Mangel på kommunikasjon

[Gjest Utgått]

Jeg er en mann i 50-årene.Har vært gift i snart 30 år. Min kone har vært, og er fremdeles meget vakker, noe som selvsagt har vekket mange menns oppmerksomhet opp gjennom årene. Dette har jeg selvsagt lært å leve med, og jeg har vært både stolt av og fornøyd med en svært vakker kvinne. Selvsagt har det vært problemer, og stolthet og selvfølelse fikk seg noen alvorlige knekker da min kone var utro to ganger. Jeg strevde enormt med dette og jeg har vel enda ikke fullt kunne tilgi. Våre to små barn på denne tiden ( etter det andre utroskapstilfellet ) var også en tungtveiende grunn for å fortsette med et ekteskap som da selvsagt haltet. Det som var aller vanskeligst for meg var at hun ikke ville snakke om problemene eller i det hele tatt be om tilgivelse. I det siste tilfellet var hun livende redd for å ha pådratt seg aids og at det var derfor hun måtte fortelle om det. Dette resulterte i at jeg måtte stille opp for henne og frakte henne rundt til leger og sykehus for undersøkelser. Alt var konsentrert om henne mens jeg ble gående alene med mine følelser. Dette har vært et forfølgende mareritt for meg gjennom alle år siden, og setter preg på både meg selv og vårt ekteskap. Hun har siden dette hendte utviklet en nærmest sykelig sans for innbilt sykdom. Hver minste ”unormalitet” blir til en alvorlig sykdom, og hun blir helt satt ut inntil hun etter noen uker oppsøker lege. Det er snart ikke et sted på hennes kropp som ikke er blitt gjenstand for dette fenomenet. I disse periodene har vi ikke noen form for fysisk samvær. Jeg kjenner at jeg, på tross av i begynnelsen å trøste på en realistisk måte, blir både sint og oppgitt. All oppmerksomhet er konsentrert om ”sykdom”. Slik har det vært i mange år. Jeg blir avvist og får følelsen av å ikke strekke til satt opp i mot f. eks en liten bagatellmessig hudforandring. Fornedrelsen som følger de gamle skjelettene i skapet kommer tilbake. Jeg betrakter meg selv som et levende menneske. Jeg har begjær, drifter og ønsker om seksuell kontakt. Hver gang jeg forsøker å snakke om dette og om mine lengsler og behov, bli jeg kontant avvist ved at min kone enten ikke sier noe overhodet, eller bare snur ryggen til meg og går. Mine monologer har vært utallige likeledes som mine følelser av å bli fortvilet og desperat. Jeg kan forstå at det i mine monologer ligger spire til mye som kan oppfattes som anklager og når min kone kan finne på å si noe, er det noen korte ord om at hun føler seg angrepet og anklaget. Dermed går vi inn i periode hvor vi ikke snakker med hverandre, ligger på hvert vårt soverom osv. Det siste året har vært verre enn noen gang. Min kones utseende har selvsagt alltid medført at hun tar svært vel vare på seg selv slik sett. Hun kan godt fortelle meg at hun får komplimenter av andre, og det er vel og bra. Hun har i det hele tatt fått enormt med bekreftelse på sitt utseende opp gjennom åra. Også av meg, som har vært raus med komplimenter. Jeg har laget masse god mat til romantiske middager, gitt blomster og gjennom dette trodd at jeg gir henne bekreftelse på at hun er noe til kvinne. Jeg får ingenting tilbake. Hun kan godt gi meg en klem for at jeg har vært flink, og hun kan nok fortelle at hun er fryktelig glad i meg. Likevel passer hun seg vel for å sitte ved siden av meg i en sofa. Hun vil ikke prate med meg om annet enn jobb, hus og hjem. Jeg gir henne komplimenter, men hun svarer enten ” nei ” eller blir irritert. Jeg har gjentatte ganger fortalt henne at jeg føler meg uønsket, neglisjert og ikke tatt på alvor, som om jeg er en nyttig håndlanger eller vaktmester. Når vi en sjelden gang har sex sammen, kan jeg oppleve at jeg får kjempeproblemer med ereksjon. Jeg føler at jeg trenger meg på og at hun egentlig er likegyldig. Så har vi runddansen igjen, jeg forteller om mine tanker og problemer, - hun snur ryggen til og føler seg anklaget. Det siste året har også avstedkommet et nytt problem. Kroppen hennes eldes og dette får hun bekreftelse på etter hver dag og flere ganger på dagen å ha betrakter seg i speilet. Dette får henne til å føle seg uattraktiv. Mine komplimenter faller igjen på steingrunn. Det fører ikke til noe annet enn en ny monolog fra min side hvor mine skuffelser og frustrasjoner selvsagt kommer frem. Enkelte ganger har jeg sagt klart fra om at skillsmisse truer. Jeg har lagt mye arbeid i å være realistisk og fornuftig i slike situasjoner. Hun har da sagt at hun forstår at det er alvorlige problemer som også hun må være med å løse og at hun er redd og ikke vil ha et annet liv enn det med meg. Jeg håper dermed at vårt forhold kan bedres og går inn i en ny periode inntil det er tid for monolog igjen. Jeg føler at jeg gir henne og oss sjanse etter sjanse. Hun får rikelig tid til å områ seg, kunne gi litt av seg selv uten press og mas fra min side. Men jeg hører ingenting, hun tar aldri opp noe mellom oss, hun er like tillukket seksuelt. Jeg føler meg totalt sliten og maktesløs, og kjenner at det som er levende i meg ikke lenger kan komme fram. Er det noe mer jeg her kan gjøre?

[Gjest tadeteasy]

Det eneste rådet jeg kan gi deg, er reis din vei.

Siden hun ikke lytter til det du har å si og ignorerer deg etter så mange år, vil ikke det forandres. Jeg vil tro at din egen livskvalitet blir dårlig av å ha det slik.

Kom deg ut og bruk din tid og energi på ting som du finner interessant. Og dessuten finnes det mange andre flotte damer der ut som setter pris på en god middag.

[Gjest mora2]

Jeg tror din kone har psykiske problemer hun burde få hjelp for.

Sammen kunne dere tatt en samlivskurs, parterapi.

Lære å komuniseremed hverandre.

En medalje har alltid to sider, så du må ta din del av skylden også...Man bestemmer selv hvordan andre skal behandle enn..

Om ikke hun vil, eller det ikke fungerer, vil jeg også råde deg til å reise. Før du utsletter deg selv.

Du høres ut som en god mann, og kan sikkert finne en kvinne som setter pris på deg :0)

[tjohei]

Nå orket ikke jeg å lese hele innlegget ditt, men føler jeg leste nok til å konkludere med at din kone kanskje er litt narsisistisk siden hun er så opptatt av utseende og av å bli beundret av andre menn og jeg vil også påstå at hun er umoden som tillater seg å være utro når hun har en god mann som deg og unger i tillegg.

[mil1365380270]

Tenk gjennom hva som er fint med å ha det som nå. Om du vil oppleve noe annet før du blir gammel. Det blir sikkert bråk, tårer og tenners gnissel, men du høres jo ut som en levende død. Utrolig hva man venner seg til å leve med, det tipper jeg du skjønner hvis du kommer deg vekk og starter et nytt liv.

Glem det billedskjønne (som for øvrig er det eneste positive du kom på å si om kona di her, så vidt jeg kunne se....), og finn deg en deilig, søt dame du kan ha det hyggelig med. En som begjærer deg som du er og setter pris på fine samtaler med deg. Ledige, ressurssterke menn i din aldersgruppe er mangelvare, så vidt jeg har skjønt, så det blir antakelig ikke kjempevanskelig. Uten at noen kan garantere det, så klart. Den som intet våger, intet vinner! :-)

[PieLill]

''Jeg føler meg totalt sliten og maktesløs, og kjenner at det som er levende i meg ikke lenger kan komme fram. Er det noe mer jeg her kan gjøre?''

Replikker du kanskje ennå ikke har tatt i bruk:

"Ja, visst pokker anklager jeg deg. Og med all mulig grunn. Verre ansvarsfraskrivende, selvsentrert drittsekk skal man lete lenge etter."

"Jeg vil ikke høre et eneste forbaska pip til om dine mange innbildte sykdommer før du har kommet deg til en psykiater for dette håpløse hypokonderiet ditt! Og jeg kjører deg ikke! Du får komme deg avgårde selv."

"Alle kvinner eldes kjære. Og all skjønnhet falmer. Men dem som kan eldes med verdighet er langt mer sexy, enn den som surmuler foran speilet i timesvis som en fjottete fjortis."

"Gidder du å si ifra når du er ferdig med å furte og det går an å snakke med deg som et voksent og ansvarlig menneske igjen."

Nå mener jeg ikke at du på død og liv skal lire av deg disse replikkene. Men det ser ut som dere er glidd inn i et mønster der du alltid blir den skyldige. Om ikke for annet, så for å gjøre henne skyldig. Det er henne det blir synd på. Det er hun som har monopol på behovene.

Jeg får en følelse av at du på en måte har blitt tigger i dette forholdet. Tiggere får bare smuler og nesten aldri respekt.

Det begynte kanskje når du kjørte henne rundt til leger i stedet for å si at du gav blaffen og hun kunne ordne opp selv når hun hadde vært uttro.

Om du ennå ønsker å berge dette forholdet tror jeg du må gjøre en del ting motsatt av det du har gjort tidligere. Du må stille krav, og du må nekte å stille opp for henne. Når hun syter over utseende sitt, ikke gi henne kompliment. Gi henne rett! "Nei, du er nok ikke som du var før." -- "Rynker og grå hår kan jo ha sin sjarm..."

Ikke la henne tro at hun er uerstattelig. Skaff deg venner av begge kjønn som du trives med. Ikke legg skjul på din glede ved de vennskap du har.

Du må bli en som hun må kjempe for å oppnå oppmerksomhet, anerkjennelse og tid fra. Ikke som et barslig spill. Men fordi du velger å investere i de relasjonene som gir deg noe og ignorere det og dem som bare tapper deg. Fordi du er verdt å bli verdsatt, og du vet det. Blir du det ikke, finner du noe annet å holde på med.

Reager overfor henne som du ville gjort med hvem som helst andre som ikke verdsatte deg. Eller tenk på hvordan du ville behandlet et sutrete barn som aldri ble fornøyd.

*****

Det er jo ikke sikkert noen av disse forslagene vil hjelpe. Kanskje er de helt bak mål.

Men innlegget ditt gav en viss trang til filleristing.

mvh

[Gjest et råd]

Jeg tror ikke dere klarer å løse dette problemet uten ekstern hjelp. Hvis dette er uaktuelt, vil jeg ha tatt en pause og flyttet ut. Det er lettere å løse problemet ved å bryte opp fra vante omgivelser.

[Toril Hepsø, familieterapeut]

Utroskap som ikke blir snakket om skaper ofte store vanskeligheter i et forhold og over tid skaper det en kløft som bare blir større og større.

Dere har utviklet et mønster som forsterker det dere sliter med. Hun har utviklet en rekke sykdommer som gjør at hun distanserer seg fra deg og du blir frustrert i stedet for nær og trøstende. Du har behov for å snakke med henne, hun vender seg bort og kjenner på kritikk og anklager fra deg.

Dersom dere skal ha noen mulighet for å komme nærmere hverandre igjen som par, både mentalt og seksuelt, må dere nok se dette totale bildet, at alt dere sliter med henger sammen.

Det er såpass komplisert å holde oversikt over når dere begge er en del av det, så jeg vil råde dere til å oppsøke et familievern kontor. Spør etter en terapeut som kan endel om både utroskap og seksualitet.

Dette må selvsagt din kone også være motivert for, ta tak at alt som har skjedd og ta imot hverandres sårhet og ensomhet. Begge trenger å bli møtt av den andre for at følelser kan stabilisere seg og kanskje kjennes varmere.

Dersom hun fortsatt ikke vil snakke eller vøre med å løse situasjonen kan jeg ikke skjønne hva mer du kan gjøre enn å forlate henne.

[Gjest ekte kvinne]

Jeg er veldig enig i de fleste av innleggene du har fått her. Og jeg sier med Mil - finn deg heller en annen kvinne som setter pris på deg.

Bor du i Oslo-området, kan for eksempel jeg være interessert !

:-)

Gi meg et hint så sender jeg deg min mail adresse!

[Gjest Näckrosa]

Jeg er veldig enig i de fleste av innleggene du har fått her. Og jeg sier med Mil - finn deg heller en annen kvinne som setter pris på deg.

Bor du i Oslo-området, kan for eksempel jeg være interessert !

:-)

Gi meg et hint så sender jeg deg min mail adresse!

eh...