Jeg er ikke glad i han lenger

[Gjest Sørgelig å innse:-(]

.. at foreldre tenker på barna er vel og bra.. MEN foreldre har også krav på å ha det bra.. hvis du blir værende i et forhold som ikke er godt for deg, risikerer du å bli deprimert og ei bitter gammel dame om noen år..

Hvis han finner ei annen dame om en stund, fordi dere ikke har sex, tror jeg ikke hans samvittighet holder ham tilbake i forholdet..

Ja, jeg kan jo ende opp lei og bitter. Alltid fare for det.

Men jeg tror faktisk ikke at han finner seg en annen. Kanskje godtroende. Vet ikke. Eller kanskje jeg ikke egentlig er redd for det ettersom det da hadde "løst" mitt problem.

[Gjest Geir]

Nei, det er jo veldig vanlig. Men det betyr ikke at det er riktig av den grunn.

Jeg har det stort sett OK, men kan ønske meg mer av livet. Men ungene vil jo IKKE at vi flytter fra hverandre (vi hadde et opphold for en tid tilbake, så de har fått en forsmak på det). Og mannen påstår han vil gjøre alt for at vi skal holde sammen... Men ord og handling stemmer liksom ikke helt.

Så samvittigheten skriker til meg:-(

Eg syns en skal svelge mange kameler for barna sin skyld, men om de bor i ei "krigssone" så er jo selvfølgelig ikkje det noe bra.

Hva kan DU gjøre for å bedre forholdet?

[Gjest ansvar for barna]

Ja, på mange måter tror jeg vel det beste hadde vært å bryte. Men mannen min vil absolutt IKKE det, og barna hadde definitivt ikke fått det bedre med å flytte fram og tilbake mellom oss.

Så derfor tenker jeg at jeg er veldig egoistisk om jeg bryter ut....

Jeg tror det du føler er helt normalt i et ekteskap. Alt til sin tid, sier nå jeg. Forventningene våre til ekteskapet blir romatisert og skrudd opp uten like, ikke minst pga ukeblad og annen presse. Men livet består av mest hverdager, og det er ikke meningen ekteskapet skal være hvetebrødsdager hele livet. Forelskelse går over i kjærlighet, og det vennskapet du beskriver kan være nettopp den form for kjærlighet.

Først og fremst har dere et ansvar for barna deres. Å skille lag fordi dere "bare" er gode venner - i all verden, det må da være utrolig fint for barna at dere bor sammen og er gode venner, sier nå jeg. Jeg mener at har man laget barn sammen, så får man holde ut sammen, så lenge det ikke er snakk om et destruktivt forhold.

[Gjest Sørgelig å innse:-(]

Eg syns en skal svelge mange kameler for barna sin skyld, men om de bor i ei "krigssone" så er jo selvfølgelig ikkje det noe bra.

Hva kan DU gjøre for å bedre forholdet?

Det er definitivt ingen krigssone hjemme. Heldigvis.

Jeg har også tenkt gjennom og prøvd å finne ting som er positivt for forholdet. Men det ser ikke ut til at noe klarer å gjøre at jeg faktisk ser på han som en kjæreste i stedet for en venn. Og det er jo ikke bra for noen av oss:-(