Snakker aldri med barna om skilsmissen

[Gjest En som trenger svar]

Hei Jeg lurer på to ting: Hvilke konsekvenser har det for barn, som fortsatt går i barneskolen at foreldrene ble skilt (for noen år siden) uten at barna hverken da eller senere har sett tegn på konflikt? Hvilke konsekvenser har det for dem at foreldrene aldri har snakket med dem om skilsmissen utenom da de fortalte at de skulle flytte fra hverandre fordi de ikke lenger var kjærester? Er det noe forskning eller faglitteratur på området? Foreldrene kommuniserer alltid høflig foran barna og ordner det meste godt seg i mellom.

[Gjest Valnøtt]

Så lenge det ikke er konflikter der heller og alle har det bra vil gjerne barna også ha det bra.

Men er det store konflikter som man prøver å late som ikke er der foran barna så tror jeg barn ser og skjønner så uendelig mye mer enn man tror og at det ikke er bra for dem.

[Gjest Aimabel]

Så lenge det ikke er konflikter der heller og alle har det bra vil gjerne barna også ha det bra.

Men er det store konflikter som man prøver å late som ikke er der foran barna så tror jeg barn ser og skjønner så uendelig mye mer enn man tror og at det ikke er bra for dem.

_Kan_ en skillsmisse foregå uten noe som helst konflikter i forkant eller ettertid da? Det må vel være en årsak til at de flytter fra hverandre? Jeg synes det høres ut som om foreldrene prøver å beskytte barna, noe som forsåvidt er godt ment, men jeg tror ikke det er bra for barn at man alltid dekker over og at alt skal være bra på overflaten. Det kan oppleves frustrerende for barna. -"Hvorfor skiller mamma og pappa seg, de har jo alltid vært venner og alt er bare bra hjemme hos oss" Hvem snakker med barna om deres følelser oppi dette?

[Gjest Aimabel]

Jeg tror ikke det er bra. Som forbilder lærer de barna at "man snakker ikke om sånt" Dermed blir det også vanskeligere for barna å åpne seg for andre, da de kan føle at de utleverer foreldrene, og snakker om ting som er tabu. Hvis barna blir gående å lure på hvorfor foreldrene skilltes, om det er deres feil, osv så er det klart det er skadelig.

[Gjest Valnøtt]

_Kan_ en skillsmisse foregå uten noe som helst konflikter i forkant eller ettertid da? Det må vel være en årsak til at de flytter fra hverandre? Jeg synes det høres ut som om foreldrene prøver å beskytte barna, noe som forsåvidt er godt ment, men jeg tror ikke det er bra for barn at man alltid dekker over og at alt skal være bra på overflaten. Det kan oppleves frustrerende for barna. -"Hvorfor skiller mamma og pappa seg, de har jo alltid vært venner og alt er bare bra hjemme hos oss" Hvem snakker med barna om deres følelser oppi dette?

Jeg kjenner faktisk noen som har skilt seg og klart å styre unna konfliktene.

Men jeg mener at man skal være åpen mot barna også. Lurer de på noe bør de få gode svar.

[Lillemus]

_Kan_ en skillsmisse foregå uten noe som helst konflikter i forkant eller ettertid da? Det må vel være en årsak til at de flytter fra hverandre? Jeg synes det høres ut som om foreldrene prøver å beskytte barna, noe som forsåvidt er godt ment, men jeg tror ikke det er bra for barn at man alltid dekker over og at alt skal være bra på overflaten. Det kan oppleves frustrerende for barna. -"Hvorfor skiller mamma og pappa seg, de har jo alltid vært venner og alt er bare bra hjemme hos oss" Hvem snakker med barna om deres følelser oppi dette?

''_Kan_ en skillsmisse foregå uten noe som helst konflikter i forkant eller ettertid da? Det må vel være en årsak til at de flytter fra hverandre?''

Selvfølgelig trenger det ikke være store konflikter bak et samlivsbrudd. Hos oss ble den ene parten glad i en annen og til ungene har vi sagt det som det er - at mamma og pappa ikke bor sammen lenger fordi vi ikke er glad i hverandre på kjærestemåten. Enkelt og greit.

Vi hadde selvfølgelig noen diskusjoner, men i det store og hele gikk det hele "stille og rolig" for seg.

[Gjest Kayia]

_Kan_ en skillsmisse foregå uten noe som helst konflikter i forkant eller ettertid da? Det må vel være en årsak til at de flytter fra hverandre? Jeg synes det høres ut som om foreldrene prøver å beskytte barna, noe som forsåvidt er godt ment, men jeg tror ikke det er bra for barn at man alltid dekker over og at alt skal være bra på overflaten. Det kan oppleves frustrerende for barna. -"Hvorfor skiller mamma og pappa seg, de har jo alltid vært venner og alt er bare bra hjemme hos oss" Hvem snakker med barna om deres følelser oppi dette?

Ser du har fått et par kommentarer på dette allerede, men også jeg og eksen tilhører de som har skilt lag uten konflikter.

Det er nå et år siden vi brøt med hverandre, og vi har vært masse sammen i året som gikk. Det er vi fremdeles, og dette har gjort bruddet enklere å forholde seg til både for poden og resten av storfamilien. For besteforeldrene kommer det på det samme hvem poden er hos - de kan bare ringe eller stikke innom hvor som helst om de er i byen, og poden har til gode å høre noen snakke nedsettende om den andre forelderen. Dette setter alle veldig pris på i dag.

Men - dette innebar at vi knep tennene hardt sammen noen ganger for et år siden, og vi bedrev 'voksenopplæring' overfor våre foreldre som hadde lyst/ behov for å ta parti. Allerede nå etter et år er de såre følelsene rundt bruddet dempet, og vi mener at både poden, vi og alle rundt oss som er så glade i poden, nyter godt av å ha opprettholdt et godt vennskap og samarbeid.

Jeg er ikke i tvil om at dette er til podens beste, og kan ikke se at det kunne tilført han noe godt å selv ha erfart hvor sårt og vondt det kan være for voksne å bryte et samliv allerede mens han var et barn. Når han har kranglet med kompiser har vi jo lagt vekt på å lære han det samme som vi har gjort; konfliktløsning er noe mer enn å hyle, skrike, slå eller gå. Og jo eldre han blir, jo mer vil han skjønne av det faren hans og jeg gjorde tror jeg.

[Gjest Valnøtt]

Ser du har fått et par kommentarer på dette allerede, men også jeg og eksen tilhører de som har skilt lag uten konflikter.

Det er nå et år siden vi brøt med hverandre, og vi har vært masse sammen i året som gikk. Det er vi fremdeles, og dette har gjort bruddet enklere å forholde seg til både for poden og resten av storfamilien. For besteforeldrene kommer det på det samme hvem poden er hos - de kan bare ringe eller stikke innom hvor som helst om de er i byen, og poden har til gode å høre noen snakke nedsettende om den andre forelderen. Dette setter alle veldig pris på i dag.

Men - dette innebar at vi knep tennene hardt sammen noen ganger for et år siden, og vi bedrev 'voksenopplæring' overfor våre foreldre som hadde lyst/ behov for å ta parti. Allerede nå etter et år er de såre følelsene rundt bruddet dempet, og vi mener at både poden, vi og alle rundt oss som er så glade i poden, nyter godt av å ha opprettholdt et godt vennskap og samarbeid.

Jeg er ikke i tvil om at dette er til podens beste, og kan ikke se at det kunne tilført han noe godt å selv ha erfart hvor sårt og vondt det kan være for voksne å bryte et samliv allerede mens han var et barn. Når han har kranglet med kompiser har vi jo lagt vekt på å lære han det samme som vi har gjort; konfliktløsning er noe mer enn å hyle, skrike, slå eller gå. Og jo eldre han blir, jo mer vil han skjønne av det faren hans og jeg gjorde tror jeg.

Veldig bra jobbet! Dere har vært kjempeflinke! Er veldig misunnelig :-)

[Gjest Kayia]

Veldig bra jobbet! Dere har vært kjempeflinke! Er veldig misunnelig :-)

Takk! Av alt jeg er lei meg for at vi ikke fikk til i samlivet vårt, er dette noe av det jeg er ganske så stolt over at vi fikk til i ettertid om jeg skal være ærlig.

Spesielt på hans side hadde det vokst fram et mønster der man snakket nedsettende om den ikke-familiære parten, mest for å vise sin støtte til sitt eget familiemedlem tror jeg. Men vi hadde sett at dette var noe ungene i disse familiene led under, og ønsket å forhindre at poden skulle oppleve det samme. Dessuten var ingen av oss sinte eller bitre på den andre, og vi ønsket derfor å beholde vennskapet oss i mellom. Vi vil jo alltid være viktige i hverandres liv, sant, i og med at vi har poden som vi begge er så glade i sammen.

Men når det er sagt har jeg jo lest mange av innleggene dine, og selv dere ikke hadde forutsetninger til å skape et sånt klima for samarbeid som vi har greid, må jeg si at jeg er full av beundring for det du selv har fått til. Du kan godt klappe deg selv på skulderen og si at du har vært flink selv også!

[Gjest Valnøtt]

Takk! Av alt jeg er lei meg for at vi ikke fikk til i samlivet vårt, er dette noe av det jeg er ganske så stolt over at vi fikk til i ettertid om jeg skal være ærlig.

Spesielt på hans side hadde det vokst fram et mønster der man snakket nedsettende om den ikke-familiære parten, mest for å vise sin støtte til sitt eget familiemedlem tror jeg. Men vi hadde sett at dette var noe ungene i disse familiene led under, og ønsket å forhindre at poden skulle oppleve det samme. Dessuten var ingen av oss sinte eller bitre på den andre, og vi ønsket derfor å beholde vennskapet oss i mellom. Vi vil jo alltid være viktige i hverandres liv, sant, i og med at vi har poden som vi begge er så glade i sammen.

Men når det er sagt har jeg jo lest mange av innleggene dine, og selv dere ikke hadde forutsetninger til å skape et sånt klima for samarbeid som vi har greid, må jeg si at jeg er full av beundring for det du selv har fått til. Du kan godt klappe deg selv på skulderen og si at du har vært flink selv også!

Takk :-) Man gjør jo så godt man kan - men er ikke alltid jeg føler at det er bra nok likevel.

[Toril Hepsø, familieterapeut]

Det er veldig store og vide spørsmål du her stiller og det er derfor umulig å svare deg i dette formatet. Konsekvenser for barn av samlivsbrudd det ikke blir snakket om kommer helt ann på barnas behov. Noen har behov for å snakke mye og trenger også å uttrykke seg for å få satt igang sorgprosessen knyttet til tap av den intakte familien. Andre reagerer mer innover og gjør bearbeiding og sorg til en ordløs prosess som også kan fungere bra.

Generelt rådes det til at foreldre skal tilby å snakke om det innimellom, men ikke være påtrengende ut fra egne behov å snakke. I starten har mange barn behov for at foreldre formulerer noe rundt de vanskelige følelsene og også viser følelser slik at det føles tillatt å ikke ha det bra. Det viser seg også at barn i den alderen du beskriver blir ferdig med de vonde følelsene raskere enn foreldrene. I spesielle situasjoner som bursdag, jul og 17.mai f eks kan følelsen dukke opp igjen, at det er sårt at familien ikke lever sammen lenger, noen barn trenger å få sagt noe om det, andre virker som de foretrekker å la være.

Frode Tuen har skrevet om dette, Kirsti Haaland har skrevet om det og det forskes på konsekvenser av skilsmisse uten at jeg kan gi deg tittel på noen artikkel.