"Bra nok" forhold?

[Babette]

Vi får vel bare konkludere med at vi er uenige.

Premien er den karakterstyrke som bare bygges i motgang og den type kjærlighetsrelasjon som bare vinnes over tid.

Man får ikke dårlige kjever og alskens muskelspenninger av en fungerende hverdag med noe mangel på pasjon, humor og felles fysisk trening.

Hvem man enn velger, vil det være skuffelse og savn å takle. Man får som regel ikke færre problemer med en ny. Bare annerledes problemer.

Å fyke som en skremt kråke hver gang det ikke er helt lidenskaplig eller humoristisk nok, gir lite glede i lengden.

mvh

Ja, vi er grunnleggende uenige. Men jeg har ikke nevnt noe om "fysisk trening". Her har du nok lest feil. Jeg skrev tenning.

Og visst kan man få muskelspenninger av å leve i et dårlig forhold. Det er det ingen tvil om.

[Babette]

''Du snakker som om dette var en naturlov. For det første: Man blir klokere av livets erfaringer. Og lærer av sine feil. Bare spør de som er skilt og lever lykkelig i nytt forhold. Dessuten er det jo en ny person man lever sammen med, som også får fram andre sider ved en selv. Humor, kommunikasjon og fysisk tenning har med samspillet mellom to å gjøre, ikke enkeltmenneskenes egenskaper isolert sett.''

Jeg er veldig enig med deg her, Babette.

Jeg betviler at hvem-som-helst kan klare et livslangt forhold med hvem-som-helst bare man jobber hardt nok for det. I mitt forrige forhold jobbet jeg så hardt at den dagen jeg gikk, gikk jeg med verdens letteste hjerte. Det var ikke et snev av tvil hos meg, men det var det hos han, for han fikk det meste i fanget av de forandringene som ble gjort. Jeg forandret meg selv i så stor grad for å tilpasse meg forholdet og han, at vennene mine knapt kjente meg igjen. Vennene mine er utrolige glade for å ha meg tilbake nå.

Forholdet mitt lignet i stor grad på det forholdet trådstarter beskriver her. Et forhold som kun har vart tre år, hvor det er ingen lidenskap og ingen humor. Ingenting å bygge på, i min mening.

Herregud så jeg og den nye samboeren min kan krangle. Men den store forskjellen er den enorme respekten jeg har for han. Jeg beundrer den han er på et vis jeg aldri har beundret eksen. Uansett hvor mye jeg irriterer meg, så har han egenskaper og personlighetstrekk i bunnen som fasinerer og interesserer meg. Vi ler også utrolig sammen. Mange kvelder i uka går vi til sengs med latterkrampe.

Forskjellen fra det ene til det andre er enorm, og jeg tror ikke jeg er dømt til å mislykkes i dette forholdet fordi jeg ga opp det forrige.

Det er bra at vi er flere med samme erfaringer og mening om dette. Og flere som ikke tror på PieLills dystre spådommer a la "en gang skilt, alltid skilt".

Jeg nikker også gjenkjennende til det du forteller, både om forgjeves innsats for å berge et dårlig forhold, og ikke minst om den enorme forskjellen med en ny partner, der humoren og kjemien er på plass. Vi ler også veldig mye.

[PieLill]

Ja, vi er grunnleggende uenige. Men jeg har ikke nevnt noe om "fysisk trening". Her har du nok lest feil. Jeg skrev tenning.

Og visst kan man få muskelspenninger av å leve i et dårlig forhold. Det er det ingen tvil om.

Man kan få muskelspenninger av å leve i forhold fulle av konflikt, negative følelser og uforutsigbarhet. For ikke å snakke om vold, ansvarsløshet, økonomisk kaos, utroskap og uredelighet.

Men man blir ikke syk av å i en periode leve uten den helt store tenningen, men elleres ha en god og vennlig tone, uten de store konflikter og en godt fungerende hverdag. Da er man for lite løsningsorientert.

Det er bare sunt å lære seg kunsten å leve med udekte behov. Tre år er for øvrig et ganske normalt tidspunkt for en krise av denne typen. Man har hatt nok tid til å ta det positive som en selvfølge og desto mer legge merke til det negative og blåse dette opp. Et år eller to til med konstruktiv jobbing og man har forholdet på skinner igjen.

Det er alt for tidlig å si at det ikke er mulig å tenne gnisten igjen i et forhold som bare har vart tre år og der begge parter har en allminnelig hyggelig livsførsel.

mvh

[Glimtipper]

Man kan få muskelspenninger av å leve i forhold fulle av konflikt, negative følelser og uforutsigbarhet. For ikke å snakke om vold, ansvarsløshet, økonomisk kaos, utroskap og uredelighet.

Men man blir ikke syk av å i en periode leve uten den helt store tenningen, men elleres ha en god og vennlig tone, uten de store konflikter og en godt fungerende hverdag. Da er man for lite løsningsorientert.

Det er bare sunt å lære seg kunsten å leve med udekte behov. Tre år er for øvrig et ganske normalt tidspunkt for en krise av denne typen. Man har hatt nok tid til å ta det positive som en selvfølge og desto mer legge merke til det negative og blåse dette opp. Et år eller to til med konstruktiv jobbing og man har forholdet på skinner igjen.

Det er alt for tidlig å si at det ikke er mulig å tenne gnisten igjen i et forhold som bare har vart tre år og der begge parter har en allminnelig hyggelig livsførsel.

mvh

Har du aldri møtt et menneske som -kjeder- deg? Som framstår som noe annet enn hvem de egentlig er de første par årene, før du blir virkelig kjent og forstår at de faktisk ikke har noe særlig dybde?

Trådstarter beskriver jo mannen nærmest som en nikkedukke. Jeg tror faktisk man kan bli temmelig stressa av å leve med noen som ikke gir deg noe på et følelsesmessig nivå, som ikke er noen utfordring. Som har få eller ingen meninger og som stort sett sier seg enig.

[PieLill]

Har du aldri møtt et menneske som -kjeder- deg? Som framstår som noe annet enn hvem de egentlig er de første par årene, før du blir virkelig kjent og forstår at de faktisk ikke har noe særlig dybde?

Trådstarter beskriver jo mannen nærmest som en nikkedukke. Jeg tror faktisk man kan bli temmelig stressa av å leve med noen som ikke gir deg noe på et følelsesmessig nivå, som ikke er noen utfordring. Som har få eller ingen meninger og som stort sett sier seg enig.

Jeg kjenner mange par som aldri ville forblitt et par om de hadde gått etter 'rikets tilstand' slik det var etter 2-3 år sammen. Det er da ganske normalt at det går så det hyler i svingene på det tidspunktet. Ikke minst om det også kommer barn.

Felles for disse parene er at de tidvis ikke hadde noen anelse om hvordan de skulle få det lappet sammen igjen. Et annet fellestrekk er at de nå ser på de daværende frustrasjonstriggerne som ganske bagatellmessige.

Hadde de stukket av ville de gått glipp av alt det flotte som har kommet etterpå samt påført hverandre og sine (eventuelle) barn alle komplikasjonene et samlivsbrudd medfører.

Jeg tror ikke alle kan få det til å fungere sammen. Noen ganger fordi det aldri har vært liv laga. Andre ganger fordi man venter for lenge med å gjøre de rette tingene.

Men det "usikker nå" beskriver anser jeg som en så normal og løsbar samlivskrise at det blir småtragisk å gi seg etter så liten og kort kamp.

Det er visserligen en pris å betale for samlivsbrudd også, som ikke minst viser seg på sykemeldingsstatistikken.

Synes det er sørgelig at så mye av den samlivsrådgivningen som bedrives er så lite løsningsorientert og så til de grader nødutgangfokusert.

mvh

[Babette]

Man kan få muskelspenninger av å leve i forhold fulle av konflikt, negative følelser og uforutsigbarhet. For ikke å snakke om vold, ansvarsløshet, økonomisk kaos, utroskap og uredelighet.

Men man blir ikke syk av å i en periode leve uten den helt store tenningen, men elleres ha en god og vennlig tone, uten de store konflikter og en godt fungerende hverdag. Da er man for lite løsningsorientert.

Det er bare sunt å lære seg kunsten å leve med udekte behov. Tre år er for øvrig et ganske normalt tidspunkt for en krise av denne typen. Man har hatt nok tid til å ta det positive som en selvfølge og desto mer legge merke til det negative og blåse dette opp. Et år eller to til med konstruktiv jobbing og man har forholdet på skinner igjen.

Det er alt for tidlig å si at det ikke er mulig å tenne gnisten igjen i et forhold som bare har vart tre år og der begge parter har en allminnelig hyggelig livsførsel.

mvh

Du snakker mye om den godt fungerende hverdagen. Hvis denne er uten humor og latter, uten seksuelle lyst og uten dypere samtaler og samhørighet, ville jeg heller bo alene.

Og hvordan kan du være så skråsikker på at trådstarters problemer er forbigående? Vilje kan ikke utrette underverker.

Jeg levde selv i et ekteskap der sexlivet tok kvelden 7 år før vi til slutt ga opp alle reparasjonsforsøk og flyttet fra hverandre. Og hvorfor klarte vi ike å ha sex? Fordi sexlivet ofte er en monitor på forholdet. Det at det opphørte, var begynnelsen til slutten, men vi fortsatte å leve sammen i en "velfungerende hverdag". Vi var gode venner, kranglet sjelden, lagde mat sammen og så på Tv sammen. Men var fryktelig ensomme sammen.

Til slutt så vi tegn til at vi ble giftige og hatske mot hverandre. Jeg gik konstant med en vond klump i magen og klarte ikke å slappe av ordentlig, verken natt eller dag.

Eter at vi til slutt tok oss sammen og gikk fra hverandre, ble vi mye bedre venner. Bruddet var overmodent. I dag er vi begge lykkelige med nye partnere.

I følge deg skulle vi nok heller ha "holdt ut". Det er jeg sjeleglad for at vi ike gjorde. Vi gikk begge rundt som levende døde i vår "velfungerende hverdag".

[PieLill]

Du snakker mye om den godt fungerende hverdagen. Hvis denne er uten humor og latter, uten seksuelle lyst og uten dypere samtaler og samhørighet, ville jeg heller bo alene.

Og hvordan kan du være så skråsikker på at trådstarters problemer er forbigående? Vilje kan ikke utrette underverker.

Jeg levde selv i et ekteskap der sexlivet tok kvelden 7 år før vi til slutt ga opp alle reparasjonsforsøk og flyttet fra hverandre. Og hvorfor klarte vi ike å ha sex? Fordi sexlivet ofte er en monitor på forholdet. Det at det opphørte, var begynnelsen til slutten, men vi fortsatte å leve sammen i en "velfungerende hverdag". Vi var gode venner, kranglet sjelden, lagde mat sammen og så på Tv sammen. Men var fryktelig ensomme sammen.

Til slutt så vi tegn til at vi ble giftige og hatske mot hverandre. Jeg gik konstant med en vond klump i magen og klarte ikke å slappe av ordentlig, verken natt eller dag.

Eter at vi til slutt tok oss sammen og gikk fra hverandre, ble vi mye bedre venner. Bruddet var overmodent. I dag er vi begge lykkelige med nye partnere.

I følge deg skulle vi nok heller ha "holdt ut". Det er jeg sjeleglad for at vi ike gjorde. Vi gikk begge rundt som levende døde i vår "velfungerende hverdag".

Hvordan kan du vite at tråstarterens problem ikke kan løses? Det er da slett ikke 7 år gammelt.

Jeg har for øvrig ikke oppfordret til å 'bare holde ut'. Men å holde ut slik at man gir seg selv en sjanse til å løse problemet. Årevis utholdenhet uten målbevisst satsing på problemløsning er ikke mye fruktbart.

Jeg har heller ikke sagt at alle parforhold er liv laget. Noen var det aldri. Andre tar tak i problemene for sent til å kunne ordne opp.

Men det er vanskelig å finne gode løsninger om man hele tiden tenker brudd. Man tar bedre vare på et hus man har tenkt å bo i, enn et man snart skal kvitte seg med. Og når man er ubesluttsom i forhold til beholde/kvitte seg med, er man aller mest handlingslammet og aller minst konstruktiv.

Å gi opp etter bare tre år der man har en godt fungerende praktisk hverdag, blir alt for deffansivt. Det er jo et helt klassisk krisetidspunkt. Det er så mye godt i det forholdet at de bør snu hver stein før de kaster det på bosset.

Jeg har sett alt for mange eksempler på hva en vidløftig partner som sløser både med penger og andre resurser kan skape av problemer, samme hvor heit sexen måtte være. Så en man som har orden på livet sitt er vel verd å kjempe for.

mvh

[Babette]

Hvordan kan du vite at tråstarterens problem ikke kan løses? Det er da slett ikke 7 år gammelt.

Jeg har for øvrig ikke oppfordret til å 'bare holde ut'. Men å holde ut slik at man gir seg selv en sjanse til å løse problemet. Årevis utholdenhet uten målbevisst satsing på problemløsning er ikke mye fruktbart.

Jeg har heller ikke sagt at alle parforhold er liv laget. Noen var det aldri. Andre tar tak i problemene for sent til å kunne ordne opp.

Men det er vanskelig å finne gode løsninger om man hele tiden tenker brudd. Man tar bedre vare på et hus man har tenkt å bo i, enn et man snart skal kvitte seg med. Og når man er ubesluttsom i forhold til beholde/kvitte seg med, er man aller mest handlingslammet og aller minst konstruktiv.

Å gi opp etter bare tre år der man har en godt fungerende praktisk hverdag, blir alt for deffansivt. Det er jo et helt klassisk krisetidspunkt. Det er så mye godt i det forholdet at de bør snu hver stein før de kaster det på bosset.

Jeg har sett alt for mange eksempler på hva en vidløftig partner som sløser både med penger og andre resurser kan skape av problemer, samme hvor heit sexen måtte være. Så en man som har orden på livet sitt er vel verd å kjempe for.

mvh

''Hvordan kan du vite at tråstarterens problem ikke kan løses? Det er da slett ikke 7 år gammelt.''

Jeg kan ikke vite noe som helst med sikkerhet. Men hun spør om vi tror at dette forholdet er liv laga, og da svarer jeg at det tror jeg ikke. Dette baserer jeg på et helhetsinntrykk av det hun forteller, ikke løsrevne opplysninger.

[Gjest stine i pine]

Uansett hvem man velger vil man oppleve at et eller annet 'must' ikke er som man ønsker. Man kan ikke få alt man vil ha.

Tenning og lidenskap går opp og ned. Skal man pingle ut hver gang lidenskapen ikke er på det nivået man synes det bør være, vil man få det travelt med å skifte partner.

Mange, ikke minst barn, ville få det mye bedre om man brukte mer tid på å løse problemer og mindre tid på å flykte fra dem.

Den som feiger ut når det ikke er barn med i bildet, har minimale sjanser for å stå distansen når barna kommer.

mvh

Hei. Jeg har lest en del av dine innlegg og deler mange av dine synspunkter på forskjellig. Mannen min har vært utro (gjentatte ganger), noe som er langt over mine grenser for hva jeg tåler: Han har heller ikke vært flinkt itl å legge seg flat i ettertid. Hvordan ville du taklet en sånn situasjon? Vi har hatt et veldig, veldig godt forhold før dette og han vil prøve igjen(han er nemlig ikke 100 % sikker på følelsene sine for meg, men tror vi kan få det godt igjen...........)

[Gjest stine i pine]

Man kan få muskelspenninger av å leve i forhold fulle av konflikt, negative følelser og uforutsigbarhet. For ikke å snakke om vold, ansvarsløshet, økonomisk kaos, utroskap og uredelighet.

Men man blir ikke syk av å i en periode leve uten den helt store tenningen, men elleres ha en god og vennlig tone, uten de store konflikter og en godt fungerende hverdag. Da er man for lite løsningsorientert.

Det er bare sunt å lære seg kunsten å leve med udekte behov. Tre år er for øvrig et ganske normalt tidspunkt for en krise av denne typen. Man har hatt nok tid til å ta det positive som en selvfølge og desto mer legge merke til det negative og blåse dette opp. Et år eller to til med konstruktiv jobbing og man har forholdet på skinner igjen.

Det er alt for tidlig å si at det ikke er mulig å tenne gnisten igjen i et forhold som bare har vart tre år og der begge parter har en allminnelig hyggelig livsførsel.

mvh

vi har forøvrig aldri hatt "den store gnisten"..... dvs: han får fortsatt frysninger når jeg tar kjærlig på ham, men jeg har aldri fått det når han tar på meg. jeg har fått mye frysninger i et forhold tidligere hvor jeg følte seksuell tiltrekning 100 % av tiden

[PieLill]

Hei. Jeg har lest en del av dine innlegg og deler mange av dine synspunkter på forskjellig. Mannen min har vært utro (gjentatte ganger), noe som er langt over mine grenser for hva jeg tåler: Han har heller ikke vært flinkt itl å legge seg flat i ettertid. Hvordan ville du taklet en sånn situasjon? Vi har hatt et veldig, veldig godt forhold før dette og han vil prøve igjen(han er nemlig ikke 100 % sikker på følelsene sine for meg, men tror vi kan få det godt igjen...........)

Jeg vet ikke hvordan jeg ville taklet det du beskriver.

På den ene siden kan det finnes grunner til å forsøke og få forholdet på rett kjøl igjen.

På den andre siden finnes det en grense der for mye selvrespekt og gjensidig respekt går tapt.

På et eller annet tidspunkt må man få en opplevelse av at den utro part tar det h*n har gjort på alvor og rydder opp. Hvis ikke blir det fort for mange verkebyller og for mye misstenksomhet.

Hva som oppleves som oppriktig anger og en redelig unnskyldning, er nok ganske individuelt.

Uansett kan ikke den som har vært uttro diktere når den andre skal 'være ferdig med det' eller 'ha kommet over det'. Det er den forsmådde som vet hvor lenge det gjør vondt.

mvh