Samboerens barn

[Katt-ja]

Igjen er jeg enig i mye av det du skriver, men jeg har opplevd det på e helt annen måte.

Faren har her gjerne ringt og spurt ungene om jeg har planer, for han kan ikke hente dem før på lørdagen, i stedet for fredagen. Eller kommet ei uke før og sagt at nå blir han borte ei uke, så han kan ikke ha dem den kommende helga.

Den ene perioden hvor han hadde samboer, trådde hun gjerne til. Om det var det som ødela for dem, eller andre ting, vites ikke, men jeg krevde aldri at hun skulle ha dem, men du verden hvor mye bedre ting var i den perioden.

Og hvorfor i huleste heiteste tror du jeg faktisk gidder svare på dette her. Nettopp fordi jeg forstår mora, i og med at jeg faktisk har kastet mange planer i vasken, fordi faren har hatt viktigere grunner til å ikke ha dem.

''Nettopp fordi jeg forstår mora, i og med at jeg faktisk har kastet mange planer i vasken, fordi faren har hatt viktigere grunner til å ikke ha dem.''

Og jeg (som gift med mine barns far) har latt være å legge en hel del planer i utgangspunktet ;-) Barnefri har ikke vært noe tema... Skjønner da at man kan ha noe behov for det som aleneforelder,- men skjønner ikke at man heller vil slappe av hjemme alene uten ungene hvis det betyr at ungene hverken er sammen med sin mor eller far den helgen... Det ville jeg ha følt var veldig rart.

Jeg ser dette - som deg - mest fra mitt eget ståsted,- dvs. som stemor og som mor til barn hvor foreldrene bor sammen...

[Katt-ja]

Det handler om mange andre svar du har hatt i andre tråder.

Og det er en grunn til at jeg har tatt hånd om ungene mine og kanskje lagt egne planer på is.

Selv slet jeg med dårlig samvittighet fordi jeg følte meg irritert fordi faren ikke kunne ha dem, siden han faktisk så dem mye mer etter at vi gikk fra hverandre, enn da vi bodde sammen.

Men om han bare har samvær annen hver helg, så synes jeg at han burde stille opp da, eller samboeren, noe jeg ville gjort i en slik situasjon. Og jeg forstår om mora blir lei av at han stadig er borte.

''...så synes jeg at han burde stille opp da, eller samboeren''

Du kan ikke blande samboeren inn her,- hun er ikke forpliktet hverken på den ene eller andre måten til å passe ungene.

[Gjest Wita]

Det jeg var enig i var denne setningen:

"Hvis jeg var moren i dette tilfellet ville jeg i alle fall heller ha ungene selv enn at de skulle passes av en tredjepart."

Hva har det med å sette seg på sin høye hest å gjøre? Skjønte ikke den jeg.

Om jeg hadde blitt skilt, ville min tid med barna mine blitt sterkt redusert og jeg hadde vært glad for å få lov til å ha dem, så lenge jeg ikke skulle noe spesielt.

Vi er forskjellig skrudd sammen.

Har du noen problemer med det? Skjønner fremdeles ikke hva dette har med å sette seg på sin høye hest å gjøre.

Bortsett fra det er jeg enige med det begge i denne tråden.

Jeg ser ikke for meg at jeg selv hadde vært veldig prinsippfast om jeg var i et forhold med en som hadde barn i fra før.

Jeg hadde nok steppet i inn og passet hans barn, om det ikke var et mønster slik at han "stakk av" hver gang han skulle ha barnet.

Jeg er nemlig enig i at man må ta hele pakka når man velger partner med barn i fra før.

Nettopp derfor slik situasjon er for meg nå med 3 barn, hadde det ikke vært noen ønskesituasjon å ha en partner med barn. Det er fordi jeg har 3 selv og synes det er nok for min del.

Det er dem jeg har lyst til å bruke min tid på.

[Gjest Wita]

Det handler om mange andre svar du har hatt i andre tråder.

Og det er en grunn til at jeg har tatt hånd om ungene mine og kanskje lagt egne planer på is.

Selv slet jeg med dårlig samvittighet fordi jeg følte meg irritert fordi faren ikke kunne ha dem, siden han faktisk så dem mye mer etter at vi gikk fra hverandre, enn da vi bodde sammen.

Men om han bare har samvær annen hver helg, så synes jeg at han burde stille opp da, eller samboeren, noe jeg ville gjort i en slik situasjon. Og jeg forstår om mora blir lei av at han stadig er borte.

Det er jeg enig med deg i og som jeg allerede har sagt, så ville nok jeg ha stilt opp som "mor" om jeg var i et forhold med en mann med barn.

Likevel er det ikke noe moren til barnet kan kreve. Hun må ta dette opp med pappaen til barna.

Som sagt, ville jeg ikke ha vært prinsippfast på dette. Man må vite hva man gjør når man går inn i et forhold til noen med barn.

Man kan også velge å la være og det tror jeg jeg hadde gjort.

Jeg ville ikke godt inn i et slikt forhold fordi jeg føler jeg ikke har kapasitet til det.

Skjønner fremdeles ikke hvorfor du er så sur.

[Gjest Wita]

''Nettopp fordi jeg forstår mora, i og med at jeg faktisk har kastet mange planer i vasken, fordi faren har hatt viktigere grunner til å ikke ha dem.''

Og jeg (som gift med mine barns far) har latt være å legge en hel del planer i utgangspunktet ;-) Barnefri har ikke vært noe tema... Skjønner da at man kan ha noe behov for det som aleneforelder,- men skjønner ikke at man heller vil slappe av hjemme alene uten ungene hvis det betyr at ungene hverken er sammen med sin mor eller far den helgen... Det ville jeg ha følt var veldig rart.

Jeg ser dette - som deg - mest fra mitt eget ståsted,- dvs. som stemor og som mor til barn hvor foreldrene bor sammen...

"men skjønner ikke at man heller vil slappe av hjemme alene uten ungene hvis det betyr at ungene hverken er sammen med sin mor eller far den helgen... Det ville jeg ha følt var veldig rart"

Igjen, veldig enig:-)

Det kan ikke være lett for et barn og føle at de er uønsket både her og der fordi alle de voksne omsorgpersonene rundt dem vil heller slappe av.

[Gjest Kayia]

Jeg får inntrykk av at dere nylig har flyttet sammen? I såfall ville jeg ønske (kreve) at kjæresten min var hjemme når ungene kom til oss, slik at vi alle - både hans unger og mitt - gradvis kunne bli kjent med hverandre.

Jeg ville dernest be kjæresten bli flinkere til å plassere reisene sine, så de ikke kræsjet med det lille samværet han har med ungene sine.

Etter en stund ville jeg synes at det var helt greit å være hjemme alene med alle ungene _en gang i blant_, men ville ikke akseptert at han rett som det var satte eget behov for å jobbe foran ungenes behov for å være sammen med sin far. Dette ville jeg sagt fra om på en klar og tydelig måte allerede nå.

Når det kommer til dette med frihelg, syns jeg alle voksenpersonene her tenker litt egoistisk. Har man barn så har man barn, og i mitt hode handler samvær om å opprettholde kontakt med begge foreldre - ikke om avlastning.

[Atene]

Jeg får inntrykk av at dere nylig har flyttet sammen? I såfall ville jeg ønske (kreve) at kjæresten min var hjemme når ungene kom til oss, slik at vi alle - både hans unger og mitt - gradvis kunne bli kjent med hverandre.

Jeg ville dernest be kjæresten bli flinkere til å plassere reisene sine, så de ikke kræsjet med det lille samværet han har med ungene sine.

Etter en stund ville jeg synes at det var helt greit å være hjemme alene med alle ungene _en gang i blant_, men ville ikke akseptert at han rett som det var satte eget behov for å jobbe foran ungenes behov for å være sammen med sin far. Dette ville jeg sagt fra om på en klar og tydelig måte allerede nå.

Når det kommer til dette med frihelg, syns jeg alle voksenpersonene her tenker litt egoistisk. Har man barn så har man barn, og i mitt hode handler samvær om å opprettholde kontakt med begge foreldre - ikke om avlastning.

''Når det kommer til dette med frihelg, syns jeg alle voksenpersonene her tenker litt egoistisk. Har man barn så har man barn, og i mitt hode handler samvær om å opprettholde kontakt med begge foreldre - ikke om avlastning.''

Jeg tror du, og de fleste andre her, leser hovedinnlegget litt for fort.

Det er ikke barnas mor som mener at stemoren bør trå til. Det er barnas farmor. Hovedinnlegger skriver også i et svar lenger ned at moren ikke ønsker at samværet skal gå som avtalt hvis faren reiser bort.

Forøvrig er jeg enig med dem som sier at dette er farens ansvar. Hvis han ikke kan tilrettelegge jobben sin etter det minimale samværet han har, har kanskje barna det best hjemme hos mor, spesielt når det er det mor ønsker selv.

[Gjest tadeteasy]

Jeg synes det er rett og slett merkelig at du har valgt å gå inn i et samboerskap med en mann som har barn fra tidligere, når du stiller deg så avvisende til å pass hans barn.

Med en slik holding burde det vært greiere for alle parter at dere hadde egen bolig osv og traff hverandre når det passet.

Etter en del dyrkjøpt erfaring finner jeg denne løsningen bedre og bedre.

Da er man herre over sitt eget hjem og eventuelt unger. Kjæresten styrer sin egen butikk og så treffes man når tiden og lysten er der.

Jeg er meget overrasket over hvor fort mange damer ønsker å inngå samboerskap. Og når man endelig er kommet under samme tak, begynner den evige krangel på hvem som skal bestemme om ungene skal være der, hva man skal ha på veggen og hvem som skal lage mat.

[candyqueen_83]

Hadde det dreid seg om en helg i ny og ne hadde jeg nok passet ungene, men i dette tilfellet høres det ut som det skjer ganske ofte. Da hadde jeg nok bedt han ordne noe annet, f.eks at de er hos mor. Og at han måtte tilrettelegge reisene sine bedre. Barna er også hans ansvar.

Men hva barnas farmor hadde ment, hadde jeg blåst lang marsj i egentlig.

[Gjest Kayia]

''Når det kommer til dette med frihelg, syns jeg alle voksenpersonene her tenker litt egoistisk. Har man barn så har man barn, og i mitt hode handler samvær om å opprettholde kontakt med begge foreldre - ikke om avlastning.''

Jeg tror du, og de fleste andre her, leser hovedinnlegget litt for fort.

Det er ikke barnas mor som mener at stemoren bør trå til. Det er barnas farmor. Hovedinnlegger skriver også i et svar lenger ned at moren ikke ønsker at samværet skal gå som avtalt hvis faren reiser bort.

Forøvrig er jeg enig med dem som sier at dette er farens ansvar. Hvis han ikke kan tilrettelegge jobben sin etter det minimale samværet han har, har kanskje barna det best hjemme hos mor, spesielt når det er det mor ønsker selv.

Nei jeg la merke til det - og derfor skrev jeg 'voksenpersonene'.

Men - det er ungenes rett og behov for samvær med begge foreldrene sine dette handler om i mitt hode - ikke 'hvem som skal passe barna', eller hvem som mener noe om det. Derfor kommentererer jeg kun omkring fars prioriteringer og ungenes behov, og hvordan jeg selv ville angrepet dette dersom jeg var i den nye samboerens sko.

[Atene]

Nei jeg la merke til det - og derfor skrev jeg 'voksenpersonene'.

Men - det er ungenes rett og behov for samvær med begge foreldrene sine dette handler om i mitt hode - ikke 'hvem som skal passe barna', eller hvem som mener noe om det. Derfor kommentererer jeg kun omkring fars prioriteringer og ungenes behov, og hvordan jeg selv ville angrepet dette dersom jeg var i den nye samboerens sko.

Enig i det. Men det var lett å misforstå, når du som mange andre skrev om behov for avlastning. Den som mister avlastningen hvis stemor ikke stiller opp, er jo barnas mor. Som ikke har bedt om noen avlastning. Far gjør åpenbart som det passer ham uansett.

[laban]

Det er ganske ofte ja. Og det er ikke meg barna skal ha samvær med, men min samboer. Er ikke han hjemme syns jeg likegodt barna hans kan være hos sin mor. Og det synes hun også.

Hvis både moren og faren er enige i saken, synes jeg det spiller fint liten rolle hva farmoren mener. Etter alt jeg har lest om grusomme farmødre her på DOL, kan hun ha vikarierende motiver (f.eks. et ønske om å lage motsetninger mellom deg og barnets mor). Men det kan også hende at hun "bare" synser litt for høyt.

Sønnen hennes burde kunne forklare henne hvordan saken står og hvem som har noe med å ta disse beslutningene. Men det er ikke alle menn som har ryggrad nok til å gjøre denslags.

[morsan]

"men skjønner ikke at man heller vil slappe av hjemme alene uten ungene hvis det betyr at ungene hverken er sammen med sin mor eller far den helgen... Det ville jeg ha følt var veldig rart"

Igjen, veldig enig:-)

Det kan ikke være lett for et barn og føle at de er uønsket både her og der fordi alle de voksne omsorgpersonene rundt dem vil heller slappe av.

Enig!

[Gjest Valnøtt]

''Når det kommer til dette med frihelg, syns jeg alle voksenpersonene her tenker litt egoistisk. Har man barn så har man barn, og i mitt hode handler samvær om å opprettholde kontakt med begge foreldre - ikke om avlastning.''

Jeg tror du, og de fleste andre her, leser hovedinnlegget litt for fort.

Det er ikke barnas mor som mener at stemoren bør trå til. Det er barnas farmor. Hovedinnlegger skriver også i et svar lenger ned at moren ikke ønsker at samværet skal gå som avtalt hvis faren reiser bort.

Forøvrig er jeg enig med dem som sier at dette er farens ansvar. Hvis han ikke kan tilrettelegge jobben sin etter det minimale samværet han har, har kanskje barna det best hjemme hos mor, spesielt når det er det mor ønsker selv.

Du har helt rett - det hadde faktisk gått meg hus forbi. *rødme*

[favn]

Selvfølgelig er det ikke du som skal ta deg av barna som en fast ordning! Hvis faren ikke kan oppfylle avtalefestet samvær må han enten regulere avtalen eller regulere jobben.

Du, som samboer, bør naturligvis stille opp i enkelttilfeller og hjelpe til på den måten. Det samme må forventes av din samboer når det gjelder ditt barn.

Min mening.

[favn]

Poenget er vel at han skal ha samvær med ungene. Men du mener altså at han skal kunne komme og gå som han vil og passe dem når det passer ham?

Du aner ikke hvor egoistisk jeg følte meg når jeg hadde sure tanker når min eksmann ikke kunne ha dem, etter planene vi hadde satt opp. For jeg ble personlig såret av og til. Ble lei meg på ungenes vegne, men på mine vegner også.

Og når en oppsatt plan blir snudd på og forastet gang på gang, blir man faktisk lei.

En periode hadde han ei veldig flott dame boende hos seg. Hun tilbød seg å ha ungene når han var borte. Som den personene jeg er, som stadig får dårlig samvittighet, fikk jeg det av og til når hun hadde dem, men samtidig koste barna våre seg hos henne og hun koste seg med dem.

Hadde mannen jeg er sammen med nå hatt unger, hadde jeg ikke gjort noe av å ha dem, selv om han skulle finne på å reise på et treff, eller måtte jobbe ei helg. Ungene er en del av ham. Og for alles del er det best at alle er fornøyd. Mor til ungene også.

Men om din eks, far til barna, ikke stiller opp og bryter avtaler... hva har det med hans kjæreste å gjøre. Hun er da ikke forpliktet til å passe deres barn i helger!?

Jeg er selv i fraskiltsituasjon og opplever naturligvis frafall på samvær fra andre kanten innimellom. Men jeg måtte være bløt om jeg forventet at farens kjæreste eller andre skulle passe mine barn hvis ikke faren kan.

[bustebeisa]

Men om din eks, far til barna, ikke stiller opp og bryter avtaler... hva har det med hans kjæreste å gjøre. Hun er da ikke forpliktet til å passe deres barn i helger!?

Jeg er selv i fraskiltsituasjon og opplever naturligvis frafall på samvær fra andre kanten innimellom. Men jeg måtte være bløt om jeg forventet at farens kjæreste eller andre skulle passe mine barn hvis ikke faren kan.

Jeg forventer ingenting fra andre, men så lenge hun spør om hun er egoistisk, så svarer jeg at i mine øyne er hun det.

Når man flytter sammen med en som har barn fra før, følger det med ei pakke.

Personlig ville jeg stilt opp for barna hans. Personlig ville jeg tenkt meg om to ganger før jeg hadde flyttet sammen med en som reiser mye og bryter samværsavtalene. Det forteller litt om hva hun har i vente. Personlig ville jeg også tenkt meg om to ganger om kjæresten min gav utrykk for at han ikke ville ha noe å gjøre med barna mine når jeg ikke er der.

Det betyr ikke at jeg ville kastet ungene på ham om noe dukket opp og jeg ikke kunne ha dem selv, men samtidig ville jeg hatt et håp om at han tilbød seg.

Storforlangende, ja, men det kommer av egne erfaringer tidliger. Det er faktisk bedre å være helt alene om omsorgen, enn å måtte forholde seg til andre som ikke tar ansvar, hverken på den ene eller andre måten.

[bustebeisa]

Det er jeg enig med deg i og som jeg allerede har sagt, så ville nok jeg ha stilt opp som "mor" om jeg var i et forhold med en mann med barn.

Likevel er det ikke noe moren til barnet kan kreve. Hun må ta dette opp med pappaen til barna.

Som sagt, ville jeg ikke ha vært prinsippfast på dette. Man må vite hva man gjør når man går inn i et forhold til noen med barn.

Man kan også velge å la være og det tror jeg jeg hadde gjort.

Jeg ville ikke godt inn i et slikt forhold fordi jeg føler jeg ikke har kapasitet til det.

Skjønner fremdeles ikke hvorfor du er så sur.

Hihi... Sier unnskyld for min første krasse kritikk til deg.

Tolket at du var helt enig i det meste av det de andre skrev. Tenkte på en tidligere debatt som gikk på mulig lov mot flytting for forelderen med hovedansvaret for barn.

Følte da at det gikk litt på at i mange tilfeller kan den med samværsrett styre som den vil, mens den med hovedansvaret skal ta til takke.

Som sagt, tolket feil, og mente dermed ikke være så krass mot deg som jeg var.

[hidi, the scorpion]

Jeg forventer ingenting fra andre, men så lenge hun spør om hun er egoistisk, så svarer jeg at i mine øyne er hun det.

Når man flytter sammen med en som har barn fra før, følger det med ei pakke.

Personlig ville jeg stilt opp for barna hans. Personlig ville jeg tenkt meg om to ganger før jeg hadde flyttet sammen med en som reiser mye og bryter samværsavtalene. Det forteller litt om hva hun har i vente. Personlig ville jeg også tenkt meg om to ganger om kjæresten min gav utrykk for at han ikke ville ha noe å gjøre med barna mine når jeg ikke er der.

Det betyr ikke at jeg ville kastet ungene på ham om noe dukket opp og jeg ikke kunne ha dem selv, men samtidig ville jeg hatt et håp om at han tilbød seg.

Storforlangende, ja, men det kommer av egne erfaringer tidliger. Det er faktisk bedre å være helt alene om omsorgen, enn å måtte forholde seg til andre som ikke tar ansvar, hverken på den ene eller andre måten.

Kunne ikke vært mer enig

[bustebeisa]

''...så synes jeg at han burde stille opp da, eller samboeren''

Du kan ikke blande samboeren inn her,- hun er ikke forpliktet hverken på den ene eller andre måten til å passe ungene.

Hun er ikke forpliktet, men ikke om jeg vil ha en samboer som ikke stiller opp for barna mine. Men jeg vil heller ikke ha en samboer som bryter samværet med egne barn ofte.

Jeg forstår sukket til mor til barna, og forstår ikke like godt stemors sukk i forhold til mora, men hadde jeg vært stemora, hadde jeg sukket tungt i forhold til sin samboer.