Vanskelig å bli separert

[lilly70]

Jeg er en kvinne på 38 år som i disse dager separeres og flytter fra mann gjennom 8 år. Med meg har jeg vårt felles barn på 3. Mitt barn på 3 betyr alt for meg! Meg og min mann har i lengere tid slitt i forholdet, og vi har prøvd å redde ekteskapet via familieterapi og ved å ta tiden til hjelp. Det har vi ikke klart; vi er alt for ulike når det gjelder verdier, holdninger og interesser. I tillegg har vi hatt forskjellig fokus etter at vi fikk barn. Jeg har tenkt at dette bruddet ikke ville bli så vanskelig, at jeg faktisk ville få det bedre aleine? Jeg har nemlig vært så mye lei meg over en mann som ikke bidrar i familielivet, og jeg har gjort mange "familieting" aleine. Nå vil jeg slippe ansvar i forhold til økonomi, praktiske ting, jobb, barn osv - alle disse "kjedelige" oppgavene - min mann har betraktet meg som en masekopp som aldri blir fornøyd. Han er kunstner, og ønsker seg selvfølgelig et annet liv enn det kjedelige A4 livet man nødvendigvis må ha når man har barn, jobb og gjeld som forplikter. Men nå, når han virkelig begynner å "leve livet", oppdager jeg at det er forferdelig vanskelig og sliter med dårlig selvbilde! Seperasjonen, som burde vært en lettelse, er plutselig blitt mye verre enn jeg hadde trodd! Jeg har alltid vært glad i mannen min, samtidig som jeg har vært veldig ulykkelig og fortvilet gjennom alle de årene. Og jeg hadde nok sett for meg at jeg ikke kom til å oppleve noe kjærlighetssorg over at vi separeres og går hver til vårt; bruddet har vært et faktum lenge! Men nå opplever jeg altså en enorm tristhet, en sorg, og en usikkerherhet selv om jeg innerst innerst vet at på sikt er seperasjon det beste. Så hva gjør jeg for å overleve, for å beskytte meg selv?! Min mann er allerede igang med å etablere seg i nytt forhold og er aktiv ute og søker kvinnelig bekjente på nett. Jeg er ikke der i det hele tatt, jeg trenger tid til min egen sorg, til å stabilisere hverdagslivet for sønnen min. Jeg ønsker kun det beste for sønnen min og det siste jeg kunne tenkt meg nå er en ny partner! Er det noen der som har erfaringer å dele med meg?! Jeg trenger noen råd for å ikke bli uvenner med min mann - jeg er både sint, skuffa, lei meg, frustrert - det ligger så mange ubearbeida følelser inni meg, som jeg ikke får ut.. Og jeg ønsker ikke å la det gå utover han, samtidig som det er vanskelig å holde tilbake.. Men han er far tll barnet mitt, og jeg kan ikke velge han bort, og for barnet vårt er det viktig at vi kan samarbeide i tiden framover...

[Sommerbris]

Jeg vil bare si at jeg tror jeg forstår deg veldig godt.

Er i samme situasjon selv nå. Har vært trist, sint, lei meg ++ i mange år over et familieliv som er enmannskjørt osv..

Har skrevet et par innlegg her tidligere og orker ikke ta opp trådene igjen nå.

MEN, for oss er alt helt låst. Vi er i ferd med å bli bitre fiender, fordi vi ikke kan kommunisere. Jeg prøver å få ham til å forstå meg og han slenger bare masse sårende dritt tilbake. (og jeg er vel ikke alltid så grei sånn jeg heller..).

Jeg har også tenkt i noen år, at denne dagen vil komme, at jeg flytter ut og får et bedre liv alene med ungene.

I går var jeg sikker på at alt ville bli bra når jeg flytter. I dag er jeg redd igjen og lurer på hva jeg gjør mot ungene mine.

Jeg vet jeg ikke kan bli her, men du vet.. Det ukjente er skummelt og farlig..

[lilly70]

Jeg vil bare si at jeg tror jeg forstår deg veldig godt.

Er i samme situasjon selv nå. Har vært trist, sint, lei meg ++ i mange år over et familieliv som er enmannskjørt osv..

Har skrevet et par innlegg her tidligere og orker ikke ta opp trådene igjen nå.

MEN, for oss er alt helt låst. Vi er i ferd med å bli bitre fiender, fordi vi ikke kan kommunisere. Jeg prøver å få ham til å forstå meg og han slenger bare masse sårende dritt tilbake. (og jeg er vel ikke alltid så grei sånn jeg heller..).

Jeg har også tenkt i noen år, at denne dagen vil komme, at jeg flytter ut og får et bedre liv alene med ungene.

I går var jeg sikker på at alt ville bli bra når jeg flytter. I dag er jeg redd igjen og lurer på hva jeg gjør mot ungene mine.

Jeg vet jeg ikke kan bli her, men du vet.. Det ukjente er skummelt og farlig..

Du har rett: Det ukjente er kjempeskummelt, og sikkert en grunn til at mange kvier seg for å gå?! I mitt tilfelle er bruddet et faktum: Min mann har kjøpt meg ut av vår nåværende bolig og jeg flytter inn i min nykjøpte leilighet i disse dager. Samvær er avtalt, seperasjon er innvilget og familie og venner informert. Og jeg er altså nå blitt engstelig, redd og lurer på om jeg har valgt det rette med tanke på vår 3åring som ikke skjønner noe av dette?! Mitt hjerte blør for vårt barn, men også for meg selv fordi jeg ikke klarte å redde ekteskapet! I bunn og grunn føler man seg som en taper. Og hvordan skal man oppi alt dette klare å bygge seg opp sosialt?! - Jeg har en utfordrende jobb og hyggelige arbeidskollegaer, men det er jo ikke der jeg skal leve livet mitt!

Det sies at tiden vil lege alle sår, og det gjør det sikkert, men hva gjør man i denne sårbare perioden, når man bare har seg selv å stole på?! Hvordan unngå å gjøre alle feilene?!

Iallefall; takk for at du hørte på meg, og tok deg tid til å dele litt med deg selv. Lykke til videre!

[Gjest lykke til]

Du har rett: Det ukjente er kjempeskummelt, og sikkert en grunn til at mange kvier seg for å gå?! I mitt tilfelle er bruddet et faktum: Min mann har kjøpt meg ut av vår nåværende bolig og jeg flytter inn i min nykjøpte leilighet i disse dager. Samvær er avtalt, seperasjon er innvilget og familie og venner informert. Og jeg er altså nå blitt engstelig, redd og lurer på om jeg har valgt det rette med tanke på vår 3åring som ikke skjønner noe av dette?! Mitt hjerte blør for vårt barn, men også for meg selv fordi jeg ikke klarte å redde ekteskapet! I bunn og grunn føler man seg som en taper. Og hvordan skal man oppi alt dette klare å bygge seg opp sosialt?! - Jeg har en utfordrende jobb og hyggelige arbeidskollegaer, men det er jo ikke der jeg skal leve livet mitt!

Det sies at tiden vil lege alle sår, og det gjør det sikkert, men hva gjør man i denne sårbare perioden, når man bare har seg selv å stole på?! Hvordan unngå å gjøre alle feilene?!

Iallefall; takk for at du hørte på meg, og tok deg tid til å dele litt med deg selv. Lykke til videre!

Jeg vil bare si att jeg vett hvordan du har det. Jeg og min eks flyttet fra hverandre i november. Jeg har hovedomsorgen for våre 3 barn. Det var jeg som tok initiativ til bruddet, og fra den dagen bruddet var ett faktum frem til disse dager har jeg grått hver eneste dag. Jeg har vært så usikker på om det er det rette vi har gjort. Når han har hatt frihelg har jeg sittet som en zombi i sofaen å grått med ungene rundt meg. Var sikker på att dette kom jeg aldri til å komme meg gjennom. Den biten hadde jeg virkelig ikke tenkt på. Nå er han en fri mann og kan gjøre hva han vil. Tryglet han om att vi skal prøve på nytt. Noe han ikke har ønsker om.

Det viser seg att tiden er med meg.For noen dager siden "våknet" jeg å følte med sååå lykkelig. Jeg er fri.

Det som er merkelig er att jeg i den første tiden bare husket de lykkelige stundene. Kunne ta frem bilder fra sommerferier å sitte å mimre for en flott og lykkelig familie vi var.

Det er vanskelig å flytte fra en som vi har planlagt livet sammen med. Jeg syns vi er tøffe som har gjort det. Det er ikke slik jeg ønsket livet skulle bli. Kunne gitt mye for att ungene kunne hatt mor og far sammen.

Ønsker deg lykke til, tror de aller fleste har tøffe stunder det første året. Ta tiden til hjelp, snakk med noen som har vært gjennom det samme. Det gjorde jeg.

[Gjest Valnøtt]

'' Jeg har en utfordrende jobb og hyggelige arbeidskollegaer, men det er jo ikke der jeg skal leve livet mitt!''

Joda - du kan godt leve livet ditt der en god stund ihevrtfall.

En ny partner kommer når du er klar for det. Du trenger selvfølgelig tid. Noen rømmer rett over i et nytt forhold etter en skilsmisse, noen bruker lenger tid. Noen finner ut at de trives utmerket alene.

Ta deg god tid til å sørge deg ferdig du. Bruk tiden på deg og barnet og finn deres egne løsninger og måter å være sammen på. Barnet trenger jo også mammaen sin fullt og helt en stund - så du har god grunn til å drukne deg godt ned i omsorgsrollen.

Også er du heldig som har en jobb du føler at du mestrer og som betyr noe for deg. Det er da flott - det synes jeg du skal ta helt inn o ver deg. Det er mange ting i livet som er viktige - ikke bare ekteskap og kjærester :-)

Lykke til videre, håper du har det lettere om en liten stund.