Dette er nok ikke alt, nei...

[Snacky1365380698]

Følte bare jeg måtte skrive en liten oppdatering til innlegget jeg postet for noen uker siden.

Jeg er ved godt mot.

Tok motet til meg og pratet med NN. Pakket det fint inn for å ikke få ting til å høres ut som det var hans feil på noen som helst måte. For min rastløshet og sult etter action er absolutt ikke hans feil. Spurte om han ikke syntes vi var litt for "set" til å være så unge her vi gikk rundt og levde som etablerte 40åringer. Han var forsåvidt enig.

For å gjøre en laaang samtale (som var meget konstruktiv. Fyren går jo faktisk an å prate med - lytter gjør han også! ) kort så er resultatet at han oppmuntret meg til de grader å søke MBA. Han hadde jo alltid vist at jeg ville til utlandet igjen. Og han sa det virkelig ikke for å være snill, men han mente det (sukk - trekker tilbake alt det negative jeg sa om han). "Men, herregud" sa jeg, "jeg kan jo ikke bare dra fra deg. En ting er hvis vi kranglet og alt var helt forferdelig, men jeg elsker deg jo. Vi skulle jo gifte oss!" Joda, svarte han. Men det kom jo ikke til å skje på mange år uansett. Han kom til å være her, han. Og hva var egentlig mest sannsynlig, spurte han, at det kom til å bli slutt hvis jeg dro, eller om jeg ble her og vi kom til å slå i hjel hverandre. Ikke minst jeg, den dagen jeg våknet bitter og sur over ting jeg ikke hadde gjort. For det tross at det man angrer på...

Nå vet jo jeg også at sannsynligheten for at en langdistanseforhol funker er diskutabelt. Men blir det slutt, og vi ikke blir sammen igjen er jeg sikker på at det skjer på en "god" måte. Uansett, akkurat nå spiller ikke det noen rolle. Om jeg kommer inn på noen skole er forsåvidt ikke så dødsviktig heller. POenget er at jeg er i full gang med research og søknader, og bare det å ha noe å fylle tiden med (action!!) er fantastisk. Og ikke minst, leke med tanken på et år i utlandet igjen har gjort meg til et vandrende og smilende vesen. Og i tillegg så har jeg 100% støtte av min kjære :=)