Å invitere seg selv til stadighet...

[Gjest samt utnytting av foreldre...]

Den ene søsteren min har gått fra samboer og leier en leilighet. De har ungene halvparten av tiden hver. Etter at hun flyttet så har har hun begynt å invitere seg selv til våre foreldre hver søndag det er hennes tur å ha ungene. Med full oppvartning. Og hun inviterer seg selv til oss så og si hver fredag eller lørdag hun har ungene. Jeg sier stort sett nei fordi det ikke passer. Hun har vært her noen ganger altså - men vi jobber fullt begge to og har ikke vaskehjelp så fredag og lørdag er dager vi trenger til å handle og gjøre husarbeid. Jeg har bare ikke lyst på besøk da. Selvfølgelig en enkelt gang går greit - men da vil jeg jo bestemme det selv. Iom at vi har et barn med matallergi går mye av min fritid også til baking og jeg kjenner at det begynner å bli irriterende med "maset" om å komme på besøk. Ungene våre går ikke spesielt godt sammen - mens de har mange andre venner som bor rundt her som de heller vil leke med.

Vi har så travle liv fra før at vi syns vi får se altfor lite til våre omgangsvenner - så jeg hadde vel ærlig talt invitert noen av dem før min søster og de to ungene. Søsteren min gjør ikke akkurat situasjonen bedre ved å være sur, kjeftete på ungene - og hun forventer oppvartning også. Hva med feks å invitere OSS en gang?

Jeg syns selvfølgelig også at hun utnytter våre foreldre som aldri sier nei til henne. Når jeg da har en annen søster med sosiale problemer som ikke jobber og derfor er så ensom - så legger denne andre søsteren beslag på resten av fritiden til mine foreldre. Som igjen aldri sier nei. Begge mine foreldre jobber fullt. Slik situasjonen er så ber vi veldig sjelden om barnevakt. Og hvis vi ber om det så sier jeg utrykkelig fra om at de må si nei hvis det ikke passer. Søsteren min (med ungene) forstår jo ikke dette... Hun har til stadighet barnevakt når hun har ungene. Hadde jeg vært i hennes situasjon så antar jeg at jeg ville brukt mest mulig tid sammen med dem - siden jeg allerede så dem så lite som jeg gjorde.

Vel slik jeg ser det så har jeg ansvar for mitt eget liv og søstrene mine har ansvar for sine liv og valg. Og foreldrene mine også selvfølgelig - det er jo deres egen feil som ikke setter noen grenser.

Men jeg merker allikevel at jeg ikke klarer å bry meg og jeg klarer ikke la være å bli irritert på situasjonen... Søsteren min har visst blitt fornærmet fordi jeg "aldri" sier ja... Mens jeg altså syns hun viser lite forståelse for VÅR travle situasjon. Selv kan hun jo ordne ting når hun ikke har ungene...

Noen som syns jeg er helt på bærtur her eller har jeg "rett"?

[Gjest samt utnytting av foreldre...]

''ikke klarer å bry meg''

skulle selvfølgelig være "ikke klarer å la være å bry meg".

Hele familiesituasjonen sliter på meg merker jeg - det er lang historie med hun andre søsteren min også - vi skulle ha gått til familieterapi hele gjengen.... Men hvorfor er det alltid JEG som skal være den store og sterke som alle forventer skal ordne opp og ta ansvar???

[frosken]

Jeg synes du muligens er litt på bærtur, dersom du ikke vil stille opp noe ekstra i forhold til tanteunger og din søster etter samlivsbrudd.

Kan godt hende at ut i fra din families historie, så er din reaksjon rimelig, men hadde det vært i min familie, så ville jeg ment det var rimelig å prøve å være ekstra tilgjengelig i en slik livsfase.

[Gjest hallosann]

''ikke klarer å bry meg''

skulle selvfølgelig være "ikke klarer å la være å bry meg".

Hele familiesituasjonen sliter på meg merker jeg - det er lang historie med hun andre søsteren min også - vi skulle ha gått til familieterapi hele gjengen.... Men hvorfor er det alltid JEG som skal være den store og sterke som alle forventer skal ordne opp og ta ansvar???

Nei hvorfor skal du det? Slutt med det med en gang! Man skal gjøre ting for andre når man oppriktig ønsker det og selvsagt noen ganger strekke seg utover det også - men ikke i tide og utide.

Uten at innlegget ditt kanskje tydeliggjør hele situasjonen vil jeg bare si at det er bare deg selv som avgjør når det føles rett og stille opp og ønske sosialt samvær med andre.

[lissi67]

''ikke klarer å bry meg''

skulle selvfølgelig være "ikke klarer å la være å bry meg".

Hele familiesituasjonen sliter på meg merker jeg - det er lang historie med hun andre søsteren min også - vi skulle ha gått til familieterapi hele gjengen.... Men hvorfor er det alltid JEG som skal være den store og sterke som alle forventer skal ordne opp og ta ansvar???

Om hun besøker dine foreldre til middag hver fjortende dag så er vel ikke det så veldig mye.

Og deg annenhver fredag er nå heller ikke allverden,hvis jeg forsto deg rett så var det sånn ikke sant?

Kansje hun ikke har så mange andre enn dere i familien,jeg synes vi bør bli flinkere til å tenke på andre enn bare oss selv.

Ikke at jeg er noe bedre,jeg ¨å også skjerpe meg endel,jeg synes vi i vår familie sees så altfor sjelden,ikke så bra det heller.

Synes du skal være glad for at hun gidder å komme på besøk til dere jeg,hun synes vel det er greit at ungene får treffe dere og besteforeldrene den uken hun har de,det skjønner jeg godt.

Annenhver uke er vel ikke så mye,eller?

[Gjest masete slektninger er herk]

Jeg vet det er slitsomt med uønsket besøk som til stadighet dukker opp når du er sliten og helst vil gjøre andre ting sammen med din egen lille familie. Det virker noe beregnende og intenst av søstra di å dukke opp fast slik som du beskriver. Frekt også å forvente traktering og middag på fast basis alle helger hun har barna. Hjemvett og folkeskikk er en fin ting.

[Gjest samt utnytting av foreldre...]

Om hun besøker dine foreldre til middag hver fjortende dag så er vel ikke det så veldig mye.

Og deg annenhver fredag er nå heller ikke allverden,hvis jeg forsto deg rett så var det sånn ikke sant?

Kansje hun ikke har så mange andre enn dere i familien,jeg synes vi bør bli flinkere til å tenke på andre enn bare oss selv.

Ikke at jeg er noe bedre,jeg ¨å også skjerpe meg endel,jeg synes vi i vår familie sees så altfor sjelden,ikke så bra det heller.

Synes du skal være glad for at hun gidder å komme på besøk til dere jeg,hun synes vel det er greit at ungene får treffe dere og besteforeldrene den uken hun har de,det skjønner jeg godt.

Annenhver uke er vel ikke så mye,eller?

Men hva med å invitere OSS til henne i stedet for å invitere seg selv? Og jo - jeg syns det er mye når vi nesten ikke har fritid fra før og har mange omgangsvenner som vi skulle hatt tid til å omgås.

Og jeg syns også det er mye at besteforeldrene må lage til søndagsmiddag for oss hver 14 dag... De er tross alt i full jobb og trenger kanskje litt fritid de også?

[PieLill]

Jeg synes det er bra at du velger å si nei framfor å la henne komme og så gå og ergre deg grønn.

Men kanskje det hadde vært en idé å begrense seg til å kun sette grenser for deg og dine? La foreldrene dine sette sine egne grenser ut fra sin standard. - Uten at du gjør deg til dommer over dette.

Jeg vet om mange foreldre i full jobb som med glede har voksne barn og barnebarn på besøk oftere enn det du nevner.

Ikke være overdrevent "ikke-brysom" for å kompensere for søsken som etter ditt syn er alt for brysomme. Gi foreldrene dine en viss mulighet til å avgjøre hva de kan og vil gjøre for deg.

Det er ikke helt uvanlig at foreldrenes tid og resurser blir skjevt fordelt mellom voksne søsken. Noen ganger er det lett å akspetere fordi noen har så mye større behov. Andre ganger virker ikke forskjellsbehandlingen like velbegrunnet.

Uansett tror jeg de som blir "mindre begunstiget" får det best med seg selv om de gir avkall på sine "rettigheter". Ofte er det lite man får gjort fra eller til med slike ting. Og forsøker man å gjøre noe med det, koster det fort mer enn det smaker.

Jo mer man klarer å nullstille sine forventninger og ikke bry seg, jo enklere blir det å takle ulike utgaver av favorisering og skjevfordeling.

Kan du klare å si nei til søsteren din uten å bli ergelig og opprørt, har du vunnet mye på egne vegne. Men med den historien som er i din familie, er det kanskje ikke så enkelt.

mvh

[Gjest näljekymmentekaksi]

Har foreldrene dine sagt at de synes det er for mye? Det kan godt være de har glede av å se henne og barnebarna en gang hver fjortende dag. Det kan også godt være at de gjerne forsøker å hjelpe i den situasjonen din søster er nå, uten at det føles som noe offer for dem.

Selv om vi velger mye selv i livene våre, så hender det at vi er i situasjoner hvor vi trenger ekstra støtte, f eks ved sykdom, samlivsbrudd etc. Det var vel neppe din søsters drøm å havne i en liten leilighet som alenemor.

At du setter grenser for besøkene til deg er vel bare bra, både for din og hennes familie, siden det synes som det er begrenset hvor mye du setter pris på både dem.

[Elis31]

Får en følelse av at du ikke liker søsteren din helt? Men hun liker tydeligvis deg, siden hun ønsker å komme, og ønsker at barna deres skal ha kontakt.

Synes det er helt ok at du avlyser hvis du synes det er for mye med hver 14 dag. Kanskje en gang i mnd holder? Du kan jo også foreslå at dere gjerne vil komme til henne.

Men jeg er enig her med andre at hun er i en slags krise hvis hun nettopp har blitt skilt. Og enig med PieLill i forhold til det med ujevn fordeling på foreldre. Jeg synes ikke det er direkte utnytting å komme på besøk til sine foreldre med full oppvartning hver 14 dag.

[Gjest samt utnytting av foreldre...]

Jeg synes det er bra at du velger å si nei framfor å la henne komme og så gå og ergre deg grønn.

Men kanskje det hadde vært en idé å begrense seg til å kun sette grenser for deg og dine? La foreldrene dine sette sine egne grenser ut fra sin standard. - Uten at du gjør deg til dommer over dette.

Jeg vet om mange foreldre i full jobb som med glede har voksne barn og barnebarn på besøk oftere enn det du nevner.

Ikke være overdrevent "ikke-brysom" for å kompensere for søsken som etter ditt syn er alt for brysomme. Gi foreldrene dine en viss mulighet til å avgjøre hva de kan og vil gjøre for deg.

Det er ikke helt uvanlig at foreldrenes tid og resurser blir skjevt fordelt mellom voksne søsken. Noen ganger er det lett å akspetere fordi noen har så mye større behov. Andre ganger virker ikke forskjellsbehandlingen like velbegrunnet.

Uansett tror jeg de som blir "mindre begunstiget" får det best med seg selv om de gir avkall på sine "rettigheter". Ofte er det lite man får gjort fra eller til med slike ting. Og forsøker man å gjøre noe med det, koster det fort mer enn det smaker.

Jo mer man klarer å nullstille sine forventninger og ikke bry seg, jo enklere blir det å takle ulike utgaver av favorisering og skjevfordeling.

Kan du klare å si nei til søsteren din uten å bli ergelig og opprørt, har du vunnet mye på egne vegne. Men med den historien som er i din familie, er det kanskje ikke så enkelt.

mvh

Enig med deg i det meste PieLill.

Jeg sier ikke spesielt mye til verken søstrene mine eller foreldrene mine lenger (prøvde da jeg var tenåring). Jeg har jo klart meg bra - er såkalt vellykket med bra jobb, stort hus osv.

Men det er akkurat som om begge søstrene skal måle seg med meg og er "misunnelige". Som jeg syns er veldig urettferdig fordi jeg har bare stått på, bitt tennene sammen selv om ting har vært vanskelig og jeg har savnet VELDIG mye fra foreldrene våre men innsett at det vil jeg aldri få. Jeg har innfunnet meg med situasjonen og har et ganske godt forhold til foreldrene mine og forventer ikke det som jeg ikke fikk da jeg var liten. De fikk sikkert ikke så mye mer kjærlighet selv da DE vokste opp. Og vi var vel ikke alene om å vokse opp med kritikk på 70 tallet.

Jeg så vel at vi ikke fikk så veldig "riktig" oppdragelse i forhold til støtte, oppbakking, grensesetting etc, vi ble kritisert, fikk dårlig selvfølelse, en følelse av at de ikke var glad i oss, kunne aldri snakke om problemer (når jeg prøvde da vi var tenåringer så endte det bare med at jeg begynte og gråte og måtte gå fordi jeg fikk aldri gehør).

Jeg vet at foreldrenene mine ikke syns det er greit å bli spurt så mye - de beklager seg jo til MEG. Ikke alltid - fordi de vet at jeg mener at de bare må si NEI. Men selv mener de at søstrene mine selv bør vite at de ikke skal utnytte dem så mye. Men det er altså dette med å sette grenser igjen som de aldri har gjort. Misforstått snillisme mener jeg.

Vi spør også om barnevakt av og til (Toppen 2-4 ganger i året inkl. ca ett overnattingsbesøk?). Vi har ei jente som vi alltid spør først for å slippe å belaste foreldrene mine. Tipper søsteren min bruker foreldrene mine 2 ganger i mnd. Sist helg hun hadde ungene sov de hos foreldrene mine uten at hun skulle noe.. Det var nok samboeren hennes som "underholdt"/lekte med ungene når de bodde sammen - så hun må alltid reise til noen når hun er alene med dem så ungene har noe å gjøre på virker det som.

[Gjest samt utnytting av foreldr...]

Får en følelse av at du ikke liker søsteren din helt? Men hun liker tydeligvis deg, siden hun ønsker å komme, og ønsker at barna deres skal ha kontakt.

Synes det er helt ok at du avlyser hvis du synes det er for mye med hver 14 dag. Kanskje en gang i mnd holder? Du kan jo også foreslå at dere gjerne vil komme til henne.

Men jeg er enig her med andre at hun er i en slags krise hvis hun nettopp har blitt skilt. Og enig med PieLill i forhold til det med ujevn fordeling på foreldre. Jeg synes ikke det er direkte utnytting å komme på besøk til sine foreldre med full oppvartning hver 14 dag.

I tillegg til barnevakt 2-4 ganger i mnd da. Og i tillegg til hun andre søsteren min som legger beslag på resten av fritiden til mine foreldre - som SIER at det er for mye til MEG...

Faren min har et ute-prosjekt i hagen som han skulle jobbe på i går. Men så kom søsteren min og ungene på besøk (siden jeg sa nei - fordi vi skulle vaske huset - og ungene skulle ha besøk av noen andre nabobarn - som var avtalt).

Dermed fikk han ikke gjort det han skulle. Men nå kommer hun nok ikke i dag da - siden hun var der i går.

[Gjest samt utnytting av foreldre..]

Har foreldrene dine sagt at de synes det er for mye? Det kan godt være de har glede av å se henne og barnebarna en gang hver fjortende dag. Det kan også godt være at de gjerne forsøker å hjelpe i den situasjonen din søster er nå, uten at det føles som noe offer for dem.

Selv om vi velger mye selv i livene våre, så hender det at vi er i situasjoner hvor vi trenger ekstra støtte, f eks ved sykdom, samlivsbrudd etc. Det var vel neppe din søsters drøm å havne i en liten leilighet som alenemor.

At du setter grenser for besøkene til deg er vel bare bra, både for din og hennes familie, siden det synes som det er begrenset hvor mye du setter pris på både dem.

De sier det til MEG at det er for mye - sikkert fordi de aner at jeg forstår dem. Men de føler nok at de må stille opp pga bruddet ja. Men hun valgte selv å gå - og hun bor i en stor leilighet. Det blir bare litt mye for dem fordi den andre søsteren min allerede har tatt beslag på fritiden deres. Så kommer dette på toppen. Det virker som om de bare krever sin rett uten å spørre om det passer.

Hun har jo helt tydelig planlagt at de helgene hun har ungene skal hun til oss på lørdagene og til foreldrene våre på søndagene. Jeg syns dette er litt frekt ja - fordi som jeg nevnte i hovedinnlegget - vi har fulle jobber, jeg må bake mye ekstra pga matallergi, vi har et stort hus som skal holdes, jeg har ikke lyst til å binde oss opp hver lørdag hun har ungene. Og jeg syns måten hun har gjort det på er ganske frekk.

Hun viste ingen interresse tidligere og ungene våre går ikke særlig godt sammen heller. Det blir krangling hvis de ikke får de som de vil - og det er ikke koselig heller fordi hun er sur og kjeftete på dem når hun først prøver å sette en grense da.

[Elis31]

Får en følelse av at du ikke liker søsteren din helt? Men hun liker tydeligvis deg, siden hun ønsker å komme, og ønsker at barna deres skal ha kontakt.

Synes det er helt ok at du avlyser hvis du synes det er for mye med hver 14 dag. Kanskje en gang i mnd holder? Du kan jo også foreslå at dere gjerne vil komme til henne.

Men jeg er enig her med andre at hun er i en slags krise hvis hun nettopp har blitt skilt. Og enig med PieLill i forhold til det med ujevn fordeling på foreldre. Jeg synes ikke det er direkte utnytting å komme på besøk til sine foreldre med full oppvartning hver 14 dag.

Ja leste ditt svar til PieLill og skjønner at det ligger mer bak enn en søndagsmiddag.

Skjønner at det blir vanskelig for deg. Synes også det blir litt tåpelig av foreldrene dine å klage til deg istedenfor å sette grenser selv. Men tror ikke det nytter å gjøre noe med generasjonen over. Kan det også være at de klager til deg bare å få litt sympati for at de er snille/hjelpsomme med din søster?

[Gjest samt utnytting av foreldre...]

Om hun besøker dine foreldre til middag hver fjortende dag så er vel ikke det så veldig mye.

Og deg annenhver fredag er nå heller ikke allverden,hvis jeg forsto deg rett så var det sånn ikke sant?

Kansje hun ikke har så mange andre enn dere i familien,jeg synes vi bør bli flinkere til å tenke på andre enn bare oss selv.

Ikke at jeg er noe bedre,jeg ¨å også skjerpe meg endel,jeg synes vi i vår familie sees så altfor sjelden,ikke så bra det heller.

Synes du skal være glad for at hun gidder å komme på besøk til dere jeg,hun synes vel det er greit at ungene får treffe dere og besteforeldrene den uken hun har de,det skjønner jeg godt.

Annenhver uke er vel ikke så mye,eller?

Hvis hun kommer annenhver lørdag så er det hver 4 fridag... og hun er der ikke bare en time.

[tzatziki1365380058]

Men hva med å invitere OSS til henne i stedet for å invitere seg selv? Og jo - jeg syns det er mye når vi nesten ikke har fritid fra før og har mange omgangsvenner som vi skulle hatt tid til å omgås.

Og jeg syns også det er mye at besteforeldrene må lage til søndagsmiddag for oss hver 14 dag... De er tross alt i full jobb og trenger kanskje litt fritid de også?

Jeg kjenner mange foreldre som med glede har besøk av barn og barnebarn hver 14. dag. Mine foreldre synes det er ille om det går for lang tid mellom hver gang de ser oss, i alle fall.

Og det er klart at de vil stille opp i en situasjon med samlivsbrudd. Jeg synes faktisk det er helt rimelig at de stiller mer opp for henne enn for deg i denne situasjonen.

[PieLill]

Enig med deg i det meste PieLill.

Jeg sier ikke spesielt mye til verken søstrene mine eller foreldrene mine lenger (prøvde da jeg var tenåring). Jeg har jo klart meg bra - er såkalt vellykket med bra jobb, stort hus osv.

Men det er akkurat som om begge søstrene skal måle seg med meg og er "misunnelige". Som jeg syns er veldig urettferdig fordi jeg har bare stått på, bitt tennene sammen selv om ting har vært vanskelig og jeg har savnet VELDIG mye fra foreldrene våre men innsett at det vil jeg aldri få. Jeg har innfunnet meg med situasjonen og har et ganske godt forhold til foreldrene mine og forventer ikke det som jeg ikke fikk da jeg var liten. De fikk sikkert ikke så mye mer kjærlighet selv da DE vokste opp. Og vi var vel ikke alene om å vokse opp med kritikk på 70 tallet.

Jeg så vel at vi ikke fikk så veldig "riktig" oppdragelse i forhold til støtte, oppbakking, grensesetting etc, vi ble kritisert, fikk dårlig selvfølelse, en følelse av at de ikke var glad i oss, kunne aldri snakke om problemer (når jeg prøvde da vi var tenåringer så endte det bare med at jeg begynte og gråte og måtte gå fordi jeg fikk aldri gehør).

Jeg vet at foreldrenene mine ikke syns det er greit å bli spurt så mye - de beklager seg jo til MEG. Ikke alltid - fordi de vet at jeg mener at de bare må si NEI. Men selv mener de at søstrene mine selv bør vite at de ikke skal utnytte dem så mye. Men det er altså dette med å sette grenser igjen som de aldri har gjort. Misforstått snillisme mener jeg.

Vi spør også om barnevakt av og til (Toppen 2-4 ganger i året inkl. ca ett overnattingsbesøk?). Vi har ei jente som vi alltid spør først for å slippe å belaste foreldrene mine. Tipper søsteren min bruker foreldrene mine 2 ganger i mnd. Sist helg hun hadde ungene sov de hos foreldrene mine uten at hun skulle noe.. Det var nok samboeren hennes som "underholdt"/lekte med ungene når de bodde sammen - så hun må alltid reise til noen når hun er alene med dem så ungene har noe å gjøre på virker det som.

Jeg ville nok måttet jobbe svært hardt med meg selv for å leve opp til mine egne prinsipper om jeg var i den situasjonen du beskriver...

Det er bra at du har latt dine foreldre vite at din mening er at de får sette grenser eller skylde seg selv. Forsett med det. Få ting er så slitsomt og bortkastet som når folk beklager seg til alle andre enn den/de det gjelder.

Det beste er kanskje å la dem styre på og ellers forsøke å holde nødvendig distanse. Og det er vel det du gjør. Man blir vel aldri følelsesmessig imun mot slikt. Men det er vel mulig å herdes mer og mer.

Og du er den heldige av dere. Fordi du har gjort de kloke valgene og bygd deg ditt eget liv og din egen styrke. Du får forsøke å bruke den tanken til støtdemper.

Så blir det først og fremst dine søskens problem om de velger å missunne deg i stedet for å lære noe av deg...

mvh

[Gjest samt utnytting av foreldre....]

Jeg ville nok måttet jobbe svært hardt med meg selv for å leve opp til mine egne prinsipper om jeg var i den situasjonen du beskriver...

Det er bra at du har latt dine foreldre vite at din mening er at de får sette grenser eller skylde seg selv. Forsett med det. Få ting er så slitsomt og bortkastet som når folk beklager seg til alle andre enn den/de det gjelder.

Det beste er kanskje å la dem styre på og ellers forsøke å holde nødvendig distanse. Og det er vel det du gjør. Man blir vel aldri følelsesmessig imun mot slikt. Men det er vel mulig å herdes mer og mer.

Og du er den heldige av dere. Fordi du har gjort de kloke valgene og bygd deg ditt eget liv og din egen styrke. Du får forsøke å bruke den tanken til støtdemper.

Så blir det først og fremst dine søskens problem om de velger å missunne deg i stedet for å lære noe av deg...

mvh

Tusen takk for flott svar PieLill. Det er jo sant det du sier. Jeg prøver å gjøre som jeg gjør - bare at i vår familie er ikke situasjonen "normal" slik jeg egentlig skulle ønske at den var. Selv om jeg gjør det psykologisk riktige for meg selv så føler jeg at familien forventer noe mer/annet og at de helst ville krevd mye mer av meg. Alt skal deles?? Eller noe sånt?

Og man må jo forholde seg til familien sin - og klarer ikke bli helt "immun" nei. Jeg kan ikke forandre situasjonen, men det er jo heller ikke mitt ansvar - er bare litt frustrerende av og til og vanskelig. Som sagt skulle jeg jo ønske at hele familien hadde gått i terapi (for lenge siden...). men jeg må prøve å ikke tenke for mye på det - da vil det spise meg opp fra innsiden. Og det er jo akkurat det jeg må unngå. Jeg prøver å være en god mor for mine barn og da kan jeg ikke bære på bitterhet.

[PieLill]

Tusen takk for flott svar PieLill. Det er jo sant det du sier. Jeg prøver å gjøre som jeg gjør - bare at i vår familie er ikke situasjonen "normal" slik jeg egentlig skulle ønske at den var. Selv om jeg gjør det psykologisk riktige for meg selv så føler jeg at familien forventer noe mer/annet og at de helst ville krevd mye mer av meg. Alt skal deles?? Eller noe sånt?

Og man må jo forholde seg til familien sin - og klarer ikke bli helt "immun" nei. Jeg kan ikke forandre situasjonen, men det er jo heller ikke mitt ansvar - er bare litt frustrerende av og til og vanskelig. Som sagt skulle jeg jo ønske at hele familien hadde gått i terapi (for lenge siden...). men jeg må prøve å ikke tenke for mye på det - da vil det spise meg opp fra innsiden. Og det er jo akkurat det jeg må unngå. Jeg prøver å være en god mor for mine barn og da kan jeg ikke bære på bitterhet.

''Selv om jeg gjør det psykologisk riktige for meg selv så føler jeg at familien forventer noe mer/annet og at de helst ville krevd mye mer av meg. Alt skal deles?? Eller noe sånt?''

Alt ditt er mitt. Og mitt er også mitt...

;-)

Det er den forederiske skyldfølelsen!

Jeg har en kompis som har en heller intrikat slekt og noen helt fantastiske ignoreremuskler. Han er nærmest umanipulerbar. Det interessante er at han er den som mest sjeldent kommer på kant med noen i virrvarret av motsetninger og intriger.

Han er mitt store forbilde på dette området. Selv om jeg nok ikke er skrudd sammen til å kunne bli like "flink" som han.

mvh

[Gjest Egoistisk]

I tillegg til barnevakt 2-4 ganger i mnd da. Og i tillegg til hun andre søsteren min som legger beslag på resten av fritiden til mine foreldre - som SIER at det er for mye til MEG...

Faren min har et ute-prosjekt i hagen som han skulle jobbe på i går. Men så kom søsteren min og ungene på besøk (siden jeg sa nei - fordi vi skulle vaske huset - og ungene skulle ha besøk av noen andre nabobarn - som var avtalt).

Dermed fikk han ikke gjort det han skulle. Men nå kommer hun nok ikke i dag da - siden hun var der i går.

Jeg synes du er for opptatt med å vaske hus enn å hjelpe en søster som tydeligvis har det vondt.