Aldersforskjell

[Gjest Ungjenta]

Hei!

Jeg er ei jente på 19 1/2 år.

For noen dager siden traff jeg en helt utrolig mann. Kjemien mellom oss stemte og jeg falt pladask. Han falt for meg også.

"Problem": Han er 42 år....

Noen som har vært borti det samme selv? Hva synes dere om så stor aldersforskjell?

Personlig så har jeg alltid ment at alderen ikke burde ha noe å si bare man er glad i hverandre og trives sammen. Men så tenker jeg jo litt på fremtiden også.....

Hva skal jeg gjøre? Skal jeg glemme det eller satse?

Han har virkelig vekket følelser i meg. Jeg vil så veldig gjerne bli bedre kjent med han. Men så er jeg litt i tvil også....

[Gjest terjus]

Dette fenomenet er ganske velkjent, altså at jenter i din alder faller for modenheten og tryggheten til en voksen mann. Nyt det du....la hjertet bestemme, for hvert år som går så blir effekten av aldersforskjellen mindre og mindre. Men for å få barn, stifte familie og slikt, så KAN denne alderforskjellen bli litt vel stor....

[Gjest Trondheimsjenta]

Dette fenomenet er ganske velkjent, altså at jenter i din alder faller for modenheten og tryggheten til en voksen mann. Nyt det du....la hjertet bestemme, for hvert år som går så blir effekten av aldersforskjellen mindre og mindre. Men for å få barn, stifte familie og slikt, så KAN denne alderforskjellen bli litt vel stor....

Du vil komme til å angre! Har lest historier som dokumenterer dette! Han kunne jo ha vært faren din!! Hva om dere får barn... Hva om 20 år, du er da i din "beste alder", mens du sitter der med en gammel mann... Dette vil hindre deg på sikt, så jeg ville glemt det hele! Du vil nok få tilsvarende følesler for en yngre mann en gang skal du se..

[label]

Hei ungjenta,

... Jeg støtter terjus i denne saken. Du kan lære noe av dette, men familiedanning kan bli vanskelig.

Det er alltid så mange som har moststand og vil moralisere. Nyt, som Terjus sier. Og snakk siden om eventuell familie og barn..

Pass på deg selv!

mvh

[Gjest noe eldre]

Jeg og en venn har det på samme måte men her er jeg den eldste. Det gjør nok sitt til at vennskapet/forholdet er på stedet hvil og har vært det i snart et år. Egentlig blåser jeg i alderforskjellen.

Men det er nok mer vanskelig når kvinnen er den eldste. Jeg vet han ikke forteller vennene sine hvor gammel jeg er. Og jeg vil helst ikke treffe en haug med unge gutter når jeg besøker ham. Hva skal jeg snakke med dem om? Han er 27 år og har vært gjennom mye og er moden men de andre!!

[Lora]

Det jeg reagerer mest på er at en mann på 42 år ikke har vett til å ligge unna en 19-åring. Hva kan en 19-åring gi en 42-åring? Hvis han er umoden kan jeg kanskje forstå det, men jeg synes det er merkelig. EN ting er at det kan være fysisk tiltrekning mellom dere, men jeg tviler sterkt på at dette forholdet har noen fremtid. I så fall må du belage deg på at mannen din snart er klar for gamlehjemmet når eventuelle barn konfirmeres.

Klarer ikke denne fyren å få damer på omtrent sin egen alder? Han kunne ha vært faren din! Ekkelt synes JEG, men lykke til med DITT valg!

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Forelskelse kjenner ingen grenser, heller ikke stor aldersforskjell. Men varig samliv gjør det.

Når kjæresten kunne vært din far, ligger han langt foran i levd liv og livserfaring.

Den største faren er at du kan miste dine viktige år som ung. Ser han dette? Vil han bremse deg? Vil forholdet til den voksne karen bestemme utviklingen din og lukke flere av dørene i ditt eget liv?

Slike spørsmål vil jeg råde deg til å drøfte, både med deg selv, og kanskje med andre, før du tar en beslutning.

[Gjest BEYE]

Du vil komme til å angre! Har lest historier som dokumenterer dette! Han kunne jo ha vært faren din!! Hva om dere får barn... Hva om 20 år, du er da i din "beste alder", mens du sitter der med en gammel mann... Dette vil hindre deg på sikt, så jeg ville glemt det hele! Du vil nok få tilsvarende følesler for en yngre mann en gang skal du se..

Jeg er ei jente på 17, voksen av alder sier de fleste. Er sammen med en herlig gutt på 22. Noen mener dette er mye?

Får litt ekle følelser inni meg da, da jeg vet at de fleste tenker at når det er så stor aldersfjorskjell er jenta ung og dum og gutten en råner ...osv...hva synes dere??jeg har det iallfall kjempebra og merker absolutt ingen forskjell i modenhet eller intellektuell forskjellighet, vi er på samme plan!

[Dolores]

Jeg ser at mange her har skrevet at dette forholdet sikkert ikke går. Det synes jeg ikke du skal bry deg om. Alle forhold er forskjellige, en slik aldersforskjell kan fungere fint for noen, og ikke fungere i det hele tatt for andre. Det kommer an på personene. Så jeg synes at hvis dere er interessert i hverandre, så er det bare å prøve! Det er jo ikke verre enn at du kan gå ut av forholdet hvis du innser at det ikke er riktig for deg. Lykke til!

[Gjest En som vet hva hun snakker om]

Heisann!

Først av alt vil jeg si at dette er noe dere må finne ut av selv, hva disse bedrevitende A4 menneskene her inne måtte mene er ikke av vesentlig betydning.

Alder er ikke det kriteriet som legges mest til grunn når to mennesker finner hverandre. Det er mange andre ting som spiller en mye viktigere rolle!

Jeg er gift med en mann som er 15 år eldre enn meg, men merker ingenting til det. Enkelte synes det er nødvendig å fortelle meg hvor motbydelig det er, hvor mislykket ekteskapet og samlivet kommer til å bli osv. Selvsagt er dette kommentarer som gjør vondt! Men om man har valgt å leve "utradisjonelt" må man jo finne seg i at de uskrevne reglene og janteloven er det som gjelder. Ikke la noen som ikke har opplevd dette selv få fortelle deg hva du skal mene og føle!

Og så til det dummeste jeg har lest her på DOL (Og jeg har lest mye!): "Du vil komme til å angre! Har lest historier som dokumenterer dette! " Og hva så? Gjør det noen til dommer over andres liv kanskje? Og hvem er det som avgjør hva som er ett levedyktig forhold og ikke?

Som 16 åring ble jeg sammen med en god venn som på det tidspunktet var 51 år. Grunnen til at forholdet ikke varte mer enn 14 mnd var ikke at aldersforskjellen plaget eller hindret OSS i noe, men den var ett så stort "problem" for bygdefolket at det holdt på å ta knekken på oss begge to. Det verserte noen rykter som ikke var sanne og ikke lignet noenting. At det går an å gå så langt i å gjøre livet til et helvete for noen, er for meg en gåte! Nevnte mann er fortsatt en av mine aller beste venner, og en av de jeg har mest kontakt med.

Lykke til, følg hjertet og følelsene dine!

[Gjest Novembermom]

Jeg har vært i samme situasjon som deg.

Jeg ble sammen med en som var 11 år eldre enn meg.

Da var jeg selv bare 20 og han var 31.

Han var sjarmerende, hyggelig, snill osv i begynnelsen, men det forandret seg fort.

Han kunne bli regelrett forbanna hvis jeg ikke tok telefonen når den ringte

( dette skjedde en gang, MEN telefonen var i ustand, så vi hørte ikke ringelyden på den ).

Jeg forklarte dette til han, men da ble jo han ennå mere sint.

Ikke likte han at jeg drakk brus og spiste chips og sjokolade innimellom.

Han sa at jeg ville bli feit av det og det fikk jeg ikke lov til å bli.

Og jeg MÅTTE også ta 5 vitaminer pr dag.

Alt i alt, jeg fikk ikke være meg selv og han kunne bli forbanna for den minste ting.

Jeg var den som bar mest voksne av oss to.

Det endte opp med at jeg gjorde det slutt pga oppførselen hans mot meg og alt han sa. Jeg mistet rett og slett interessen og han ødela alt.

Og han ble jo forbanna på meg fordi jeg gjorde det, men han lå opp til det selv.

Han hadde også oppført seg sånn som dette mot tidligere kjærester og de slo opp med han, så det er jo ikke rart at han aldri klarer å holde på en dame.

Så alt er ikke så rosenrødt som alle vil ha det til.

Hos deg kan det gå den ene eller den andre veien.

Men familie og venner vil reagere sterkt på det hvis dere blir sammen og kanskje får barn ( hvis han overhodet vil ha da i en alder av 42 år ).

Her må du tenke godt igjennom ting.

[Zirine]

Jeg har vært i samme situasjon som deg.

Jeg ble sammen med en som var 11 år eldre enn meg.

Da var jeg selv bare 20 og han var 31.

Han var sjarmerende, hyggelig, snill osv i begynnelsen, men det forandret seg fort.

Han kunne bli regelrett forbanna hvis jeg ikke tok telefonen når den ringte

( dette skjedde en gang, MEN telefonen var i ustand, så vi hørte ikke ringelyden på den ).

Jeg forklarte dette til han, men da ble jo han ennå mere sint.

Ikke likte han at jeg drakk brus og spiste chips og sjokolade innimellom.

Han sa at jeg ville bli feit av det og det fikk jeg ikke lov til å bli.

Og jeg MÅTTE også ta 5 vitaminer pr dag.

Alt i alt, jeg fikk ikke være meg selv og han kunne bli forbanna for den minste ting.

Jeg var den som bar mest voksne av oss to.

Det endte opp med at jeg gjorde det slutt pga oppførselen hans mot meg og alt han sa. Jeg mistet rett og slett interessen og han ødela alt.

Og han ble jo forbanna på meg fordi jeg gjorde det, men han lå opp til det selv.

Han hadde også oppført seg sånn som dette mot tidligere kjærester og de slo opp med han, så det er jo ikke rart at han aldri klarer å holde på en dame.

Så alt er ikke så rosenrødt som alle vil ha det til.

Hos deg kan det gå den ene eller den andre veien.

Men familie og venner vil reagere sterkt på det hvis dere blir sammen og kanskje får barn ( hvis han overhodet vil ha da i en alder av 42 år ).

Her må du tenke godt igjennom ting.

Problemet her er at fyren du var sammen med er en idiot, ikke at han var 31.

Forhold med store aldersforskjeller kan fungere utmerket, men det er klart der er utfordringer. Det er det forøvrig også i andre forhold.

[Zirine]

Heisann!

Først av alt vil jeg si at dette er noe dere må finne ut av selv, hva disse bedrevitende A4 menneskene her inne måtte mene er ikke av vesentlig betydning.

Alder er ikke det kriteriet som legges mest til grunn når to mennesker finner hverandre. Det er mange andre ting som spiller en mye viktigere rolle!

Jeg er gift med en mann som er 15 år eldre enn meg, men merker ingenting til det. Enkelte synes det er nødvendig å fortelle meg hvor motbydelig det er, hvor mislykket ekteskapet og samlivet kommer til å bli osv. Selvsagt er dette kommentarer som gjør vondt! Men om man har valgt å leve "utradisjonelt" må man jo finne seg i at de uskrevne reglene og janteloven er det som gjelder. Ikke la noen som ikke har opplevd dette selv få fortelle deg hva du skal mene og føle!

Og så til det dummeste jeg har lest her på DOL (Og jeg har lest mye!): "Du vil komme til å angre! Har lest historier som dokumenterer dette! " Og hva så? Gjør det noen til dommer over andres liv kanskje? Og hvem er det som avgjør hva som er ett levedyktig forhold og ikke?

Som 16 åring ble jeg sammen med en god venn som på det tidspunktet var 51 år. Grunnen til at forholdet ikke varte mer enn 14 mnd var ikke at aldersforskjellen plaget eller hindret OSS i noe, men den var ett så stort "problem" for bygdefolket at det holdt på å ta knekken på oss begge to. Det verserte noen rykter som ikke var sanne og ikke lignet noenting. At det går an å gå så langt i å gjøre livet til et helvete for noen, er for meg en gåte! Nevnte mann er fortsatt en av mine aller beste venner, og en av de jeg har mest kontakt med.

Lykke til, følg hjertet og følelsene dine!

Slutter meg til deg og det du sier.

At jeg synes det er uvanlig og merkelig at SÅ unge jenter og såpass mye eldre menn finner hverandre, er en annen sak MEN det er ikke min sak.

Vedkommende er myndig og må få ta sine egne valg uten å bli fordømt av sine omgivelser.

[fresja]

Min tante hadde en mann som var i syttiårene da de var på foreldremøte i ungdomsskolen. Trolig litt flaut for barna. Ellers hadde de et lykkelig ekteskap, og han levde til hun var over 70. Men jeg tror jeg ville kommet meg unna før det var forsent, før jeg ble for mye knyttet til ham....

[Gjest Novembermom]

Problemet her er at fyren du var sammen med er en idiot, ikke at han var 31.

Forhold med store aldersforskjeller kan fungere utmerket, men det er klart der er utfordringer. Det er det forøvrig også i andre forhold.

Ja, jeg vet det og som jeg sa til ungjenta så er det kanskje det går helt fint med hun og han.

Men jeg synes alderforskjellen er vel litt stor når det gjelder stiftelse av familie.

Hva hvis hun vil og ikke han?

Uansett så ønsker jeg de lykke til )

[Anj-]

Kjære Ungjenta

Hvis du er i tvil, kom deg ut av det snarest mulig! Ikke gjør den samme tabben som jeg gjorde. Jeg var sammen med en som kunne ha vært min far, og det fungerte IKKE! Jeg var veldig forelsket og mente selv at jeg var lykkelig. I ettertid ser jeg at det var jeg ikke. Han bestemte nesten alt, og mine venner var ikke velkomne hos oss. Vi skulle bare være sammen med hans venner, for han gadd ikke prate med "småunger".

Mitt råd er: Tenk deg godt om, og er du i tvil, så la ham være.