Er dette alt....?

[Snacky1365380698]

17mai endte i katastrofe.Og nå begynner tankene mine å seriøst ta rotta på meg.

Vi har vært sammen i 8år - vi er unge (26år) men har hele tiden gitt hverandre rom for å gjøre egne ting etc i frykt for å ende opp som et "gammel ektepar" før 30. Men så sitter jeg her da...

NN er min store kjærlighet. Var oppriktig forelsket i han i 5 år før ting gikk litt mer over i kjærlighet. Han har alle egenskapene jeg ser etter hos en mann; humor, snill, jorndær, tålmodig og han står for alle de verdiene jeg verdsetter. Ikke minst er han dødskjekk

Men han jo også de sidene jeg ikke liker. Og som alle andre forhold, så blir jo de bare styrket etterhvert som tiden går. Mens han jobber i en ikke så bra betalt jobb jobber jeg i en krevende jobb og kan i utgangspunktet "jobbe meg i hjel". Vi jobber i to "forkjellige verdener" og har vener/kollegaer deretter, og han har hele tiden hatt problemer med at jeg tjener en god del mer enn han, og til dels problemer med å akseptere det jeg driver med.Det jeg driver med er "teit", og "alle" jeg jobber med og driver i samme bransje er "stuck up, snobber og ikke hans type". Jeg har alltid lukket ørene og ikke brydd meg, men dette kommer aldri til å forandre seg.

Dette gjør også at han ikke har noen insentiver til å bli kjent med mine venner/kollegaer, "han har jo ingenting i felles med dem". Hva med å prøve? Jeg har ikke så mye til felles med hans kollegaer jeg heller, men jeg elsker å møte nye folk, og kommer overens med "alle". NN derimot, brukte hele 17festen hos mine venner i går til å demonstrere hvor kjipt han syns det var. Det var jo sinnsykt flaut. Vi dro kl21 og endte i en forferdelig krangel....

Jeg elsker han og vet jeg ikke kan spørre om "hva som er normalt/ikke normalt". Jeg er nødt til å finne ut om JEG kan akseptere at sånn er det, og sånn vil det alltid være. Men i tillegg så kjeder jeg meg på jobb (har nettopp byttet jobb så må nok holde ut litt til...) og "drømmer" om være singel og selge leiligheten, dra til utlandet, ta MBA og bare gi faen i alt og tenke megmegmeg!! Møte nye folk (for kan ikke akkurat skryte av at omgangskretsen min her er så stor) og starte "et nytt liv"...

Problemet med det er jo at jeg alltid har vært "vill og gal" og alle mine beste venner, inkl meg selv om mine foreldre har lovpriset at jeg møtte NN da det er han som har fått meg til å holde bakkekontakt, beholde de rette verdiene å ikke tatt helt av mtp karrierejag og materialistiske ting. Jeg mister bakekontakten lett, men innerst inne er jeg jo bare lille meg som vi ha det trygt og godt, og en traust og god mann som er glad i meg, noe NN har bidratt til at jeg har innsett. Og det å dra til utlandet og gå på skole igjen...vet ærlig talt ikke om jeg gidder. Er ikke så glad i den skolen, heller...

Men her sitter jeg..jeg har fått god jobb etter endt utannelse, jeg har den traust og gode mannen, og jeg lever et trygt og godt liv. Men, is this it???? Jeg holder på å gå på veggen i kjedsomhet og frustrasjon. Ingenting skjer. Intet action. Vet at hverdagen skal være kjedelig, men føler dette er litt mer ekstensielt enn som så..Eller er det det? Eller har "alle" slike moment? Absolutt alt virker så mye grønnere på den andre siden...

Det er i alle fall noe annerledes...

[Glimtipper]

Først av alt: Det er ikke greit at han oppfører seg dårlig rundt dine venner og kollegaer. Det skal du definitivt ikke akseptere, så sett ned foten og forlang at han oppfører seg som en voksen person med alt det innebærer.

Angående din trang til å gjøre noe annet, noe nytt, oppleve mer... Dette er helt normalt og burde nok ikke danne grunnlaget for en så stor avgjørelse som et samlivsbrudd er. Tenk heller i andre baner. Hva kan du gjøre for å tilfredstille din eventyrlyst innen de rammene ditt nåværende liv har? Hva kan du oppleve over kortere perioder i utlandet? Hva kan han bli inkludert i av drømmer og lyster? Sett dere ned sammen og se etter opplevelser dere kan dele.

[Gjest anti-snobb]

Det er lite utviklende å omgås snobbete mennesker (les; overfladiske), så jeg forstår din samboers iritasjon. Det er mange forhold som visner av kjedsommelighet. Jeg tror du/dere trenger flere opplevelser i form av reiser.

[PieLill]

Maktkamp om dine og mine verdier så det suser. "Hvis ikke du sier at mitt sandslått er fint, sier jeg at ditt er verdens styggeste!"

''NN derimot, brukte hele 17festen hos mine venner i går til å demonstrere hvor kjipt han syns det var.''

Dere klarer i hvert fall å krangle som et ektepar på det dobbelte av 30, eller rett og slett som fjortiser.

Jeg kan ta feil, men det forsvever meg at han ble med på den 17-mai-festen etter prinsippet om frivillig tvang? Han orket ikke argumentere lengre og ble med? Men han gadd heller ikke at noen av dere skulle ha det hyggelig?

Du klarer å føle deg vel i alles selskap. Fint. Heldige du. Ikke alle kan det. Ikke krev at mannen skal være akkurat som deg. Hvorfor er det så viktig at han skal bli godvenner med dine kollegaer? Kan hende er de både selvhevdende og snobbete.

Hva med å gjensidig forsøke å vise større respekt og forståelse for den delen av hverandres preferanser som man ikke deler. Hva med å slutte å forsøke å omvende hverandre.

Hva med å forsøke å finne en felles vennekrest på nøytral grunn? Hverken hos dine eller hans kollegaer. Begynn på et dansekurs, klatrekurs, dykkerkurs. Et eller annet der den ene ikke har forrang foran den andre, men som dere begge kan like. Så finner dere kanskje noen å invitere på vafler.

Det er ikke sant at partnerens negative sider bare blir mer fremtredende med årene. Det kan like godt være din og min intoleranse som forverrer seg...

;-)

Du kan selvsagt lengte etter et MEG-MEG-MEG-liv. Du kan bryte opp for å få det. Men det ander meg at du vet at du da raskt blir omgitt av likesinnede. Og det blir ikke mange til å se _deg_ den dagen du trenger det.

Tror du at du klarer å akseptere at visse deler av ditt liv og din vennekrets kommer mannen din aldri til å bli fortrolig med eller ønske å delta i. Om du ønsker at dette forholdet skal vare, må du se deg om etter muligheter til at dere tilpasser dere og innretter dere, fremfor å skulle forandre den andres grunnleggende personlighet.

mvh

[Snacky1365380698]

Det er lite utviklende å omgås snobbete mennesker (les; overfladiske), så jeg forstår din samboers iritasjon. Det er mange forhold som visner av kjedsommelighet. Jeg tror du/dere trenger flere opplevelser i form av reiser.

Er helt enig i at overfladiske/snobbete mennesker er lite givende å tilbringe tid med. Men mine kollegaer og venner er hverken overfladiske eller snobbete, men ettersom " alle går med dress på jobb" er det nettopp det de er iflg min samboer. Mao, han fremstår som veldig dømmende og trangsynt.

Jeg har ingen problemer med å akseptere hans meninger om det kommer til det at han ikke liker mine venner/kollegaer. Om han konkluderer med at de faktisk er snobbete er det greit det også. Men det er ufattelig provoserende når han velger å ha slike holdninger _uten å ha møtt dem_, men basert på grunnlag av de går i dress på jobb og har valgt det yrket de har. Det blir som å mislike alle utlendinger fordi at " jeg har fått inntrykk av at alle er kriminelle så derfor så gidder jeg ikke å prate med en eneste som ikke er nordmann så lenge jeg lever. Men jeg har jo ikke møtt noen, men det driter jeg i"....

Veldig provoserende, ikke sant?

[Gjest sjøstjerna]

Er helt enig i at overfladiske/snobbete mennesker er lite givende å tilbringe tid med. Men mine kollegaer og venner er hverken overfladiske eller snobbete, men ettersom " alle går med dress på jobb" er det nettopp det de er iflg min samboer. Mao, han fremstår som veldig dømmende og trangsynt.

Jeg har ingen problemer med å akseptere hans meninger om det kommer til det at han ikke liker mine venner/kollegaer. Om han konkluderer med at de faktisk er snobbete er det greit det også. Men det er ufattelig provoserende når han velger å ha slike holdninger _uten å ha møtt dem_, men basert på grunnlag av de går i dress på jobb og har valgt det yrket de har. Det blir som å mislike alle utlendinger fordi at " jeg har fått inntrykk av at alle er kriminelle så derfor så gidder jeg ikke å prate med en eneste som ikke er nordmann så lenge jeg lever. Men jeg har jo ikke møtt noen, men det driter jeg i"....

Veldig provoserende, ikke sant?

Men kansksje vil en bestemt type menneske velge akkurat det yrket? Kanskje vil flertallet av de menneskene like akkurat de tingene din sambore ikke liker?

Ikke vet jeg,men....

Jeg må være ærlig nok til å si at jeg trives selv best med folk med samme verdier og interesser som meg selv. Kanksje han er likens?

[mrxx]

Det høres ut som om dere holde på å vokse i fra hverandre. Han står kanskje litt stille, mens du har utviklet deg videre.

Jeg har aldri skjønt dem som ikke liker at partneren tjener bedre enn dem, det må da være en fordel.

[Gjest sjøstjerna]

Det høres ut som om dere holde på å vokse i fra hverandre. Han står kanskje litt stille, mens du har utviklet deg videre.

Jeg har aldri skjønt dem som ikke liker at partneren tjener bedre enn dem, det må da være en fordel.

Vokse fra hverandre?

Trodde det var vanlig å etterhvert klarere se partneren på godt og vondt...Så må man vel gjøre valg på hva man vil fokusere på. Det negative (i så fall ryker forholdet) eller det positive (og forholdet kan bestå..)

[mrxx]

Vokse fra hverandre?

Trodde det var vanlig å etterhvert klarere se partneren på godt og vondt...Så må man vel gjøre valg på hva man vil fokusere på. Det negative (i så fall ryker forholdet) eller det positive (og forholdet kan bestå..)

Mange som vokser fra hverandre. Det gjelder stort sett dem som har vært sammen siden de var veldig unge og drar litt i forskjellige retningner når de blir voksne.

[PieLill]

Vokse fra hverandre?

Trodde det var vanlig å etterhvert klarere se partneren på godt og vondt...Så må man vel gjøre valg på hva man vil fokusere på. Det negative (i så fall ryker forholdet) eller det positive (og forholdet kan bestå..)

Tiltredes.

mvh

[PieLill]

Er helt enig i at overfladiske/snobbete mennesker er lite givende å tilbringe tid med. Men mine kollegaer og venner er hverken overfladiske eller snobbete, men ettersom " alle går med dress på jobb" er det nettopp det de er iflg min samboer. Mao, han fremstår som veldig dømmende og trangsynt.

Jeg har ingen problemer med å akseptere hans meninger om det kommer til det at han ikke liker mine venner/kollegaer. Om han konkluderer med at de faktisk er snobbete er det greit det også. Men det er ufattelig provoserende når han velger å ha slike holdninger _uten å ha møtt dem_, men basert på grunnlag av de går i dress på jobb og har valgt det yrket de har. Det blir som å mislike alle utlendinger fordi at " jeg har fått inntrykk av at alle er kriminelle så derfor så gidder jeg ikke å prate med en eneste som ikke er nordmann så lenge jeg lever. Men jeg har jo ikke møtt noen, men det driter jeg i"....

Veldig provoserende, ikke sant?

Kan noe av hans bastante holdninger komme av at du har jobbet overtid for å få ham til å skifte mening?

Kan det hende at om du lot dette bli et ikketema og lot være å pådytte han vennene dine, ville han slappet mer av?

mvh

[Gjest anti-snobb]

Er helt enig i at overfladiske/snobbete mennesker er lite givende å tilbringe tid med. Men mine kollegaer og venner er hverken overfladiske eller snobbete, men ettersom " alle går med dress på jobb" er det nettopp det de er iflg min samboer. Mao, han fremstår som veldig dømmende og trangsynt.

Jeg har ingen problemer med å akseptere hans meninger om det kommer til det at han ikke liker mine venner/kollegaer. Om han konkluderer med at de faktisk er snobbete er det greit det også. Men det er ufattelig provoserende når han velger å ha slike holdninger _uten å ha møtt dem_, men basert på grunnlag av de går i dress på jobb og har valgt det yrket de har. Det blir som å mislike alle utlendinger fordi at " jeg har fått inntrykk av at alle er kriminelle så derfor så gidder jeg ikke å prate med en eneste som ikke er nordmann så lenge jeg lever. Men jeg har jo ikke møtt noen, men det driter jeg i"....

Veldig provoserende, ikke sant?

Jeg skjønner ikke hva arbeidsklær har med oppførsel å gjøre på fritid. Det er lite inspirerende å bare omgås kollegaer på fritiden, man trenger andre impulser fra miljøer utenfor arbeidsplassen.

[morsan]

Er helt enig i at overfladiske/snobbete mennesker er lite givende å tilbringe tid med. Men mine kollegaer og venner er hverken overfladiske eller snobbete, men ettersom " alle går med dress på jobb" er det nettopp det de er iflg min samboer. Mao, han fremstår som veldig dømmende og trangsynt.

Jeg har ingen problemer med å akseptere hans meninger om det kommer til det at han ikke liker mine venner/kollegaer. Om han konkluderer med at de faktisk er snobbete er det greit det også. Men det er ufattelig provoserende når han velger å ha slike holdninger _uten å ha møtt dem_, men basert på grunnlag av de går i dress på jobb og har valgt det yrket de har. Det blir som å mislike alle utlendinger fordi at " jeg har fått inntrykk av at alle er kriminelle så derfor så gidder jeg ikke å prate med en eneste som ikke er nordmann så lenge jeg lever. Men jeg har jo ikke møtt noen, men det driter jeg i"....

Veldig provoserende, ikke sant?

Det virker som om han har bestemt seg på forhånd at de kommer til å være på en bestemt måte, og da blir det jo gjerne en selvoppfyllende profeti. Han kommer til å tolke alt inn i "sitt bilde" av hvordan de "egentlig er".

[Gjest Alt er kjedelig her og]

Hei du Snacky.

Jeg er en del eldre enn deg, og livet mitt ser ganske annerledes ut enn ditt, men alikavel så kjenner jeg meg litt igjen i det du skriver. Og spesiellt dette med å ønske trygghet, ro, et godt liv med en god mann, og å faktisk ha en god mann men alikavel føle "is that it"?

Jeg har vel egentlig også funnet meg en mann siden noen år tilbake som har mange gode verdier og sider, men som blir veldig "kort" kjedelig og lite utfordrende.

Jeg har også vært den med masse futt og fart, veldig seriøs, flink og ordentlig men full av liv, lyst, drømmer, håp, planer.

Nå er de alle borte. Føler jeg har mistet meg selv underveis. Ser bakover og ser at den trauste, snille mannen min er det som har fått godene av disse årene, og jeg føler at jeg har gått miste av disse årene i mitt liv.

Forskjellen på deg og meg at jeg i disse årene har blitt "for gammel" til å leve megmegmeg, og det gjør det hele litt mer vanskelig å takle.

Jeg prøver å se, og ser vel også, at dette er mannen jeg ønsker å dele resten av livet mitt med. Om jeg bare klarer å jobbe med selvbildet mitt slik at jeg får tilbake selvrespekt og alle de andre gode sidene jeg hadde, som jeg føler har forsvunnet.

Jeg prøver å overse lysten min til å dra utenlands, å gjøre forskjellige ting, drømme om litt spesielle ting osv.

Jeg har nemmelig også barn å ta hensyn til.

Vet ikke hva jeg vil råde deg til. Den ene delen av meg tenker: "spring av gårde, lev livet, snus inn nye kulturer, nye steder, nye mennesker, prøv forskjellige ting, test deg selv, nyt alt som kommer slik at du en gang i fremtiden kan roe deg ned på en annen måte enn det du føler du gjør nå.

På den andre siden så tenker jeg: "vern om kjæreligheten, vern om kjæresten din og det du har. Skikkelig jobb, en god kjæreste, fin familie og venner og omgangskrets er det som er virkelige verdier i livet.

Håper virkelig du vet å finne riktige veien for deg.

Om du fortsetter med mannen din så bør du prøver å få gjennom at dere respekterer hverandres jobb og arbeidskamerater. Det er da ingen ting å vinne på å skittkaste noen av delene. Og å dømme folk før vi har møtt dem og blitt litt kjent med dem hører jo ikke et voksent menneske til. Bedre oppførsel enn hva du beskriver din mann hadde på 17 mai kan vi helt klart forvente oss at vår voksne partner.

Det er mulig dere hadde hatt et mye bedre forhold og du hadde vært mye mer vel med situasjonen om disse flokene hadde vært løst.

Om du klarer å leve med disse sidene, og lære deg å være lykkelig attpåtil, vel, det er det vel kanskje bare tiden som kan vise.

[morsan]

Det er jo umulig for oss som bare leser denne episoden å bedømme om forholdet totalt sett er liv laga. Han kan jo ha andre positive sider som på lang sikt vil kunne veie opp for dette. Jeg skjønner at du er veldig skuffet og i tvil nå rett etter festen.

Isolert sett om det du skriver om i denne tråden, synes jeg det virker som om han har store problemer med å takle at du ikke bare tjener bedre enn ham, men også at du har skaffet deg bedre utdannelse enn han. Hans dårlige sevbilde på dette området tar han ut på deg ved å blamere deg overfor dine venner.

Og hvis vennene deretter reagerer på hans surhet på festen med å holde seg unna han og ikke snakke så mye med ham, så vil han sikkert ta dette som en bekreftelse på at de akkurat så snobbete som han innbiller seg at de er, og at de ikke vil 'nedlate' seg til å snakke med ham.

Hans nedrakking på dem for at de kler som som de gjør og jobber der de gjør blir en nedrakking på _deg_ for at du er på samme lag som dem.

Jeg skjønner at dette er veldig slitsomt og irriterende, og jeg synes det er en dårlig side å ikke være mer imøtekommende overfor kjærestens venner, kolleger, slekt osv.

Men om dette er "nok" til at du ikke bør fortsette forholdet med ham, er det nesten bare du selv som kan svare på. Du kaller han for din store kjærlighet (er han det fortsatt?), og at han har veldig mange gode egenskaper (er de tilstrekkelige til å veie opp for de negative?)

[Snacky1365380698]

Kan noe av hans bastante holdninger komme av at du har jobbet overtid for å få ham til å skifte mening?

Kan det hende at om du lot dette bli et ikketema og lot være å pådytte han vennene dine, ville han slappet mer av?

mvh

Fullt mulig, det. Og veldig mulig at han føler at jeg "pådytter" han mine venner av og til. Men det er i så fall bare _av og til_ (max 4ggr pr år). Og er det virkelig for mye å forlange at han skal oppføre seg som folk noen få ganger i året?

Slik som jeg ser det, må vi alle gjøre ting vi ikke liker. Og i et forhold må man ta og gi. Så det å la være å oppføre seg som en liten snørrunge bare sånn en gang i kvartalet må vel gå an...?

[Snacky1365380698]

Det høres ut som om dere holde på å vokse i fra hverandre. Han står kanskje litt stille, mens du har utviklet deg videre.

Jeg har aldri skjønt dem som ikke liker at partneren tjener bedre enn dem, det må da være en fordel.

Nå fikk du meg jammen til å le! Fikk plutselig lyst til å rope til sambo og spørre om han ikke innser hvilke goder han kan få ut av dette...hehe...

Meget godt sagt :=)

[Snacky1365380698]

Det er jo umulig for oss som bare leser denne episoden å bedømme om forholdet totalt sett er liv laga. Han kan jo ha andre positive sider som på lang sikt vil kunne veie opp for dette. Jeg skjønner at du er veldig skuffet og i tvil nå rett etter festen.

Isolert sett om det du skriver om i denne tråden, synes jeg det virker som om han har store problemer med å takle at du ikke bare tjener bedre enn ham, men også at du har skaffet deg bedre utdannelse enn han. Hans dårlige sevbilde på dette området tar han ut på deg ved å blamere deg overfor dine venner.

Og hvis vennene deretter reagerer på hans surhet på festen med å holde seg unna han og ikke snakke så mye med ham, så vil han sikkert ta dette som en bekreftelse på at de akkurat så snobbete som han innbiller seg at de er, og at de ikke vil 'nedlate' seg til å snakke med ham.

Hans nedrakking på dem for at de kler som som de gjør og jobber der de gjør blir en nedrakking på _deg_ for at du er på samme lag som dem.

Jeg skjønner at dette er veldig slitsomt og irriterende, og jeg synes det er en dårlig side å ikke være mer imøtekommende overfor kjærestens venner, kolleger, slekt osv.

Men om dette er "nok" til at du ikke bør fortsette forholdet med ham, er det nesten bare du selv som kan svare på. Du kaller han for din store kjærlighet (er han det fortsatt?), og at han har veldig mange gode egenskaper (er de tilstrekkelige til å veie opp for de negative?)

Du har så rett, så rett.

Jeg kan spørre om råd og meninger i det uendelige. Men til syvende og sist er det jeg som må ta valget.

Skulle ønske noen bare kunne komme å gi meg svaret...

[morsan]

Du har så rett, så rett.

Jeg kan spørre om råd og meninger i det uendelige. Men til syvende og sist er det jeg som må ta valget.

Skulle ønske noen bare kunne komme å gi meg svaret...

Jeg skjønner det:-) Slik ønsker vi vel alle det til tider:-)

Jeg er i utgangspunktet veldig for slik som det sies i sangen "kjemp for alt hva du har kjært". Men det går jo en grense for hvor mye det er vedrt å kjempe også.

OG ikke minst synes jeg det er stor forskjell på å være ung, ugift og barnløs, noe jeg har skjønt at du er, enn om man har familie å ta hensyn til.

Jeg vet ikke hvor mye i tvil du er og "hvor ille" hans holdning til dine venner (deg) er osv, men jeg ville vært mye mer skeptisk til den tvilen man har i "før-barns-stadiet" enn etterpå - spørsmålet er jo om man skal våge å gå et skritt videre i forholdet ved å gifte seg og få barn.

[PieLill]

Fullt mulig, det. Og veldig mulig at han føler at jeg "pådytter" han mine venner av og til. Men det er i så fall bare _av og til_ (max 4ggr pr år). Og er det virkelig for mye å forlange at han skal oppføre seg som folk noen få ganger i året?

Slik som jeg ser det, må vi alle gjøre ting vi ikke liker. Og i et forhold må man ta og gi. Så det å la være å oppføre seg som en liten snørrunge bare sånn en gang i kvartalet må vel gå an...?

Joda. Det går an å la være å oppføre seg som en snørrunge.

Og alle må gjøre ting de ikke liker iblant. Men du verden som menn hater det når kjærringa bestemmer hva disse tingene skal være.

Og det går an å la være og være så snørrungete å presse ham med. Jeg aner konturene av en maktkamp som handler om litt mer enn disse fire gangene i året. Jeg tipper også at du har en tendens til å vinne de verbale slagene dere imellom. Så da står han ikke igjen med så mye annet enn sabotasje.

Hvorfor må du på død og liv ha han med deg når han ikke vil det? Hele settingen gir meg assosiasjoner til en amerikansk B-såpe der du har en eller annen karrikatur av et gammelt ektepar som består av en kone overambisiøs på sin manns vegne, stadig på farten for å oppdra ham til ulike ting. Han på sin side saboterer eller forsøker å vri seg unna så godt han kan.

Vil han ikke møte dine venner, så drit i å slepe ham med. Det kommer til å funke mye bedre for dere begge.

mvh