Støttekontakter

[double]

"Vel, jeg har ikke sagt at de som sitter i kassa på dagligvaren er dumme eller har IQ i nedre del av normalen eller under".

Nei, det forstår jeg. Poenget mitt var at man slutter ikke nødvendigvis å være engasjert og tørst på kunnskap -fordi om man har et slikt yrke. Kunnskap kan man tilegne seg på mange måter.

''Nei, det forstår jeg. Poenget mitt var at man slutter ikke nødvendigvis å være engasjert og tørst på kunnskap -fordi om man har et slikt yrke. Kunnskap kan man tilegne seg på mange måter.''

Det er forskjell på å være engasjert og kunnskapshungrig på fritiden, og å være det i sitt daglige virke.

Hvor "nødvendig" er det å ha en IQ langt over gjennomsnittet for å sitte i kassa på Rema? Og hvor godt vil slike mennesker trives i den type jobb?

Mange mennesker med høy IQ har heller ikke ønske om eller behov for å være sosial på samme måte som "folk flest".

[frosken]

Det er mange grunner til at folk har støttekontakt; blant annet er det mange med psykiske lidelser.

En støttekontakt skal ikke være noen form for behandlingskontakt, men noen man kan forsøke å ha en ok fritid sammen med noen timer i uken.

Jeg er støttekontakt for en 11-åring, og det er hyggelig for oss begge har jeg inntrykk av. For meg er hun en 11åring på linje med andre 11åringer jeg kjenner i ulike sammenhenger.

Å være støttekontakt til et barn, opplever jeg som ukomplisert. I forhold til barn så tar jeg som voksen alltid hovedansvaret for deg som foregår, det er en del av voksen-barn relasjoner generelt sett.

Etter min oppfatning er støttekontaktordning for voksne vesentlig mer komplekst. Det er meningen at relasjonen skal være mest mulig symmetrisk, mest mulig likt et vennskapsforhold. Du skal ikke som støttekontakt anta at du vet eller kan noe bedre enn den du er sammen med, og du skal ikke tenke pedagogisk eller terapeutisk på vegne av den andre. Men selv om det skal være en variant av et vennskapsfohold, så er den ene parten betalt for samværet, og du instrueres i allefall i min kommune om å være svært nøye med tidsbruken. Samværet skal være 4 timer pr uke - verken mer eller mindre når man regner gjennomsnittsbruk av tid.

Hvis jeg skulle vært støttekontakt for en voksen med psykiske lidelser, så tror jeg at det ville vært nødvendig at man hadde ganske konkrete prosjekter for hva gjøre sammen, for at det skal fungere bra. F.eks. kan det kanskje være ok å trene sammen, utforske nærmiljøet gjennom turgåing, en eller annen hobbyaktivitet etc. Poenget mitt er at dersom man har noe felles å fokusere på, så tror jeg muligheten for å oppleve likeverdighet er størst.

Det kompliserte med støttekontaktordningen er at den skal minne om et vennskapsforhold, men venner kan man normalt ringe når man har lyst, og det er heller ikke vanlig å være sammen med venner nøyaktig 16 timer pr mnd. Som støttekontakt har man en forpliktelse til å stille opp disse 16 timene, enten man har lyst eller ikke.

Jeg mener at støttekontaktordningen er en form for "nødvendig onde" for å få brutt sosial isolasjon, og at det kan fungere svært bra. Tror allikevel at mange slike relasjoner er vesentlig mer kompliserte enn hva som vanligvis snakkes om. Dersom støttekontakten er trygg nok på seg selv til å kunne ta opp disse temaene på en ok måte med den de skal være sammen med, så er sjansen større for at det kan bli en ok relasjon for begge parter.

Jeg mottar gjerne motforestillinger på min oppfatning om at støttekontaktordning for voksne ikke alltid er så lett å få til å fungere.

[Gjest xbellax]

''Nei, det forstår jeg. Poenget mitt var at man slutter ikke nødvendigvis å være engasjert og tørst på kunnskap -fordi om man har et slikt yrke. Kunnskap kan man tilegne seg på mange måter.''

Det er forskjell på å være engasjert og kunnskapshungrig på fritiden, og å være det i sitt daglige virke.

Hvor "nødvendig" er det å ha en IQ langt over gjennomsnittet for å sitte i kassa på Rema? Og hvor godt vil slike mennesker trives i den type jobb?

Mange mennesker med høy IQ har heller ikke ønske om eller behov for å være sosial på samme måte som "folk flest".

"Forskjell på å være kunnskapshungrig på fritiden og i sitt daglige virke?" Jeg vet faktisk ikke lenger double. Jeg tror rett og slett det ikke er det for meg, men jeg forstår at andre har ulig oppfatning.

"Hvor "nødvendig" er det å ha en IQ langt over gjennomsnittet for å sitte i kassa på Rema?" Det er ikke nødvendig, men noen velger det rett og slett fordi de ønsker noe annet.

"Og hvor godt vil slike mennesker trives i den type jobb?" Dersom karrierer er det man ser på som det viktigste i livet, vil man selvsagt ikke trives. Det er da logisk.

"Mange mennesker med høy IQ har heller ikke ønske om eller behov for å være sosial på samme måte som "folk flest"."

Den er for drøy. Sære mennesker finner man overalt, _også_ blant mennesker med høy IQ.

[double]

"Forskjell på å være kunnskapshungrig på fritiden og i sitt daglige virke?" Jeg vet faktisk ikke lenger double. Jeg tror rett og slett det ikke er det for meg, men jeg forstår at andre har ulig oppfatning.

"Hvor "nødvendig" er det å ha en IQ langt over gjennomsnittet for å sitte i kassa på Rema?" Det er ikke nødvendig, men noen velger det rett og slett fordi de ønsker noe annet.

"Og hvor godt vil slike mennesker trives i den type jobb?" Dersom karrierer er det man ser på som det viktigste i livet, vil man selvsagt ikke trives. Det er da logisk.

"Mange mennesker med høy IQ har heller ikke ønske om eller behov for å være sosial på samme måte som "folk flest"."

Den er for drøy. Sære mennesker finner man overalt, _også_ blant mennesker med høy IQ.

''"Forskjell på å være kunnskapshungrig på fritiden og i sitt daglige virke?"

Jeg vet faktisk ikke lenger double. Jeg tror rett og slett det ikke er det for meg, men jeg forstår at andre har ulig oppfatning.''

Men du skjønner at det finnes mennesker som trenger noe å grave seg ned i og vri hjernen med i arbeidstiden? Som har en spesiell interesse for akkurat det de jobber med, og som trenger å ha det sånn for å trives?

''"Og hvor godt vil slike mennesker trives i den type jobb?"

Dersom karrierer er det man ser på som det viktigste i livet, vil man selvsagt ikke trives. Det er da logisk.''

Jeg har ikke nevnt et ord om karriere.

''"Mange mennesker med høy IQ har heller ikke ønske om eller behov for å være sosial på samme måte som "folk flest"."

Den er for drøy. Sære mennesker finner man overalt, _også_ blant mennesker med høy IQ.''

Jeg mente det motsatt av hva du oppfattet.

[Gjest xbellax]

''"Forskjell på å være kunnskapshungrig på fritiden og i sitt daglige virke?"

Jeg vet faktisk ikke lenger double. Jeg tror rett og slett det ikke er det for meg, men jeg forstår at andre har ulig oppfatning.''

Men du skjønner at det finnes mennesker som trenger noe å grave seg ned i og vri hjernen med i arbeidstiden? Som har en spesiell interesse for akkurat det de jobber med, og som trenger å ha det sånn for å trives?

''"Og hvor godt vil slike mennesker trives i den type jobb?"

Dersom karrierer er det man ser på som det viktigste i livet, vil man selvsagt ikke trives. Det er da logisk.''

Jeg har ikke nevnt et ord om karriere.

''"Mange mennesker med høy IQ har heller ikke ønske om eller behov for å være sosial på samme måte som "folk flest"."

Den er for drøy. Sære mennesker finner man overalt, _også_ blant mennesker med høy IQ.''

Jeg mente det motsatt av hva du oppfattet.

"Men du skjønner at det finnes mennesker som trenger noe å grave seg ned i og vri hjernen med i arbeidstiden? Som har en spesiell interesse for akkurat det de jobber med, og som trenger å ha det sånn for å trives? "

Absolutt. Poenget mitt er at kunnskap kan tilegnes på mange måter. Å velge et yrke som en kiosk jobb er ikke nødvendigvis det samme som å ikke være kunnskapshungrig.

"Og hvor godt vil slike mennesker trives i den type jobb?"

Dersom karrierer er det man ser på som det viktigste i livet, vil man selvsagt ikke trives. Det er da logisk."

"Jeg har ikke nevnt et ord om karriere."

Nei, du tenker mer i form av en høyere stilling (tolker jeg det som) og det er det jeg og mener.

"Mange mennesker med høy IQ har heller ikke ønske om eller behov for å være sosial på samme måte som "folk flest"."

Den er for drøy. Sære mennesker finner man overalt, _også_ blant mennesker med høy IQ.

"Jeg mente det motsatt av hva du oppfattet."

Beklager da misforsto jeg. Jeg tenkte først på sære mennesker, hvilket var rimelig snevert av meg. Mennesker som ikke føler for en veldig sosial omgang er ikke nødvendigvis sære, noen trives bare ikke i store forsamlinger/ eller har et ønske om å være veldig sosial. Poenget, igjen, var at slike mennesker er ikke synonymt med det å ha en høy iq. Vi finner ulike mennesker overalt.

[laban]

Høres bra ut.

Men jeg bare veit at vedkommende kommer til å syns jeg er mongo og svak. Jeg bare veit at andre kommer til å vite at jeg er klient også, og at de også syns jeg er mongo og svak.

Du tror ikke at denne type tankegang avgrenser tilværelsen din ganske mye?

Folk er ikke så fordømt opptatt av andre. Folk er stort sett opptatt av seg og sitt.

Jeg har én eneste gang i mitt liv tenkt "kanskje hun er støttekontakten hennes?" da jeg observerte to kvinner på trening, og det var etter å ha overhørt mye av det de snakket om (noe som er uunngåelig i en trang garderobe). Jeg regner med at jeg har møtt maaange flere, uten å ha lagt merke til det - og jeg er snart 50 år.

"Mongo" er forøvrig et uttrykk jeg synes intelligente mennesker kan unngå å bruke.

[cathlin]

Det er mange grunner til at folk har støttekontakt; blant annet er det mange med psykiske lidelser.

En støttekontakt skal ikke være noen form for behandlingskontakt, men noen man kan forsøke å ha en ok fritid sammen med noen timer i uken.

Jeg er støttekontakt for en 11-åring, og det er hyggelig for oss begge har jeg inntrykk av. For meg er hun en 11åring på linje med andre 11åringer jeg kjenner i ulike sammenhenger.

Å være støttekontakt til et barn, opplever jeg som ukomplisert. I forhold til barn så tar jeg som voksen alltid hovedansvaret for deg som foregår, det er en del av voksen-barn relasjoner generelt sett.

Etter min oppfatning er støttekontaktordning for voksne vesentlig mer komplekst. Det er meningen at relasjonen skal være mest mulig symmetrisk, mest mulig likt et vennskapsforhold. Du skal ikke som støttekontakt anta at du vet eller kan noe bedre enn den du er sammen med, og du skal ikke tenke pedagogisk eller terapeutisk på vegne av den andre. Men selv om det skal være en variant av et vennskapsfohold, så er den ene parten betalt for samværet, og du instrueres i allefall i min kommune om å være svært nøye med tidsbruken. Samværet skal være 4 timer pr uke - verken mer eller mindre når man regner gjennomsnittsbruk av tid.

Hvis jeg skulle vært støttekontakt for en voksen med psykiske lidelser, så tror jeg at det ville vært nødvendig at man hadde ganske konkrete prosjekter for hva gjøre sammen, for at det skal fungere bra. F.eks. kan det kanskje være ok å trene sammen, utforske nærmiljøet gjennom turgåing, en eller annen hobbyaktivitet etc. Poenget mitt er at dersom man har noe felles å fokusere på, så tror jeg muligheten for å oppleve likeverdighet er størst.

Det kompliserte med støttekontaktordningen er at den skal minne om et vennskapsforhold, men venner kan man normalt ringe når man har lyst, og det er heller ikke vanlig å være sammen med venner nøyaktig 16 timer pr mnd. Som støttekontakt har man en forpliktelse til å stille opp disse 16 timene, enten man har lyst eller ikke.

Jeg mener at støttekontaktordningen er en form for "nødvendig onde" for å få brutt sosial isolasjon, og at det kan fungere svært bra. Tror allikevel at mange slike relasjoner er vesentlig mer kompliserte enn hva som vanligvis snakkes om. Dersom støttekontakten er trygg nok på seg selv til å kunne ta opp disse temaene på en ok måte med den de skal være sammen med, så er sjansen større for at det kan bli en ok relasjon for begge parter.

Jeg mottar gjerne motforestillinger på min oppfatning om at støttekontaktordning for voksne ikke alltid er så lett å få til å fungere.

Jeg temler at for å få det til å fungere er det viktig å finne ut hva man konkret vil gjøre sammen med støttekontakten, før man finner er støttekontakt, så blir det slik du sier at det er lettere å forholde seg til hverandre gjennom en felles interesse/aktivitet.

Når det kommer til alder tenker jeg at det kanskje i en del tilfeller er lettere å få et jevnt vennskapslignende forhold hvis man er nærme hverandre i alder. Ellers blir det f. eks en pappa-, tante-, storesøster eller bestemor- lignende relasjon.

Så er det sikkert lett å kjenne på en viss overlegen (eller underlegenhet) i forhold til den man er støttekontakt til, selv om man har et ideal i tankene om en mest mulig likeverdig relasjon, men relasjonen kan ikke bli helt likeverdig, og det må vel begge parter bare godta.

Jeg er vel egentlig ganske enig med deg, selv om du etterspurte motargumenter i innlegget ditt. Tenkte først det var rart at det skulle være et så stort gap i vanskelighetsgrad å være støttekontakt for barn i forhold til voksne, men det er kanskje mer naturlig å kjenne på "overlegenheten" i forhold til barn, for da er man voksen og barnet er et barn. Det hele blir mer naturlig, og man tenker ikke så problemorientert. -Slik jeg ser det.

[Gjest caaaaaaaaaaaart]

Det er mange grunner til at folk har støttekontakt; blant annet er det mange med psykiske lidelser.

En støttekontakt skal ikke være noen form for behandlingskontakt, men noen man kan forsøke å ha en ok fritid sammen med noen timer i uken.

Jeg er støttekontakt for en 11-åring, og det er hyggelig for oss begge har jeg inntrykk av. For meg er hun en 11åring på linje med andre 11åringer jeg kjenner i ulike sammenhenger.

Å være støttekontakt til et barn, opplever jeg som ukomplisert. I forhold til barn så tar jeg som voksen alltid hovedansvaret for deg som foregår, det er en del av voksen-barn relasjoner generelt sett.

Etter min oppfatning er støttekontaktordning for voksne vesentlig mer komplekst. Det er meningen at relasjonen skal være mest mulig symmetrisk, mest mulig likt et vennskapsforhold. Du skal ikke som støttekontakt anta at du vet eller kan noe bedre enn den du er sammen med, og du skal ikke tenke pedagogisk eller terapeutisk på vegne av den andre. Men selv om det skal være en variant av et vennskapsfohold, så er den ene parten betalt for samværet, og du instrueres i allefall i min kommune om å være svært nøye med tidsbruken. Samværet skal være 4 timer pr uke - verken mer eller mindre når man regner gjennomsnittsbruk av tid.

Hvis jeg skulle vært støttekontakt for en voksen med psykiske lidelser, så tror jeg at det ville vært nødvendig at man hadde ganske konkrete prosjekter for hva gjøre sammen, for at det skal fungere bra. F.eks. kan det kanskje være ok å trene sammen, utforske nærmiljøet gjennom turgåing, en eller annen hobbyaktivitet etc. Poenget mitt er at dersom man har noe felles å fokusere på, så tror jeg muligheten for å oppleve likeverdighet er størst.

Det kompliserte med støttekontaktordningen er at den skal minne om et vennskapsforhold, men venner kan man normalt ringe når man har lyst, og det er heller ikke vanlig å være sammen med venner nøyaktig 16 timer pr mnd. Som støttekontakt har man en forpliktelse til å stille opp disse 16 timene, enten man har lyst eller ikke.

Jeg mener at støttekontaktordningen er en form for "nødvendig onde" for å få brutt sosial isolasjon, og at det kan fungere svært bra. Tror allikevel at mange slike relasjoner er vesentlig mer kompliserte enn hva som vanligvis snakkes om. Dersom støttekontakten er trygg nok på seg selv til å kunne ta opp disse temaene på en ok måte med den de skal være sammen med, så er sjansen større for at det kan bli en ok relasjon for begge parter.

Jeg mottar gjerne motforestillinger på min oppfatning om at støttekontaktordning for voksne ikke alltid er så lett å få til å fungere.

Jeg synes det var et god innlegg.Men jeg tenker at det ikke er så farlig om relasjonen ikke er helt symmetrisk.Det å støtttekontakt.At det er en form for betalt venn gjør det lettere på en måte.At en kan være mer ærlig med situasjonen man er i.At feks støttekontakten vet at en har psykiske lidelser.

Jeg har som sagt ikke klart å få dette til å fungere over tid.Men en periode var det god hjelp.Til å bryte ut av sosial isolasjon og få gjort noe.Jeg forsøkte meg på nye sosiale aktiviteter og nettverksbygging ved at vi dro på forskjellig ting.Et dansekurs blant annet samt at vi av og til dro på kino eller bare på kafe etc.Det var stort sett jeg som avgjorde hva tiden skulle brukes til.

Etterhvert synes jeg det ble vanskelig fordi det var iferd med å bli et vennskapsforhold og å skli ut.Men det kan være en god start.Støttekontakt kan være nettopp en støtte i nettverket sitt.

Jeg ser dette du skriver om likeverdighet i relajonen.Men det blir jo ikke likeverdighet.Men må det være det?.Og ha mange gode støttespillere er bra.En å trene seg til å være sosial og prate med.Samt at det er den tryggheten at det er en støttekontakt slik at en kan være mer ærlig og ikke så nervøs.Og klare å opprettholde en slik relasjon over tid kan være en stor utfordring og god trening for en med psykiske lidelser og relasjonsproblemer.Det er viktig at støttekontakten ikke får en behandler rolle.Det ser jeg.Men samtidig er det vel ikke så farlig.Jeg hadde en psykiatrisk sykepleier som også hjalp til å pushe meg på over dørstokkmila til og dra på trening etc eller ta tak i leiligheten.

[Orio]

Jeg håper da det. Har hatt støttekontakt, men ingen har sagt at jeg mangler intelligens. :- )

[Orio]

Det er mange grunner til at folk har støttekontakt; blant annet er det mange med psykiske lidelser.

En støttekontakt skal ikke være noen form for behandlingskontakt, men noen man kan forsøke å ha en ok fritid sammen med noen timer i uken.

Jeg er støttekontakt for en 11-åring, og det er hyggelig for oss begge har jeg inntrykk av. For meg er hun en 11åring på linje med andre 11åringer jeg kjenner i ulike sammenhenger.

Å være støttekontakt til et barn, opplever jeg som ukomplisert. I forhold til barn så tar jeg som voksen alltid hovedansvaret for deg som foregår, det er en del av voksen-barn relasjoner generelt sett.

Etter min oppfatning er støttekontaktordning for voksne vesentlig mer komplekst. Det er meningen at relasjonen skal være mest mulig symmetrisk, mest mulig likt et vennskapsforhold. Du skal ikke som støttekontakt anta at du vet eller kan noe bedre enn den du er sammen med, og du skal ikke tenke pedagogisk eller terapeutisk på vegne av den andre. Men selv om det skal være en variant av et vennskapsfohold, så er den ene parten betalt for samværet, og du instrueres i allefall i min kommune om å være svært nøye med tidsbruken. Samværet skal være 4 timer pr uke - verken mer eller mindre når man regner gjennomsnittsbruk av tid.

Hvis jeg skulle vært støttekontakt for en voksen med psykiske lidelser, så tror jeg at det ville vært nødvendig at man hadde ganske konkrete prosjekter for hva gjøre sammen, for at det skal fungere bra. F.eks. kan det kanskje være ok å trene sammen, utforske nærmiljøet gjennom turgåing, en eller annen hobbyaktivitet etc. Poenget mitt er at dersom man har noe felles å fokusere på, så tror jeg muligheten for å oppleve likeverdighet er størst.

Det kompliserte med støttekontaktordningen er at den skal minne om et vennskapsforhold, men venner kan man normalt ringe når man har lyst, og det er heller ikke vanlig å være sammen med venner nøyaktig 16 timer pr mnd. Som støttekontakt har man en forpliktelse til å stille opp disse 16 timene, enten man har lyst eller ikke.

Jeg mener at støttekontaktordningen er en form for "nødvendig onde" for å få brutt sosial isolasjon, og at det kan fungere svært bra. Tror allikevel at mange slike relasjoner er vesentlig mer kompliserte enn hva som vanligvis snakkes om. Dersom støttekontakten er trygg nok på seg selv til å kunne ta opp disse temaene på en ok måte med den de skal være sammen med, så er sjansen større for at det kan bli en ok relasjon for begge parter.

Jeg mottar gjerne motforestillinger på min oppfatning om at støttekontaktordning for voksne ikke alltid er så lett å få til å fungere.

Jeg har hatt støttekontakt, det tok slutt da hun flyttet til en annen kant av landet.

Som du sier blir ikke forholdet mellom støttekontakten og klienten? brukeren? likeverdig. Men det var også en fordel for meg. Jeg ville vært/var mye mer underlegen i forhold til andre mennesker enn i forhold til støttekontakten min. Når jeg er sammen med venner/familie er jeg veldig bevisst hva de ønsker, hva de har lyst til å gjøre etc, tillater ikke meg selv å "ta plass" med mine egne ønsker og behov. Det turte jeg i mye større grad sammen med støttekontakten min. Var jeg redd for å foreslå noe, for at hun ikke ville like å gjøre det jeg foreslo, sa jeg til meg selv at hun tross alt fikk betalt for å være sammen med meg, at det var jeg som var viktig i den sammenhengen, at det var mine behov som skulle dekkes. På den måten fikk jeg, i tillegg til hjelp til å komme meg ut, også trening i å si hva jeg selv har lyst til/ikke har lyst til. Noe jeg nå er mye flinkere til enn jeg var, også i forhold til venner og familie og andre.

Og hun var jo et "vanlig" menneske, som alle andre, med sine svake og sterke sider. Og det ga meg mer selvtillit å oppdage at det var ting jeg mestret bedre enn henne, at jeg faktisk kunne komme med nyttige råd. Og det å erfare at ikke "alle andre" får til "alt" har også vært nyttig, at det går an å fungere bra og ha et godt liv selv om man ikke mestrer alt her i livet.

[AnonymBruker]

Den jeg er støttekontakt for er i hvert fall helt normalt utrustet intelligensmessig:-)

Hva skal vedkommende med støttekontakt da lurer man på da...

Anonymous poster hash: 79236...774