Brudd eller ikke?

[Emma_B]

Jeg er en kvinne på 33 som har kaos inni meg og trenger råd fra objektive parter. Min samboer på 37 og jeg har vært/bodd sammen i 7 år. I løpet av disse årene har det skjedd veldig mye trist. Jeg mistet foreldrene mine og flere andre slektninger, og han mistet faren sin. Jeg har vært deprimert i lange perioder denne tiden, og gått til lege og blitt behandlet med lykkepiller. I denne perioden har jeg gått opp ca 40 kg. Min samboer har nok også vært deprimert, men han er en svært privat person som slipper ingen/svært få innpå seg. Jeg har fortsatt ikke vært hos hans familie og vet ingenting/svært lite om hans barndom og familie, bortsett fra at den har vært turbulent og vond.

I begynnelsen var forholdet vårt helt supert, dels fordi vi var blitt bestevenner, vi fant på mye gøy sammen og fordi vi hadde et godt og morsomt sexliv. Ca to år ut i forholdet begynte sexlivet å dabbe av og jeg merket at denne inkluderingen jeg ventet på ang barndom/familie/følelser, etc ikke kom til å skje. Vi isolerte oss og alle venner og invitasjoner til fester o.l. forsvant etterhvert. De enste vi fikk besøk av var hans og min bror. VI gjorde svært lite annet enn å sitte i sofaen etter jobb.

Det er nå TO år siden vi hadde sex. Før det hadde vi sex kanskje tre ganger på to-tre år. Han er ikke den som lar meg sitte i armkroken, vil gå turer sammen, tar initiativ til noe som helst som er romantisk. Jeg har prøvd uttalige ganger og på uttalige måter å få til en forandring. Har prøvd å vekke ham med sex (han er alltid for trøtt eller sliten), foreslått lege/psykolog/terapeut, gitt ham ultimatum, etc. Ingenting har hjulpet. Det skal sies at jeg i denne perioden har chattet endel og pratet med menn på msn, noe han har visst om/hatt mistanke om. Det har dog ikke vært noe mer enn et forsøk på å få bekreftelse på at noen faktisk vil ha sex med meg, og det har ikke skjedd mer enn chatting.

I våres har jeg endelig fått hjelp med min depresjon og er tilbake til mitt blide, vanlige meg. Jeg har gjenopptatt kontakt med gamle og nye venner, vært på fester og, viktigst av alt, begynt å trene regelmessig og gått ned i vekt. Dette har ført til at jeg, utrolig nok (for jeg trodde det aldri ville skje) har vært utro. Har fått meg en elsker som er helt vidunderlig, både som menneske, men ikke minst seksuellt. Det er aldeles ikke sikkert at denne mannen er min fremtidige partner, men han får meg til å føle meg helt fantastisk og gir meg all den bekreftelsen jeg har savnet. Jeg skulle selvfølgelig snakket med samboeren min før dette skjedde og bedt om et brudd eller pause, og det er, også i mine øyne, helt utilgivelig. Jeg har derimot IKKE sagt at jeg har vært utro, for jeg vil først og fremst ikke at han skal bli mer såret enn han er. Han vet derimot at jeg har vært hos noen, men jeg sa vi bare snakket...

Hva gjør jeg? Vi har så mye sammen som vil forsvinne i et brudd. Vi er jo bestevenner og har vært hverandres familie i mange år. Jeg elsker ham av hele mitt hjerte, men vet ikke om det lenger er som kjæreste, eller bare som venn... Dessuten har jeg så vondt av ham, for han er så sårbar og alene og står dessuten på bar bakke praktisk sett ved et brudd. Han flyttet nemlig fra en leid leilighet inn til meg osv. Jeg klarer ikke tanken på flere uker/måneder med venting på forandring. Nå er jeg veldig klar for å være single med elsker, men samtidig forferdelig redd for å miste det gode, trygge samlivet vårt som jo har vært veldig bra på mange områder. Vi har ingen barn, men skulle liksom sette igang med det og huskjøp snart, og derfor forsvinner mange drømmer også. Men dette med barn hadde vel drøyd uansett... Er så redd og samtidig så klar for forandring. Hjelp!

[Gjest Flytte-lasset]

Jeg ville lakkt alle kortene på bordet. Ikke i første omgang utroskapen, men hele livet som ikke er tilfredsstillende for deg, slik at det har ført til samvær med en annen.

Du sier at din mann er din beste venn, og da må dere jo kunne snakke sammen. Bestevenner gjør jo også ting sammen etc. Men, begge har jo et ansvar for å ha det best mulig, sammen. Kanskje er han bare din venn, kanskje sliter han med ting som gjør at livet er blitt sånn.

Si hvor dette livet har ført deg, og ikke kom med anklagelser, bare din versjon av hva dette har gjort med deg.

Å starte med anklagelser og beskyldninger er aldri en god måte å komme igang med kommunikasjon på.

Lykketil med prosessen mot et videre samliv, eller singelliv:-)

[Emma_B]

Jeg ville lakkt alle kortene på bordet. Ikke i første omgang utroskapen, men hele livet som ikke er tilfredsstillende for deg, slik at det har ført til samvær med en annen.

Du sier at din mann er din beste venn, og da må dere jo kunne snakke sammen. Bestevenner gjør jo også ting sammen etc. Men, begge har jo et ansvar for å ha det best mulig, sammen. Kanskje er han bare din venn, kanskje sliter han med ting som gjør at livet er blitt sånn.

Si hvor dette livet har ført deg, og ikke kom med anklagelser, bare din versjon av hva dette har gjort med deg.

Å starte med anklagelser og beskyldninger er aldri en god måte å komme igang med kommunikasjon på.

Lykketil med prosessen mot et videre samliv, eller singelliv:-)

Hei, og takk for svar. Jeg HAR lagt alle kortene på bordet, skjønner du... Maaange ganger. Sagt at jeg ikke kan leve i et slikt forhold og at det til slutt vil drive meg til å ville ut av det. Vi har snakket om dette problemet om sex og hans "inneslutthet" i over 4 år nå.... Han er dessuten veldig klar over sine problemer selv, og vi hadde en pause på en uke for en tid siden, men ingenting forandret seg, hverken med ham eller meg. Skulle nok hatt lenger pause.

[Gjest Flytte-lasset]

Hei, og takk for svar. Jeg HAR lagt alle kortene på bordet, skjønner du... Maaange ganger. Sagt at jeg ikke kan leve i et slikt forhold og at det til slutt vil drive meg til å ville ut av det. Vi har snakket om dette problemet om sex og hans "inneslutthet" i over 4 år nå.... Han er dessuten veldig klar over sine problemer selv, og vi hadde en pause på en uke for en tid siden, men ingenting forandret seg, hverken med ham eller meg. Skulle nok hatt lenger pause.

Da er nok det eneste fornuftige å gjøre akkurat det.

To uker på ferie hver for seg, uten kontakt i det hele tatt, som en ny prøve?

[Emma_B]

Da er nok det eneste fornuftige å gjøre akkurat det.

To uker på ferie hver for seg, uten kontakt i det hele tatt, som en ny prøve?

Ja, et godt forslag:). Problemet er han ikke har noe sted å bo, og må "innlosjeres" hos broren sin, som han for øvrig har et meget godt forhold til. Han er så sårbar ift dette pga vonde opplevelser i barndommen og få faste bosteder (omtrent det eneste jeg vet om barndommen hans:)).Men jeg kan jo ikke få gjort noe med dette! Vet ikke om han går med på en pause, da, men skal spørre..

[Gjest jamvold]

Ærlig talt . Når du har vært utro så burde du være voksen nok til å bryte kontakten helt med din samboer av lojalitet til ham.

Du sier egentlig at du synes synd på ham, men det hjelper ikke noe for ham før han får friheten tilbake og kan finne seg en kjæreste som setter pris på ham for slik han er blitt nå.

I dag slår du opp og kommer deg videre. Du elsker ham ikke lenger, men ser på ham som enn bror.

[fyrlykt]

Hvis han godtar din utroskap og dere ellers har det bra er det vel ingen grunn til brudd. Man kan ha behov for hverandre for andre ting enn sex. Vennskap, samhørighet og trygghet er også viktig. Sex er bare kremen, men man kan godt nyte en god drikke uten krem på toppen.

[Gjest Silver Fairy]

Hei, og takk for svar. Jeg HAR lagt alle kortene på bordet, skjønner du... Maaange ganger. Sagt at jeg ikke kan leve i et slikt forhold og at det til slutt vil drive meg til å ville ut av det. Vi har snakket om dette problemet om sex og hans "inneslutthet" i over 4 år nå.... Han er dessuten veldig klar over sine problemer selv, og vi hadde en pause på en uke for en tid siden, men ingenting forandret seg, hverken med ham eller meg. Skulle nok hatt lenger pause.

Om du har lagt kortene på bordet allerede for 4 år siden og det fremdeles ikke har skjedd noe, skjønner jeg ikke hvorfor du fremdeles er i dette forholdet. Du skal ikke være sammen med ham pga medlidenhet og fordi han ikke har noen andre. Det er hans problem og hans ansvar. Ta en siste prat med ham om forholdet og si at du gjør det slutt. Jeg syns ikke du skal nevne at du har vært utro om han ikke mistenker noe. Han har jo vært klar over hvordan ståda er lenge og bør skjønne at dette ikke ville gått i lengden uansett.

[løvinne71]

Jeg synes du bør tenke over motivene dine for å evt. bli i forholdet. Er det for din egen, eller for hans skyld?

Det høres ut som du holder på forholdet mest av hensyn til ham, mens det egentlig er over for din egen del, og du har innstillt deg på et liv uten ham.

Og du har faktisk lov til å tenke på deg selv!!

Jeg synes du har gitt ham nok "advarsler" med tanke på at du har uttrykt tydelig både hva du ønsker, og hva du savner. Og hvis han ikke er villig, eller istand til, å imøtekomme deg på dette, burde han selv forstå hvilken vei det går.

Skal man tenke litt kynisk oppi det hele, så er du i en alder nå hvor du ikke har så mye mere tid å "kaste bort" hvis du f.eks ønsker deg barn engang.

"Ungdommen" varer heller ikke evig. Så de neste årene i livet ditt er dyrebare når det gjelder å investere dem til best mulig fordel for deg selv!

Lykke til!

[Emma_B]

Jeg synes du bør tenke over motivene dine for å evt. bli i forholdet. Er det for din egen, eller for hans skyld?

Det høres ut som du holder på forholdet mest av hensyn til ham, mens det egentlig er over for din egen del, og du har innstillt deg på et liv uten ham.

Og du har faktisk lov til å tenke på deg selv!!

Jeg synes du har gitt ham nok "advarsler" med tanke på at du har uttrykt tydelig både hva du ønsker, og hva du savner. Og hvis han ikke er villig, eller istand til, å imøtekomme deg på dette, burde han selv forstå hvilken vei det går.

Skal man tenke litt kynisk oppi det hele, så er du i en alder nå hvor du ikke har så mye mere tid å "kaste bort" hvis du f.eks ønsker deg barn engang.

"Ungdommen" varer heller ikke evig. Så de neste årene i livet ditt er dyrebare når det gjelder å investere dem til best mulig fordel for deg selv!

Lykke til!

Takk for fint innlegg. Det gjelder flere av de andre også. Klarer ikke å bestemme meg liksom. Men det er vel slik det er ved samlivsbrudd. Det er ikke bare for hans del jeg tenker på å bli, men også fordi mange av mine drømmer som inkluderte ham blir borte, samt at jeg har en enormt dårlig samvittighet selvfølgelig. Vi skal snakke litt i kveld, så får vi se hvordan det går. Han er mest sur og sinna om dagen, noe som jo er forståelig...