samlivsbrudd

[thread]

Hei. Jeg er en kvinne på 34 år. har vært sammen med min mann i 17 år, vi har vært gift i 8 år. Rett før vi ble gravide var jeg utro, noe han fikk vite, vi jobbet oss igjennom det, og så ble jeg gravid med vårt skjønne barn og vi giftet oss året etter barnet kom. Vi flyttet i en restaureringsobjekt i år 2002. Dette huset og mannen mins jobb har sliti veldig på oss. Han jobber mye, det er lite penger ( pga at han er selvstendig næringsdrivende ) og huset blir aldri ferdig. Det begynte å gå på mine følelser om egenverd for han,at han ikke kanskje elsker meg når jeg uttrykker hvor viktig det er at huset blir ferdig så vi kan få tid sammen. Så i år rotet jeg med en av det andre kjønn i anfektelse av underernæring. Jeg viste at dette kom ikke til å gå videre, samtidlig setter jeg og min mann forholdet vårt på pause. Han kommer hjem med en venninne som overnatter hos oss, ei jeg aldri har møtt men som han har truffet måneden tidligere. Han hørte om det var greit for meg om hun kom. Så fikk han vite om min utroskap, og da bestemte han seg for å ta ut separasjon( hvilket ennå ikke er gjort ) uka etter drar han på telttur med denne venninnen,mens jeg sitter hjemme og sliter, og mobilen tar han ikke. Han bedyrer sin uskyld angående denne venninnen, at de er kun er venner, og jeg ¨kan jo ikke annet enn å ta hans ord på det. Men så er det slik at ham mener at vi ikke passer sammen som kjærester, at følelsene hans for meg har over tid sakte men sikkert slukket, og da denne utroskapen kom opp slukte de helt. Men han vil gjerne ha meg som nær venn, han sier jeg er hans beste venn. Han sier at jeg kan ligge tett inntil han, og så lenge det går greit for meg så kan vi også ha sex. Er da virkelig hans følelser for meg slukket? Men han er bestemt på separasjon, føler at det er det eneste riktige, han sier han kan ikke leve med den han hadde blitt hvis han hadde prøvd videre, at han hadde kvelt meg med kontroll og mistroiskhet. Jeg syns det hele er veldig vanskelig for jeg legger meg flat, jeg vil jobbe for ekteskap og barn, og når han ikke vil det samme så føler jeg at han vil ikke kjempe-han vil ikke kjempe for barnet vårt, for oss. Det er veldig vondt å svelge. Hva skal jeg gjøre ? vil så gjerne ha han tilbake, han er min følgesvenn og hjertevenn i livet selv om jeg har gjort tabber. Jeg ser at tabbene kommer av at jeg ikke har følt meg sett og hørt, mens han føler ved å jobbe mye så har han tatt vare på meg og barnet. Han er veldig kjærlig og god så jeg har aldri tvilt på at han er glad i meg, men han sier at hvis den han er gjør at jeg ikke føler meg elsket og går ut og finner andre så vil el kan han ikke leve med meg. Mens jeg derimot sier jeg går ikke ut å finner andre hvis du bare kan stoppe opp å høre hva jeg sier til deg, hva jeg trenger, og ikke gi meg det du trur jeg trenger. Dette er så vondt. han vil ha meg nær, men det er så vondt. Barnet vårt vet ikke noe ennå ,men jeg syns han bør få vite det. Han har jo sett sin mor som er veldig glad som verdens tristeste i en måned nå. Jeg ønsker han tilbake, er veldig usikker på hva han føler for meg, han sier han elsker meg som person og venn. Hjelp, har du noen gode råd å gi. med hilsen thread