Ekteskapsproblemer

[Gjest Ensom / Gift]

Hei, jeg har vært gift i over 7 år nå. Mannen min har blitt totalt forandret. Han har aldri vært noen romantiker. Men nå er han rett og slett blitt utrolig selvopptatt og slem. Han har blitt veldig agressiv og voldelig. Jeg har fått et skikkelig nervesammenbrudd. Og orker ikke enngang å reise i fra han. Jeg har prøvd alt tenkelig for å få han til å vise litt kjærlighet og empati. Men nei han blir bare rasende hvis jeg gråter så han ser det. Hva skal jeg gjøre?'

[Sommerbris]

Kjære deg!

Få hjelp og kom deg vekk!! Har dere barn?

Uansett. Snakk med venner, eller ring krisesenteret. Ta med eventuelle barn og reis dit.

Du kan ikke bo med en voldelig mann!!

[Gjest Ensom / Gift]

Kjære deg!

Få hjelp og kom deg vekk!! Har dere barn?

Uansett. Snakk med venner, eller ring krisesenteret. Ta med eventuelle barn og reis dit.

Du kan ikke bo med en voldelig mann!!

Vi har ingen barn. Men vi bor på gård. Å vi har 8 hester ,6 hunder,4 katter og en kanin. Jeg har 100 prosent uføretrygd grunnet fibromyalgi. Han tar seg ikke av dyrene hvis jeg drar. Å jeg greier ikke å reise fra dem. Jeg kan ikke få barn. Og dyrene er alt for meg.

Men jeg sliter så med sterke depresjoner. Jeg føler meg helt knust. Jeg hater mannen min. Skulle så gjerne følt trygghet og kjærlighet i ekteskapet mitt. Jeg har en x som sier at han vil gifte seg med meg og ta prøverør. Men jeg vet ikke om jeg tørr å gå inn i et nytt forhold. Vet ikke om jeg tørr å stole på en mann igjen? Jeg føler heller ingen sexuell tiltrekning til mannen min mer. Når vi ligger sammen gjør det vondt. Å det føles helt feil.

Jeg dagdrømmer om å bli elsket og å leve sammen med en mann som vil adoptere barn med meg eller som kunne tenke seg å prøve prøverør. Men jeg føler at jeg ikke har noen krefter til en gang å skille meg. Å jeg trenger så lang tid til å komme over skuffelsen og tapet av dette ekteskapet . At når jeg er klar for noe nytt så har jeg mistet alle dyrene mine, huset mitt, og da er jeg for gammel til å ta prøverør. Da har jeg jo mistet alt.Er det meg det er noe galt med?

Mannen min sier jeg maser og klager hele tiden. Jeg spørr bare om vanlige ting. Å han blir rasende.Eller hvis jeg forteller om noe noen andre har sakt så blir han sint på meg? Skjønner ikke noen ting. Jeg leste om psykopati på denne siden. Å det er som å lese om mannen min. Han gir meg aldri et smilende blikk, et kyss på kinnet eller holder rundt meg. Han sitter med datamaskinen sin når han er hjemme. Han er aldri hyggelig og blid. Han finner altid noe å klage på med maten. Jeg har ikke lyst til å gjøre noe hjemme lengre. Jeg vet at jeg er flink til å lage mat. Men jeg har mistet helt lysten. Han klager jo alltid uansett. Han er veldig hyggelig når andre er i nærheten. Når han er alene med meg er han en helt annen person. Jeg har blitt skikkeligf redd for han. Jeg håper at han skal omkomme i en ulykke. Jeg får så dårlig samvittighet for at jeg tenker sånn. Jeg er kristen og burde ikke tenke slike tanker i det hele tatt.Jeg har egentlig bare lyst til å dø. Å skille seg er synd. Å ta selvmord er synd. Å være utro er synd. Men hva skal jeg gjøre da. Alt som kan løse mitt helvette er jo synd!!!

[Gjest Valnøtt]

Vi har ingen barn. Men vi bor på gård. Å vi har 8 hester ,6 hunder,4 katter og en kanin. Jeg har 100 prosent uføretrygd grunnet fibromyalgi. Han tar seg ikke av dyrene hvis jeg drar. Å jeg greier ikke å reise fra dem. Jeg kan ikke få barn. Og dyrene er alt for meg.

Men jeg sliter så med sterke depresjoner. Jeg føler meg helt knust. Jeg hater mannen min. Skulle så gjerne følt trygghet og kjærlighet i ekteskapet mitt. Jeg har en x som sier at han vil gifte seg med meg og ta prøverør. Men jeg vet ikke om jeg tørr å gå inn i et nytt forhold. Vet ikke om jeg tørr å stole på en mann igjen? Jeg føler heller ingen sexuell tiltrekning til mannen min mer. Når vi ligger sammen gjør det vondt. Å det føles helt feil.

Jeg dagdrømmer om å bli elsket og å leve sammen med en mann som vil adoptere barn med meg eller som kunne tenke seg å prøve prøverør. Men jeg føler at jeg ikke har noen krefter til en gang å skille meg. Å jeg trenger så lang tid til å komme over skuffelsen og tapet av dette ekteskapet . At når jeg er klar for noe nytt så har jeg mistet alle dyrene mine, huset mitt, og da er jeg for gammel til å ta prøverør. Da har jeg jo mistet alt.Er det meg det er noe galt med?

Mannen min sier jeg maser og klager hele tiden. Jeg spørr bare om vanlige ting. Å han blir rasende.Eller hvis jeg forteller om noe noen andre har sakt så blir han sint på meg? Skjønner ikke noen ting. Jeg leste om psykopati på denne siden. Å det er som å lese om mannen min. Han gir meg aldri et smilende blikk, et kyss på kinnet eller holder rundt meg. Han sitter med datamaskinen sin når han er hjemme. Han er aldri hyggelig og blid. Han finner altid noe å klage på med maten. Jeg har ikke lyst til å gjøre noe hjemme lengre. Jeg vet at jeg er flink til å lage mat. Men jeg har mistet helt lysten. Han klager jo alltid uansett. Han er veldig hyggelig når andre er i nærheten. Når han er alene med meg er han en helt annen person. Jeg har blitt skikkeligf redd for han. Jeg håper at han skal omkomme i en ulykke. Jeg får så dårlig samvittighet for at jeg tenker sånn. Jeg er kristen og burde ikke tenke slike tanker i det hele tatt.Jeg har egentlig bare lyst til å dø. Å skille seg er synd. Å ta selvmord er synd. Å være utro er synd. Men hva skal jeg gjøre da. Alt som kan løse mitt helvette er jo synd!!!

Du skal ringe krisesenteret i din kommune og komme dit til en samtale. Det er ikke sånn at noen finner ut at du har vært der, og de har et tilbud som bare går på at man kommer inn og prater med noen som virkelig vet hva det handler om.

Det er ingen som fordømmer deg for at du reiser tilbake til ham når timen er slutt heller. Og hvis du en dag blir klar til å klare å dra fra ham har de tak over hodet til deg.

En mann som slår vil fortsette å slå. Han er farlig og du kan få et mye bedre liv.

Du kan ringe dyrlegen i kommunen og varsle at du er bekymret for dyrene så blir de tatt hånd om.

Og uansett - du skal ikke ofre livet for noen dyr. Du skal leve og finne deg en mann som du vil ha, eller bare ha dine dager som eget eie.

Jeg har vært der du er på en måte, med en mann jeg var livredd for og ikke ønsket noe godt. Jeg har sluppet taket i eget liv for å fortsette å eksistere i et ekteskap jeg visste jeg ikke ville overleve.

I dag har jeg mitt eget liv å være herskerinne i. Jeg har gode venner. Barna har det godt. Jeg har katten min, og jeg har fått meg en kjæreste som er snill og god. Nå elsker jeg livet, det var ikke sånn før.

Det finnes hjelp der ute - værsåsnill å ta den imot.

Stor klem!

[Gjest Thea89]

for å være helt ærlig, tviler jeg på at han blir bedre mot deg-

selv med hjelp fra andre.. eier dere gården sammen?

[Gjest]

for å være helt ærlig, tviler jeg på at han blir bedre mot deg-

selv med hjelp fra andre.. eier dere gården sammen?

Ja vi eier gården sammen. Men vi har så mye gjeld at jeg aldri kunne sitti med den aleine.

Det er det som er aller verst nå. Jeg må reise fra dyrene (barna) mine.

Eller bli i dette helvette. Å det kommer jeg ikke til å greie.

Men jeg reiser ikke fra dyrene!!!!!!!!!!!

[Gjest]

Du skal ringe krisesenteret i din kommune og komme dit til en samtale. Det er ikke sånn at noen finner ut at du har vært der, og de har et tilbud som bare går på at man kommer inn og prater med noen som virkelig vet hva det handler om.

Det er ingen som fordømmer deg for at du reiser tilbake til ham når timen er slutt heller. Og hvis du en dag blir klar til å klare å dra fra ham har de tak over hodet til deg.

En mann som slår vil fortsette å slå. Han er farlig og du kan få et mye bedre liv.

Du kan ringe dyrlegen i kommunen og varsle at du er bekymret for dyrene så blir de tatt hånd om.

Og uansett - du skal ikke ofre livet for noen dyr. Du skal leve og finne deg en mann som du vil ha, eller bare ha dine dager som eget eie.

Jeg har vært der du er på en måte, med en mann jeg var livredd for og ikke ønsket noe godt. Jeg har sluppet taket i eget liv for å fortsette å eksistere i et ekteskap jeg visste jeg ikke ville overleve.

I dag har jeg mitt eget liv å være herskerinne i. Jeg har gode venner. Barna har det godt. Jeg har katten min, og jeg har fått meg en kjæreste som er snill og god. Nå elsker jeg livet, det var ikke sånn før.

Det finnes hjelp der ute - værsåsnill å ta den imot.

Stor klem!

Han slår veldig sjeldent. Men han sparker og kaster meg inn i ting.

Det verste er den kalle harde måten han er på. Jeg blir helt syket ned av hans harde hatefulle væremåte.

[Gjest SannaM]

Vi har ingen barn. Men vi bor på gård. Å vi har 8 hester ,6 hunder,4 katter og en kanin. Jeg har 100 prosent uføretrygd grunnet fibromyalgi. Han tar seg ikke av dyrene hvis jeg drar. Å jeg greier ikke å reise fra dem. Jeg kan ikke få barn. Og dyrene er alt for meg.

Men jeg sliter så med sterke depresjoner. Jeg føler meg helt knust. Jeg hater mannen min. Skulle så gjerne følt trygghet og kjærlighet i ekteskapet mitt. Jeg har en x som sier at han vil gifte seg med meg og ta prøverør. Men jeg vet ikke om jeg tørr å gå inn i et nytt forhold. Vet ikke om jeg tørr å stole på en mann igjen? Jeg føler heller ingen sexuell tiltrekning til mannen min mer. Når vi ligger sammen gjør det vondt. Å det føles helt feil.

Jeg dagdrømmer om å bli elsket og å leve sammen med en mann som vil adoptere barn med meg eller som kunne tenke seg å prøve prøverør. Men jeg føler at jeg ikke har noen krefter til en gang å skille meg. Å jeg trenger så lang tid til å komme over skuffelsen og tapet av dette ekteskapet . At når jeg er klar for noe nytt så har jeg mistet alle dyrene mine, huset mitt, og da er jeg for gammel til å ta prøverør. Da har jeg jo mistet alt.Er det meg det er noe galt med?

Mannen min sier jeg maser og klager hele tiden. Jeg spørr bare om vanlige ting. Å han blir rasende.Eller hvis jeg forteller om noe noen andre har sakt så blir han sint på meg? Skjønner ikke noen ting. Jeg leste om psykopati på denne siden. Å det er som å lese om mannen min. Han gir meg aldri et smilende blikk, et kyss på kinnet eller holder rundt meg. Han sitter med datamaskinen sin når han er hjemme. Han er aldri hyggelig og blid. Han finner altid noe å klage på med maten. Jeg har ikke lyst til å gjøre noe hjemme lengre. Jeg vet at jeg er flink til å lage mat. Men jeg har mistet helt lysten. Han klager jo alltid uansett. Han er veldig hyggelig når andre er i nærheten. Når han er alene med meg er han en helt annen person. Jeg har blitt skikkeligf redd for han. Jeg håper at han skal omkomme i en ulykke. Jeg får så dårlig samvittighet for at jeg tenker sånn. Jeg er kristen og burde ikke tenke slike tanker i det hele tatt.Jeg har egentlig bare lyst til å dø. Å skille seg er synd. Å ta selvmord er synd. Å være utro er synd. Men hva skal jeg gjøre da. Alt som kan løse mitt helvette er jo synd!!!

Kjære, kjære deg!

Trist å lese om hvordan du har det! Fikk vondt av å lese det. Og siden jeg også er kristen, fikk jeg lyst til å kommentere det siste du skriver- . Du har det ikke godt hos mannen din. Han holder ikke sine ekteskapsløfter. Det er ikke synd å skille deg. Ok`?!

Og så skal du ikke ha dårlig samvittighet for å være et menneske!

lykke til!

[Gjest Valnøtt]

Han slår veldig sjeldent. Men han sparker og kaster meg inn i ting.

Det verste er den kalle harde måten han er på. Jeg blir helt syket ned av hans harde hatefulle væremåte.

Det spiller ingen rolle om han slår sjelden eller ofte. Han bruker vold - ferdig med det. De aller fleste voldelige menn slår bare i starten av forholdet. Når skrekken er festet i offeret slik at hun føyer viljen sin inn under hans uten å tille betingelser - da opphører som regel volden, eller den begrenser seg. Da er jo maktfordelingen klar.

Men det mentale helvetet som får en til å bli bitteliten som menneske - den er i gang med full styrke likevel. Det holder som regel at kvinnen vet at han kan komme til å slå.

Krisesentrene er bygget ene og alene for å hjelpe sånne som deg - og de virker. Jeg tror ikke jeg hadde levd i dag - jeg vet at jeg ikke hadde vært menneske i dag, hvis det ikke var for den fantastiske dama mi på krisesenteret som bar meg gjennom tusen tøffe tak og fikk meg til å våkne og se verden med nye øyne.

Det finnes et liv der ute hvor du kan ha det trygt og godt. Det finnes en mann der ute som vil være far til dine barn, enten de er adopterte eller prøverør eller hva som nå skal til. Det finnes et hjem hvor du kan slappe av og gjøre det du har lyst til å være hele deg uten å være redd mer.