Når far ikke ønsker samvær

[Gjest Jody]

Jeg er alene med en gutt på 13 år. Faren er fra Nord-Afrika. Vi var gift i kun en kort periode og forholdet er avsluttet for mange år siden. Problemet er at faren omtrent ikke er interessert i sønnen. Det har vært perioder i livet hvor han ikke har sett han på 2 år. Det kan gå flere måneder mellom hver gang min sønn er hos faren sin, og faren ringer aldri å spør om å få møte han. Han ringer ikke en gang for å gratulere han med dagen, og det er kun sporadisk at han får presanger o.l. Faren og jeg er ikke spesielt gode venner, men vi er heller ikke uvenner. Men jeg må si jeg føler meg såret på min sønns vegne. Jeg har prøvd å ta dette opp med han flere ganger, men han viker unna, eller blir rasende. Hvis det ikke passer for han er svaret et ufravikelig NEI. Jeg har prøvd å forklare han at sønnen hans trenger en far som han kan se regelmessig og at jeg trenger fri av og til. Jeg mener det er bra for min sønn å være sammen med sin far som han ser sånn opp til. Sønnen min tåler ikke kritikk av sin far og forsvarer han med nebb og klør hvis jeg prøver å påpeke at jeg føler meg såret på hans vegne. I tillegg er det jeg som "får" alt sinnet og sårheten min sønn også føler når han ikke kan være så mye sammen med faren sin som han ønsker. Det er meg min sønn blir sint på, enda jeg forklarer han gang på gang at det er faren som ikke ønsker samværet og at jeg gjerne vil at han skal være der mer.

Jeg har høyere utdannelse og en krevende jobb. I tillegg har jeg også aleneomsorgen for en yngre sønn, som da er halvbroren. Hans far er stikk motsatt, han er kjempeflink til å ta seg av SIN sønn. Av og til er den eldste også sammen med disse, da vi bodde sammen i mange år og han ser på han som en reservefar. Men helt det samme blir det ikke. Dette har ført til mange sjalusisener mellom de to brødrene fordi den eldste føler at han ikke får være så mye sammen med sin far som det den yngste får. Jeg forsøker å forklare så godt jeg kan men føler meg både frustrert og maktesløs.

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Du har all grunn til å være sår på din sønns vegne. Og du har helt sikkert gjort en flott jobb som enslig mor. Da blir det tungt og sårt at faren aldri stiller opp. Men det tror jeg betyr mindre for din sønn nå, som åpenbart er både stolt og opptatt av sin pappa.

Kan du lage et brev til guttens far, og utdype mer hva du tenker og ønsker for gutten deres?

Det handler vel om at gutten nå er i puberteten og på vei over i den voksne verden. Hvor er far da? Hva kan han bidra med for å møte sin sønn?

Inviter faren til å komme med forslag, f.eks. at gutten og faren kan møtes, uten deg.

[viz]

Hei!

Du har all grunn til å være sår på din sønns vegne. Og du har helt sikkert gjort en flott jobb som enslig mor. Da blir det tungt og sårt at faren aldri stiller opp. Men det tror jeg betyr mindre for din sønn nå, som åpenbart er både stolt og opptatt av sin pappa.

Kan du lage et brev til guttens far, og utdype mer hva du tenker og ønsker for gutten deres?

Det handler vel om at gutten nå er i puberteten og på vei over i den voksne verden. Hvor er far da? Hva kan han bidra med for å møte sin sønn?

Inviter faren til å komme med forslag, f.eks. at gutten og faren kan møtes, uten deg.

Hei,

jeg er en mann på 28 år, og tenkte jeg bare ville svare for jeg var i akkurat samme situasjon som sønnen din. Foreldre ble skilt da jeg var 1 år, far i utland, liten kontakt. Jeg hadde kanskje ikke den samme lojalitetsfølelsen til min far som din sønn, men ellers veldig likt.

Jeg er enig i at det er viktig for et barn å ha farskontakt, men faren må jo ikke nødvendigvis være den biologiske faren. Jeg fikk en "ny far" da jeg var 5 og min mor fikk et nytt barn med ham. Men han ble også far for meg - og det er fortsatt han som er det. Det virker som om faren til det andre barnet ditt er en ordentlig fyr og kanskje han kan fylle litt av det tomrommet som den andre slasken etterlater seg? Farskap er etter min erfaring en sosial rolle - ikke en biologisk funskjon. Lykke til videre!

[Gjest engasjert jurist]

Det er en mulighet her: selv om man i utgangspunktet ikke kan pålegge en far sanvær mot hans vilje, vet jeg om tilfeller der mødre likevel har gått til sak og vunnet frem med gode samværsordninger...

Det er ting å huske her nemlig: fedre som i utgangspunktet har lite kontakt med barna sine vil med større sannsynlighet miste kontakten helt. Det kan være mange årsaker, men ofte er det fordi at de opplever det som mer psykisk belastende å ha lite samvær enn ikke samvær i det hele tatt.

Løsningen kan være: forsøk å få far til å være sammen med barna så ofte som mulig. Dette styrker engasjementet, båndet og anvsarsfølelsen i forhold til barna....

Går ikke det så tving ham med de angrepsmuligheten man har....

Lykke til og ikke gi opp!