Hva er galt?

[Gjest trettmann]

Jeg trenger litt råd fra andre.

Er gift med en kvinne på tredje året. Forholdet vårt har blitt dårligere og dårligere for hver dag siden vi giftet oss. Det krangles minst en gang i uka om alt fra dårlig sexliv til økonomi og middagsmat.

Det som går igjen er at det er hun som alltid starter kranglene, og da mener jeg alltid.

Hvis hun ikke får de svarene hun ønsker, dvs unnskyldinger og innrømmelse av alle feil, ender kranglene opp med skriking og noen ganger bruk av vold fra hennes side. Etterpå er det dager med kulde og sur stemning. Deretter forlanger hun jeg skal beklage det som har skjedd, selv om hun startet hele kranglen.

Det føles som å leve med to forskjellige personer. Enten er alt rosenrødt, eller så er helvete løs.

Føler at alt skal dreie som om henne. Når hun er sur, ødelegges stemningen i hele huset. Alle må tilpasse seg hennes humørsvinginger.

Hun kommer med kritikk av hva som handles inn av mat, selv om hun bidrar svært lite til hva som kjøpes inn. Hun klander meg for at hun ikke får penger av meg til å handle klær, selv om hun tjener det samme som meg. Hun holder tett kontakt med ekser, mens jeg nesten ikke kan ha kontakt med mine (pga unger osv..). Hun tåler heller ikke å få noe skyld i ting. Hvis jeg kommer til henne med problemer, gjøres alt for å dytte dette fra seg og få det til at det var egentlig min skyld alt sammen.

Hun viser svært lite empati og har også blitt tatt i grove løgn ved et par anledninger.

Alt dette har ført til at jeg ikke orker lengre å ta opp ting med henne, for jeg vet at det ikke vil blir hørt.

Vi har prøvd terapi, men etter flere ganger ble vi oppgitt av terapeutene. Her gikk det også igjen av hun nærmest ble krakilsk hvis hun ble gitt skyld i forskjellige situasjoner, mens hun kunne sitte å rakke ned på meg i timevis.

Har et par forhold bak meg, men har aldri opplevd maken til oppførsel som hun viser.

Føler at det må være noe riv ruskende galt en plass.

[Gjest Ikke alltid like sunt å elske]

Hvis du er helt ærlig i det du skriver nå så mener jeg at det kanskje er på tide at du vurderer å bryte ut av dette forholdet.

Dere har prøvd familieterapi uten hell, du har prøvd å ta opp ting med henne uten hell, det er synlig overvekt på hennes premisser. I det hele tatt så virker dette forholdet svært usunt.

Enten så må hun begynne i terapi av et eller annet slag (det du beskriver om henne tyder på noe forstyrrelse, noe syklig el) eller så må du få brutt med henne slik at du ikke får ødelagt noe mer av livet ditt enn du har til nå.

Det kan virke som om at hun har store problemer, og hvis hun ikke ønsker å få hjelp med disse så blir det enten at du må finne deg i ting slik det er, og også risikere at det kan bli værre, eller så må du som sakt starte en ny sti i livet, alene.

Det er ikke alltid like lett dette med forhold, noen ganger så er desverre ting dømt til å ikke vare, om vi aldri så gjerne skulle sett det annerledes.

Kjærligheten kan være god, men den er knappt verdt å ødelegge seg selv for.

[Gjest pffsi]

Høres ut på det du beskriver som hun har en alvorlig personlighetsforstyrrelse... Hvis hun får langvarig terapi hos en veldig flink behandler kan hun bli bedre... men da må hun ville det selv! Og virker ikke til at hun evner se at hun har noe som helst skyld i ting selv, så jeg tror ærlig talt det ikke vil bedres dette.

Håper hun ikke lager et langvarig helvete for deg om du/når du bryter ut.

[Gjest trettmann]

Hvis du er helt ærlig i det du skriver nå så mener jeg at det kanskje er på tide at du vurderer å bryte ut av dette forholdet.

Dere har prøvd familieterapi uten hell, du har prøvd å ta opp ting med henne uten hell, det er synlig overvekt på hennes premisser. I det hele tatt så virker dette forholdet svært usunt.

Enten så må hun begynne i terapi av et eller annet slag (det du beskriver om henne tyder på noe forstyrrelse, noe syklig el) eller så må du få brutt med henne slik at du ikke får ødelagt noe mer av livet ditt enn du har til nå.

Det kan virke som om at hun har store problemer, og hvis hun ikke ønsker å få hjelp med disse så blir det enten at du må finne deg i ting slik det er, og også risikere at det kan bli værre, eller så må du som sakt starte en ny sti i livet, alene.

Det er ikke alltid like lett dette med forhold, noen ganger så er desverre ting dømt til å ikke vare, om vi aldri så gjerne skulle sett det annerledes.

Kjærligheten kan være god, men den er knappt verdt å ødelegge seg selv for.

Dessverre må jeg si at alt jeg har skrevet er sant, og jeg har ikke på noen måte overdrevet, heller tvert i mot.

Dette forholdet holder på å slite meg fullstendig ut. Det verste er all svingningen fra godt til dårlig. En vet aldri hva som møter en når man kommer hjem.

Og det er slik forholdet er blitt verre med tiden. Før kunne vi ha en skikkelige krangel av og til, nå er det som sagt ukentlig. Og hvis jeg hadde gjort noe galt kan jeg forstå at hun hadde reagert, men som regel er det ikke noe galt som er blitt gjort. Bare at hun irriterer seg over filleting. Av og til er det ikke det en gang. Hennes eldste sønn kom og sa til meg en dag, hvorfor skal alltid mamma starte krangler?

Ja, det lurer jeg virkelig også på.

All dette har gjort til at jeg ikke slapper av hjemme. Mitt humør er blitt dårligere og dårligere og lysten til alt fra sex til husarbeid og moro er som blåst bort.

Det handler mer om å overleve enn å leve.

[Craven]

Dessverre må jeg si at alt jeg har skrevet er sant, og jeg har ikke på noen måte overdrevet, heller tvert i mot.

Dette forholdet holder på å slite meg fullstendig ut. Det verste er all svingningen fra godt til dårlig. En vet aldri hva som møter en når man kommer hjem.

Og det er slik forholdet er blitt verre med tiden. Før kunne vi ha en skikkelige krangel av og til, nå er det som sagt ukentlig. Og hvis jeg hadde gjort noe galt kan jeg forstå at hun hadde reagert, men som regel er det ikke noe galt som er blitt gjort. Bare at hun irriterer seg over filleting. Av og til er det ikke det en gang. Hennes eldste sønn kom og sa til meg en dag, hvorfor skal alltid mamma starte krangler?

Ja, det lurer jeg virkelig også på.

All dette har gjort til at jeg ikke slapper av hjemme. Mitt humør er blitt dårligere og dårligere og lysten til alt fra sex til husarbeid og moro er som blåst bort.

Det handler mer om å overleve enn å leve.

Jeg hadde det slikt som deg, hun var riktignok ikke så ekstremt som det du beskriver. Men et helvete var det. Omsider gikk jeg, og det jeg angrer på i dag er at jeg ikke gikk tidligere.

[PieLill]

Om det du skriver stemmer, er det kanskje på tide å komme med noen ultimatum. Hjelper det ikke, er det kanskje best å pakke snippsekken og gå.

mvh

[Gjest Ikke alltid like sunt å elske]

Dessverre må jeg si at alt jeg har skrevet er sant, og jeg har ikke på noen måte overdrevet, heller tvert i mot.

Dette forholdet holder på å slite meg fullstendig ut. Det verste er all svingningen fra godt til dårlig. En vet aldri hva som møter en når man kommer hjem.

Og det er slik forholdet er blitt verre med tiden. Før kunne vi ha en skikkelige krangel av og til, nå er det som sagt ukentlig. Og hvis jeg hadde gjort noe galt kan jeg forstå at hun hadde reagert, men som regel er det ikke noe galt som er blitt gjort. Bare at hun irriterer seg over filleting. Av og til er det ikke det en gang. Hennes eldste sønn kom og sa til meg en dag, hvorfor skal alltid mamma starte krangler?

Ja, det lurer jeg virkelig også på.

All dette har gjort til at jeg ikke slapper av hjemme. Mitt humør er blitt dårligere og dårligere og lysten til alt fra sex til husarbeid og moro er som blåst bort.

Det handler mer om å overleve enn å leve.

Uff da. Vel, siden det er sant det du skriver så har du ikke så mange valg om du skal overleve selv. Livet skal være mer, mye mer, enn å bare eksistere.

Er det noen ganger dere kan sitte rolig og prate? Hvis ikke så er det jo nesten umulig å nå frem uten å skrive et brev til henne eller noe. For hvis du ønsker å gi dette minste sjang til så er det nok viktig at du får frem hvor tungt dette virkelig er for deg, hvordan du mener hun har forandret seg, og ikke minst, at du nå ikke orker mer og ønsker å gå, med mindre hun tar konsekvensene av det som har skjedd og prøver å få hjelp til å få bukt med dette.

Hvis ikke noe skje så må du gå fra henne. Du kan som sakt ikke gi mange år av livet ditt til noen som setter så liten pris på det.

[Gjest Valnøtt]

Nå får jeg endelig muligheten til å vise at jeg gir det samme rådet til menn som til kvinner:

Hvis det er slik at hun er voldelig mot deg så kom deg vekk!!!

Oppsøk krisesenteret og be om hjelp - de kan hjelpe deg med det du opplever. Hjelpe deg å forstå at dette iikke er noe du skal leve med, dette er ikke noe du kan endre. Du kan ikke endre andre enn deg selv, og denne madammen her ser ikke ut til å ha selvinnsikt og ønske om å bli et bedre menneske på dagsordenen. Kom deg vekk, et sted der ute finnes det en annen kvinne som kan bli glad i deg slik du er, og gjennom dette ønske å være snill mot deg.

Ta godt vare på deg selv, og for guds skyld - kom deg unna. Voldsutøvere eskalerer volden inntil offeret er så kuet at motstanden opphører - da opphører volden også, fordi trusselbildet er etablert og makten i forholdet fordelt. Dette kan du ikke leve med og det kommer ikke til å bli bra.

Stor klem, lykke til!

[Gjest Valnøtt]

Uff da. Vel, siden det er sant det du skriver så har du ikke så mange valg om du skal overleve selv. Livet skal være mer, mye mer, enn å bare eksistere.

Er det noen ganger dere kan sitte rolig og prate? Hvis ikke så er det jo nesten umulig å nå frem uten å skrive et brev til henne eller noe. For hvis du ønsker å gi dette minste sjang til så er det nok viktig at du får frem hvor tungt dette virkelig er for deg, hvordan du mener hun har forandret seg, og ikke minst, at du nå ikke orker mer og ønsker å gå, med mindre hun tar konsekvensene av det som har skjedd og prøver å få hjelp til å få bukt med dette.

Hvis ikke noe skje så må du gå fra henne. Du kan som sakt ikke gi mange år av livet ditt til noen som setter så liten pris på det.

For å være helt sikker - mener du virkelig at han skal vurdere å bli i et forhold hvor han mishandles? Ville du gitt det samme rådet til en oppbanket kvinne?

[Gjest Klaudia]

Bare ren nysgjerrighet. Hva er det som får deg til å bli?

[Gjest trettmann]

Jeg hadde det slikt som deg, hun var riktignok ikke så ekstremt som det du beskriver. Men et helvete var det. Omsider gikk jeg, og det jeg angrer på i dag er at jeg ikke gikk tidligere.

Takk for alle svar. Har spurt meg selv sikkert 100 ganger, hvorfor jeg blir værende. Det finnes nok ikke bare et svar på det, men de viktigste grunnene er problemene det vil bli rundt hussalg, dvs trenering og krangel om hva som skal skje, hvem skal bli boende, økonomi osv.

Dessuten er det et ønske om å få dette forholdet til å fungere selv hvor sykt det enn høres ut.

Er det noen som har noen råd rundt dette med hussalg i slike situasjoner? Jeg har lurt på å kontakte advokat for å dette skikkelig gjort.

Vi har ingen felles barn.

Hadde også vært interessant å høre fra andre som har vært i liknende situasjoner.