Mor flytte med vårt barn?

[Gjest Spekepølse]

Jada - det er et valg begge tar, for all del.

Men; når man tar sånne valg underveis i livet - så hjelper det ikke å etterpå skrike fordi man ikke får det som man vil. De som jobber får ikke pensjonspoeng heller - sånn er det bare, de har valgt å ikke jobbe, da nytter det ikke å bli sint for at man blir minstepensjonist.

Nå er det vel ikke bare karrieremennesker som fanges opp i jobber som kan være tidkrevende. Mange lavlønnede må også ta til takke med det de får, for eksempel et skiftarbeide som går ut over hvor mye tid de har med barna.

Mennesker flest lever ikke i et vakum hvor de kan velge og vrake "til barnas beste" eller lignende.

[Gjest Sura]

Takk for ditt svar, og alle andres svar her!

Jeg har lurt på dette, siden vi bor i lag, da har vi vel "delt omsorgsrett", i tillegg til at vi faktisk har signert felles foreldreansvar ved fødselen. Det har likevel blitt fortalt meg at dersom mor skulle ta barnet med seg, har jeg i praksis ingen ting jeg skulle ha sagt. Dette stemmer altså ikke!

Forstår jeg det rett, er det min "part" i foreldreansvaret som kan stoppe henne i å bytte adresse på vårt barn når vi bor på samme adresse.

Men, hva om vi i fremtiden flytter fra hverandre i samme by, da vil vel en av oss måtte "bli tildelt" den daglige omsorgsretten, kan dette føre til at evt hun da også får styrket sin mulighet til å flytte til en annen kant av landet ?

Hvordan kan det ha seg at så mange fedre opplever at deres barn blir "kidnappet", dvs at mor flytter med barnet langt avgårde uten pappas samtykke? Er det fordi pappa ikke har passet på å få delt foreldreansvar?

Jeg vet om fedre som har opplevd å flytte på tvers av landet tre ganger, før han gav opp alt.

Ordet "kidnappet" kan man bruke på flere måter.

Hvis det F.eks blir samlivsbrudd? Og du nekter å flytte ut av felles hus/leilighet. Du nekter også henne å ta barna med seg å flytte. Er ikke det også kidnapping? Du holder henne OG barnet kidnappet. Hvis hun hadde tatt barnet med seg å flyttet, så hadde hun "kidnappet" bare barnet. Hva er verst? Å tviholde på et samboerskap ved å holde den andre parten og evt. barn fanget. Fyttirakkern det er da mye verre"!!

[Gjest Spekepølse]

Ordet "kidnappet" kan man bruke på flere måter.

Hvis det F.eks blir samlivsbrudd? Og du nekter å flytte ut av felles hus/leilighet. Du nekter også henne å ta barna med seg å flytte. Er ikke det også kidnapping? Du holder henne OG barnet kidnappet. Hvis hun hadde tatt barnet med seg å flyttet, så hadde hun "kidnappet" bare barnet. Hva er verst? Å tviholde på et samboerskap ved å holde den andre parten og evt. barn fanget. Fyttirakkern det er da mye verre"!!

Men han har vel ikke akkurat tenkt å gjøre det har han?

[tzatziki1365380058]

....Og da er jo det noe som får en konsekvens den dagen de skilles også. Hvorfor er dette så vanskelig å forstå?

Beslutning om manns vs. kvinners karriere, skjer gjerne ikke i vakum. Feks jobber min bror mye FORDI min svigerinne ønsker å jobbe lite, og fordi de i FELLSSKAP har definert god økonomi som et ønske for heimen.

Men forutsetningen for dette valget er jo at de er en familie, sammen! Jeg skjønner veldig godt at broren min ville ønsket mer tid sammen med ungene, dersom han hadde blitt skilt (noe som ikke er en aktuell problemstilling).

Jeg synes det er veldig vanskelig å bruke familiens situasjon mens ekteskapet varte som mal for hvordan foreldrene vil bruke tiden, og hvor mye omsorg de vil ha for barnet etter en skilsmisse.

Å jobbe mye er ikke et tegn på dårlig omsorgsevne. Og prioriteringer som blir gjort i et parforhold kan lett endres når paret oppløses.

Derfor synes jeg at hvem som har vært mest hjemme er irrelevant for barnefordeling etter skilsmisse. Selv om broren min håndterer det praktiske rundt barna i liten grad nå, så er det et resultat av en arbeidsfordeling som DE TO er blitt enige om. Det er ikke et tegn på at han ikke kan eller vil. Og så lenge begge bidrar like mye til hjemmet, om enn på forskjellig vis, så synes jeg ikke det kan brukes mot den ene i en skilsmisse.

Det er mulig dere snakker om mer ekstreme tilfeller enn jeg kjenner til, men...

[Gjest Valnøtt]

Beslutning om manns vs. kvinners karriere, skjer gjerne ikke i vakum. Feks jobber min bror mye FORDI min svigerinne ønsker å jobbe lite, og fordi de i FELLSSKAP har definert god økonomi som et ønske for heimen.

Men forutsetningen for dette valget er jo at de er en familie, sammen! Jeg skjønner veldig godt at broren min ville ønsket mer tid sammen med ungene, dersom han hadde blitt skilt (noe som ikke er en aktuell problemstilling).

Jeg synes det er veldig vanskelig å bruke familiens situasjon mens ekteskapet varte som mal for hvordan foreldrene vil bruke tiden, og hvor mye omsorg de vil ha for barnet etter en skilsmisse.

Å jobbe mye er ikke et tegn på dårlig omsorgsevne. Og prioriteringer som blir gjort i et parforhold kan lett endres når paret oppløses.

Derfor synes jeg at hvem som har vært mest hjemme er irrelevant for barnefordeling etter skilsmisse. Selv om broren min håndterer det praktiske rundt barna i liten grad nå, så er det et resultat av en arbeidsfordeling som DE TO er blitt enige om. Det er ikke et tegn på at han ikke kan eller vil. Og så lenge begge bidrar like mye til hjemmet, om enn på forskjellig vis, så synes jeg ikke det kan brukes mot den ene i en skilsmisse.

Det er mulig dere snakker om mer ekstreme tilfeller enn jeg kjenner til, men...

Du ser det hele i feil perspektiv.

Ja - det er riktig at de har avtalt sitt samarbeide på denne måten for å få familien til å fungere, og at det ikke er slik de kanskje ville valgt det hvis de hadde tatt med i betraktning en skilsmisse osv osv. Og ja - det blir jo urettferdig etter skilsmissen og alt det der.

MEN - det er altså ikke de voksnes perspektiv som teller når dette skal avgjøres. For barna er det likegyldig hvem som har betalt smøret på bordet. For barna er det viktigst hvem som har vært der da de kom hjem fra skolen. Hvem som har lært dem å sykle, trøstet, tørket snørr, sett forskjell på ekte feber og forsøk på å skaffe seg en fridag fra skolen osv.

Dermed blir det slik at for barna blir det ofte den mildeste overgangen i en skilsmisse om den som har vært ute og jobbet og skaffet penger fortsetter med det, og den de er vant til at er der i deres tid fortsetter med det.

Jeg synes det er rart at ikke flere er mer oppmerksomme på dette før de skilles. Jeg kan ikke fatte og begripe hvorfor så mange menn godtar å jobbe masse og miste så mye tid med barna sine for å skaffe penger.

Jeg har selv valgt å ikke bruke mye tid på karriære enda jeg har en god mulighet til det fordi det er mye viktigere for meg å være hjemme.

De kvinnene som overlater til mannen å arbeide mye - hvis han egentlig heller ville vært pappa - de synes jeg er meget egoistiske og jeg synes de frarøver sine barn mye tid med en far de kunne trengt å se mer av.

Selv løser jeg kombinasjonen med jobb, forsørge barn og likevel være mamma med å jobbe korte dager også ta igjen den tapte tiden når ungene har lagt seg, eller er hos faren.

[tzatziki1365380058]

Du ser det hele i feil perspektiv.

Ja - det er riktig at de har avtalt sitt samarbeide på denne måten for å få familien til å fungere, og at det ikke er slik de kanskje ville valgt det hvis de hadde tatt med i betraktning en skilsmisse osv osv. Og ja - det blir jo urettferdig etter skilsmissen og alt det der.

MEN - det er altså ikke de voksnes perspektiv som teller når dette skal avgjøres. For barna er det likegyldig hvem som har betalt smøret på bordet. For barna er det viktigst hvem som har vært der da de kom hjem fra skolen. Hvem som har lært dem å sykle, trøstet, tørket snørr, sett forskjell på ekte feber og forsøk på å skaffe seg en fridag fra skolen osv.

Dermed blir det slik at for barna blir det ofte den mildeste overgangen i en skilsmisse om den som har vært ute og jobbet og skaffet penger fortsetter med det, og den de er vant til at er der i deres tid fortsetter med det.

Jeg synes det er rart at ikke flere er mer oppmerksomme på dette før de skilles. Jeg kan ikke fatte og begripe hvorfor så mange menn godtar å jobbe masse og miste så mye tid med barna sine for å skaffe penger.

Jeg har selv valgt å ikke bruke mye tid på karriære enda jeg har en god mulighet til det fordi det er mye viktigere for meg å være hjemme.

De kvinnene som overlater til mannen å arbeide mye - hvis han egentlig heller ville vært pappa - de synes jeg er meget egoistiske og jeg synes de frarøver sine barn mye tid med en far de kunne trengt å se mer av.

Selv løser jeg kombinasjonen med jobb, forsørge barn og likevel være mamma med å jobbe korte dager også ta igjen den tapte tiden når ungene har lagt seg, eller er hos faren.

Jeg er helt uenig med deg. Dersom ikke pappa har vært helt fraværende, er ikke det at han har jobbet mye nødvendigvis noe tegn på at barna får det bedre hos mor. Akkurat i overgangsfasen, kanskje , men dersom far har noenlunde kontakt med barna sine, tror jeg lite på det også.

Jeg tror i alle fall at barna veldig lett venner seg til en ny situasjon. Den som har best omsrogsevne bør naturligvis få omsorgen, og i en ny situasjon etter en skilsmisse er det slett ikke opplagt at det på sikt er den som har vært mest hjemme med barna.

Dessuten er det faktisk sånn at folk som deler hus og hjem også må ha en eller annen arbeidsfordeling. I min egen familie, har det skiftet på hvem av oss som har jobbet mest og begge har i perioder jobbet reduser - og i den perioden har naturligvis den andre jobbet mer, blant annet av økonomiske hensyn. Og det ville virkelig være helt forferdelig om den som tilfeligvis jobbet mye akkurat da skilsmissen fant sted skulle bli straffet på den måten.

Jeg er enig i at man skal gå ut i fra barnas beste og vurdere omsorgsevne, men det er tøys at best evne = jobbe minst. Og det beste er uansett å ha så mye kontakt med begge foreldrene som mulig.

Og uansett hvor mye jeg eller mannen har jobbet i perioder, har barna våre aldri vist mistillit eller utrygghet i forhold til den som jobber mest. Litt sære i perioder, har de nok vært a la "bare mamma skal legge" ovs, men det går fort over dersom pappa er alene med dem 3 kvelder på rad.

Det er ikke vanseklig å "snu" barn som i utgangspunktet har et godt forhold til begge foreldre, og hvor begge foreldre er velfungerende. De har tryggheten i bunnen, uansett.

Jeg har faktisk, av flere grunner, vært mye hjemme i 3 år nå, de siste månedene på full tid. Det har ikke ført til at forholdet barn - pappa har blitt dårligere - han er en bra pappa, og det vet de, selv om han har jobbet mye etter jul.

Jeg mener den argumentasjonen om at "mor har vært mest hjemme og må få omsorgen" er en type hersketeknikk og maktmisbruk fra kvinners side, med barna som spydspiss. Jeg synes ikke det er særlig sympatisk.

I helt spesielle tilfeller, der mor eller far jobber hele tiden, og ikke har etablert noe normalt og trygt forhold til barna sine, så er jeg enig i at det bør være et argument ved skilsmisse. Men det er utrolig få tilfeller hvor det er sånn, tror jeg. Jeg kjenner faktisk ingen.

[GeirB]

Jeg er helt uenig med deg. Dersom ikke pappa har vært helt fraværende, er ikke det at han har jobbet mye nødvendigvis noe tegn på at barna får det bedre hos mor. Akkurat i overgangsfasen, kanskje , men dersom far har noenlunde kontakt med barna sine, tror jeg lite på det også.

Jeg tror i alle fall at barna veldig lett venner seg til en ny situasjon. Den som har best omsrogsevne bør naturligvis få omsorgen, og i en ny situasjon etter en skilsmisse er det slett ikke opplagt at det på sikt er den som har vært mest hjemme med barna.

Dessuten er det faktisk sånn at folk som deler hus og hjem også må ha en eller annen arbeidsfordeling. I min egen familie, har det skiftet på hvem av oss som har jobbet mest og begge har i perioder jobbet reduser - og i den perioden har naturligvis den andre jobbet mer, blant annet av økonomiske hensyn. Og det ville virkelig være helt forferdelig om den som tilfeligvis jobbet mye akkurat da skilsmissen fant sted skulle bli straffet på den måten.

Jeg er enig i at man skal gå ut i fra barnas beste og vurdere omsorgsevne, men det er tøys at best evne = jobbe minst. Og det beste er uansett å ha så mye kontakt med begge foreldrene som mulig.

Og uansett hvor mye jeg eller mannen har jobbet i perioder, har barna våre aldri vist mistillit eller utrygghet i forhold til den som jobber mest. Litt sære i perioder, har de nok vært a la "bare mamma skal legge" ovs, men det går fort over dersom pappa er alene med dem 3 kvelder på rad.

Det er ikke vanseklig å "snu" barn som i utgangspunktet har et godt forhold til begge foreldre, og hvor begge foreldre er velfungerende. De har tryggheten i bunnen, uansett.

Jeg har faktisk, av flere grunner, vært mye hjemme i 3 år nå, de siste månedene på full tid. Det har ikke ført til at forholdet barn - pappa har blitt dårligere - han er en bra pappa, og det vet de, selv om han har jobbet mye etter jul.

Jeg mener den argumentasjonen om at "mor har vært mest hjemme og må få omsorgen" er en type hersketeknikk og maktmisbruk fra kvinners side, med barna som spydspiss. Jeg synes ikke det er særlig sympatisk.

I helt spesielle tilfeller, der mor eller far jobber hele tiden, og ikke har etablert noe normalt og trygt forhold til barna sine, så er jeg enig i at det bør være et argument ved skilsmisse. Men det er utrolig få tilfeller hvor det er sånn, tror jeg. Jeg kjenner faktisk ingen.

Amen! :-)

[Gjest Valnøtt]

Jeg er helt uenig med deg. Dersom ikke pappa har vært helt fraværende, er ikke det at han har jobbet mye nødvendigvis noe tegn på at barna får det bedre hos mor. Akkurat i overgangsfasen, kanskje , men dersom far har noenlunde kontakt med barna sine, tror jeg lite på det også.

Jeg tror i alle fall at barna veldig lett venner seg til en ny situasjon. Den som har best omsrogsevne bør naturligvis få omsorgen, og i en ny situasjon etter en skilsmisse er det slett ikke opplagt at det på sikt er den som har vært mest hjemme med barna.

Dessuten er det faktisk sånn at folk som deler hus og hjem også må ha en eller annen arbeidsfordeling. I min egen familie, har det skiftet på hvem av oss som har jobbet mest og begge har i perioder jobbet reduser - og i den perioden har naturligvis den andre jobbet mer, blant annet av økonomiske hensyn. Og det ville virkelig være helt forferdelig om den som tilfeligvis jobbet mye akkurat da skilsmissen fant sted skulle bli straffet på den måten.

Jeg er enig i at man skal gå ut i fra barnas beste og vurdere omsorgsevne, men det er tøys at best evne = jobbe minst. Og det beste er uansett å ha så mye kontakt med begge foreldrene som mulig.

Og uansett hvor mye jeg eller mannen har jobbet i perioder, har barna våre aldri vist mistillit eller utrygghet i forhold til den som jobber mest. Litt sære i perioder, har de nok vært a la "bare mamma skal legge" ovs, men det går fort over dersom pappa er alene med dem 3 kvelder på rad.

Det er ikke vanseklig å "snu" barn som i utgangspunktet har et godt forhold til begge foreldre, og hvor begge foreldre er velfungerende. De har tryggheten i bunnen, uansett.

Jeg har faktisk, av flere grunner, vært mye hjemme i 3 år nå, de siste månedene på full tid. Det har ikke ført til at forholdet barn - pappa har blitt dårligere - han er en bra pappa, og det vet de, selv om han har jobbet mye etter jul.

Jeg mener den argumentasjonen om at "mor har vært mest hjemme og må få omsorgen" er en type hersketeknikk og maktmisbruk fra kvinners side, med barna som spydspiss. Jeg synes ikke det er særlig sympatisk.

I helt spesielle tilfeller, der mor eller far jobber hele tiden, og ikke har etablert noe normalt og trygt forhold til barna sine, så er jeg enig i at det bør være et argument ved skilsmisse. Men det er utrolig få tilfeller hvor det er sånn, tror jeg. Jeg kjenner faktisk ingen.

Det er ikke sånn at den som har vært hjemme med ungene dermed har vunnet prisen for best forelder.

Men det teller med når man vurderer helheten - og det er det da ikke noe galt i?

Og siden du og din mann har byttet på å prioritere hjemmelivet så er det da heller ingen av dere som har noen fordel på denne saken fremfor den andre. Begge har vært tilstedeværende i hjemmet og dere har heldige barn med to omsorgspersoner.

I andre familier er det ikke slik, og da vektlegges dette annerledes. Jeg kjenner et par pappaer som ikke er hjemme fra jobben et minutt mer enn de må, og dette påvirker selvsagt forholdet deres til barna.

Selv er jeg så heldig at det går fint å kombinere full jobbing med unger siden jeg kan jobbe mye hjemmefra - og det er jeg utrolig takknemlig for.

[tzatziki1365380058]

Det er ikke sånn at den som har vært hjemme med ungene dermed har vunnet prisen for best forelder.

Men det teller med når man vurderer helheten - og det er det da ikke noe galt i?

Og siden du og din mann har byttet på å prioritere hjemmelivet så er det da heller ingen av dere som har noen fordel på denne saken fremfor den andre. Begge har vært tilstedeværende i hjemmet og dere har heldige barn med to omsorgspersoner.

I andre familier er det ikke slik, og da vektlegges dette annerledes. Jeg kjenner et par pappaer som ikke er hjemme fra jobben et minutt mer enn de må, og dette påvirker selvsagt forholdet deres til barna.

Selv er jeg så heldig at det går fint å kombinere full jobbing med unger siden jeg kan jobbe mye hjemmefra - og det er jeg utrolig takknemlig for.

Vi er kanskje mer enige enn jeg trodde i utgangspunktet, men for meg blir det latterlig dersom "hentet flest ganger på SFO" blir særlig vektlagt ved "tildeling" av samvær.

Ja, du er heldig som kan jobbe hjemme. Men det kan altså ikke alle, og de trenger kanskje en full lønn eller to likevel, for å klare seg økonomisk. Og nettopp i lys av det - at noen har jobber som kan gjøres hjemmefra (og feks kan hente flest ganger i barnehage og skole fordi den andre har reisevei) skal da jammen ikke telle negativt for den andre parten i tilfelle skilsmisse?

Jeg kjenner at jeg egentlig blir ganske provosert over det faktum at kvinner velger å jobbe redusert av helt fri vilje - sikkert av hensyn til barna, men i vel så mange tilfeller, av hensyn til seg selv - og i tillegg bruker det mot den andre parten ved en skilsmisse.

Det er bare å legge inn et innlegg om "jeg jobber fullt og holder på å slite meg ut", eller "jeg ser barna mine kun 4 timer hver dag" - så får man uhorvelige mange svar fra "hjemme-mafiaen" som varmt forsvarer det å jobbe mindre mens barna er små og "ikke kan begripe" at noen velger å jobbe 100%. Dette har jeg erfart!

Det er et helt greit valg, det å jobbe redusert - men når jeg ser hvor sterkt mange forsvarer redusert arbeidstid i slike debatter her inne, kan jeg bare tenke meg hvordan de går ut på hjemmebane.

Jada - mange menn VIL jobbe mye. Men mange kvinner VIL også jobbe redusert, og er overhodet ikke villig til å overlate verken svangerskapspermisjon eller redusert arbeidstid til mannen senere. Jeg kaller det maktmisbruk - selv om det naruligvis er å "banne i kjerka". Og det er altså etter min oppfatning skammelig om slikt maktmisbruk blir trukket helt inn i samværsfordelingssaker, når alle parter uansett må venne seg til en helt ny situasjon.

Det ligger ikke mye "hensyn til barns beste" bak en slik tankegang!

[Gjest Valnøtt]

Vi er kanskje mer enige enn jeg trodde i utgangspunktet, men for meg blir det latterlig dersom "hentet flest ganger på SFO" blir særlig vektlagt ved "tildeling" av samvær.

Ja, du er heldig som kan jobbe hjemme. Men det kan altså ikke alle, og de trenger kanskje en full lønn eller to likevel, for å klare seg økonomisk. Og nettopp i lys av det - at noen har jobber som kan gjøres hjemmefra (og feks kan hente flest ganger i barnehage og skole fordi den andre har reisevei) skal da jammen ikke telle negativt for den andre parten i tilfelle skilsmisse?

Jeg kjenner at jeg egentlig blir ganske provosert over det faktum at kvinner velger å jobbe redusert av helt fri vilje - sikkert av hensyn til barna, men i vel så mange tilfeller, av hensyn til seg selv - og i tillegg bruker det mot den andre parten ved en skilsmisse.

Det er bare å legge inn et innlegg om "jeg jobber fullt og holder på å slite meg ut", eller "jeg ser barna mine kun 4 timer hver dag" - så får man uhorvelige mange svar fra "hjemme-mafiaen" som varmt forsvarer det å jobbe mindre mens barna er små og "ikke kan begripe" at noen velger å jobbe 100%. Dette har jeg erfart!

Det er et helt greit valg, det å jobbe redusert - men når jeg ser hvor sterkt mange forsvarer redusert arbeidstid i slike debatter her inne, kan jeg bare tenke meg hvordan de går ut på hjemmebane.

Jada - mange menn VIL jobbe mye. Men mange kvinner VIL også jobbe redusert, og er overhodet ikke villig til å overlate verken svangerskapspermisjon eller redusert arbeidstid til mannen senere. Jeg kaller det maktmisbruk - selv om det naruligvis er å "banne i kjerka". Og det er altså etter min oppfatning skammelig om slikt maktmisbruk blir trukket helt inn i samværsfordelingssaker, når alle parter uansett må venne seg til en helt ny situasjon.

Det ligger ikke mye "hensyn til barns beste" bak en slik tankegang!

Nei, jeg er enig i at hensynet til barnas beste er blitt borte et sted på veien når de mister så mye kontakt med far for at mor skal slippe å jobbe. Dessuten blir jo da også mor økonomisk avhengig av far - hvilket heller ikke alltid er direkte fremmende for ekteskapelig lykke såvidt jeg har skjønt :-(

Men hvis det først er blitt så galt at ungene har endt opp med en primærforelder også når foreldrene bodde sammen så teller jo det til en viss grad når man vurderer hvor de skal bo etter at foreldrene skiller seg også.

Men - uten at jeg har noen tall på det - så tenker jeg at de fedrene som like gjerne synes det er greit å jobbe mye og være mindre hjemme kanskje ikke er de som forlanger omsorgen for ungene etter skilsmisser i mange tilfeller heller.

Men jeg synes det er veldig merkelig i de familiene hvor mor rett og slett bare erklærer at hun skal være hjemme og overlater til mannen å tenke ut hvor pengene skal komme fra. Sånn kunne jeg aldri gjort.

[tzatziki1365380058]

Nei, jeg er enig i at hensynet til barnas beste er blitt borte et sted på veien når de mister så mye kontakt med far for at mor skal slippe å jobbe. Dessuten blir jo da også mor økonomisk avhengig av far - hvilket heller ikke alltid er direkte fremmende for ekteskapelig lykke såvidt jeg har skjønt :-(

Men hvis det først er blitt så galt at ungene har endt opp med en primærforelder også når foreldrene bodde sammen så teller jo det til en viss grad når man vurderer hvor de skal bo etter at foreldrene skiller seg også.

Men - uten at jeg har noen tall på det - så tenker jeg at de fedrene som like gjerne synes det er greit å jobbe mye og være mindre hjemme kanskje ikke er de som forlanger omsorgen for ungene etter skilsmisser i mange tilfeller heller.

Men jeg synes det er veldig merkelig i de familiene hvor mor rett og slett bare erklærer at hun skal være hjemme og overlater til mannen å tenke ut hvor pengene skal komme fra. Sånn kunne jeg aldri gjort.

Jeg er enig med deg i tilfellene der barna endre opp med en primærforelder. Da dreier deg seg dessuten neppe bare om arbeidsfordeling i hjemmet, men også om grunnleggende verdier og holdninger i bunnen - både hos mann og kvinne.

Og jeg ville nok leet et par ganger på øyelokket dersom Kjell Inge Røkke fikk omsorgen for barnet sitt med den siste kona ved en evt. skilsmisse, riktignok kun basert på inntykk fra media om hvor mye han jobber. Men han ville sikkert aldri krevet omsorgen, heller. Jeg tror de færreste menn som er SÅ karrierefokuserte gjør det - der er jeg enig med deg, men det er også bare mitt inntrykk, har ingen tall.

Deler din forbauselse over kvinner som nærmest "forventer" å være hjemme - det ligger ikke i ryggmargen min å gjøre det, i alle fall (heldigvis), men jeg kjenner forbausende mange kvinner som virker som om de tar hjemmetilværelsen som en selvfølge.

[Gjest Valnøtt]

Jeg er enig med deg i tilfellene der barna endre opp med en primærforelder. Da dreier deg seg dessuten neppe bare om arbeidsfordeling i hjemmet, men også om grunnleggende verdier og holdninger i bunnen - både hos mann og kvinne.

Og jeg ville nok leet et par ganger på øyelokket dersom Kjell Inge Røkke fikk omsorgen for barnet sitt med den siste kona ved en evt. skilsmisse, riktignok kun basert på inntykk fra media om hvor mye han jobber. Men han ville sikkert aldri krevet omsorgen, heller. Jeg tror de færreste menn som er SÅ karrierefokuserte gjør det - der er jeg enig med deg, men det er også bare mitt inntrykk, har ingen tall.

Deler din forbauselse over kvinner som nærmest "forventer" å være hjemme - det ligger ikke i ryggmargen min å gjøre det, i alle fall (heldigvis), men jeg kjenner forbausende mange kvinner som virker som om de tar hjemmetilværelsen som en selvfølge.

Jepp - det er en rett å gå hjemme fullt forsørget, også klager de hvis de ikke får penger av mannen til alt de har lyst til, eller hvis han ikke vasker i tillegg :-)

Jeg skulle igrunnen gjerne hatt en sånn tilværelse på en måte selv. Bare lakke negler og lese bøker og ta livet med ro, og kikke snurt på de mammaene som ikke stryker klærne til ungene sine engang.

Men jeg hadde nok blitt sprø ganske fort - jeg trives best når jeg gjør god nytte for meg, og det er altfor viktig for meg å stå godt på egne bein.

Så får det heller stå til at ungene går i gensere som ikke strykes :-)

Ups - og neglelakken må visst tas et tak ser jeg ja...

[songbirdy]

Ser du har fått mange gode, og juridisk riktige svar her. Men; rettspraksis stemmer ikke alltid (og ofte sjelden) med hva som er juridisk rett.

Selvfølgelig _kan_ samboeren din ta barnet deres og flytte, det er bare å bære barnet ut i bilen - og dra. Men som de andre sier, hun får ikke byttet adresse på barnet uten signatur.

Nå er det imidlertid sånn, at om hun kan dokumentere (via barnehage, skole, osv) at barnet har hatt en annen bostedsadresse de siste seks mnd - så får hun flyttet adressen likevel. Jeg gjorde dette da jeg flyttet fra faren til mitt barn, selv om det bare var snakk om en drøy kilometer.

Delt foreldreansvar gir deg lik bestemmelsesrett som mor - og det er bra.

Men når det kommer til omsorgsdiskusjonen, så skal man rent teoretisk se på barnets beste. Da vil det bli stilt spørsmål om hvem som har vært tilstede når, hvem som har hentet/levert i bhg, hvem som har vært hjemme når barnet har vært sykt, hvem som har vært på foreldresamtale - osv. Hvem er det som i praksis har fulgt opp barnet? Om du glimrer med ditt fravær her - så vil mors sak være styrket (eller omvendt i motsatt fall).

Igjen så er det er men; mors velvære tas også i betraktning når barnets beste skal vurderes. Det er ikke mange dager siden jeg leste en artikkel om en far som ikke fikk medhold - fordi retten anså at mor ville ha det bedre på nytt sted, og at barnet ville få det bedre om mor hadde det bedre. På tross av redusert samvær med far.

Så selv om alle lover og regler hadde vært på din side, er du ikke sikret at hun ikke vil flytte likevel.

Mitt tips er at dere forsøker å være venner, og ha respekt nok for hverandre til at dere ikke foretar valg som dette - som går negativt utover alle.

Jeg vet om et par som var i rettsak om samværet. Mor og far hadde (iflg han) et godt samarbeid før mor fikk seg ny mann. Etter det ble hun stadig mer vanskelig og gjorde det hun kunne for å spolere samværet med far. Med rettsaken ville hun prøve å redusere dette formelt, og skape en "ny" familie med sin nye mann. Hun mente på et vis at barnets biologiske far "forstyrret" i den nye familien... Barnet forgudet sin far (på lik linje med sin mor så klart).

Utfallet av rettsaken ble at far fikk MER samvær enn han krevde i utgangspunktet, felles foreldreansvar og generelt gikk hele rettsaken i "hans"/barnets favør. Godt å vite at det kan gå den veien også )