Karriere og sjalusi

[barbera]

Jeg og min kjæreste har samme type utdanningsbakgrunn. Han var ferdig utdannet for et år siden og har kommet langt allerede. Gjennom en venn fikk han et kort engasjement i et lite firma, og etter det har han fått jobbtilbud der og i et annet firma hvor han nå jobber. Han jobber bra og får mye ansvar på jobb, kan jobbe hjemmefra og har i det hele tatt utrolig fleksibelt arbeid. Han snakker endel om alt det gode sosiale på jobb, ting han opplever, osv. I tillegg får han mange freelanceoppdrag som han vil at jeg skal hjelpe ham med. Jeg, derimot, har opplevd en helt annen utvikling. Jeg var ferdig studert ett år før ham, og har gått fra det ene vikarbyrået til det andre, og vikariatene er irrelevante i forhold til mitt utdanningsfelt. Jeg har og hatt mye uflaks. Blant annet har jeg opplevd at et intervju ble avlyst pga. oppkjøp. Jeg har ikke fått utnytte av noen av mine kontakter. Medstudentene mine har fått faste jobber de fleste av dem. Jeg har vært på bare tre intervjuer, to i samme firma, og følte av jeg på ingen måte fikk vist hvem jeg var. Poenget her er at det hender jeg blir synlig nedfor hver gang det skjer ham noe positivt jobbmessig. Jeg er i det hele tatt misunnelig på hans karriere, selv om det jo er fantastisk at det skjer ham. Hans oppturer gjør meg mer bevisst mine egne nedturer. Han blir litt provosert over dette. Jeg synes det er rart at han snakker så mye om jobben og alle tilbudene han får. Han kan snakke om dette samtidig som jeg sitter og depper over jobbannonser.

Er det noen som har opplevd lignedne? Og som vet hvordan jeg kan takle dette? Er det illojalt av meg å innrømme overfor ham at hans suksess gjør meg mer bevisst min egen mangel på suksess?

[bustebeisa]

Fortell ham akkurat hva du føler. Hvorfor du kanskje blir synlig nedfor når han lykkes. Men si fra om at egentlig er du glad på hans vegne.

...for det er du jo? Problemet er at hans oppturer viser dine nedturer?

Og vil du ikke egenltig hør om oppturerene hans, selv om det kans gjøre vondt?

Som ved alt annet, tror jeg nok ærlighet er det beste. Det å si at du personlig blir lei deg når det går ham godt, men at du er glad for og stolt over at det går bra med ham. Si at du vil fortsette å høre om oppturene, men ha må også takle at du kanskje blir lei deg.

[barbera]

Fortell ham akkurat hva du føler. Hvorfor du kanskje blir synlig nedfor når han lykkes. Men si fra om at egentlig er du glad på hans vegne.

...for det er du jo? Problemet er at hans oppturer viser dine nedturer?

Og vil du ikke egenltig hør om oppturerene hans, selv om det kans gjøre vondt?

Som ved alt annet, tror jeg nok ærlighet er det beste. Det å si at du personlig blir lei deg når det går ham godt, men at du er glad for og stolt over at det går bra med ham. Si at du vil fortsette å høre om oppturene, men ha må også takle at du kanskje blir lei deg.

Jeg forteller ham jo at det er flott når det skjer gode ting for ham, men noen ganger kommer det kanskje ikke så godt fram. Jeg vet ikke. Jeg har sagt til ham at hans suksess gjør meg mer bevisst på mangelen på det hos meg.

[GeirB]

''Er det illojalt av meg å innrømme overfor ham at hans suksess gjør meg mer bevisst min egen mangel på suksess?''

Nei, det er svært menneskelig!

[bustebeisa]

Jeg forteller ham jo at det er flott når det skjer gode ting for ham, men noen ganger kommer det kanskje ikke så godt fram. Jeg vet ikke. Jeg har sagt til ham at hans suksess gjør meg mer bevisst på mangelen på det hos meg.

Men hva med å fortsette å hjelpe ham med freelanceoppdragene han får, men be ham si fra om at du har hjulpet til.

Og i stedet for å deppe over jobb annonser osv, be ham om råd?

Du har lov til å føle som du gjør. Helt naturlig, men samtidig er det viktig at du er bevisst på hvorfor du føler som du gjør, forteller ham det, prøver å snu på flisa. Hva om du hadde vært han og han i din situasjon? Hvordan ville dere løst problemet da?

Og så er det viktig at du forkuserer på noe positivt, og ikke graver deg ned i det negative.