Samboerens barn

[Gjest ensligmamma]

''Om jeg hadde blitt skilt, ville min tid med barna mine blitt sterkt redusert og jeg hadde vært glad for å få lov til å ha dem, så lenge jeg ikke skulle noe spesielt.''

Vet du, det er faktisk ikke sikkert du ville følt det sånn.

Det er ganske annerledes å være alene med barn - enn å være to om barn. De dagene jeg har uten barn er dager jeg trenger for å samle energi til å være 100% mamma de andre dagene.

Måten jeg samler energi på varierer, noen ganger handler det om å være i fred en hel ettermidag - andre ganger om å være sosial. Når man er alene med barn kan man ikke gjøre som man vil etter deres leggetid. Man kan ikke gå ut, ikke treffe venner, ikke gå seg en tur - i det hele tatt.

De dagene man da har mulighet til å disponere tiden sin som man vil blir dermed veldig verdifulle.

Jeg skjønner argumentet ditt, alle som ikke har vært alene med barn sier det samme - men det fortoner seg ofte litt annerledes når man har forsøkt seg på det.

Jeg har vært alene med barna fra de var små. Mine barn har ingen far. Jeg jobber hele uken, og jeg gleder meg til hver helg når jeg endelig kan få være sammen med barna mine hele dagen. Jeg har tenkt på det mange ganger, at jeg er glad jeg ikke er i den situasjonen at jeg må sende fra meg barna i helgene, for ikke å snakke om feriene og høytidene. For at det ikke skal oppstå misforståelser, jeg er ikke glad for at barna ikke har en far.

Jeg har aldri følt behov for avlastning, men barnevakt trenger jeg selvsagt fra tid til annen. Heldigvis har jeg både familie og venner som med glede passer barna.

Jeg ønsker å være mest mulig sammen med barna i feriene og fritiden. Jeg slapper best av når jeg har barna rundt meg.Jeg forstår det ikke når foreldre snakker om å ta vare på voksenlivet. Jeg lever voksenliv uten barna mine hver dag hele uka, når jeg er på jobben. Dessuten omgås barna og jeg mange andre voksne med og uten barn. Skal jeg på aktiviteter som ikke passer for barn skaffer jeg selvsagt barnevakt, men jeg prioriterer aktiviteter hvor familien kan delta sammen. Og det er ikke på noe måte noe offer!

Jeg forstår ikke at man trenger avlastning fra egne barn, dersom man ikke er syk selv, eller barna har helt spesielle behov.

[bustebeisa]

Jeg har vært alene med barna fra de var små. Mine barn har ingen far. Jeg jobber hele uken, og jeg gleder meg til hver helg når jeg endelig kan få være sammen med barna mine hele dagen. Jeg har tenkt på det mange ganger, at jeg er glad jeg ikke er i den situasjonen at jeg må sende fra meg barna i helgene, for ikke å snakke om feriene og høytidene. For at det ikke skal oppstå misforståelser, jeg er ikke glad for at barna ikke har en far.

Jeg har aldri følt behov for avlastning, men barnevakt trenger jeg selvsagt fra tid til annen. Heldigvis har jeg både familie og venner som med glede passer barna.

Jeg ønsker å være mest mulig sammen med barna i feriene og fritiden. Jeg slapper best av når jeg har barna rundt meg.Jeg forstår det ikke når foreldre snakker om å ta vare på voksenlivet. Jeg lever voksenliv uten barna mine hver dag hele uka, når jeg er på jobben. Dessuten omgås barna og jeg mange andre voksne med og uten barn. Skal jeg på aktiviteter som ikke passer for barn skaffer jeg selvsagt barnevakt, men jeg prioriterer aktiviteter hvor familien kan delta sammen. Og det er ikke på noe måte noe offer!

Jeg forstår ikke at man trenger avlastning fra egne barn, dersom man ikke er syk selv, eller barna har helt spesielle behov.

Problemet når man har en eksmann som skal ha samvær med barna, er at man da gjerne legger opp til å finne på ting de helgene han skal ha barna. Og når han bryter det samværet, så blir man skuffet. Både på vegne av seg selv og på vegne av barna.

Jeg har alltid sagt at det hadde vært lettere å forholde seg til det å ha barna alene, for da vet hva man har og kan forholde seg til det.

Ønsker også å tilbringe mest mulig tid sammen med ungene. Både helger og ferier. Derfor legger jeg eventuelle kinobesøk til helger hvor han skulle hatt ungene. Nå han da ikke dukker opp av en eller annen grunn, ja så blir jeg skuffet. Kanskje ikke første ganga, men når det er noe som gjenntar seg, så ser jeg på det som rspektløst av ham. Både i forhold til ungene og meg.

Hadde jeg hatt hele ansvaret alene, kunne jeg veid for eller imot om den filmen er verd å se, med tanke på at jeg måtte skaffet barnevakt til ungene.

[Persille1365381127]

Jeg har vært alene med barna fra de var små. Mine barn har ingen far. Jeg jobber hele uken, og jeg gleder meg til hver helg når jeg endelig kan få være sammen med barna mine hele dagen. Jeg har tenkt på det mange ganger, at jeg er glad jeg ikke er i den situasjonen at jeg må sende fra meg barna i helgene, for ikke å snakke om feriene og høytidene. For at det ikke skal oppstå misforståelser, jeg er ikke glad for at barna ikke har en far.

Jeg har aldri følt behov for avlastning, men barnevakt trenger jeg selvsagt fra tid til annen. Heldigvis har jeg både familie og venner som med glede passer barna.

Jeg ønsker å være mest mulig sammen med barna i feriene og fritiden. Jeg slapper best av når jeg har barna rundt meg.Jeg forstår det ikke når foreldre snakker om å ta vare på voksenlivet. Jeg lever voksenliv uten barna mine hver dag hele uka, når jeg er på jobben. Dessuten omgås barna og jeg mange andre voksne med og uten barn. Skal jeg på aktiviteter som ikke passer for barn skaffer jeg selvsagt barnevakt, men jeg prioriterer aktiviteter hvor familien kan delta sammen. Og det er ikke på noe måte noe offer!

Jeg forstår ikke at man trenger avlastning fra egne barn, dersom man ikke er syk selv, eller barna har helt spesielle behov.

Vel, jeg har aldri barnevakt - og det kunne ikke falle meg inn å ha det heller, da skal det være _ekstremt_ viktig.

Du har barnevakt for delta på aktiviteter som ikke passer barn, jeg legger mine til de dagene datteren min er hos faren. Hva er forskjellen?

For meg som menneske er det viktig å ikke bare være mamma, men også venninde, kjæreste, og andre roller jeg ønsker å fylle. Vi har alle forskjellige behov.

[Gjest Kayia]

Enig i det. Men det var lett å misforstå, når du som mange andre skrev om behov for avlastning. Den som mister avlastningen hvis stemor ikke stiller opp, er jo barnas mor. Som ikke har bedt om noen avlastning. Far gjør åpenbart som det passer ham uansett.

Helt enig med deg i dette. Jeg hadde imidlertid ikke lest at barnas mor ikke ønsket å opprettholde oppsatt plan når far var bortreist, så da skal jeg holde henne utenfor. Men de andre voksne syns jeg har feil fokus -og far som ikke stiller opp er ansvarlig, det er jeg helt enig med deg i!

[Gjest ensligmamma]

Vel, jeg har aldri barnevakt - og det kunne ikke falle meg inn å ha det heller, da skal det være _ekstremt_ viktig.

Du har barnevakt for delta på aktiviteter som ikke passer barn, jeg legger mine til de dagene datteren min er hos faren. Hva er forskjellen?

For meg som menneske er det viktig å ikke bare være mamma, men også venninde, kjæreste, og andre roller jeg ønsker å fylle. Vi har alle forskjellige behov.

Forskjellen er vel først og fremst at du mener foreldre som er alene med barn trenger mer fritid alene, og at du har behov for å være uten barn for å kunne lade batteriene.

Ja, vi har forskjellige behov. Jeg kan bare ikke forstå at man ikke kan være både venninne og kjæreste osv selvom barna er hjemme. Jeg syns barn og foreldre er så lite sammen nå til dags, både pga foreldrenes jobb og barnas/foreldrenes fritidsaktiviteter. Jeg skulle ønske at alle som har valgt foreldrerollen prioriterte mer av fritiden sammen med barna sine.

[Persille1365381127]

Forskjellen er vel først og fremst at du mener foreldre som er alene med barn trenger mer fritid alene, og at du har behov for å være uten barn for å kunne lade batteriene.

Ja, vi har forskjellige behov. Jeg kan bare ikke forstå at man ikke kan være både venninne og kjæreste osv selvom barna er hjemme. Jeg syns barn og foreldre er så lite sammen nå til dags, både pga foreldrenes jobb og barnas/foreldrenes fritidsaktiviteter. Jeg skulle ønske at alle som har valgt foreldrerollen prioriterte mer av fritiden sammen med barna sine.

Nei, jeg mener ikke at jeg trenger mer tid alene - jeg mener at jeg også trenger tid alene. Du har barnevakt - jeg har barnefaren. Hva er forskjellen?

[Gjest ensligmamma]

Problemet når man har en eksmann som skal ha samvær med barna, er at man da gjerne legger opp til å finne på ting de helgene han skal ha barna. Og når han bryter det samværet, så blir man skuffet. Både på vegne av seg selv og på vegne av barna.

Jeg har alltid sagt at det hadde vært lettere å forholde seg til det å ha barna alene, for da vet hva man har og kan forholde seg til det.

Ønsker også å tilbringe mest mulig tid sammen med ungene. Både helger og ferier. Derfor legger jeg eventuelle kinobesøk til helger hvor han skulle hatt ungene. Nå han da ikke dukker opp av en eller annen grunn, ja så blir jeg skuffet. Kanskje ikke første ganga, men når det er noe som gjenntar seg, så ser jeg på det som rspektløst av ham. Både i forhold til ungene og meg.

Hadde jeg hatt hele ansvaret alene, kunne jeg veid for eller imot om den filmen er verd å se, med tanke på at jeg måtte skaffet barnevakt til ungene.

Ja, dette forstår jeg veldig godt! Spesielt at det er vondt å oppleve ungenes skuffelse hvis far uteblir.

Og jeg syns det er respektløst ovenfor både deg og ungene å bryte avtaler uten veldig gyldig grunn.

Og selvsagt planlegger man andre ting når barna ikke skal være hjemme, gjør avtaler, bestiller kanskje billetter osv. Forstår veldig godt at det er irriterende hvis det må avlyses på kort varsel.

Det jeg var uenig i i Persilles innlegg var at enslige foreldre har så stort behov for å være alene uten barn. Men behovene er selvsagt forskjellige. Syns bare generelt at foreldre og barn har for lite samvær i dagens samfunn.

[bustebeisa]

Ja, dette forstår jeg veldig godt! Spesielt at det er vondt å oppleve ungenes skuffelse hvis far uteblir.

Og jeg syns det er respektløst ovenfor både deg og ungene å bryte avtaler uten veldig gyldig grunn.

Og selvsagt planlegger man andre ting når barna ikke skal være hjemme, gjør avtaler, bestiller kanskje billetter osv. Forstår veldig godt at det er irriterende hvis det må avlyses på kort varsel.

Det jeg var uenig i i Persilles innlegg var at enslige foreldre har så stort behov for å være alene uten barn. Men behovene er selvsagt forskjellige. Syns bare generelt at foreldre og barn har for lite samvær i dagens samfunn.

Og på mange områder kan jeg være enig med deg der. Mange barn blir kasteballer fra den ene til den andre. Og det skjer både der det er snakk om to forledre som lever sammen og hos enslige.

[Katt-ja]

Blir noe annet med besteforeldre synes jeg.

Enig,- besteforeldre er ikke "tredjepart". De skal jo se barnebarna uansett.

[morsan]

Enig,- besteforeldre er ikke "tredjepart". De skal jo se barnebarna uansett.

Enig.

[morsan]

Ok, selvsagt er det sørgelig for barna med ustabile samværsforeldre, men personlig har jeg aldri opplevd at _jeg_ har blitt lei meg. Man blir da ikke lei seg for å være sammen med ungene sine?

Fortsatt mener jeg problemstillingen er en sak mellom foreldrene. Kan ikke med min beste vilje forstå hvorfor barna skal sendes til en kjæreste/samboer av samværsforelderen når denne er bortreist? Det har ingenting med samvær å gjøre, men er en barnevaktsordning.

''Man blir da ikke lei seg for å være sammen med ungene sine?''

Enig!

[morsan]

Og i det tilfellet, så hadde jeg ikke sendt ungene. Men samtidig hadde jeg gjort vedkommende en bjørnetjeneste.

Det å være forelder er ikke lett. Manga valg som må taes. Både når man er alene og når man bor sammen. Feil gjør man hele veien, men forhåpentligvis lærer mann noe av disse feilene. :-)

''Og i det tilfellet, så hadde jeg ikke sendt ungene. ''

Ikke jeg heller!!

[Gjest Elextra]

Ok, selvsagt er det sørgelig for barna med ustabile samværsforeldre, men personlig har jeg aldri opplevd at _jeg_ har blitt lei meg. Man blir da ikke lei seg for å være sammen med ungene sine?

Fortsatt mener jeg problemstillingen er en sak mellom foreldrene. Kan ikke med min beste vilje forstå hvorfor barna skal sendes til en kjæreste/samboer av samværsforelderen når denne er bortreist? Det har ingenting med samvær å gjøre, men er en barnevaktsordning.

''Man blir da ikke lei seg for å være sammen med ungene sine?''

Jeg skjønner godt at man kan bli skuffet om man en fredag ettermiddag, med utsikter til en sjelden frikveld med barna hos far, får beskjed om at barna kommer hjem likevel. Det betyr ikke at man ikke er glad i å være sammen med ungene sine.

[Gjest Elextra]

''Man blir da ikke lei seg for å være sammen med ungene sine?''

Enig!

Uenig!

(kfr. mitt svar over)

[Gjest togli]

Jeg har vært alene med barna fra de var små. Mine barn har ingen far. Jeg jobber hele uken, og jeg gleder meg til hver helg når jeg endelig kan få være sammen med barna mine hele dagen. Jeg har tenkt på det mange ganger, at jeg er glad jeg ikke er i den situasjonen at jeg må sende fra meg barna i helgene, for ikke å snakke om feriene og høytidene. For at det ikke skal oppstå misforståelser, jeg er ikke glad for at barna ikke har en far.

Jeg har aldri følt behov for avlastning, men barnevakt trenger jeg selvsagt fra tid til annen. Heldigvis har jeg både familie og venner som med glede passer barna.

Jeg ønsker å være mest mulig sammen med barna i feriene og fritiden. Jeg slapper best av når jeg har barna rundt meg.Jeg forstår det ikke når foreldre snakker om å ta vare på voksenlivet. Jeg lever voksenliv uten barna mine hver dag hele uka, når jeg er på jobben. Dessuten omgås barna og jeg mange andre voksne med og uten barn. Skal jeg på aktiviteter som ikke passer for barn skaffer jeg selvsagt barnevakt, men jeg prioriterer aktiviteter hvor familien kan delta sammen. Og det er ikke på noe måte noe offer!

Jeg forstår ikke at man trenger avlastning fra egne barn, dersom man ikke er syk selv, eller barna har helt spesielle behov.

Jeg tror egentlig bare at vi voksne er forskjellige skrudd sammen sånn...

Jeg er gift med pappaen til barna, så har ikke forsøkt å være alenemor..bare så det er sagt;)

Uansett merker jeg at jeg slapper best av når alle tre ungene er hjemme sammen med oss. Selvsagt kan det også være travelt, men jeg kjenner jeg trives å ha det slik.

Jeg har en slektning som er en god mor på alle måter, men hun er overlykkelig når barna f.eks. er borte en helg. Hun gleder seg over hver eneste mulighet til å ha "fri" fra barna, men hun savner dem selvsagt også når de er borte. Jeg vet hun elsker barna sine overalt på jord, på samme måten som jeg gjør det med mine barn. Vi er nok bare litt ulike når det gjelder slike ting

[morsan]

Jeg tror egentlig bare at vi voksne er forskjellige skrudd sammen sånn...

Jeg er gift med pappaen til barna, så har ikke forsøkt å være alenemor..bare så det er sagt;)

Uansett merker jeg at jeg slapper best av når alle tre ungene er hjemme sammen med oss. Selvsagt kan det også være travelt, men jeg kjenner jeg trives å ha det slik.

Jeg har en slektning som er en god mor på alle måter, men hun er overlykkelig når barna f.eks. er borte en helg. Hun gleder seg over hver eneste mulighet til å ha "fri" fra barna, men hun savner dem selvsagt også når de er borte. Jeg vet hun elsker barna sine overalt på jord, på samme måten som jeg gjør det med mine barn. Vi er nok bare litt ulike når det gjelder slike ting

''Hun gleder seg over hver eneste mulighet til å ha "fri" fra barna, men hun savner dem selvsagt også når de er borte. Jeg vet hun elsker barna sine overalt på jord, på samme måten som jeg gjør det med mine barn. Vi er nok bare litt ulike når det gjelder slike ting :)''

Ja, jeg har også noen slike bekjente som snakker nesten litt vel voldsomt (etter min oppfatning) om hvor deilig det er med fri fra barnet/-a. Jeg har aldri skjønt det helt, selv om jeg også selvsagt setter pris på å kunne gjøre andre ting innimellom.

Husker særlig en fra barselgruppa mi var veldig på det, og da hadde vi jo begge baby (og ingen storesøsken) og presumptivt likt behov for avlastning, men vidt forskjellig innstilling til hva det var fint å få avlastning fra! ;-)

Jeg husker jeg kunne bli litt frustrert ved besøk hos min mor, for alt jeg ble "avlastet" fra, var kosen - pludring og dulling med mett, våken og fornøyd baby. Jeg merket at dette jeg virkelig trengte den delen for å "holde ut" de mer slitsomme delene. ;-)

[Gjest togli]

''Hun gleder seg over hver eneste mulighet til å ha "fri" fra barna, men hun savner dem selvsagt også når de er borte. Jeg vet hun elsker barna sine overalt på jord, på samme måten som jeg gjør det med mine barn. Vi er nok bare litt ulike når det gjelder slike ting :)''

Ja, jeg har også noen slike bekjente som snakker nesten litt vel voldsomt (etter min oppfatning) om hvor deilig det er med fri fra barnet/-a. Jeg har aldri skjønt det helt, selv om jeg også selvsagt setter pris på å kunne gjøre andre ting innimellom.

Husker særlig en fra barselgruppa mi var veldig på det, og da hadde vi jo begge baby (og ingen storesøsken) og presumptivt likt behov for avlastning, men vidt forskjellig innstilling til hva det var fint å få avlastning fra! ;-)

Jeg husker jeg kunne bli litt frustrert ved besøk hos min mor, for alt jeg ble "avlastet" fra, var kosen - pludring og dulling med mett, våken og fornøyd baby. Jeg merket at dette jeg virkelig trengte den delen for å "holde ut" de mer slitsomme delene. ;-)

Kjenner meg godt igjen i det siste avsnittet ditt, ja

Ingenting er vel mer intenst enn å ha en liten baby hjemme og da er det jammen godt å bli "avlasta" med en smilende og blid unge!