Når familien er uinteressert

[Gjest undrende]

Er en enslig forsørger. Mitt problem er at familien ønsker liten/ingen kontakt. De er veldig søte og hyggelige når vi først møtes, men utenom det virker de ikke så interessert i meg og mitt. Spesielt er forholdet til mine foreldre. Moren min ringer knapt 1 gang i måneden og da har hun det kjempetravelt med å fortelle alle festene hun har vært på, frisøren, jobben osv. og spør aldri hvordan jeg eller barna har det. Hvis jeg nevner at jeg har litt anstrengt økonomi er hun ikke behjelpelig med så mye som et rødt øre. Jeg har klart meg selv siden jeg flyttet hjemme fra og aldri fått noe. Det er heller ikke mye barna får fra den kanten hverken til jul eller bursdag. Faren min ringer meg knapt en gang i året. Jeg bor et stykke unna resten av familen (1 time i bil) og føler at vi har mistet litt kontakten. Jeg ber av og til familien på besøk, men får blir sjelden invitert tilbake. Heldigvis har jeg noen gode venner i nærheten, men de erstatter ikke familien.

Jeg synes det er synd for barna å ha så liten kontakt med besteforeldre og tanter/onkler. I tillegg virker det ikke som om de forstår hvor slitsomt det er å være alene med barna. Vanligvis har jeg noe avlastning annenhver helg, men ellers i uka er det jeg som må følge opp sportslige aktiviteter i tillegg til den vanlige "tredemølla" med handling, middagslaging, bringe/hente og legging. I tillegg er jeg i full jobb for å klare å forsørge meg og mine. Jobben er krevende, men interessant. I hverdagen har jeg ingen hjelp og jeg føler at min mor ikke forstår hvor sliten inn til margen jeg kan være av og til.

Da kommer vi litt over på det andre problemet. Barna mine er sunne og friske, men utrolig viltre og krevende.

Av og til på slutten av dagen har jeg vanskelig for å finne fram positive følelser ovenfor ungene, og det går i ett hele uka. Jeg prøver å være søt mot barna, men føler de av og til trekker all kraften utav meg. Føler meg ofte "kjeftete" og det er jo ikke slik jeg ønsker å være. Har heller ikke så mye hjelp fra barnas far. Føler meg i grunnen litt alene med problemene mine.

[label]

Hei undrende,

...Minner meg om min egen historie da jeg kom hjem til hjembyen med to barn. Vi skulle flytte nærmere familien. Men lite så vi til dem, og lite hjelp og interesse opplevde vi..

Nå er ungene voksne, en av dem har barn sjøl. Vi har det greit nok, men det mangler fortsatt noen av dem som skulle være familie.

Det triste er at jeg nå har funnet ut at jeg har måttet kutte alle bånd til de som er igjen av familien. Jeg har skiftet navn, vil ikke tilhøre mennesker som ikke kan vise noen interesse for meg og mitt. Jeg et helt okei menneske.

Det jeg ville spørre deg om, var om du har snakket til dine nærmeste og virkelig sagt hvordan du har det og hvordan du opplever det når de opptrer så likegyldig over for deg og barna dine? Uten å moralisere, selv om du kan være temmelig lei og forbanna. Det hjelper å snakke, som vi vet. Får du ikke videre kontakt, så anbefaler jeg deg å bygge opp en reserve "familie", slik at du skaper et kontaktnett til deg og ungene, Det går an. Selv gjorde jeg det. Jeg tok kontakt gjennom avisa og spurte etter mennesker i min egen situasjon om de kunne dele hverdag og fest med meg. Det gikk bra. Fikk mange interessante og fine kontakter.

Noe å tenke på?

Ha det fint

mvh

[Nico68]

Kjære undrende. Dette med foreldre som ikke bryr seg er noe jeg har slitt med i mange år. Tidligere brukte jeg mye tid på å finne ut hvorfor det ble som det ble, og om noe kunne vært gjort annerledes. Hos oss blir det liksom litt motsatt. Når mine foreldre har problemer, er det jeg som må sitte å høre på. Om jeg hadde sagt at vi har solgt alt vårt jordisk gods og skal flytte til Tibet, hadde dette neppe vakt noe særlig oppmerksomhet fra den kanten. De er forøvrig skilt og har funnet seg nye partnere som jeg absolutt ikke ønsker noe kontakt med. Kjemien stemmer bare ikke. Mitt valg!!

Jeg tok et annet valg. Det gikk ut på at jeg ikke ønsker å bruke verdifull tid og energi på å forsøke å lappe sammen noe som aldri kan bli bra. De er mine foreldre og må selv ta ansvar for det de gjør selv om det er eksluderende og sårende. De må ta ansvar!

Jeg spurte 10 åringen om han ikke kunne sende en mail til farfar. Hvorfor skal jeg det da, han svarer jo aldri! Supert forbilde:-)

Når jeg går rundt og gir nattakos til 3 herlige gutter, tenker jeg ofte på hvor mye mine foreldre går glipp av. Om ikke lenge får de smake sin egen medisin, nemlig at mine barn ikke vil ha kontakt med noen som ikke bryr seg.

[Dorthe]

Hei undrende,

...Minner meg om min egen historie da jeg kom hjem til hjembyen med to barn. Vi skulle flytte nærmere familien. Men lite så vi til dem, og lite hjelp og interesse opplevde vi..

Nå er ungene voksne, en av dem har barn sjøl. Vi har det greit nok, men det mangler fortsatt noen av dem som skulle være familie.

Det triste er at jeg nå har funnet ut at jeg har måttet kutte alle bånd til de som er igjen av familien. Jeg har skiftet navn, vil ikke tilhøre mennesker som ikke kan vise noen interesse for meg og mitt. Jeg et helt okei menneske.

Det jeg ville spørre deg om, var om du har snakket til dine nærmeste og virkelig sagt hvordan du har det og hvordan du opplever det når de opptrer så likegyldig over for deg og barna dine? Uten å moralisere, selv om du kan være temmelig lei og forbanna. Det hjelper å snakke, som vi vet. Får du ikke videre kontakt, så anbefaler jeg deg å bygge opp en reserve "familie", slik at du skaper et kontaktnett til deg og ungene, Det går an. Selv gjorde jeg det. Jeg tok kontakt gjennom avisa og spurte etter mennesker i min egen situasjon om de kunne dele hverdag og fest med meg. Det gikk bra. Fikk mange interessante og fine kontakter.

Noe å tenke på?

Ha det fint

mvh

Selvfølgelig er det vanskelig når familien ikke bryr seg. Ungene mine har 3 sett besteforeldre men ingen ringer for å snakke med dem og barnevakt er det overhodet ikke snakk om. Prøv å la være å tenke på det, klar deg selv da har du i hvert fall et problem mindre.

Jeg har håpet på god kontakt i mange år, jeg blir bare deprimert i lengden. Tenk at ingen andre enn meg bryr seg om de flotte barna.

Faren min snakker til andre om den eldste sønnen min på 19 år og ønsker nå at han skal komme på besøk men ringer aldri hit og sønnen min har "masse" å gjøre. Tydeligvis er det for sent. Men besteforeldrene har selv laget situasjonen, så nå kan de sitte der alene.

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Det må være leit og vanskelig for deg å ikke ha en familie som er interessert. For en barnefamilie er det kanskje spesielt sårt å ikke være inkludert av besteforeldre og øvrige slektninger som er aktive i forhold til barna.

Andre familier i din situasjon

bruker frivillighetssentralen i kommunen. Det kan være en erstatning. De organiserer og "låner" ut besteforeldre og andre gode mennesker med overskudd til samvær med barn.

Er det en ide for dere å la barna besøke, og etter hvert bo hos et besteforeldrepar i helgene?

Ordningen er gratis og drives på idealistisk grunnlag.