha det i fremtiden. Dette virker på meg som en arkitekt som skal tegne et hus hvor sjelen/hjerte ikke er med. Jeg kan og vil ikke leve slik, eller er det meg som bare ser svart?

Har virkelig tenkt på det du sa om at månedene kan virke lange etter at jeg har fortalt det til jentene mine. Så jeg har tenkt at jeg flytter med en gang jeg får meg en et sted å bo. Det er bare så synd at alle leilighetene er så dyre. I tillegg til leien vil de fleste ha dobbel depositum. Jeg jeg får håpe at det dukker opp noe som jeg kan leve med.

Får håpe det ordner seg! Jeg har fått leie en etg i et hus. Husleien var, til å begynne med, veldig lav, men nå har den økt og økt.. 1000,- mer nå enn fra begynnelsen av.. Jeg har kun 80 % fast jobb (valgte det pga små barn og at bo-utg så ut til å bli lave), men nå er jeg livredd for å gå konkurs..

Din mann er i allefall villig til å snakke.. Min mann tier stille, går av gårde, eller lar beskyldninger og masse stygt hagle nedover meg. Har fått bekreftet fra fam.kontoret at dette er psykisk mishandling.. Hadde ikke tenkt på det, før faktisk Valnøtt her inne sa det. Nå har fam.terapeuten sagt det samme.. -og da er det muligens ikke så rart at jeg er sliten.

Men, jeg skal klare meg!!!!!! )

Ha en fin feiring i morgen!!

Klem