Er dette alt....?

[Snacky1365380698]

Hei du Snacky.

Jeg er en del eldre enn deg, og livet mitt ser ganske annerledes ut enn ditt, men alikavel så kjenner jeg meg litt igjen i det du skriver. Og spesiellt dette med å ønske trygghet, ro, et godt liv med en god mann, og å faktisk ha en god mann men alikavel føle "is that it"?

Jeg har vel egentlig også funnet meg en mann siden noen år tilbake som har mange gode verdier og sider, men som blir veldig "kort" kjedelig og lite utfordrende.

Jeg har også vært den med masse futt og fart, veldig seriøs, flink og ordentlig men full av liv, lyst, drømmer, håp, planer.

Nå er de alle borte. Føler jeg har mistet meg selv underveis. Ser bakover og ser at den trauste, snille mannen min er det som har fått godene av disse årene, og jeg føler at jeg har gått miste av disse årene i mitt liv.

Forskjellen på deg og meg at jeg i disse årene har blitt "for gammel" til å leve megmegmeg, og det gjør det hele litt mer vanskelig å takle.

Jeg prøver å se, og ser vel også, at dette er mannen jeg ønsker å dele resten av livet mitt med. Om jeg bare klarer å jobbe med selvbildet mitt slik at jeg får tilbake selvrespekt og alle de andre gode sidene jeg hadde, som jeg føler har forsvunnet.

Jeg prøver å overse lysten min til å dra utenlands, å gjøre forskjellige ting, drømme om litt spesielle ting osv.

Jeg har nemmelig også barn å ta hensyn til.

Vet ikke hva jeg vil råde deg til. Den ene delen av meg tenker: "spring av gårde, lev livet, snus inn nye kulturer, nye steder, nye mennesker, prøv forskjellige ting, test deg selv, nyt alt som kommer slik at du en gang i fremtiden kan roe deg ned på en annen måte enn det du føler du gjør nå.

På den andre siden så tenker jeg: "vern om kjæreligheten, vern om kjæresten din og det du har. Skikkelig jobb, en god kjæreste, fin familie og venner og omgangskrets er det som er virkelige verdier i livet.

Håper virkelig du vet å finne riktige veien for deg.

Om du fortsetter med mannen din så bør du prøver å få gjennom at dere respekterer hverandres jobb og arbeidskamerater. Det er da ingen ting å vinne på å skittkaste noen av delene. Og å dømme folk før vi har møtt dem og blitt litt kjent med dem hører jo ikke et voksent menneske til. Bedre oppførsel enn hva du beskriver din mann hadde på 17 mai kan vi helt klart forvente oss at vår voksne partner.

Det er mulig dere hadde hatt et mye bedre forhold og du hadde vært mye mer vel med situasjonen om disse flokene hadde vært løst.

Om du klarer å leve med disse sidene, og lære deg å være lykkelig attpåtil, vel, det er det vel kanskje bare tiden som kan vise.

Takk for gode ord. Ble sittende igjen her nesten rørt og litt trist.

Jeg har vel fortrengt en god del av disse følelsene i lang tid og opplever at når jeg i det siste har begynt å tørre å innrømme ting for meg selv, sette ord på følelsene, og tenke høyt, så slår det tilbake som en ond klump i magen. Ikke bra.

Veldig synd det ikke finnes noen angreknapp i slike situasjoner. Så kunne jeg ha "dratt", vært fri og egoistisk. Og hvis ting hadde blitt for vilt og uforutsigbart så kunne jeg bare flyttet rett tilbake i armene til NN. Det hadde vært saker, det :=)

Nei, man må være litt mer seriøs enn som så.

Jeg fortsetter i tankeboksen. Kommer til å lese svaret fra deg en god del ganger til (allerede vært gjennom det 2 ganger) og virkelig kjenne på magefølelsen underveis.

[morsan]

Fullt mulig, det. Og veldig mulig at han føler at jeg "pådytter" han mine venner av og til. Men det er i så fall bare _av og til_ (max 4ggr pr år). Og er det virkelig for mye å forlange at han skal oppføre seg som folk noen få ganger i året?

Slik som jeg ser det, må vi alle gjøre ting vi ikke liker. Og i et forhold må man ta og gi. Så det å la være å oppføre seg som en liten snørrunge bare sånn en gang i kvartalet må vel gå an...?

''Og er det virkelig for mye å forlange at han skal oppføre seg som folk noen få ganger i året? ''

Nei, det er virkelig ikke for mye forlangt!

[Snacky1365380698]

Jeg skjønner det:-) Slik ønsker vi vel alle det til tider:-)

Jeg er i utgangspunktet veldig for slik som det sies i sangen "kjemp for alt hva du har kjært". Men det går jo en grense for hvor mye det er vedrt å kjempe også.

OG ikke minst synes jeg det er stor forskjell på å være ung, ugift og barnløs, noe jeg har skjønt at du er, enn om man har familie å ta hensyn til.

Jeg vet ikke hvor mye i tvil du er og "hvor ille" hans holdning til dine venner (deg) er osv, men jeg ville vært mye mer skeptisk til den tvilen man har i "før-barns-stadiet" enn etterpå - spørsmålet er jo om man skal våge å gå et skritt videre i forholdet ved å gifte seg og få barn.

Skjønner hva du mener. Ligger jo i kortene nå når vi har vært sammen så lenge at vi må ta et valg om ikke altfor lenge. Satse, eller ikke satse....gifte oss og få barn...eller ikke? Og mulig at det er dette som har fått meg til å få litt "hetta".

Legger godt merke til det du sier om "før-barn" holdning vs. "etter-barn" holdning. Det får meg til å tenke sterkt på hvor stor frustrasjonen min kommer til å være kl 04 om natten med mangel på søvn, hylende baby, grinete mann (som hvertfall ikke vil være med på sammenkomst med mine venner en dag vi har barenvakt!!) og hvor jeg plutselig begynner å tenke at om jeg ikke var stuck før - så er jeg hvertfall det da!!

Kjenner etableringsangsten kommer for fullt her....

Får nok ta tiden til hjelp, og ikke ta et valg før jeg er 100% sikker. Første mål er å puste rolig å ta en dyp samtale med min såkalte bedre halvdel...

[Snacky1365380698]

Mange som vokser fra hverandre. Det gjelder stort sett dem som har vært sammen siden de var veldig unge og drar litt i forskjellige retningner når de blir voksne.

Jeg vet, jeg vet.

Veldig mye av min personlige utvikling, mine opp og nedturer, studietiden - ja kort sagt, veldig mange viktige begivenheter i mitt liv (og hans) har vi delt.

Ikke bare er han kjæresten min, men også en god venn.

Og alt slikt gjør meg så sinnsykt sentimental når jeg tenker tilbake på - og gjør det så mye mer vanskelig å tenke tanken på at alt kanskje er slutt. Og høyner terskelen for å gjøre det slutt ganske så mye...

[Snacky1365380698]

Joda. Det går an å la være å oppføre seg som en snørrunge.

Og alle må gjøre ting de ikke liker iblant. Men du verden som menn hater det når kjærringa bestemmer hva disse tingene skal være.

Og det går an å la være og være så snørrungete å presse ham med. Jeg aner konturene av en maktkamp som handler om litt mer enn disse fire gangene i året. Jeg tipper også at du har en tendens til å vinne de verbale slagene dere imellom. Så da står han ikke igjen med så mye annet enn sabotasje.

Hvorfor må du på død og liv ha han med deg når han ikke vil det? Hele settingen gir meg assosiasjoner til en amerikansk B-såpe der du har en eller annen karrikatur av et gammelt ektepar som består av en kone overambisiøs på sin manns vegne, stadig på farten for å oppdra ham til ulike ting. Han på sin side saboterer eller forsøker å vri seg unna så godt han kan.

Vil han ikke møte dine venner, så drit i å slepe ham med. Det kommer til å funke mye bedre for dere begge.

mvh

'' Men du verden som menn hater det når kjærringa bestemmer hva disse tingene skal være.

Jeg aner konturene av en maktkamp som handler om litt mer enn disse fire gangene i året. Jeg tipper også at du har en tendens til å vinne de verbale slagene dere imellom. Så da står han ikke igjen med så mye annet enn sabotasje.''

Oi oi oi.... jeg tror sannelig jeg har blitt den drittkjerringa vi alle hater. Den vi alle snakker om vi "aldri skal bli", men som mange av oss glir sakte over til etter en del år. Og teorien om sabotasje...den fikk meg virkelig til å tenke her. Ikke kommet på den selv før.

Sitter her lettere sjokkert av meg selv.

Ja, jeg "vinner" som regel hver maktkamp vi har i huset. Jeg får det som jeg vil og styrer det meste (oi oi oi...jeg var sannelig ikke klar over at det var sånn før du fikk meg til å tenke på det).Mest fordi han ikke gidder å krangle, og vet når han skal "picks his battles". Men du verden, han blir egentlig veldig overkjørt til det daglige...

Jeg er faktisk ei real kjerring, jeg...

Må nesten småhumre litt - men dette var hard kost for ei som alltid har sett på seg selv som sporty, uhøytidlig og lite masete.

[PieLill]

'' Men du verden som menn hater det når kjærringa bestemmer hva disse tingene skal være.

Jeg aner konturene av en maktkamp som handler om litt mer enn disse fire gangene i året. Jeg tipper også at du har en tendens til å vinne de verbale slagene dere imellom. Så da står han ikke igjen med så mye annet enn sabotasje.''

Oi oi oi.... jeg tror sannelig jeg har blitt den drittkjerringa vi alle hater. Den vi alle snakker om vi "aldri skal bli", men som mange av oss glir sakte over til etter en del år. Og teorien om sabotasje...den fikk meg virkelig til å tenke her. Ikke kommet på den selv før.

Sitter her lettere sjokkert av meg selv.

Ja, jeg "vinner" som regel hver maktkamp vi har i huset. Jeg får det som jeg vil og styrer det meste (oi oi oi...jeg var sannelig ikke klar over at det var sånn før du fikk meg til å tenke på det).Mest fordi han ikke gidder å krangle, og vet når han skal "picks his battles". Men du verden, han blir egentlig veldig overkjørt til det daglige...

Jeg er faktisk ei real kjerring, jeg...

Må nesten småhumre litt - men dette var hard kost for ei som alltid har sett på seg selv som sporty, uhøytidlig og lite masete.

;-)

Jeg hadde fremdeles ikke giddet å drasse min mann i et 17-maiparty han ikke hadde lyst til å være i. Og jeg vet han hadde oppført seg pent og veldressert.

mvh

[Snacky1365380698]

Maktkamp om dine og mine verdier så det suser. "Hvis ikke du sier at mitt sandslått er fint, sier jeg at ditt er verdens styggeste!"

''NN derimot, brukte hele 17festen hos mine venner i går til å demonstrere hvor kjipt han syns det var.''

Dere klarer i hvert fall å krangle som et ektepar på det dobbelte av 30, eller rett og slett som fjortiser.

Jeg kan ta feil, men det forsvever meg at han ble med på den 17-mai-festen etter prinsippet om frivillig tvang? Han orket ikke argumentere lengre og ble med? Men han gadd heller ikke at noen av dere skulle ha det hyggelig?

Du klarer å føle deg vel i alles selskap. Fint. Heldige du. Ikke alle kan det. Ikke krev at mannen skal være akkurat som deg. Hvorfor er det så viktig at han skal bli godvenner med dine kollegaer? Kan hende er de både selvhevdende og snobbete.

Hva med å gjensidig forsøke å vise større respekt og forståelse for den delen av hverandres preferanser som man ikke deler. Hva med å slutte å forsøke å omvende hverandre.

Hva med å forsøke å finne en felles vennekrest på nøytral grunn? Hverken hos dine eller hans kollegaer. Begynn på et dansekurs, klatrekurs, dykkerkurs. Et eller annet der den ene ikke har forrang foran den andre, men som dere begge kan like. Så finner dere kanskje noen å invitere på vafler.

Det er ikke sant at partnerens negative sider bare blir mer fremtredende med årene. Det kan like godt være din og min intoleranse som forverrer seg...

;-)

Du kan selvsagt lengte etter et MEG-MEG-MEG-liv. Du kan bryte opp for å få det. Men det ander meg at du vet at du da raskt blir omgitt av likesinnede. Og det blir ikke mange til å se _deg_ den dagen du trenger det.

Tror du at du klarer å akseptere at visse deler av ditt liv og din vennekrets kommer mannen din aldri til å bli fortrolig med eller ønske å delta i. Om du ønsker at dette forholdet skal vare, må du se deg om etter muligheter til at dere tilpasser dere og innretter dere, fremfor å skulle forandre den andres grunnleggende personlighet.

mvh

''Du kan selvsagt lengte etter et MEG-MEG-MEG-liv. Du kan bryte opp for å få det. Men det ander meg at du vet at du da raskt blir omgitt av likesinnede. Og det blir ikke mange til å se _deg_ den dagen du trenger det.''

Jaa....du skal ikke se bort fra at det er slik det kommer til å bli. Som jeg skrev innledningsvis er det nettopp flere gode grunner for at mine venner og familie lovpriser seg over NN inntreden i livet mitt. Det er langt nær ofte at jeg sender ut warm and fuzzy signaler, for å si det slik (men for hva det er verdt, så er jeg tidvis veldig klar over det og har det under konstant forbedring).

Du hadde nok blitt en utmerket psykolog for Snacky :=)

Du har uansett inspirert meg med innleggende dine.

Føler meg hverfall ikke så hoven og ovenpå lengre...

[PieLill]

''Du kan selvsagt lengte etter et MEG-MEG-MEG-liv. Du kan bryte opp for å få det. Men det ander meg at du vet at du da raskt blir omgitt av likesinnede. Og det blir ikke mange til å se _deg_ den dagen du trenger det.''

Jaa....du skal ikke se bort fra at det er slik det kommer til å bli. Som jeg skrev innledningsvis er det nettopp flere gode grunner for at mine venner og familie lovpriser seg over NN inntreden i livet mitt. Det er langt nær ofte at jeg sender ut warm and fuzzy signaler, for å si det slik (men for hva det er verdt, så er jeg tidvis veldig klar over det og har det under konstant forbedring).

Du hadde nok blitt en utmerket psykolog for Snacky :=)

Du har uansett inspirert meg med innleggende dine.

Føler meg hverfall ikke så hoven og ovenpå lengre...

Bare hyggelig.

Si ifra hvis du trenger noe en annen gang.

;-)

mvh

[morsan]

Skjønner hva du mener. Ligger jo i kortene nå når vi har vært sammen så lenge at vi må ta et valg om ikke altfor lenge. Satse, eller ikke satse....gifte oss og få barn...eller ikke? Og mulig at det er dette som har fått meg til å få litt "hetta".

Legger godt merke til det du sier om "før-barn" holdning vs. "etter-barn" holdning. Det får meg til å tenke sterkt på hvor stor frustrasjonen min kommer til å være kl 04 om natten med mangel på søvn, hylende baby, grinete mann (som hvertfall ikke vil være med på sammenkomst med mine venner en dag vi har barenvakt!!) og hvor jeg plutselig begynner å tenke at om jeg ikke var stuck før - så er jeg hvertfall det da!!

Kjenner etableringsangsten kommer for fullt her....

Får nok ta tiden til hjelp, og ikke ta et valg før jeg er 100% sikker. Første mål er å puste rolig å ta en dyp samtale med min såkalte bedre halvdel...

''Det får meg til å tenke sterkt på hvor stor frustrasjonen min kommer til å være kl 04 om natten med mangel på søvn, hylende baby, grinete mann (som hvertfall ikke vil være med på sammenkomst med mine venner en dag vi har barenvakt!!) og hvor jeg plutselig begynner å tenke at om jeg ikke var stuck før - så er jeg hvertfall det da!!''

Eller hva med hvilken forståelse han vil ha for din jobb når det gjelder f eks å ta fri pgs sykt barn el lign? Det er nå en ting hva han mener om dine venner, selv uten å ha møtt dem, men det verste med hans holdning til vennene dine er at han samtidig røper en holdning til _deg_.

Jeg husker en venninne som en periode under studietiden hadde en samboer som hadde jobbet siden han avsluttet niende klasse. De hadde ikke barn, men som du vet er det jo massevis som skal gjøres i et hjem likevel. Han tenkte: Jeg jobber 8 timer om dagen, hun har 4 timer forelesning på universitetet, ergo må hun gjøre det meste hjemme....

[Snacky1365380698]

''Det får meg til å tenke sterkt på hvor stor frustrasjonen min kommer til å være kl 04 om natten med mangel på søvn, hylende baby, grinete mann (som hvertfall ikke vil være med på sammenkomst med mine venner en dag vi har barenvakt!!) og hvor jeg plutselig begynner å tenke at om jeg ikke var stuck før - så er jeg hvertfall det da!!''

Eller hva med hvilken forståelse han vil ha for din jobb når det gjelder f eks å ta fri pgs sykt barn el lign? Det er nå en ting hva han mener om dine venner, selv uten å ha møtt dem, men det verste med hans holdning til vennene dine er at han samtidig røper en holdning til _deg_.

Jeg husker en venninne som en periode under studietiden hadde en samboer som hadde jobbet siden han avsluttet niende klasse. De hadde ikke barn, men som du vet er det jo massevis som skal gjøres i et hjem likevel. Han tenkte: Jeg jobber 8 timer om dagen, hun har 4 timer forelesning på universitetet, ergo må hun gjøre det meste hjemme....

''men det verste med hans holdning til vennene dine er at han samtidig røper en holdning til _deg_.''

Jeg har vært inne på tanken, men har samtidig vanskelig for å tro at han ikke respekter meg, mine valg og hva jeg står for. Har liksom alltid trodd at NN var bedre enn som så, at han ikke var en av disse fordømmende mannfolka som alltid rakker ned på sin kjære. Og hvsi det nå viser seg at det nettopp er det han er, så kommer jeg til å få lyst til å rive av meg håret - at jeg har vært en av de toskete kvinnfolka som lar seg rakke ned på av "en sånn en". For det er jo ikke akkurat en boost for selvbildet...

[Gjest Hennes majestet]

Hvis jeg var deg og hadde muligheten ville jeg absolutt ha dratt til utlandet og tatt en MBA (og mine venner ville vært imponert og støttet meg, og mine foreldre ville vært sjeleglade!). Ønsker virkelig dine omgivelser at du skal være etablert, satt, i et "godt" og trygt forhold med en traust mann i en alder av 26 hvis du har evner og lyst til å gjøre noe annet? Ingen ting er da mer fornuftig enn en MBA? Rart at det skal betegnes som "megmegmeg" og "materalistisk" ? En utdannelse og en god jobb er da ikke snobbete! Og å ikke slå seg til ro i en alder av 26 er ikke egoistisk.

Jeg syns ikke det høres ut som dine beste venner og familie har "de rette verdiene", hvis de verdiene er "finn deg en mann, finn deg en jobb, hold deg innenfor janteloven og vær fornøyd med lite.

Herregud, hva er mer fornuftig enn en MBA i dagens samfunn? Klarer du det er du i hvertfall ikke lat og materialistisk (og bli værende hadde vært enklere på alle mulige måter). Dra jente, dra! Du er ikke "vill og gal", det er de andre det er noe galt med (inkl. dine foreldre og din kjæreste). Foreldre som heller ønsker at døtrene deres skal bli godt gift med en mann hun møtte på hjemstedet som tenåring som har "bakkekontakt" i stedetfor å ta en internasjonal utdannelse innen ledelse er ikke de du bør høre på.

Jeg vil svare i god DOL-ånd: Dump han, selg leilighet, dra til utlandet, ta en MBA. Vips så er det for sent, nå er det perfekte tidspunkt.

[morsan]

Hvis jeg var deg og hadde muligheten ville jeg absolutt ha dratt til utlandet og tatt en MBA (og mine venner ville vært imponert og støttet meg, og mine foreldre ville vært sjeleglade!). Ønsker virkelig dine omgivelser at du skal være etablert, satt, i et "godt" og trygt forhold med en traust mann i en alder av 26 hvis du har evner og lyst til å gjøre noe annet? Ingen ting er da mer fornuftig enn en MBA? Rart at det skal betegnes som "megmegmeg" og "materalistisk" ? En utdannelse og en god jobb er da ikke snobbete! Og å ikke slå seg til ro i en alder av 26 er ikke egoistisk.

Jeg syns ikke det høres ut som dine beste venner og familie har "de rette verdiene", hvis de verdiene er "finn deg en mann, finn deg en jobb, hold deg innenfor janteloven og vær fornøyd med lite.

Herregud, hva er mer fornuftig enn en MBA i dagens samfunn? Klarer du det er du i hvertfall ikke lat og materialistisk (og bli værende hadde vært enklere på alle mulige måter). Dra jente, dra! Du er ikke "vill og gal", det er de andre det er noe galt med (inkl. dine foreldre og din kjæreste). Foreldre som heller ønsker at døtrene deres skal bli godt gift med en mann hun møtte på hjemstedet som tenåring som har "bakkekontakt" i stedetfor å ta en internasjonal utdannelse innen ledelse er ikke de du bør høre på.

Jeg vil svare i god DOL-ånd: Dump han, selg leilighet, dra til utlandet, ta en MBA. Vips så er det for sent, nå er det perfekte tidspunkt.

''Rart at det skal betegnes som "megmegmeg" og "materalistisk" ? En utdannelse og en god jobb er da ikke snobbete!''

100% enig!

[Snacky1365380698]

Hvis jeg var deg og hadde muligheten ville jeg absolutt ha dratt til utlandet og tatt en MBA (og mine venner ville vært imponert og støttet meg, og mine foreldre ville vært sjeleglade!). Ønsker virkelig dine omgivelser at du skal være etablert, satt, i et "godt" og trygt forhold med en traust mann i en alder av 26 hvis du har evner og lyst til å gjøre noe annet? Ingen ting er da mer fornuftig enn en MBA? Rart at det skal betegnes som "megmegmeg" og "materalistisk" ? En utdannelse og en god jobb er da ikke snobbete! Og å ikke slå seg til ro i en alder av 26 er ikke egoistisk.

Jeg syns ikke det høres ut som dine beste venner og familie har "de rette verdiene", hvis de verdiene er "finn deg en mann, finn deg en jobb, hold deg innenfor janteloven og vær fornøyd med lite.

Herregud, hva er mer fornuftig enn en MBA i dagens samfunn? Klarer du det er du i hvertfall ikke lat og materialistisk (og bli værende hadde vært enklere på alle mulige måter). Dra jente, dra! Du er ikke "vill og gal", det er de andre det er noe galt med (inkl. dine foreldre og din kjæreste). Foreldre som heller ønsker at døtrene deres skal bli godt gift med en mann hun møtte på hjemstedet som tenåring som har "bakkekontakt" i stedetfor å ta en internasjonal utdannelse innen ledelse er ikke de du bør høre på.

Jeg vil svare i god DOL-ånd: Dump han, selg leilighet, dra til utlandet, ta en MBA. Vips så er det for sent, nå er det perfekte tidspunkt.

''Jeg syns ikke det høres ut som dine beste venner og familie har "de rette verdiene", hvis de verdiene er "finn deg en mann, finn deg en jobb, hold deg innenfor janteloven og vær fornøyd med lite.''

Det stemmer ikke helt. Mine venner og familie støtter meg egentlig i alt det jeg bestemmer meg for å gjøre. Grunnen til at de synes jeg gjør "det rette" nå er fordi de tror at jeg tilsynelatende er mettet og fornøyd. Idet jeg legger ut status til min mor, f.eks, kommer hun garantert til å synes at MBA er det rette (dog hun kommer nok til å sørge mer over NN enn hva som er normalt - NN er svigersønn from heaven )

Mine venner har vært med på denne reisen i alle 8 år og sier som det; det er opp til meg, jeg må bestemme selv. Nå har vi svært få felles venner, så kommer ikke til å miste noen i et evt brudd.

Enig i at utdannelse og god jobb tvilsomt kan karakteriseres som egoistisk. Men hvor lite hensyn til sine medmennesker skal man ta før det er nettopp det man blir?

[Gjest Hennes majestet]

''Jeg syns ikke det høres ut som dine beste venner og familie har "de rette verdiene", hvis de verdiene er "finn deg en mann, finn deg en jobb, hold deg innenfor janteloven og vær fornøyd med lite.''

Det stemmer ikke helt. Mine venner og familie støtter meg egentlig i alt det jeg bestemmer meg for å gjøre. Grunnen til at de synes jeg gjør "det rette" nå er fordi de tror at jeg tilsynelatende er mettet og fornøyd. Idet jeg legger ut status til min mor, f.eks, kommer hun garantert til å synes at MBA er det rette (dog hun kommer nok til å sørge mer over NN enn hva som er normalt - NN er svigersønn from heaven )

Mine venner har vært med på denne reisen i alle 8 år og sier som det; det er opp til meg, jeg må bestemme selv. Nå har vi svært få felles venner, så kommer ikke til å miste noen i et evt brudd.

Enig i at utdannelse og god jobb tvilsomt kan karakteriseres som egoistisk. Men hvor lite hensyn til sine medmennesker skal man ta før det er nettopp det man blir?

Men "hensyn til sine medmennesker", på vilken måte står det i kontrast til å ta en lang og god utdannelse eller reise utenlands? Du kan jo ikke være sammen med din samboer "av hensyn til ham som et medmenneske". Ei heller fordi dine foreldre liker ham godt. Jeg vil hardnakket påstå: Å ta en MBA er ikke egoistisk, det er beinhard jobbing og veldig veldig lurt. Det må jo ikke bli slutt mellom dere på grunn av noe slikt heller, men jeg syns du beskriver denne jordnære trauste typen din med bakkekontakt og "de riktige verdiene" som litt for egoistisk til å unne deg dette. Han tok i hvert fall ikke hensyn til deg på 17.mai. Hvemer det som har innbilt deg at du er "vill og gal" og trenger en slik traust fyr som ikke kan oppføre seg?

[løvinne71]

ER din samboer virkelig Mannen i Ditt Liv, eller ØNSKER du bare at han skal være det?

Slik du beskriver ham, høres han ikke ut til å være noen støttende livsledsager akkurat. Ved å åpenlyst snakke nedlatende om dine kollegaer, venner og yrkesvalg, så høres det ikke ut som han respekterer deg for den du er, og de valgene du har gjort.

Det er jo også rett og slett uforskammet og oppføre seg så demonstrativt sammen med dine venner!

Og hvis årsaken er at han føler seg underlegen sammen med dem, så vitner jo dette om liten evne til selvkontroll og til å kunne utvise "normal folkeskikk" når det kreves.

Det er en stygg hersketeknikk å gjøre deg utilpass i et miljø, eller blant mennesker, du ellers trives med. Og det vil utvilsomt kunne utvikle seg til et stort problem at han ikke er villig til å integreres i ditt nettverk.

Vær obs på at dette i ytterste konsekvens kan føre til at du mister/unngår venner og kollegaer fordi din samboer gjør det vanskelig, eller pinlig for deg og omgåes dem.

Alternativt vil dere ende opp med å leve hvert deres liv, i hver deres "verden" noe som sjelden er et godt fundament å f.eks stifte en familie på.

Du var svært ung da dere møttes, og er svært ung fortsatt. Man utvikler seg mye i de årene dere har vært igjennom, og i årene som kommer.

Mulig at han var drømmemannen da dere møttes, men er han virkelig det fortsatt?

Eller har dine behov og verdier utviklet seg annerledes enn hans?

Det høres jo ikke ut som du er helt overbevist om at du har oppnådd alt du ønsker deg. Og slik det høres ut, så virker samboeren mere som en brems enn som en drivkraft.

Jeg tror du bør tillate deg å se på ham / forholdet deres med litt mere kritiske øyne, for å finne ut om "illusjonen om drømmemannen" fortsatt stemmer.