Gravid og alene.Noen med erfaring som vil dele?

[Gjest lillemor-usikker]

Jeg er gravid og har veldig blanda følelser om det. Det var virkelig ikke planlagt,og noe gikk veldig galt da jeg gikk på medisiner som gav meg diarè,som gikk utover p-pillen-tydligvis.

Jeg har fortalt det til barnefar.Han ble mildt sagt ikke glad.Ikke er vi sammen heller,hatt et av og på forhold i ca 2 år.Men NÅ er det slutt.

Det vil da si,at om jeg beholder barnet,vil han ikke se meg mer.Har sakt at etter at jeg har tatt abort,kan vi bli kjærester igjen.....(?).Altså om jeg beholder vil han,tar jeg det bort,vil han ikke være sammens med meg.JEG vil ikke uansett..

Men.......altså, jeg klarer ikke bestemme meg for om jeg skal beholde barnet eller ikke. Hvis jeg beholder,vil jeg måtte forholde meg til en psykopatisk person resten av livet. Hvis jeg tar abort,vet jeg ikke om jeg kan leve med meg selv etterpå.Kjemperedd for den psykiske delen etter å ha lest skrekkhistorier og hørt på erfaring av andre.

Jeg vil gjerne være gravid,se magen vokse og få et barn til verden.Men er også forelsket i en mann.Skulle HAN være interessert om jeg venter barn med en annen?Vi har kontakt, men hvordan si det om det skulle bli noe?

Noen som har opplevd å bli uplanlagt gravid? Beholdt du barnet eller tok du det bort?

Kan man være egoistisk i slike situasjoner? Skal man tenke fornuft eller følelser? Hva om jeg angrer?

Hvordan klare å velge og avgjøre?

[Gjest gurifjell]

Hvor gammel er du? Kan tenke meg du sikkert har mange år på deg til å treffe en mann om du får barnet. Og hvis han du er forelsket i ikke liker barn, så er han kanskje ikke noe for deg, eller? Barnefaren virker ihvertfall ikke som om han er noe å samle på uansett om du beholder barnet eller ikke! Han høres ut som et egoistisk barn!

Men jeg syns det virker som om du egentlig har bestemt deg, men du er usikker på hvordan det blir med kjærester i fremtiden hvis du får barn? Kan det stemme?

[Gjest minnah]

Oi.. kjære deg, dette hørtes tøft ut.

Eksen din har sagt han ikke vil se deg mer dersom du får barnet - men dere kan godt bli sammen igjen hvis du tar abort?? Godt du ser at dette er en komplett idiot...

Jeg kan ikke gi deg noe svar, men kanskje disse kan hjelpe deg http://www.amathea.no/index.aspx?id=1013&mid=1145

[Gjest Ble alenemor!]

Jeg var i samme situasjon som deg, vi var sammen men jeg fikk samme ultimatum, visst jeg tok abort kunne vi fa barn senere, det passet ikke nå, tok jeg ikke abort ville han gjøre det slutt!

Jeg vurderte frem og tilbake, og kom frem til at jeg var i stand til å ta vare på barnet alene om han mente det han sa!

Han var hos meg til jeg var nesten 14 uker på vei, så dro han.

Resten av svangerskapet gjorde jeg alene, han tok ikke del i det i det hele tatt, men på en pussig måte gjorde det ikke så vondt som jeg fryktet, jeg hadde den lille i magen og glede meg over, og familien støttet meg.

Jeg fikk barnet mitt og har ikke angret en dag, det ga livet mitt en helt ny mening og jeg priser meg lykkelig over at barnefaren ikke fikk viljen sin. Jeg hadde aldri kunnet være kjæreste med en som presset gjennom en abort uansett!

Tror han var rimelig desperat og panisk og kunne ikke se en løsning om jeg fikk barnet, men jeg valgte å tenke gjennom saken uten å blande han inn, valgte å være egoistisk siden dette var en avgjørelse som skulle følge meg hele livet!

Ønsker deg virkelig lykke til og håper du kommer frem til en løsning som funker for deg : )

[Gjest lillemor-usikker]

Hvor gammel er du? Kan tenke meg du sikkert har mange år på deg til å treffe en mann om du får barnet. Og hvis han du er forelsket i ikke liker barn, så er han kanskje ikke noe for deg, eller? Barnefaren virker ihvertfall ikke som om han er noe å samle på uansett om du beholder barnet eller ikke! Han høres ut som et egoistisk barn!

Men jeg syns det virker som om du egentlig har bestemt deg, men du er usikker på hvordan det blir med kjærester i fremtiden hvis du får barn? Kan det stemme?

Jeg er 27 og har ei datter fra før på 4.Det funker kjemepbra i forhold til barnefaren.Men den barnefaren det gjelder nå,er helt forferdelig.Han har vært fysisk mot meg,manipulerende,dominerende og jeg har vært svært underkuet.Vi har aldri bodd sammen-heldigvis.

Og vi kommer aldri til å ha noe slags forhold igjen.det har jeg sagt klart fra om.

Ja du har litt rett. Jeg er ung,og vet jeg kan treffe den rette mannen etterhvert.Han jeg tenker veldig mye på nå,vet jeg elsker barn Og for litt siden ville han ha forhold til meg,men jeg valgte xen, noe jeg angrer fryktelig på.

Men det jeg er mest redd for, er samarbeidet med en vanskelig person,som denne barnefaren.Hvordan skal jeg klare å forholde meg til han? Vi til hverandre - han kommer til å lage helvette for meg.

[Gjest lillemor-usikker]

Oi.. kjære deg, dette hørtes tøft ut.

Eksen din har sagt han ikke vil se deg mer dersom du får barnet - men dere kan godt bli sammen igjen hvis du tar abort?? Godt du ser at dette er en komplett idiot...

Jeg kan ikke gi deg noe svar, men kanskje disse kan hjelpe deg http://www.amathea.no/index.aspx?id=1013&mid=1145

Ja, det er utrolig tøft. Og skal ringe Amathea på fredag-vet nemmlig de har stengt i dag og i morgen.

Og takk for link

[Gjest lillemor-usikker]

Jeg var i samme situasjon som deg, vi var sammen men jeg fikk samme ultimatum, visst jeg tok abort kunne vi fa barn senere, det passet ikke nå, tok jeg ikke abort ville han gjøre det slutt!

Jeg vurderte frem og tilbake, og kom frem til at jeg var i stand til å ta vare på barnet alene om han mente det han sa!

Han var hos meg til jeg var nesten 14 uker på vei, så dro han.

Resten av svangerskapet gjorde jeg alene, han tok ikke del i det i det hele tatt, men på en pussig måte gjorde det ikke så vondt som jeg fryktet, jeg hadde den lille i magen og glede meg over, og familien støttet meg.

Jeg fikk barnet mitt og har ikke angret en dag, det ga livet mitt en helt ny mening og jeg priser meg lykkelig over at barnefaren ikke fikk viljen sin. Jeg hadde aldri kunnet være kjæreste med en som presset gjennom en abort uansett!

Tror han var rimelig desperat og panisk og kunne ikke se en løsning om jeg fikk barnet, men jeg valgte å tenke gjennom saken uten å blande han inn, valgte å være egoistisk siden dette var en avgjørelse som skulle følge meg hele livet!

Ønsker deg virkelig lykke til og håper du kommer frem til en løsning som funker for deg : )

Så flott! Sånn tenker jeg også-hele tiden.Jeg vet at jeg vil klare det.Det er det minste problemet.Men om jeg beholder det,så vil han gjøre alt for å gjøre livet surt for meg.Tror jeg da.Og han sier han sikkert kommer til å delta etterhvert.

Jeg tenker så det knaker.Tenker også sånn at jeg ikke kan ha barnet pga at jeg har en fra før,kanskje en nå, og om ting ordner seg for han jeg vil ha,blir det nok unger med han å.Jeg tenker,mange barn med mange forskjellige fedre. Dette er en liten plass, men burde jeg bekymre meg for det?

Hvordan var det å gå alene gravid da? Hadde du det bra? Det håper jeg, og om valget mitt blir det samme,så vil jeg gjøre alt for å få det bra jeg også

Jeg er bare livredd for hvordan alt dette blir den dag barnefar kommer inn i bildet.

[Gjest gurifjell]

Jeg er 27 og har ei datter fra før på 4.Det funker kjemepbra i forhold til barnefaren.Men den barnefaren det gjelder nå,er helt forferdelig.Han har vært fysisk mot meg,manipulerende,dominerende og jeg har vært svært underkuet.Vi har aldri bodd sammen-heldigvis.

Og vi kommer aldri til å ha noe slags forhold igjen.det har jeg sagt klart fra om.

Ja du har litt rett. Jeg er ung,og vet jeg kan treffe den rette mannen etterhvert.Han jeg tenker veldig mye på nå,vet jeg elsker barn Og for litt siden ville han ha forhold til meg,men jeg valgte xen, noe jeg angrer fryktelig på.

Men det jeg er mest redd for, er samarbeidet med en vanskelig person,som denne barnefaren.Hvordan skal jeg klare å forholde meg til han? Vi til hverandre - han kommer til å lage helvette for meg.

Uff, det høres ikke helt bra ut, nei. Kan skjønne at du er bekymret for hvordan det skal gå. Men du kan jo velge han bort da. Du trenger vel ikke å oppgi han som barnefaren, eller? Jeg er ikke helt sikker på hvordan det der fungerer, men har hørt noe slik.

Men over til drømmeprinsen. Hvis du forteller han situasjonen din, så kan det jo hende at han vil gi dere en sjanse?

[hidi, the scorpion]

Jeg var i samme situasjon som deg, vi var sammen men jeg fikk samme ultimatum, visst jeg tok abort kunne vi fa barn senere, det passet ikke nå, tok jeg ikke abort ville han gjøre det slutt!

Jeg vurderte frem og tilbake, og kom frem til at jeg var i stand til å ta vare på barnet alene om han mente det han sa!

Han var hos meg til jeg var nesten 14 uker på vei, så dro han.

Resten av svangerskapet gjorde jeg alene, han tok ikke del i det i det hele tatt, men på en pussig måte gjorde det ikke så vondt som jeg fryktet, jeg hadde den lille i magen og glede meg over, og familien støttet meg.

Jeg fikk barnet mitt og har ikke angret en dag, det ga livet mitt en helt ny mening og jeg priser meg lykkelig over at barnefaren ikke fikk viljen sin. Jeg hadde aldri kunnet være kjæreste med en som presset gjennom en abort uansett!

Tror han var rimelig desperat og panisk og kunne ikke se en løsning om jeg fikk barnet, men jeg valgte å tenke gjennom saken uten å blande han inn, valgte å være egoistisk siden dette var en avgjørelse som skulle følge meg hele livet!

Ønsker deg virkelig lykke til og håper du kommer frem til en løsning som funker for deg : )

Et nydelig innlegg, "ble alenemor"

Og jeg er helt enig med deg.

[Gjest Ble alenemor!]

Så flott! Sånn tenker jeg også-hele tiden.Jeg vet at jeg vil klare det.Det er det minste problemet.Men om jeg beholder det,så vil han gjøre alt for å gjøre livet surt for meg.Tror jeg da.Og han sier han sikkert kommer til å delta etterhvert.

Jeg tenker så det knaker.Tenker også sånn at jeg ikke kan ha barnet pga at jeg har en fra før,kanskje en nå, og om ting ordner seg for han jeg vil ha,blir det nok unger med han å.Jeg tenker,mange barn med mange forskjellige fedre. Dette er en liten plass, men burde jeg bekymre meg for det?

Hvordan var det å gå alene gravid da? Hadde du det bra? Det håper jeg, og om valget mitt blir det samme,så vil jeg gjøre alt for å få det bra jeg også

Jeg er bare livredd for hvordan alt dette blir den dag barnefar kommer inn i bildet.

Nå er det litt vanskelig å se for seg hvordan en person blir som far da, kanskje vokser han på oppgaven, bruker svangerskapet på å venne seg til tanken og forsone seg med det, eller han benekter det.

Min ville ikke delta, og det respekterte jeg, hadde minimal kontakt, og han ante ikke hvordan vi hadde det, han sa heller ingenting til familien sin om at han skulle bli far, men alt dette var liksom ikke så viktig for meg.

Hvordan er familien hans da? Kjenner du dem?

Jeg tenkte heller ikke på hva folk ville si når jeg var alene og gravid, jeg tror ikke det er en så stor sak i våre dager egentlig, kanskje de blir litt nysgjerrige på hvem faren er, men jeg fikk høre kun positivt om at jeg hadde valgt å gå gjennom dette alene.

Det at du har et barn fra før betyr jo at du vet hva du går til i mosetning til meg, du vet hvilken jobb og hvilken utfordring det er, også hvilke gleder det bringer med seg, det er jo en fordel.

Jeg hadde ikke den fordelen, men det gikk uansett veldig bra, jeg hadde venner og familie som engasjerte seg, så jeg følte meg absolutt ikke alene i svangerskapet, jeg visste det var et etterlengtet barn jeg hadde i magen, som de i rundt meg gledet seg til å få treffe.

Og hva som kommer til å skje når barnet er født vet ingen, jeg har vel ikke fått noen stor hjelp fra barnets far, men jeg skrev han som far og han må betale bidrag.

Jeg hadde ikke gjort meg forhåpninger om noe mer heller, så ting ble sånn som jeg hadde sett for meg for å si det slik, ikke slik jeg så for meg tilværelsen før jeg ble gravid, men slik jeg så den for meg etterhvert.

Vi har det veldig bra i den lille familien vår, jeg er meget fornøyd ,med livet mitt i dag!!

En barnefar kan være til glede, bekymring og til bry, du vet liksom ikke hvordan han blir som far før han har blitt det, og det vet ikke han heller.

Og ser du har en ny i kikkerten, er dere ment for hvarandre tar han kanskje bonusbarnet på kjøpet?

Ikke enkelt det der altså, jeg har sympati med alle som kommer opp i slike kinkige situasjoner egentlig, og samtidig har jeg stor respekt for dem som velger å ta jobben alene og føde frem et liv, men har dyp respekt for dem som kjenner sine egne begrensninger og velger å avslutte svangerskapet!

Det som er viktig er at du tar vare på deg selv og prøver å komme til en løsning som du kan leve med i ettertid, så skal du se at alt ordner seg til det beste

[Gjest Ble alenemor!]

Et nydelig innlegg, "ble alenemor"

Og jeg er helt enig med deg.

Tusen takk : )

[Gjest lillemor-usikker]

Nå er det litt vanskelig å se for seg hvordan en person blir som far da, kanskje vokser han på oppgaven, bruker svangerskapet på å venne seg til tanken og forsone seg med det, eller han benekter det.

Min ville ikke delta, og det respekterte jeg, hadde minimal kontakt, og han ante ikke hvordan vi hadde det, han sa heller ingenting til familien sin om at han skulle bli far, men alt dette var liksom ikke så viktig for meg.

Hvordan er familien hans da? Kjenner du dem?

Jeg tenkte heller ikke på hva folk ville si når jeg var alene og gravid, jeg tror ikke det er en så stor sak i våre dager egentlig, kanskje de blir litt nysgjerrige på hvem faren er, men jeg fikk høre kun positivt om at jeg hadde valgt å gå gjennom dette alene.

Det at du har et barn fra før betyr jo at du vet hva du går til i mosetning til meg, du vet hvilken jobb og hvilken utfordring det er, også hvilke gleder det bringer med seg, det er jo en fordel.

Jeg hadde ikke den fordelen, men det gikk uansett veldig bra, jeg hadde venner og familie som engasjerte seg, så jeg følte meg absolutt ikke alene i svangerskapet, jeg visste det var et etterlengtet barn jeg hadde i magen, som de i rundt meg gledet seg til å få treffe.

Og hva som kommer til å skje når barnet er født vet ingen, jeg har vel ikke fått noen stor hjelp fra barnets far, men jeg skrev han som far og han må betale bidrag.

Jeg hadde ikke gjort meg forhåpninger om noe mer heller, så ting ble sånn som jeg hadde sett for meg for å si det slik, ikke slik jeg så for meg tilværelsen før jeg ble gravid, men slik jeg så den for meg etterhvert.

Vi har det veldig bra i den lille familien vår, jeg er meget fornøyd ,med livet mitt i dag!!

En barnefar kan være til glede, bekymring og til bry, du vet liksom ikke hvordan han blir som far før han har blitt det, og det vet ikke han heller.

Og ser du har en ny i kikkerten, er dere ment for hvarandre tar han kanskje bonusbarnet på kjøpet?

Ikke enkelt det der altså, jeg har sympati med alle som kommer opp i slike kinkige situasjoner egentlig, og samtidig har jeg stor respekt for dem som velger å ta jobben alene og føde frem et liv, men har dyp respekt for dem som kjenner sine egne begrensninger og velger å avslutte svangerskapet!

Det som er viktig er at du tar vare på deg selv og prøver å komme til en løsning som du kan leve med i ettertid, så skal du se at alt ordner seg til det beste

Det er flott å lese om dine erfaringer,virkelig.Og det styrker meg mer i å tro på at jeg vil klare dette om jeg velger å bære det frem.Men er nok redd for å oppleve det på samme måte som du i fht barnefar.

Ja,jeg kjenner familien, men har ike sett eller snakket så mye med dem siden før jul.Men de skikkelige folk.Han har jo en sønn fra før på 9 år som han har annenhver helg, og de er kjempeflinke med han også.Sønnen hans er der omtrent hele tiden når han er til faren.

Jeg vet jo hva jeg går til ved å ha barnet,siden jeg har en fra før.Men det som jeg kanskje er mest redd for er, hva andre sier og mener,snakking bak ryggen,stirring og ikke minst alt hva barnefar kommer til å fortelle/si om meg.Jeg VET jo at jeg ikke burde bry meg om det,men vanskelig er det siden dette er et lite tettsted.

Dessuten.......jeg har allerede fått legen til å henvise meg til sykehuset.Levert papirer, og værste av alt,jeg sa til far at jeg ville ta abort...Men jeg VAR bestemt på det da, siden har vi omtrent ikke snakket sammen,og jeg begynner å tvile om jeg vil det likevell. Huff, dette unner jeg ingen!

Kanskje han tar bonusbarnet med på kjøpet ja? Vel,ser han ikke så ofte da,og dette er jo ikke noe jeg slenger med i en melding heller.Og likevell kjenner jeg han ikke så godt at jeg kan be om å få snakke med han, da tror han kanskje at jeg KUN er ute etter en som stiller opp for meg og barnet.Jeg har desverre avvist han før,men grunnen til at jeg vil ha kontakt med han nå,er for at jeg savner han og er glad i han.

Nei,dette er ikke enkelt.Jeg respekterer også den enkeltes avgjørelse i en sånn situasjon.Om dette hadde vært en venninne av meg,hadde jeg blitt stolt og glad og syntes hun var en sterk og modig person.

det er vel ikke annet å gjøre enn å tenke videre.

[Gjest lillemor-usikker]

Uff, det høres ikke helt bra ut, nei. Kan skjønne at du er bekymret for hvordan det skal gå. Men du kan jo velge han bort da. Du trenger vel ikke å oppgi han som barnefaren, eller? Jeg er ikke helt sikker på hvordan det der fungerer, men har hørt noe slik.

Men over til drømmeprinsen. Hvis du forteller han situasjonen din, så kan det jo hende at han vil gi dere en sjanse?

Vet du,det der har jeg også tenkt på.Kanskje jeg ikke skal oppgi han som barnefaren.Men tror ikke jeg kunne klart å gjøre det.Et ikke.

Ja, jeg kan velge han bort,jeg har jo gjort det allerede.Jeg er ikke interessert i å ha noe slags forhold til han.Jeg orker bare ikke mer.

Om drømmeprinsen vil ha meg og mine to barn,er nok veldig tvilsomt ja.Eller....?Kjenner han ikke godt nok.Men jeg vil ikke stresse med noe heller, jeg kommer til å vedkjenne mine følelser og tanker for han jeg,en dag nå.Fortelle at jeg er gravid,så får det bli opp til han om han vil avslutte eller fortsette.Det får vel bare briste eller bære?Hva tror du om det?Aller, aller først må jeg finne utav hva jeg vil.

[Gjest Valnøtt]

Jeg har en venn som har en kone som var gravid med sin eks da han traff henne. Minsten der i huset ble kalt for avskjedspresangen da han var baby ;-)

Men du - du klarer å ta vare på barnet selv. Og du klarer å håndtere eksen og alt tullet han kan finne på også hvis du ønsker deg dette barnet. Og du klarer å gjennomføre en abort også hvis det er det valget du lander på. Da kan du sette deg ned foran vesla di etterpå og si til deg selv at du har gitt henne et enklere liv enn hun ellers ville fått.

Jeg synes du er kjempeflink som har klart å bestemme deg for å kaste denne dusten på sjøen ihvertfall. Bare jag ham vekk og gjør det klart at du ikke er interessert i noen innsats fra hans side uansett hva du velger.

Lykke til :-)

[Gjest lillemor-usikker]

Jeg har en venn som har en kone som var gravid med sin eks da han traff henne. Minsten der i huset ble kalt for avskjedspresangen da han var baby ;-)

Men du - du klarer å ta vare på barnet selv. Og du klarer å håndtere eksen og alt tullet han kan finne på også hvis du ønsker deg dette barnet. Og du klarer å gjennomføre en abort også hvis det er det valget du lander på. Da kan du sette deg ned foran vesla di etterpå og si til deg selv at du har gitt henne et enklere liv enn hun ellers ville fått.

Jeg synes du er kjempeflink som har klart å bestemme deg for å kaste denne dusten på sjøen ihvertfall. Bare jag ham vekk og gjør det klart at du ikke er interessert i noen innsats fra hans side uansett hva du velger.

Lykke til :-)

Du har rett, jeg vet jeg vil klare det uansett.Men hva med det,at jeg allerede har fortalt han at jeg skal ta abort?Er jeg drittsekk om jeg ombestemmer meg.Han forholder jo seg til det nå,og vil bli fly forbanna om jeg velger å ha det.

Vesla har jeg annenhver uke,og samarbeid med hennes far er upåklagelig.

Hva om denne barnefar vil ha delt samvær? Vil han få det når han har vært fysisk mot meg? Politi har vært innblanda i forholdet vårt,vil det komme frem?

Ja,jeg har kasta han på sjøen ja! Med anker om foten.Han er definitivt et avsluttet kapittel.Sånn sett.

[Gjest gurifjell]

Vet du,det der har jeg også tenkt på.Kanskje jeg ikke skal oppgi han som barnefaren.Men tror ikke jeg kunne klart å gjøre det.Et ikke.

Ja, jeg kan velge han bort,jeg har jo gjort det allerede.Jeg er ikke interessert i å ha noe slags forhold til han.Jeg orker bare ikke mer.

Om drømmeprinsen vil ha meg og mine to barn,er nok veldig tvilsomt ja.Eller....?Kjenner han ikke godt nok.Men jeg vil ikke stresse med noe heller, jeg kommer til å vedkjenne mine følelser og tanker for han jeg,en dag nå.Fortelle at jeg er gravid,så får det bli opp til han om han vil avslutte eller fortsette.Det får vel bare briste eller bære?Hva tror du om det?Aller, aller først må jeg finne utav hva jeg vil.

Jeg tror det ville vært det beste. Det ser jo ikke ut som om han vil bli noen god far uansett, gjør det vel?

Ja, du må jo finne ut hva du vil selv først, selvfølgelig. Du trenger kanskje heller ikke å gjøre noe, kanskje det kommer til å gå av seg selv?

[Gjest Valnøtt]

Du har rett, jeg vet jeg vil klare det uansett.Men hva med det,at jeg allerede har fortalt han at jeg skal ta abort?Er jeg drittsekk om jeg ombestemmer meg.Han forholder jo seg til det nå,og vil bli fly forbanna om jeg velger å ha det.

Vesla har jeg annenhver uke,og samarbeid med hennes far er upåklagelig.

Hva om denne barnefar vil ha delt samvær? Vil han få det når han har vært fysisk mot meg? Politi har vært innblanda i forholdet vårt,vil det komme frem?

Ja,jeg har kasta han på sjøen ja! Med anker om foten.Han er definitivt et avsluttet kapittel.Sånn sett.

Først: Han vil aldri få delt samvær sålenge du ikkeønsker det. Det kan ikke dømmes delt samvær i Norge i dag.

Deretter: Om du er drittsekk fordi du velger å beholde barnet etter at du har sagt ja til abort under et umenneskelig press? Nei. Han spilte ut alle rettigheter til å kalle deg noe som helst da han slang frem ultimatumet sitt. Dette er din avgjørelse å ta og den tar du uten forpliktelser til ham. At det å ta abort er en avgjørelse som er såpass vrien at den trenger litt tid på å modnes er bare sånn det er, og hvis denne fysaken er voksen nok til å ha et sexliv så er han også voksen nok til å skjønne såpass. Og er han ikke det er det uansett hans problem.

Du velger selv om du tar aborten eller ikke. Og da velger du det som fungerer for deg og vesla di. Hvis du skal rådføre deg med noen, tror jeg vel nesten jeg hadde anbefalt deg å rådføre deg med faren til vesla jeg. Hvis dere har en god tone da. Kan hende han kan hjelpe deg litt gjennom svangerskap og barseltid med vesla feks?

[Gjest minnah]

Jeg er 27 og har ei datter fra før på 4.Det funker kjemepbra i forhold til barnefaren.Men den barnefaren det gjelder nå,er helt forferdelig.Han har vært fysisk mot meg,manipulerende,dominerende og jeg har vært svært underkuet.Vi har aldri bodd sammen-heldigvis.

Og vi kommer aldri til å ha noe slags forhold igjen.det har jeg sagt klart fra om.

Ja du har litt rett. Jeg er ung,og vet jeg kan treffe den rette mannen etterhvert.Han jeg tenker veldig mye på nå,vet jeg elsker barn Og for litt siden ville han ha forhold til meg,men jeg valgte xen, noe jeg angrer fryktelig på.

Men det jeg er mest redd for, er samarbeidet med en vanskelig person,som denne barnefaren.Hvordan skal jeg klare å forholde meg til han? Vi til hverandre - han kommer til å lage helvette for meg.

Hm, jeg tolket deg som mye yngre utifra det første innlegget - my bad ;-) Når jeg ser alderen din og at du har et barn fra før, tror jeg du vil klare dette fint, du har jo masse erfaring. :-)

[jadadu]

Hei!

Jeg har opplevd noe lignende, men ikke helt det samme. Jeg var sammen med en kar som sa til meg i begynnelsen av forholdet at dersom jeg ble gravid så ville han flykte bort. Det var en periode da vi hadde vært sammen i 8 md jeg trodde jeg var det, og da lekte han med tanken på det å bli far og sa at kansje han ikke ville flykte alikevel. Jeg var ikke gravid da da viste det seg. Og må nevnes at jeg kunne aldri tatt abort, og det høres ut som at du er av den slik som meg som sansynligvis vil angre på det resten av livet om vi gjør det. Men tilbake til han karen da. Jeg ble faktisk gravid med han ved ett uhell senere, men visste ikke at jeg var gravid før jeg spontanaborterte og hadde embryoet i mine egne hender. Hans svar til når jeg fortalte han dette som jeg opplevde som en traumatisk opplevelse med blandete følelser (glad og trist og skyldig), var: og så? Hva har det med meg og gjøre? Vi slo opp kort tid etterpå og ble sammen igjen 2 md senere. Og faktisk her forleden snakket vi om dette med om den andre partneren plutselig skulle hatt barn med en annen (siden vi begge var litt på en annen mens det var slutt) og da sa han at han kunne ikke vært tilstedet å vært far til et barn som ikke var hans. Må nevne at han har modnet nå til tanken på barn og respekterer at jeg ikke vil ta abort.

Lykke til uansett hva du bestemmer deg for å gjøre!