Samboerens barn

[bustebeisa]

Kunne ikke vært mer enig

Godt noen er enig. :-)

[Gjest Wita]

Hihi... Sier unnskyld for min første krasse kritikk til deg.

Tolket at du var helt enig i det meste av det de andre skrev. Tenkte på en tidligere debatt som gikk på mulig lov mot flytting for forelderen med hovedansvaret for barn.

Følte da at det gikk litt på at i mange tilfeller kan den med samværsrett styre som den vil, mens den med hovedansvaret skal ta til takke.

Som sagt, tolket feil, og mente dermed ikke være så krass mot deg som jeg var.

Det er helt greit:-)

1. Jeg synes selvfølgelig det er trist med fedre som ikke vil se barna sine...

og

2. jeg synes det er trist med foreldre som ikke har mulighet til kontakt fordi den ene velger å flytte. Trist ikke minst for barnas skyld.

At noen opplever punkt 1., skal ikke gå ut over foreldre og barn i punkt 2.

Derfor er jeg fremdeles positiv til en slik lov.

Men nå er dette en helt annen diskusjon og passer ikke helt inn her:-)

[bustebeisa]

Det er helt greit:-)

1. Jeg synes selvfølgelig det er trist med fedre som ikke vil se barna sine...

og

2. jeg synes det er trist med foreldre som ikke har mulighet til kontakt fordi den ene velger å flytte. Trist ikke minst for barnas skyld.

At noen opplever punkt 1., skal ikke gå ut over foreldre og barn i punkt 2.

Derfor er jeg fremdeles positiv til en slik lov.

Men nå er dette en helt annen diskusjon og passer ikke helt inn her:-)

Passer ikke helt inn nei, men likevel var det det som provoserte meg mest med det første innlegget... Men egentlig er vi jo ikke så uenige i dette tilfellet, selv om vi tolker og leser det litt forskjellig. :-)

[Gjest Wita]

Passer ikke helt inn nei, men likevel var det det som provoserte meg mest med det første innlegget... Men egentlig er vi jo ikke så uenige i dette tilfellet, selv om vi tolker og leser det litt forskjellig. :-)

Vi er nok ikke så uenige nei:-)

Min oppfatning er at barn har best av å ha trygge voksne rundt seg, som ikke gir dem følelsen av å være en klamp om foten. Derfor synes jeg ikke man skal være så prinsippfast hverken i den ene eller andre retning.

[favn]

Jeg forventer ingenting fra andre, men så lenge hun spør om hun er egoistisk, så svarer jeg at i mine øyne er hun det.

Når man flytter sammen med en som har barn fra før, følger det med ei pakke.

Personlig ville jeg stilt opp for barna hans. Personlig ville jeg tenkt meg om to ganger før jeg hadde flyttet sammen med en som reiser mye og bryter samværsavtalene. Det forteller litt om hva hun har i vente. Personlig ville jeg også tenkt meg om to ganger om kjæresten min gav utrykk for at han ikke ville ha noe å gjøre med barna mine når jeg ikke er der.

Det betyr ikke at jeg ville kastet ungene på ham om noe dukket opp og jeg ikke kunne ha dem selv, men samtidig ville jeg hatt et håp om at han tilbød seg.

Storforlangende, ja, men det kommer av egne erfaringer tidliger. Det er faktisk bedre å være helt alene om omsorgen, enn å måtte forholde seg til andre som ikke tar ansvar, hverken på den ene eller andre måten.

Det er vel forskjell på å barbere seg og å skjære av seg hodet?

Selvsagt stiller man opp for sin elskede og hans/hennes barn når det trengs innimellom - men ikke som en fast ordning for at den andre forelderen skal ha seg fri.

[bustebeisa]

Vi er nok ikke så uenige nei:-)

Min oppfatning er at barn har best av å ha trygge voksne rundt seg, som ikke gir dem følelsen av å være en klamp om foten. Derfor synes jeg ikke man skal være så prinsippfast hverken i den ene eller andre retning.

Det er en grunn til at jeg har tatt ungene, når noe har skjedd her. Me jeg må innrømme at det er ikke like lett å smile når man fårbeskjed fredags ettermiddag at faren ikke kan hente før lørdags morgen, selv om jeg bare hadde tenkt å slappe av på sofaen.

Når han derimot har spurt i forveien, ser jeg ikke noe problem i å bytte. Hender jo at jeg og må spørre om bytte.

[Gjest Wita]

Det er en grunn til at jeg har tatt ungene, når noe har skjedd her. Me jeg må innrømme at det er ikke like lett å smile når man fårbeskjed fredags ettermiddag at faren ikke kan hente før lørdags morgen, selv om jeg bare hadde tenkt å slappe av på sofaen.

Når han derimot har spurt i forveien, ser jeg ikke noe problem i å bytte. Hender jo at jeg og må spørre om bytte.

Hvor gamle er barna dine?

[bustebeisa]

Det er vel forskjell på å barbere seg og å skjære av seg hodet?

Selvsagt stiller man opp for sin elskede og hans/hennes barn når det trengs innimellom - men ikke som en fast ordning for at den andre forelderen skal ha seg fri.

Problemet her er jo samboeren som er mye borte. Det sier jo stemor selv. Og jeg forsår da mora at hun blir lei og kan komme med en slik kommentar om at barna kan reise til far og stemor, selv om far er borte.

Jeg sankker ut fra egne erfaring, og synet mitt kommer fra de erfaringene. Det er ikke snakk om å ha fri, av prinsipp, men man blir lei seg for barna og på egne vegne når en avtale hele tiden blir brutt.

Mange ganger hadde det faktisk vært mye lettere om jeg hadde hatt fullt ansvar for ungene hele tiden, og faren hadde spurt om å ha dem når det passer ham. Og da vært der for dem fullt ut.

[bustebeisa]

Hvor gamle er barna dine?

Nå begynner de å bli store. 13 og 16, så problemet er ikke av samme art som før, men opp gjennom årene har det vært mange skuffelser.

[Gjest ensligmamma]

Jeg syns annenhver helg i utgangspunktet er veldig lite å være sammen med sine egne barn. Kjæresten din bør sørge for at han er hjemme de helgene det er avtalt at barna skal bo hos han.

Hvis han en sjelden gang må jobbe når barna skal være hos dere, syns jeg du kan ta deg av dem. Forutsatt at dere kjenner hverandre godt, og at barna hans har lyst til det. På samme måte som han sikkert tar seg av ditt barn innimellom, siden dere bor sammen.

Siden farmoren gjerne vil at barna skal være hos deg, er det kanskje fordi hun ønsker mer samvær med dem selv? Kan ikke barna være hos henne hvis kjæresten din må reise bort? Eller kanskje delvis hos deg og delvis hos henne, hvis hun syns det er for mye å ha dem på besøk hele helgen? Både hans barn og ditt barn er vel en naturlig del av deres familie? Når du har flyttet sammen med en mann som har barn bør du hjelpe til så barna hans får mest mulig samvær med den siden av familien også.

Men først og fremst, faren bør være hjemme hos barna sine!

[favn]

Problemet her er jo samboeren som er mye borte. Det sier jo stemor selv. Og jeg forsår da mora at hun blir lei og kan komme med en slik kommentar om at barna kan reise til far og stemor, selv om far er borte.

Jeg sankker ut fra egne erfaring, og synet mitt kommer fra de erfaringene. Det er ikke snakk om å ha fri, av prinsipp, men man blir lei seg for barna og på egne vegne når en avtale hele tiden blir brutt.

Mange ganger hadde det faktisk vært mye lettere om jeg hadde hatt fullt ansvar for ungene hele tiden, og faren hadde spurt om å ha dem når det passer ham. Og da vært der for dem fullt ut.

Ok, selvsagt er det sørgelig for barna med ustabile samværsforeldre, men personlig har jeg aldri opplevd at _jeg_ har blitt lei meg. Man blir da ikke lei seg for å være sammen med ungene sine?

Fortsatt mener jeg problemstillingen er en sak mellom foreldrene. Kan ikke med min beste vilje forstå hvorfor barna skal sendes til en kjæreste/samboer av samværsforelderen når denne er bortreist? Det har ingenting med samvær å gjøre, men er en barnevaktsordning.

[Persille1365381127]

Det jeg var enig i var denne setningen:

"Hvis jeg var moren i dette tilfellet ville jeg i alle fall heller ha ungene selv enn at de skulle passes av en tredjepart."

Hva har det med å sette seg på sin høye hest å gjøre? Skjønte ikke den jeg.

Om jeg hadde blitt skilt, ville min tid med barna mine blitt sterkt redusert og jeg hadde vært glad for å få lov til å ha dem, så lenge jeg ikke skulle noe spesielt.

Vi er forskjellig skrudd sammen.

Har du noen problemer med det? Skjønner fremdeles ikke hva dette har med å sette seg på sin høye hest å gjøre.

''Om jeg hadde blitt skilt, ville min tid med barna mine blitt sterkt redusert og jeg hadde vært glad for å få lov til å ha dem, så lenge jeg ikke skulle noe spesielt.''

Vet du, det er faktisk ikke sikkert du ville følt det sånn.

Det er ganske annerledes å være alene med barn - enn å være to om barn. De dagene jeg har uten barn er dager jeg trenger for å samle energi til å være 100% mamma de andre dagene.

Måten jeg samler energi på varierer, noen ganger handler det om å være i fred en hel ettermidag - andre ganger om å være sosial. Når man er alene med barn kan man ikke gjøre som man vil etter deres leggetid. Man kan ikke gå ut, ikke treffe venner, ikke gå seg en tur - i det hele tatt.

De dagene man da har mulighet til å disponere tiden sin som man vil blir dermed veldig verdifulle.

Jeg skjønner argumentet ditt, alle som ikke har vært alene med barn sier det samme - men det fortoner seg ofte litt annerledes når man har forsøkt seg på det.

[Persille1365381127]

Nå har jeg lest endel av innleggene her, og jeg tenker:

Kjæresten din har antagelig akkurat de samme prioriteringene nå som da han bodde med eksen - han prioriterer jobb foran barna.

Kanskje moren til kjæresten din burde få høre at sønnen hennes ikke egentlig er så interessert i barna sine? Og at det ikke handler om deg og din vilje - men ham?

Vil han treffe barna sine, så klarer han å ta seg fri annenhver helg...

[Gjest Wita]

''Om jeg hadde blitt skilt, ville min tid med barna mine blitt sterkt redusert og jeg hadde vært glad for å få lov til å ha dem, så lenge jeg ikke skulle noe spesielt.''

Vet du, det er faktisk ikke sikkert du ville følt det sånn.

Det er ganske annerledes å være alene med barn - enn å være to om barn. De dagene jeg har uten barn er dager jeg trenger for å samle energi til å være 100% mamma de andre dagene.

Måten jeg samler energi på varierer, noen ganger handler det om å være i fred en hel ettermidag - andre ganger om å være sosial. Når man er alene med barn kan man ikke gjøre som man vil etter deres leggetid. Man kan ikke gå ut, ikke treffe venner, ikke gå seg en tur - i det hele tatt.

De dagene man da har mulighet til å disponere tiden sin som man vil blir dermed veldig verdifulle.

Jeg skjønner argumentet ditt, alle som ikke har vært alene med barn sier det samme - men det fortoner seg ofte litt annerledes når man har forsøkt seg på det.

Ja, det er mulig du har helt rett:-)

Jeg synes bare så synd på de barna som opplever slike konflikter og jeg håper jeg hadde klart å la være lage store konflikter om jeg var i samme situasjon.

Jeg står fremdeles på at jeg ville valgt å ha barna selv isteden for å sende dem over til en tredjeperson.

[favn]

Ja, det er mulig du har helt rett:-)

Jeg synes bare så synd på de barna som opplever slike konflikter og jeg håper jeg hadde klart å la være lage store konflikter om jeg var i samme situasjon.

Jeg står fremdeles på at jeg ville valgt å ha barna selv isteden for å sende dem over til en tredjeperson.

Enig, enig. Hva er vitsen med det? Har ingenting med samvær å gjøre at noen er barnevakt for barna fordi faren ikke kan ha dem. Det kan umulig være barnas sk beste som teller da.

[bustebeisa]

Ok, selvsagt er det sørgelig for barna med ustabile samværsforeldre, men personlig har jeg aldri opplevd at _jeg_ har blitt lei meg. Man blir da ikke lei seg for å være sammen med ungene sine?

Fortsatt mener jeg problemstillingen er en sak mellom foreldrene. Kan ikke med min beste vilje forstå hvorfor barna skal sendes til en kjæreste/samboer av samværsforelderen når denne er bortreist? Det har ingenting med samvær å gjøre, men er en barnevaktsordning.

Skal jeg være helt ærlig, så har jeg hatt dager hvor jeg har ønsket barna så langt bort som det går ann å sende dem. Tanken på å sende dem til seg selv i posten har vært der....

Igjen satt på spissen, men jeg er ikke et supermenneske som ikke blir skuffet, sint eller lei meg.

Men det betyr ikke at jeg ikke elsker barna over alt på jord og ville gått gjennom ild og vann for dem. Og som sagt, så har jeg hatt dem hjemme. Avlyst kinoavtalen med venninner eller avlyst min date med sofaen.

Jeg har med gru sett inlegg her ine hvor de snakkes om tøy, gaver i forbindelse med bursdager osv når barn er hos samværsforelderen. At man skal stå på krava og la den som har samvær ordne gaven, eller la ugen gå uten gave. Noe slikt ville aldri skjedd hos meg. For da går det utover ungen, og ikke samværforelderen som kanskje er en dust, har glemt eller ikke eier forståelse.

Nå er jeg i et forhold med en mann som ikke har barn fra før, men han har en pleietrengende far. Her har jeg selv tilbudt meg å være en støtte og en avlaster for både kjæresten min og mor hans. Jeg tilbyr meg å være en resurs for dem, ikke bare en gjest som gjør det som er gøy.

På samme måte ville jeg tatt del i det å være der for barna til kjæresten, om han hadde, og spesielt om vi hadde vært samboere. Barna skal ikke lide for at faren ikke stiller opp. Og som sagt, jeg har kjent skuffelsen på kroppen, og vet at jeg en time eller to ikke er verdens beste mor når bomba slår ned, igjen... Hadde det blitt for ofte det at samboeren var borte hans helger, ja så hadde jeg tatt en alvorsprat med ham.

[Persille1365381127]

Ja, det er mulig du har helt rett:-)

Jeg synes bare så synd på de barna som opplever slike konflikter og jeg håper jeg hadde klart å la være lage store konflikter om jeg var i samme situasjon.

Jeg står fremdeles på at jeg ville valgt å ha barna selv isteden for å sende dem over til en tredjeperson.

''Jeg står fremdeles på at jeg ville valgt å ha barna selv isteden for å sende dem over til en tredjeperson.''

Vel, hans foreldre ser Billa mindre fordi hun er mindre hos ham enn meg - så jeg har ingen betenkeligheter med å la henne være hos dem en helg fremfor hos meg.

[Gjest Wita]

''Jeg står fremdeles på at jeg ville valgt å ha barna selv isteden for å sende dem over til en tredjeperson.''

Vel, hans foreldre ser Billa mindre fordi hun er mindre hos ham enn meg - så jeg har ingen betenkeligheter med å la henne være hos dem en helg fremfor hos meg.

Blir noe annet med besteforeldre synes jeg.

[favn]

Skal jeg være helt ærlig, så har jeg hatt dager hvor jeg har ønsket barna så langt bort som det går ann å sende dem. Tanken på å sende dem til seg selv i posten har vært der....

Igjen satt på spissen, men jeg er ikke et supermenneske som ikke blir skuffet, sint eller lei meg.

Men det betyr ikke at jeg ikke elsker barna over alt på jord og ville gått gjennom ild og vann for dem. Og som sagt, så har jeg hatt dem hjemme. Avlyst kinoavtalen med venninner eller avlyst min date med sofaen.

Jeg har med gru sett inlegg her ine hvor de snakkes om tøy, gaver i forbindelse med bursdager osv når barn er hos samværsforelderen. At man skal stå på krava og la den som har samvær ordne gaven, eller la ugen gå uten gave. Noe slikt ville aldri skjedd hos meg. For da går det utover ungen, og ikke samværforelderen som kanskje er en dust, har glemt eller ikke eier forståelse.

Nå er jeg i et forhold med en mann som ikke har barn fra før, men han har en pleietrengende far. Her har jeg selv tilbudt meg å være en støtte og en avlaster for både kjæresten min og mor hans. Jeg tilbyr meg å være en resurs for dem, ikke bare en gjest som gjør det som er gøy.

På samme måte ville jeg tatt del i det å være der for barna til kjæresten, om han hadde, og spesielt om vi hadde vært samboere. Barna skal ikke lide for at faren ikke stiller opp. Og som sagt, jeg har kjent skuffelsen på kroppen, og vet at jeg en time eller to ikke er verdens beste mor når bomba slår ned, igjen... Hadde det blitt for ofte det at samboeren var borte hans helger, ja så hadde jeg tatt en alvorsprat med ham.

Det er utrolig mange mødre som opplever at fedre ikke stiller opp, jeg kjenner mange, mange. Man blir litt fatalistisk, det er bare sånn...

Enig med deg i at prinsipper er noen rare dyr som ikke funker for dem det gjelder: Barna.

Men noen ganger kan de fungere: Jeg vet om et tilfelle der fastboerforelderen sendte to febersyke barn til bostedsløs samværsforelder. Vedkommende hadde ikke annet å gjøre enn å ta inn på grisedyrt hotell den helga. Før neste samvær hadde h*n skaffet seg et skikkelig sted å bo.

[bustebeisa]

Det er utrolig mange mødre som opplever at fedre ikke stiller opp, jeg kjenner mange, mange. Man blir litt fatalistisk, det er bare sånn...

Enig med deg i at prinsipper er noen rare dyr som ikke funker for dem det gjelder: Barna.

Men noen ganger kan de fungere: Jeg vet om et tilfelle der fastboerforelderen sendte to febersyke barn til bostedsløs samværsforelder. Vedkommende hadde ikke annet å gjøre enn å ta inn på grisedyrt hotell den helga. Før neste samvær hadde h*n skaffet seg et skikkelig sted å bo.

Og i det tilfellet, så hadde jeg ikke sendt ungene. Men samtidig hadde jeg gjort vedkommende en bjørnetjeneste.

Det å være forelder er ikke lett. Manga valg som må taes. Både når man er alene og når man bor sammen. Feil gjør man hele veien, men forhåpentligvis lærer mann noe av disse feilene. :-)