Vil han bli bedre tro? Valnøtt..!!

[Sommerbris]

Jeg har, etter flere års tanker og overveielser, kommet frem til at jeg flytter med ungene.

Som mange her inne vet, er det låst mellom mannen min og meg.

Vi snakker ikke sammen, har aldri gjort det, og han vil ikke samarbeide nå, for at ungene skal få det bra når vi flytter fra hverandre.

Vel. Jeg nevnte for ham for ei uke siden at vi kanskje skulle gå i parterapi, slik at vi muligens vil klare å samarbeide om barna. Han spurte om det var noen sjans for at jeg ville bli værende her hos ham, og da svarte jeg ærlig, at "nei, så lenge ting er som de er nå, og han kjører på med psykisk vold mot meg, så kan jeg ikke bli". Etter dette har han vært kjempehyggelig, og vi har hatt en god uke (han hadde i forkant fortalt fam. sin at jeg skal flytte, og jeg måtte si det til ungene.).

Vel. han har ikke brukt psykisk vold mot meg på ei uke.. I dag, da jeg kom hjem fra fam.terapi, spurte jeg ham hvem han ville bruke til mekling (tenkte det er greit at vi er enige om terapeut). Han svarte at " Så da blir det ikke parterapi da?"

-"Jo, sier jeg, det synes jeg vi bør gå til uansett, for ungene sin del".

"Men du kommer til å flytte ut uansett?"

-"Ja, svarer jeg, det må jeg.. Ting har gått for langt og har kjørt seg ¨såpass fast, at jeg må ut nå. Men jeg sier ikke at jeg ikke vil gjøre et forsøk igjen om en tid, dersom ting forandrer seg"...

Vi samtalte en stund (dette var på tlf.), og jeg følte at vi hadde en samtale på gang..

Vi la på, jeg hentet ungene og kom hjem. Da var det "kald front" og igjen har ignoreringen og terroriseringen startet.

Hva tror dere.. Er dette slik han er, at han ALLTID kommer til å ty til psykisk vold mot meg for å "tukte meg" eller tror dere han en dag kan klare å begynne å snakke med meg i steden?

Når jeg er åpen om ting, slik han ber meg om.. bruker han dette mot meg senere.. Nå jeg ber om støtte og forståelse, blir han kald og hard... hvis det kreves noe av ham. på andre områder er han snill og god.

Vil han alltid bruke psykisk vold mot meg når jeg ikke er "snill jente"? Jeg lurer på om det er meg det er noe galt med jeg. Om det faktisk er jeg som er riv, ruskende gal, Hvorfor kan jeg ikke bare godta, være fornøyd og ikke kreve noe, for da har vi det bra. God økonomi osv....

Ville dere tord å satset videre med barnas far?

Hans oppførsel skremmer meg. Jeg er også redd for at han vil starte slik overfor ungene også....

uff. dette ble rotete

[Gjest D*lilith]

Han høres ikke god ut å leve med,å håpe på forandring er vel forståelig,men du kan jo ikke leve sånn og tenk om han begynner på samme måte med ungene.

[Gjest]

Han dere gubben din høres ut som min. Ja still en mann et spørsmål å det klikker for han. Hva er det som gjør at de tar alt som kritikk. Å hvorfor kan ikke en mann gå i seg selv?

Er de virkelig lykkelige hvis vi holder kjeft spiser valium, later som vi er lykkelige, og har et rævva sexliv?

[Gjest Valnøtt]

Hei :-)

''Hva tror dere.. Er dette slik han er, at han ALLTID kommer til å ty til psykisk vold mot meg for å "tukte meg" eller tror dere han en dag kan klare å begynne å snakke med meg i steden?''

Inegn kan vite noe om evigheten, men etter erfaringer jeg kjenner til, så ja. Han har lært seg hvordan du kontrolleres og styres, og han ser ut til å være storfornøyd med den løsningen. Jeg kjenner ham ikke, men vil jo ut fra alle innleggene dine tro at det ere mest sannsynlig at han er meget bevisst på sin oppførsel og hvordan den påvirker deg - og bruker dette bevisst uten minste problemer.

''Når jeg er åpen om ting, slik han ber meg om.. bruker han dette mot meg senere.. Nå jeg ber om støtte og forståelse, blir han kald og hard... hvis det kreves noe av ham. på andre områder er han snill og god.'' Som sagt - han vet hvordan du styres, og han manøvrerer deg som om du var en båt - uten å engang interessere seg for hvordan du har det.

''Vil han alltid bruke psykisk vold mot meg når jeg ikke er "snill jente"? Jeg lurer på om det er meg det er noe galt med jeg. Om det faktisk er jeg som er riv, ruskende gal, Hvorfor kan jeg ikke bare godta, være fornøyd og ikke kreve noe, for da har vi det bra. God økonomi osv....''

Du kan jo det - det er jo ditt valg. Jeg ville valgt å ha det godt isteden. Du har et ansvar for å lære barna dine hvordan man skal ha det i et forhold også. Ville du blitt glad hvis datteren din satt fast i en sånn mann og ikke hadde lært hjemme at det er lov å gå? (Hvis du har en datter da :-))

''Ville dere tord å satset videre med barnas far?''

Bare det at du må vurdere om du tør... Det skal jo liksom forestille en kjæreste dette vi bruker ektemenn til :-)

Nei - jeg ville ikke turt å bli hos ham. Men jeg ville sikkert slitt voldsomt med bruddet også. Jeg gjorde jo det jeg også - enda så ille det var nå når jeg ser det i avstandsperspektiv. Er lett å ikke se sammenhenger når man står midt oppi det og hodet vris etter en annens vilje hver enesta dag.

''Hans oppførsel skremmer meg. Jeg er også redd for at han vil starte slik overfor ungene også....''

Les dette selv. Han skremmer deg. Du er jo redd ham!

Kom deg nå ut - si det som sies må for å komme deg trygt avgårde. Dette er noe av det farligste kvinner gjør - med unntak av å røyke - og du er nå i den mest kritiske fasen. Han vet at det er et spørsmål om kort tid før du drar og da mister han kontrollen, og han vet at alt håp er ute.

Jeg synes du skal vurdere å planlegge flukten din litt, for å være sikker på at det ikke skjer deg noe. Si at du skal flytte, men ikke datoen, også reiser du uten varsel den dagen du reiser.

Det kan godt hende dette ikke er nødvendig i ditt tilfelle, men hvis det ikke var det har du ikke skadet noen. Og hvis det var det så har du reddet kanskje livet ditt.

Krisesenteret kan hjelpe deg med en slik flytteprosess.

Hvis det i ettertid går bra og alt viser seg at var unødvendig, så får du heller vise ham all propagandaen fra meg her inne og si at det er min skyld. Men tenk _sikkerhet_ når du reiser.

I så og si alle partnerdrap skjer dette i bruddfasen. Og jeg håper det ikke er det minste aktuelt i deres tilfelle.

uff. dette ble rotete

[Sommerbris]

Hei :-)

''Hva tror dere.. Er dette slik han er, at han ALLTID kommer til å ty til psykisk vold mot meg for å "tukte meg" eller tror dere han en dag kan klare å begynne å snakke med meg i steden?''

Inegn kan vite noe om evigheten, men etter erfaringer jeg kjenner til, så ja. Han har lært seg hvordan du kontrolleres og styres, og han ser ut til å være storfornøyd med den løsningen. Jeg kjenner ham ikke, men vil jo ut fra alle innleggene dine tro at det ere mest sannsynlig at han er meget bevisst på sin oppførsel og hvordan den påvirker deg - og bruker dette bevisst uten minste problemer.

''Når jeg er åpen om ting, slik han ber meg om.. bruker han dette mot meg senere.. Nå jeg ber om støtte og forståelse, blir han kald og hard... hvis det kreves noe av ham. på andre områder er han snill og god.'' Som sagt - han vet hvordan du styres, og han manøvrerer deg som om du var en båt - uten å engang interessere seg for hvordan du har det.

''Vil han alltid bruke psykisk vold mot meg når jeg ikke er "snill jente"? Jeg lurer på om det er meg det er noe galt med jeg. Om det faktisk er jeg som er riv, ruskende gal, Hvorfor kan jeg ikke bare godta, være fornøyd og ikke kreve noe, for da har vi det bra. God økonomi osv....''

Du kan jo det - det er jo ditt valg. Jeg ville valgt å ha det godt isteden. Du har et ansvar for å lære barna dine hvordan man skal ha det i et forhold også. Ville du blitt glad hvis datteren din satt fast i en sånn mann og ikke hadde lært hjemme at det er lov å gå? (Hvis du har en datter da :-))

''Ville dere tord å satset videre med barnas far?''

Bare det at du må vurdere om du tør... Det skal jo liksom forestille en kjæreste dette vi bruker ektemenn til :-)

Nei - jeg ville ikke turt å bli hos ham. Men jeg ville sikkert slitt voldsomt med bruddet også. Jeg gjorde jo det jeg også - enda så ille det var nå når jeg ser det i avstandsperspektiv. Er lett å ikke se sammenhenger når man står midt oppi det og hodet vris etter en annens vilje hver enesta dag.

''Hans oppførsel skremmer meg. Jeg er også redd for at han vil starte slik overfor ungene også....''

Les dette selv. Han skremmer deg. Du er jo redd ham!

Kom deg nå ut - si det som sies må for å komme deg trygt avgårde. Dette er noe av det farligste kvinner gjør - med unntak av å røyke - og du er nå i den mest kritiske fasen. Han vet at det er et spørsmål om kort tid før du drar og da mister han kontrollen, og han vet at alt håp er ute.

Jeg synes du skal vurdere å planlegge flukten din litt, for å være sikker på at det ikke skjer deg noe. Si at du skal flytte, men ikke datoen, også reiser du uten varsel den dagen du reiser.

Det kan godt hende dette ikke er nødvendig i ditt tilfelle, men hvis det ikke var det har du ikke skadet noen. Og hvis det var det så har du reddet kanskje livet ditt.

Krisesenteret kan hjelpe deg med en slik flytteprosess.

Hvis det i ettertid går bra og alt viser seg at var unødvendig, så får du heller vise ham all propagandaen fra meg her inne og si at det er min skyld. Men tenk _sikkerhet_ når du reiser.

I så og si alle partnerdrap skjer dette i bruddfasen. Og jeg håper det ikke er det minste aktuelt i deres tilfelle.

uff. dette ble rotete

-Det har faktisk vært kvelder/netter jeg har ligget og tenkt på noe av det du skriver... Tenk om han kommer inn og setter rifla mot hodet mitt.. Jeg har egentlig vondt for å tro det, men han truer jo med å ta sitt eget liv... indirekte.. -og jeg tenker, at når han nå har prøvd hva han kan av psykisk terror, for å få meg til å bli... hva blir det neste.. Slag? Drap?

Det er drastisk, men jeg innså jo ikke at det var psykis vold jeg var utsatt for heller..

Det vet jeg nå.

Jeg venter fremdeles på at leiligheten jeg skal flytte til skal bli ledig. Det er store avstander her vi bor og lite å velge i, og jeg har ikke lykkes med å få noe annet. Har purret på de jeg skal leie hos, og de sier innen en måned.

Jeg vet det vil bli vanskeligere for hver dag å bo her, men jeg har ikke mye valg. Ei venninne har sagt jeg kan komme dit, hvis det blir for ille..

Jeg lever liksom i håpet at han skal "bli voksen", og jeg velger å tro hver gang han er hyggelig og snill, at slik vil det fortsett...

Men det gjør jo ikke det..

Takk Valnøtt, for enda et svar.. -Du har hjulpet meg masse... til å se og forstå....

Klem til deg!!

[Sommerbris]

Han dere gubben din høres ut som min. Ja still en mann et spørsmål å det klikker for han. Hva er det som gjør at de tar alt som kritikk. Å hvorfor kan ikke en mann gå i seg selv?

Er de virkelig lykkelige hvis vi holder kjeft spiser valium, later som vi er lykkelige, og har et rævva sexliv?

Jeg tror ikke menn krever mye mer enn rene klær og middag..

+ selskapsdame..

Tar ikke alle menn over en kam nå, men jeg ser og hører rundt omkring.

Når de har de faste, trygge rammene rundt seg, er de fornøyde.. -og krever ikke mer enn det.. ofte..

[Gjest Wita]

Jeg oppfatter deg fremdeles slik at du ikke vet hva du vil. Det er så mange selvmotsigelser i innleggene dine og nå også i dette innlegget. Du sier du må flytte og lenger ned i innlegget spør du om vi hadde turt å satse videre med en slik mann.

Jeg forstår at det må være et kjempevanskelig valg å ta, men nå har du holdt på lenge med dette.

Hvis du hadde vært 100% bestemt på hva du skulle gjøre hadde du gitt en lang marsj i hans oppførsel nå og bare gledet deg til det hele var over. Sannnynligvis hadde du gjort han en stor tjeneste på sikt, for bare på denne måten kan han også komme videre i livet sitt og få det bra med seg selv.

Om jeg var han, ville jeg ment at -også du- bedriver psykisk vold.

Det kan jammen ikke være lett og være han heller.

[Sommerbris]

Jeg oppfatter deg fremdeles slik at du ikke vet hva du vil. Det er så mange selvmotsigelser i innleggene dine og nå også i dette innlegget. Du sier du må flytte og lenger ned i innlegget spør du om vi hadde turt å satse videre med en slik mann.

Jeg forstår at det må være et kjempevanskelig valg å ta, men nå har du holdt på lenge med dette.

Hvis du hadde vært 100% bestemt på hva du skulle gjøre hadde du gitt en lang marsj i hans oppførsel nå og bare gledet deg til det hele var over. Sannnynligvis hadde du gjort han en stor tjeneste på sikt, for bare på denne måten kan han også komme videre i livet sitt og få det bra med seg selv.

Om jeg var han, ville jeg ment at -også du- bedriver psykisk vold.

Det kan jammen ikke være lett og være han heller.

Så det mener du.

Får håpe du aldri kommer opp i samme situasjon som jeg er i. Stakkar.. kan hende pipa di får en annen låt da.

Kan hende du er av en oppfatning om at det er lettvint og enkelt å skille seg... Bør kankje få litt mer motgang og livserfaring du, så du vet hva du uttaler deg om.

-Hvis det er så lett å reise når man blir truet med det ene etter det andre, kan du jo spørre deg selv hvorfor mennesker lever med mishandling i flere år før de klarer å flytte..

Jeg har gudsjelov klart å ta mine valg.. lever ennå i håpet om at fremtiden skal gjøre mirakler med mannen jeg en gang valgte å dele livet mitt med, slik at den muligheten kommer tilbake..

-Eller kanskje både han og jeg ser at vi fungerer bedre uten den andre.

[Sommerbris]

Jeg oppfatter deg fremdeles slik at du ikke vet hva du vil. Det er så mange selvmotsigelser i innleggene dine og nå også i dette innlegget. Du sier du må flytte og lenger ned i innlegget spør du om vi hadde turt å satse videre med en slik mann.

Jeg forstår at det må være et kjempevanskelig valg å ta, men nå har du holdt på lenge med dette.

Hvis du hadde vært 100% bestemt på hva du skulle gjøre hadde du gitt en lang marsj i hans oppførsel nå og bare gledet deg til det hele var over. Sannnynligvis hadde du gjort han en stor tjeneste på sikt, for bare på denne måten kan han også komme videre i livet sitt og få det bra med seg selv.

Om jeg var han, ville jeg ment at -også du- bedriver psykisk vold.

Det kan jammen ikke være lett og være han heller.

Så det mener du.

Får håpe du aldri kommer opp i samme situasjon som jeg er i. Stakkar.. kan hende pipa di får en annen låt da.

Kan hende du er av en oppfatning om at det er lettvint og enkelt å skille seg... Bør kankje få litt mer motgang og livserfaring du, så du vet hva du uttaler deg om.

-Hvis det er så lett å reise når man blir truet med det ene etter det andre, kan du jo spørre deg selv hvorfor mennesker lever med mishandling i flere år før de klarer å flytte..

Jeg har gudsjelov klart å ta mine valg.. lever ennå i håpet om at fremtiden skal gjøre mirakler med mannen jeg en gang valgte å dele livet mitt med, slik at den muligheten kommer tilbake..

-Eller kanskje både han og jeg ser at vi fungerer bedre uten den andre.

[Gjest minuma]

jeg har ikke lest hele tråden. det høres ut som du er i en fryktelig vanskelig situasjon. kanskje ennå vanskeligere er situasjonen som barna deres er i, de har ingen valgmuligheter, men får så klart med seg stemningen i huset under konfliktene mellom de voksne. lykke til uansett hva du finner ut.

[Gjest Valnøtt]

-Det har faktisk vært kvelder/netter jeg har ligget og tenkt på noe av det du skriver... Tenk om han kommer inn og setter rifla mot hodet mitt.. Jeg har egentlig vondt for å tro det, men han truer jo med å ta sitt eget liv... indirekte.. -og jeg tenker, at når han nå har prøvd hva han kan av psykisk terror, for å få meg til å bli... hva blir det neste.. Slag? Drap?

Det er drastisk, men jeg innså jo ikke at det var psykis vold jeg var utsatt for heller..

Det vet jeg nå.

Jeg venter fremdeles på at leiligheten jeg skal flytte til skal bli ledig. Det er store avstander her vi bor og lite å velge i, og jeg har ikke lykkes med å få noe annet. Har purret på de jeg skal leie hos, og de sier innen en måned.

Jeg vet det vil bli vanskeligere for hver dag å bo her, men jeg har ikke mye valg. Ei venninne har sagt jeg kan komme dit, hvis det blir for ille..

Jeg lever liksom i håpet at han skal "bli voksen", og jeg velger å tro hver gang han er hyggelig og snill, at slik vil det fortsett...

Men det gjør jo ikke det..

Takk Valnøtt, for enda et svar.. -Du har hjulpet meg masse... til å se og forstå....

Klem til deg!!

Slik jeg forstår din mann, så er han nå i et slu hjørne. Han er i ferd med å miste kontrollen over deg, og det vil han ikke. Han ser ikke ut til å ha noen skrupler i det hele tatt i forhold til hva han er villig til å gjøre for å gjenopprette den kontrollen.

Han sier til deg at han vil ta livet av seg, men når han ser at det heller ikke virker, så vil han finne på noe annet. Målet hans er kontroll - uansett middel.

Dette er det som er en av de grunnleggende forutsetningene på drap. Og alle de andre sakene som ikke ender med drap men som er alvorlige likevel.

Han er ustabil også virker det som. Drikker han i tillegg?

Du kan reise på krisesenteret, du kan ta med deg barna dine dit også. Det er krisesentere over hele landet. Du kan bo der til leiligheten din er klar. Jeg tror det vil være den beste løsningen for deg akkurat nå. Der er det nemlig trygt. Det er ingen som vil få vite at du har vært der, eller at du er der. Hvis mannen din ringer dit og spør etter deg vil han ikke få svar på om de har så mye som hørt om deg. Legg igjen en lapp og si at dere har reist på ferie...?

Som sagt - det er ikke sikkert at det er nødvendig. Men det er ikke så lenge siden Vg hadde en opptelling over de som _ikke_ kom seg unna i tide. Det er ikke farlig å være ekstra forsiktig.

Og en bra ting - jeg synes jeg leser i de siste innleggene dine at du ser ut til å våkne opp? Du begynner å se ham klarere. Du ser manipulasjonen og iskaldheten også når han prøver å manipulere deg med smil og hyggelig tone. Det er veldig bra for deg. Det vil hjelpe deg til å stå imot presset fremover.

Snart sitter du som herskerinne i egen bolig. Da kan du sove om natta, slippe å forholde deg til noen som helst som du ikke ønsker, og du kan bruke kreftene dine som du vil. For ikke å snakke om at jeg tipper ungene dine vil få det fint også. Det er ikke mye som er så bnra for unger som en mamma som har det bra :-)

Hvordan tok barna dine det da du fortalte at dere skulle flytte?

Jeg tenker mye på deg, og håper det ordner seg snart :-)

[Gjest Valnøtt]

Jeg oppfatter deg fremdeles slik at du ikke vet hva du vil. Det er så mange selvmotsigelser i innleggene dine og nå også i dette innlegget. Du sier du må flytte og lenger ned i innlegget spør du om vi hadde turt å satse videre med en slik mann.

Jeg forstår at det må være et kjempevanskelig valg å ta, men nå har du holdt på lenge med dette.

Hvis du hadde vært 100% bestemt på hva du skulle gjøre hadde du gitt en lang marsj i hans oppførsel nå og bare gledet deg til det hele var over. Sannnynligvis hadde du gjort han en stor tjeneste på sikt, for bare på denne måten kan han også komme videre i livet sitt og få det bra med seg selv.

Om jeg var han, ville jeg ment at -også du- bedriver psykisk vold.

Det kan jammen ikke være lett og være han heller.

Det innlegget der var veldig ufølsomt overfor en som har det vanskelig. Hun har tatt valget sitt, men hun er redd.

Jeg vil gjerne fortelle deg noe.

Du har kanskje lest noen av mine innlegg om hvordan mitt ekteskap var? Hvis ikke kan jeg fortelle deg at min eksmann er ganske drøy. Han er voldelig, alkoholisert og meget ustabil. Jeg lever med voldsalarm på tredje året nå og hadde ikke klart meg gjennom skilsmissen hvis jeg ikke hadde blitt hjulpet av krisesenteret, politiet og andre. Jeg har så mange voldtekter bak meg at jeg ikke vet hvor mange det er engang, og jeg har vært redd i så mange år at jeg ikke vet hvem jeg var før jeg traff eksen.

Men - likevel gikk jeg med akkurat disse tankene jeg også, som sommerbris skriver om. Jeg så ikke skogen for bare trær før jeg fikk den på tilstrekkelig avstand til å greie å ta inn bit for bit i sakte fart hva jeg har vært gjennom. Jeg gikk også rundt med tanker om å utslette meg selv og alt mitt håp om et liv på noe vis fordi det kanskje var best for barna. Og jeg la også ned et tonn med håp i hvert eneste forsøk på å ihvertfall ikke være møkksur fra eksen. Samtidig som jeg forsøkte å glemme alt det vonde.

Det er en prossess sommerbris går gjennom. Kanskje er ikke hennes mann en drittsekk slik min var. Men å beskylde henne for å drive psykisk terror mot ham synes jeg er _veldig_ langt over streken dah!

Og før du nå beskylder meg for å hevde at alle menn er slemminger, så mener jeg altså ikke det. Og som jeg også skriver til sommerbris - det er ikke sikkert at det er så galt, men ta noen forhåndsregler i tilfelle det er det - så er du ihvertfall i live til å revurdere om en stund.

[Gjest Valnøtt]

Han dere gubben din høres ut som min. Ja still en mann et spørsmål å det klikker for han. Hva er det som gjør at de tar alt som kritikk. Å hvorfor kan ikke en mann gå i seg selv?

Er de virkelig lykkelige hvis vi holder kjeft spiser valium, later som vi er lykkelige, og har et rævva sexliv?

Menn kan det. De fleste menn er ikke slik som disse to her.

Det finnes menn der ute i verden som er intelligente, omsorgsfulle, snille, spennende og i stand til stor, stor kjærlighet. Du har vært veldig uheldig med han du har - men det trenger ikke være sånn resten av livet.

[Sommerbris]

Slik jeg forstår din mann, så er han nå i et slu hjørne. Han er i ferd med å miste kontrollen over deg, og det vil han ikke. Han ser ikke ut til å ha noen skrupler i det hele tatt i forhold til hva han er villig til å gjøre for å gjenopprette den kontrollen.

Han sier til deg at han vil ta livet av seg, men når han ser at det heller ikke virker, så vil han finne på noe annet. Målet hans er kontroll - uansett middel.

Dette er det som er en av de grunnleggende forutsetningene på drap. Og alle de andre sakene som ikke ender med drap men som er alvorlige likevel.

Han er ustabil også virker det som. Drikker han i tillegg?

Du kan reise på krisesenteret, du kan ta med deg barna dine dit også. Det er krisesentere over hele landet. Du kan bo der til leiligheten din er klar. Jeg tror det vil være den beste løsningen for deg akkurat nå. Der er det nemlig trygt. Det er ingen som vil få vite at du har vært der, eller at du er der. Hvis mannen din ringer dit og spør etter deg vil han ikke få svar på om de har så mye som hørt om deg. Legg igjen en lapp og si at dere har reist på ferie...?

Som sagt - det er ikke sikkert at det er nødvendig. Men det er ikke så lenge siden Vg hadde en opptelling over de som _ikke_ kom seg unna i tide. Det er ikke farlig å være ekstra forsiktig.

Og en bra ting - jeg synes jeg leser i de siste innleggene dine at du ser ut til å våkne opp? Du begynner å se ham klarere. Du ser manipulasjonen og iskaldheten også når han prøver å manipulere deg med smil og hyggelig tone. Det er veldig bra for deg. Det vil hjelpe deg til å stå imot presset fremover.

Snart sitter du som herskerinne i egen bolig. Da kan du sove om natta, slippe å forholde deg til noen som helst som du ikke ønsker, og du kan bruke kreftene dine som du vil. For ikke å snakke om at jeg tipper ungene dine vil få det fint også. Det er ikke mye som er så bnra for unger som en mamma som har det bra :-)

Hvordan tok barna dine det da du fortalte at dere skulle flytte?

Jeg tenker mye på deg, og håper det ordner seg snart :-)

Nei, han drikker ikke. Han slår meg heller ikke.. Hadde han lagt hånden sin på meg en eneste gang, hadde jeg reist der og da..

tror jeg.

Jeg ønsker fremdeles å se ham som en snill og omsorgsfull mann og pappa.. håper jo miraklet har skjedd hver gang han er blid og hyggelig.. Jeg har derimot sett mang en gang nå, at han snur når jeg minner ham på flyttingen, eller nevner noe i forbindelse med det.

Det eneste jeg egentlig krever av ham, er at vi kan samarbeide, slik at ungene nå får det best mulig. Han VIL rett og slett ikke det, for som han sa i går "når vi ikke har samarbeidet før, ser jeg ingen grunn til at vi skal gjøre det nå".

For ham er det verdens undergang om jeg flytter. Han sier det slik. Jeg sa til ham i går, at så lenge han truer med selvmord, er jeg nødt til å fortelle familien hans det, slik at de kan hjelpe ham.. Dette var imidlertid ingen trussel, fikk jeg da høre. Hva han legger i det, tenker jeg er at dette er en faktisk greie, som kommer til å skje hvis jeg drar..

Terapeuten min sa til meg i går, at om han bare klarte å forstå at det er en liten snuoperasjon som skal til for at jeg blir hos ham.. Forståelse, respekt og anerkjennelse.. kan det være så vanskelig? Det er visst det.

Jeg har begynt å forstå at han har forsøkt å tukte meg disse årene, ved å hakke på meg.. Da du skrev tidligere at jeg ble utsatt for psykisk vold, ble jeg nesten litt sint, men jeg forsto ikke at det var det han gjorde.

-Gjør det nå..

Synes synd på ham også.. Tenker han gjør det HAN kan, for at jeg skal bli, og så forstår han ikke at dette er feil måte.

Hadde han bare kunnet innse det, at jeg har en personlighet som ikke klarer å leve slik vi har gjort i flere år, at jeg krever mer enn god økonomi... osv. at jeg faktisk må føle meg respektert, anerkjent og elsket for den JEG er..

Ringte krisesenteret forleden, for da kasta han etter meg, at familien hans kunne slenge så mye dritt til meg de bare vil, fordi det er slutt.. (1,5 uke siden).. to dager etter var han hyggelig igjen.

Jeg ønsker egentlig ikke å ta ungene med dit.. Det blir for drastisk for de... nå.. Dersom han derimot fortsetter med å bruke ungene (forskjellsbehandling) for å såre meg, vet jeg ikke...

Du har hatt rett i mye du har skrevet til meg her inne Valnøtt.. Skremmende for meg.. Jeg har jo tenkt tanken selv også, men velger å tro at han ikke dreper meg....

Mange, gode klemmer til deg!! Mange!!!!!!!

[Gjest Valnøtt]

Nei, han drikker ikke. Han slår meg heller ikke.. Hadde han lagt hånden sin på meg en eneste gang, hadde jeg reist der og da..

tror jeg.

Jeg ønsker fremdeles å se ham som en snill og omsorgsfull mann og pappa.. håper jo miraklet har skjedd hver gang han er blid og hyggelig.. Jeg har derimot sett mang en gang nå, at han snur når jeg minner ham på flyttingen, eller nevner noe i forbindelse med det.

Det eneste jeg egentlig krever av ham, er at vi kan samarbeide, slik at ungene nå får det best mulig. Han VIL rett og slett ikke det, for som han sa i går "når vi ikke har samarbeidet før, ser jeg ingen grunn til at vi skal gjøre det nå".

For ham er det verdens undergang om jeg flytter. Han sier det slik. Jeg sa til ham i går, at så lenge han truer med selvmord, er jeg nødt til å fortelle familien hans det, slik at de kan hjelpe ham.. Dette var imidlertid ingen trussel, fikk jeg da høre. Hva han legger i det, tenker jeg er at dette er en faktisk greie, som kommer til å skje hvis jeg drar..

Terapeuten min sa til meg i går, at om han bare klarte å forstå at det er en liten snuoperasjon som skal til for at jeg blir hos ham.. Forståelse, respekt og anerkjennelse.. kan det være så vanskelig? Det er visst det.

Jeg har begynt å forstå at han har forsøkt å tukte meg disse årene, ved å hakke på meg.. Da du skrev tidligere at jeg ble utsatt for psykisk vold, ble jeg nesten litt sint, men jeg forsto ikke at det var det han gjorde.

-Gjør det nå..

Synes synd på ham også.. Tenker han gjør det HAN kan, for at jeg skal bli, og så forstår han ikke at dette er feil måte.

Hadde han bare kunnet innse det, at jeg har en personlighet som ikke klarer å leve slik vi har gjort i flere år, at jeg krever mer enn god økonomi... osv. at jeg faktisk må føle meg respektert, anerkjent og elsket for den JEG er..

Ringte krisesenteret forleden, for da kasta han etter meg, at familien hans kunne slenge så mye dritt til meg de bare vil, fordi det er slutt.. (1,5 uke siden).. to dager etter var han hyggelig igjen.

Jeg ønsker egentlig ikke å ta ungene med dit.. Det blir for drastisk for de... nå.. Dersom han derimot fortsetter med å bruke ungene (forskjellsbehandling) for å såre meg, vet jeg ikke...

Du har hatt rett i mye du har skrevet til meg her inne Valnøtt.. Skremmende for meg.. Jeg har jo tenkt tanken selv også, men velger å tro at han ikke dreper meg....

Mange, gode klemmer til deg!! Mange!!!!!!!

Jeg har vært litt usikker på om jeg skal trekke frem poengene med drap osv for deg. De aller aller fleste skjer jo ikke det med - og det er lett å bli hysterisk også.

Du kjenner ham jo best, og vet jo mest om hva han kan finne på eller ikke.

Da jeg skilte meg, var det en tøff kamel å svelge at mannen min kunne finne på å ta knekken på meg. Men da jeg først innså hvordan det sto til med ham traff det meg med full tyngde hva jeg hadde delt hus med.

Nå er ikke din mann slik som min var - og det er bra at han ikke drikker. Men han går ikke av veien for å manipulere deg hvor mye som helst og å bruke barn, selvmordstrusler og andre tabuer som man bør la være. Ta det med deg og vit at disse våpnene er tilgjengelige for deg også. Er du redd for alvor er det lov å si at du flytter ut, men kun for tre måneder. Er han grei i den perioden så kommer du hjem igjen.

Når du først kommer deg ut kan du si at det er over for godt.

Men - hvordan reagerte barna på at dere flytter ut? Deres reaksjon kan en sjelden gang gi en pekepinn på hvordan de har hatt det i samlivet. Mine unger tok skilsmissen med knusende ro begge to - de ville ikke dra på samvær helst, men hjemme var de strålende fornøyde med at faren forsvant.

[Gjest Wita]

Så det mener du.

Får håpe du aldri kommer opp i samme situasjon som jeg er i. Stakkar.. kan hende pipa di får en annen låt da.

Kan hende du er av en oppfatning om at det er lettvint og enkelt å skille seg... Bør kankje få litt mer motgang og livserfaring du, så du vet hva du uttaler deg om.

-Hvis det er så lett å reise når man blir truet med det ene etter det andre, kan du jo spørre deg selv hvorfor mennesker lever med mishandling i flere år før de klarer å flytte..

Jeg har gudsjelov klart å ta mine valg.. lever ennå i håpet om at fremtiden skal gjøre mirakler med mannen jeg en gang valgte å dele livet mitt med, slik at den muligheten kommer tilbake..

-Eller kanskje både han og jeg ser at vi fungerer bedre uten den andre.

"Kan hende du er av en oppfatning om at det er lettvint og enkelt å skille seg... Bør kankje få litt mer motgang og livserfaring du, så du vet hva du uttaler deg om"

Nei, jeg tror det er kjempevanskelig og jeg hadde bare lyst til å gi deg et lite spark i rævva:) Ikke vondt ment i det hele tatt:)

Når det gjelder mannen din tror jeg det må være vondt for han også. Det ser jo ut som han ønsker å fortsette forholdet og klamrer seg til et håp om at du skal bli. Det er kanskje derfor humøret hans svinger slik.

Det ser ut som du er nødt til å ta et valg nå, både for ditt eget beste og hans beste.

Å leve i denne usikkerheten må være verre enn noe annet.

[Gjest Wita]

Det innlegget der var veldig ufølsomt overfor en som har det vanskelig. Hun har tatt valget sitt, men hun er redd.

Jeg vil gjerne fortelle deg noe.

Du har kanskje lest noen av mine innlegg om hvordan mitt ekteskap var? Hvis ikke kan jeg fortelle deg at min eksmann er ganske drøy. Han er voldelig, alkoholisert og meget ustabil. Jeg lever med voldsalarm på tredje året nå og hadde ikke klart meg gjennom skilsmissen hvis jeg ikke hadde blitt hjulpet av krisesenteret, politiet og andre. Jeg har så mange voldtekter bak meg at jeg ikke vet hvor mange det er engang, og jeg har vært redd i så mange år at jeg ikke vet hvem jeg var før jeg traff eksen.

Men - likevel gikk jeg med akkurat disse tankene jeg også, som sommerbris skriver om. Jeg så ikke skogen for bare trær før jeg fikk den på tilstrekkelig avstand til å greie å ta inn bit for bit i sakte fart hva jeg har vært gjennom. Jeg gikk også rundt med tanker om å utslette meg selv og alt mitt håp om et liv på noe vis fordi det kanskje var best for barna. Og jeg la også ned et tonn med håp i hvert eneste forsøk på å ihvertfall ikke være møkksur fra eksen. Samtidig som jeg forsøkte å glemme alt det vonde.

Det er en prossess sommerbris går gjennom. Kanskje er ikke hennes mann en drittsekk slik min var. Men å beskylde henne for å drive psykisk terror mot ham synes jeg er _veldig_ langt over streken dah!

Og før du nå beskylder meg for å hevde at alle menn er slemminger, så mener jeg altså ikke det. Og som jeg også skriver til sommerbris - det er ikke sikkert at det er så galt, men ta noen forhåndsregler i tilfelle det er det - så er du ihvertfall i live til å revurdere om en stund.

"Det er en prossess sommerbris går gjennom"

Nemlig og prosessen er naturlig nok vanskelig. Nettopp derfor hadde jeg lyst til å gi henne et spark i rævva.

Det er seigpining overfor seg selv hun bedriver nå og også ovenfor mannen sin som ser ut til å klamre seg til et håp om at hun skal bli værende.

Sommerbris har det ikke lett, men det har nok ikke mannen hennes heller. At humøret svinger er ikke rart.

Vi kan ikke ta valget for henne, det kan hun bare gjøre selv.

Hun har to valg:

Valg 1. Flytte uten å gjøre noe mer forsøk på å forandre han.

Valg 2. Hun kan bli, men må nok innse at han er som han er. Lite kommunikativ, noe som sikkert forverrer seg ved anklager. Ingen liker å bli angrepet for sin personlighet og sannsynligvis vil det bare forverre forholdet.

Kall meg gjerne ufølsom, men det er ikke vondt ment fra min side:) Er ikke sikker på om å "forstå seg i hjel" bestandig er til den beste hjelp.

Og du har helt rett i at din situasjon var noe helt annet. Etter hva jeg har forstått er ikke denne mannen et monster slik din X-mann er.

[Gjest Valnøtt]

"Det er en prossess sommerbris går gjennom"

Nemlig og prosessen er naturlig nok vanskelig. Nettopp derfor hadde jeg lyst til å gi henne et spark i rævva.

Det er seigpining overfor seg selv hun bedriver nå og også ovenfor mannen sin som ser ut til å klamre seg til et håp om at hun skal bli værende.

Sommerbris har det ikke lett, men det har nok ikke mannen hennes heller. At humøret svinger er ikke rart.

Vi kan ikke ta valget for henne, det kan hun bare gjøre selv.

Hun har to valg:

Valg 1. Flytte uten å gjøre noe mer forsøk på å forandre han.

Valg 2. Hun kan bli, men må nok innse at han er som han er. Lite kommunikativ, noe som sikkert forverrer seg ved anklager. Ingen liker å bli angrepet for sin personlighet og sannsynligvis vil det bare forverre forholdet.

Kall meg gjerne ufølsom, men det er ikke vondt ment fra min side:) Er ikke sikker på om å "forstå seg i hjel" bestandig er til den beste hjelp.

Og du har helt rett i at din situasjon var noe helt annet. Etter hva jeg har forstått er ikke denne mannen et monster slik din X-mann er.

Det som er kjipt med å gå gjennom en prossess er jo nettopp at den tar tid.

Og et velment spark bak kan fort få en til å heller gi opp forsøket og ikke greie å endre tilværelsen...

(Nå høres jeg vel helt patetisk ut, men jeg er egenlig rel sterk da :-))

[Sommerbris]

"Kan hende du er av en oppfatning om at det er lettvint og enkelt å skille seg... Bør kankje få litt mer motgang og livserfaring du, så du vet hva du uttaler deg om"

Nei, jeg tror det er kjempevanskelig og jeg hadde bare lyst til å gi deg et lite spark i rævva:) Ikke vondt ment i det hele tatt:)

Når det gjelder mannen din tror jeg det må være vondt for han også. Det ser jo ut som han ønsker å fortsette forholdet og klamrer seg til et håp om at du skal bli. Det er kanskje derfor humøret hans svinger slik.

Det ser ut som du er nødt til å ta et valg nå, både for ditt eget beste og hans beste.

Å leve i denne usikkerheten må være verre enn noe annet.

Kan hende jeg ikke har skrevet det tydelig her..

Jeg har tatt et valg, og skal flytte. Dette har jeg sagt til min mann. Han er klar over at jeg kommer til å flytte ut, hvor jeg skal bo osv. men nekter likevel å snakke med meg om dette.

Både i forhold til deling av boet og i forhold til ungene og samarbeid med de. Når jeg nevner parterapi for å få til løsninger som er gode for ungene blir han blid, og tolker det dithen at jeg skal bli boende. Dette har jeg ikke sagt.

Når jeg prøver å snakke med ham om det som er VIKTIG at vi snakker om, blir han taus, ignorerende og så jævlig.

Han har aldri klart å snakke om det som er vanskelig, og heller ikke nå er han villig. Måten han har vært mot meg på oppgjennom årene har ikke mye med "kjærlighet" å gjøre..

Glem det du sier om at jeg må ta valgene mine. De har jeg tatt, og JA jeg skal flytte!

At han lever i håpet om at jeg skal bli... det er faktisk hans problem. Jeg tror ikke han gjør det heller, men han gjør det han kan for å redde fasaden sin, og da truer han men...

[Gjest Wita]

Det som er kjipt med å gå gjennom en prossess er jo nettopp at den tar tid.

Og et velment spark bak kan fort få en til å heller gi opp forsøket og ikke greie å endre tilværelsen...

(Nå høres jeg vel helt patetisk ut, men jeg er egenlig rel sterk da :-))

"Og et velment spark bak kan fort få en til å heller gi opp forsøket"

?

Det er nok mulig du og jeg leser innleggene hennes svært forskjellig.

Du svarer ut i fra det du har erfart og jeg ut i fra hva jeg har erfart. Blir gjerne slik når man sitter med forskjellig livserfaring:)

Du får ha meg unnskyldt nå, men jeg får litt inntrykk av dramaqueen når du snakker om drapsfare;o)

Hadde mannen vært voldelig så, men det er han jo ikke.

Han er mest sannsynlig bare svært lei seg og sikkert veldig sliten psykisk og livredd etter mye prat om at kona vil flytte. I tillegg så er han svært klønete og vet ikke hvordan han skal håndtere det på riktig måte, noe som forverrer det enda mer. Akkurat som svært mange andre menn.

Jeg tror begge er i et følelesesmessig kaos, at begge innerst inne har lyst til å få det til å fungere, men isteden for å bygge hverandre opp, river de hverandre ned.

Hvis Sommerbris drømmer om at mannen hennes skal forandre seg, vil ikke det skje så lenge hun snakker om å flytte.( I now:))

Dermed kan det hjelpe litt i riktig retning ved å bruke en annen taktikk først.

Prøver å forstå dem begge jeg, men jeg kjenner dem jo ikke så det blir selvfølgelig synsing som det egentlig blir med det meste av det man svarer på her inne.

Det virker som han er interesert i parterapi og siden hun nå spør om vi ville turt å satse på han, må det bety at hun fremdeles ikke har gitt opp håpet.

Hun sier hun vil flytte ja, men det virker mest som et siste desperat trussel og forsøk på og forandre han.

Denne metoden fungerer ikke på menn. De kan ikke lese andres tanker. Han blir bare enda vanskeligere.

Så enten må hun gi opp nå og flytte ellers bør hun være med på parterapi og få hjelp til å se hva som foregår mellom dem.