Dette med å fortelle om andres utroskap

[PieLill]

Enig der. Såvidt jeg vet, var det ingen av de nærmeste vennene mine som visste noe (de virket ihvertfall like "sjokka" som jeg).

Men en del av de som i ettertid kunne fortelle meg hvor lenge det nye forholdet hadde surret og gått, var såpass nære at jeg slett ikke er så sikker på om jeg ville holdt kjeft dersom jeg hadde fått vite at en jeg kjente, ble bedratt.

Jeg tror jeg ville foretrukket at venninna mi ble sur fordi jeg blandet meg oppi ting jeg ikke hadde noe med, framfor at hun skulle gå og føle seg som en verdiløs dustemikkel. Men hvis jeg hadde valgt å si noe, hadde jeg nok konfrontert den utro parten først.

En utgave av "Du har en uke på å si det selv." er nok en fornuftig framgangsmåte.

Statistisk sett er sjansen for at forholdet overlever større når den uttro part selv innrømmer det, enn når den forsmådde får vite det av andre.

mvh

[PieLill]

''En gang iblant blir man såpass såret at det faktisk kan unnskyldes å ta igjen bare for å ta igjen.''

Problemet er jo at det rammer den uskyldige parten hardest - og ikke den skyldige.

Ja, hun får kjeft og helvete - men det er han som sitter ødelagt igjen. Og det er det jeg mener man ikke uten videre skal forårsake...

Enig.

En hevngjerrig og forsmådd person er den som er aller minst egnet til å formidle et så vanskelig budskap på en hensynsfull måte. Langt mindre bedømme om det i det hele tatt bør formidles.

mvh

[mrxx]

Generelt forsøker jeg å forholde meg til kollegaer på en måte som gir meg minst mulig innsikt i deres sexliv og eventuelle hit-og-dit-sprang.

Om jeg følte at noen våket på mannen min for å sladre på ham, ville jeg nok ikke likt det. Kom det noen skadefro og hevngjerrig, som tydlig var mer opptatt av hans illebefinende enn mitt velvære, hadde jeg syntes det var råttent.

Men for meg er det vanskelig å anse noen som nøytrale i forhold til uttroskap all den tid de vet om det og har et minstemål av kontakt med både bedrageren og den bedratte. Jeg vil ha vanskelig for å forholde meg til noen som har sett meg i øynene mange ganger, vel vitende om min manns eskapader, og ikke sagt noe. For meg ville de blitt en del av bedraget.

Om min mann var notorisk uttro ville jeg nok ønsket å vite det samme hvor det kom fra.

Men for meg er dette veldig teoretisk. Jeg klarer ikke helt å se oss som par i en slik situasjon.

mvh

Jeg har ikke noe problemer med å forstå tankene dine rundt dette.

Men sett i fra den andres vinkel, altså meg som står utenfor og vet om utroskapen, ville ikke godtatt at noen ble forbannet på meg fordi noen var utro og at jeg fikk vite det. Jeg har ikke bedt om å bli blandet opp i noe sånt og hadde blitt lyn forbannet om noen kom til å bruke kjeft for meg fordi mannen eller kona var utro.

En ting er sikker, de kom aldri til å nevne dette for men noen gang mer.

Uansett hva jeg hadde gjort i en slik sak så hadde noen blitt forbannet på meg og det hadde jeg rett og slett ikke godtatt.

[morsan]

Om det var noe som 'alle' andre visste, da ville jeg også vite det. Samme hvor mange illusjonerer og rosa skyer som knuses.

Om det skjedde på en måte som ingen andre enn de to uttro fikk vite det, er jeg sannelig ikke sikker. Kanskje jeg ville fortrukket at han ordnet opp i sin skyld og smerte uten min hjelp. Litt som jeg ikke ville ønsket å høre "Tilgi meg at jeg tenker så foraktlige tanker om deg..."

Det er stor forskjell på én engangsglipp og på utroskap over tid.

Men for meg er dette heldigvis bare teori. Jeg satser på at jeg aldri behøver å finne ut hva jeg egentlig mener.

mvh

''Om det var noe som 'alle' andre visste, da ville jeg også vite det. Samme hvor mange illusjonerer og rosa skyer som knuses.''

Helt enig!!

''Om det skjedde på en måte som ingen andre enn de to uttro fikk vite det, er jeg sannelig ikke sikker. Kanskje jeg ville fortrukket at han ordnet opp i sin skyld og smerte uten min hjelp. ''

Jeg vet ikke helt hva jeg mener om det. Jeg vingler litt mellom det at det hadde vært like greit å ikke vite og at jeg for enhver pris ville ha visst.

MEN: Men det som er poenget mitt i denne tråden er ikke først og fremst om man hadde fått vite det eller ikke, men HVEM som hadde sagt det.

Jeg ville mye heller ha hørt det fra egen ektefelle i enerom, om enn etter press fra elskerinnens ektefelle, enn at et nokså ukjent menneske skulle komme full av hevntanker og slenge det i trynet på meg.

''Det er stor forskjell på én engangsglipp og på utroskap over tid.''

Også enig.

[morsan]

Enig.

En hevngjerrig og forsmådd person er den som er aller minst egnet til å formidle et så vanskelig budskap på en hensynsfull måte. Langt mindre bedømme om det i det hele tatt bør formidles.

mvh

Tiltredes!

[morsan]

Vi må bli flinkere å fortelle den berørte part om utroskap. Tenk å måtte leve i et parforhold i flere år og tilslutt få vite og SÅ vite at mange rundt meg hadde visst det!

Det hadde vært grusomt og nedvergende for den bedratte.

Mitt poeng var ikke å ha en diskusjon om man bør få vite om utroskapet eller ikke, men HVEM som bør fortelle det.

Det er bedre å kontakte den utro parten og be h*n rydde opp i det selv, enn dersom en ukkent og dertl hevngjerrig person plutselig sto på døra.

[morsan]

jeg hadde inderlig håpet at uansett hvem som vet hadde fortalt med at min partner bedro meg.. Å bli lurt, når jeg i tillegg er så imot utroskap, hadde vært helt forferdelig. Og hadde jeg vist at noen som kjente meg e.l. hadde vist og ikke fortalt, så hadde jeg mistet totalt respekten for det menneske..

I dette eksemplet var det ikke en som kjente deg.

Er det ikke da bedre at den personen heller hadde kontaktet mannen din og fått han til å innrømme det overfor deg?

Jeg synes ihvertfall tanken om å få en skadefro, hevngjerrig kjerring på døra virker helt grusom, en klar _tilleggsbelastning_ til utroskapen.

[morsan]

Det blir hjerterått når hele bygda vet om uttroskapen bortsett fra den som blir bedratt. Vi har vel alle møtt fortvilte mennesker som lurer på hvorfor ingen sa noe selv om alle visste. Slikt blir en dobbel ydmykelse

Jeg synes at den som blir bedratt fortjener å få vite sannheten. Men jeg tror ikke en som ganske nylig har oppdaget at h*n også er bedratt er den rette til å overbringe budskapet. Heller ikke en person som av andre grunner er oppbrakt og full av "straffetanker".

Den beste til å overbringe et slikt vanskelig budskap er en som kjenner vedkommende godt, har rikelig med vett i topplokket og som oppriktig ønsker det beste for den som blir bedratt.

Det vil være situasjoner hvor det mest hensynsfulle blir å tie for en stund eller for alltid.

mvh

Ja, jeg er helt enig med deg. Det må være grusom å oppdage at dette er noe som "alle" visst - bare ikke du.

Men som du sier - dte har noe å gjøre med _hvem_ det er som forteller det og med hvilken begrunnelse.

Er det en person som vil deg vel og mener at du ikke bør fortsettes å føres bak lyset? Eller er det en hevngjerrig person med egen agenda som sier det?

[PieLill]

Jeg har ikke noe problemer med å forstå tankene dine rundt dette.

Men sett i fra den andres vinkel, altså meg som står utenfor og vet om utroskapen, ville ikke godtatt at noen ble forbannet på meg fordi noen var utro og at jeg fikk vite det. Jeg har ikke bedt om å bli blandet opp i noe sånt og hadde blitt lyn forbannet om noen kom til å bruke kjeft for meg fordi mannen eller kona var utro.

En ting er sikker, de kom aldri til å nevne dette for men noen gang mer.

Uansett hva jeg hadde gjort i en slik sak så hadde noen blitt forbannet på meg og det hadde jeg rett og slett ikke godtatt.

Om det var noen du traff ofte, synes jeg de ville være i sin fulle rett til å bli sinte om du med din taushet var med å dekke over et langvarig svik.

Var det noen du knapt kjente eller aldri hadde truffet, ville det vært annerledes.

Som medmenneske har man iblant en plikt til å handle, samme hvor lite man har bedt om å bli involvert. Å kjenne til noe, gir et ansvar enten man liker det eller ikke, på samme måte som man har et ansvar om man er den første som kommer til en ulykke eller vitner en kriminell handling.

Jeg kan forestille meg situasjoner der uttroskap kan bli så grov at det eneste rette ville vært å oppsøke den som ble sveket, selv om man aldri før hadde møtt vedkommende. Tenk f.eks. om noen føk fra blomst til blomst slik at partneren ble utsatt for alvorlig smittefare.

"Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv." mente Arnulf Øverland. Og det prinsippet gjelder vel på dette området også.

Men å snoke rundt som en moralens vokter og vaktbikkje har jeg ingen ambisjoner om.

mvh

[PieLill]

''Om det var noe som 'alle' andre visste, da ville jeg også vite det. Samme hvor mange illusjonerer og rosa skyer som knuses.''

Helt enig!!

''Om det skjedde på en måte som ingen andre enn de to uttro fikk vite det, er jeg sannelig ikke sikker. Kanskje jeg ville fortrukket at han ordnet opp i sin skyld og smerte uten min hjelp. ''

Jeg vet ikke helt hva jeg mener om det. Jeg vingler litt mellom det at det hadde vært like greit å ikke vite og at jeg for enhver pris ville ha visst.

MEN: Men det som er poenget mitt i denne tråden er ikke først og fremst om man hadde fått vite det eller ikke, men HVEM som hadde sagt det.

Jeg ville mye heller ha hørt det fra egen ektefelle i enerom, om enn etter press fra elskerinnens ektefelle, enn at et nokså ukjent menneske skulle komme full av hevntanker og slenge det i trynet på meg.

''Det er stor forskjell på én engangsglipp og på utroskap over tid.''

Også enig.

Vi er vel rett og slett ganske enige om dette.

mvh

[kosen]

Mitt poeng var ikke å ha en diskusjon om man bør få vite om utroskapet eller ikke, men HVEM som bør fortelle det.

Det er bedre å kontakte den utro parten og be h*n rydde opp i det selv, enn dersom en ukkent og dertl hevngjerrig person plutselig sto på døra.

Enig med dine innlegg Morsan. Jeg vil helst ikke vite noe som helst om andres utroskap, ei vil jeg heller ikke blande meg inn i andres problemer. Enig med deg i at det værste som er er hevngjerrige personer ( uansett hva det nå gjelder ).

[mrxx]

Om det var noen du traff ofte, synes jeg de ville være i sin fulle rett til å bli sinte om du med din taushet var med å dekke over et langvarig svik.

Var det noen du knapt kjente eller aldri hadde truffet, ville det vært annerledes.

Som medmenneske har man iblant en plikt til å handle, samme hvor lite man har bedt om å bli involvert. Å kjenne til noe, gir et ansvar enten man liker det eller ikke, på samme måte som man har et ansvar om man er den første som kommer til en ulykke eller vitner en kriminell handling.

Jeg kan forestille meg situasjoner der uttroskap kan bli så grov at det eneste rette ville vært å oppsøke den som ble sveket, selv om man aldri før hadde møtt vedkommende. Tenk f.eks. om noen føk fra blomst til blomst slik at partneren ble utsatt for alvorlig smittefare.

"Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv." mente Arnulf Øverland. Og det prinsippet gjelder vel på dette området også.

Men å snoke rundt som en moralens vokter og vaktbikkje har jeg ingen ambisjoner om.

mvh

Som jeg har sagt før, jeg har ikke noe problemer med å forstå det du skriver, men jeg endrer ikke oppfatning av dette.

Som jeg har sagt flere ganger, jeg hadde ikke godtatt at noen ble sint på meg for dette. Problemet i slike saker er at jeg ikke klarer å komme meg unna en sak hvor noen blir sinte uansett hva jeg gjør og ikke gjør og det godtar jeg rett og slett ikke.

Jeg hadde nok sagt ganske så klart og kraftig i fra at jeg ikke vil bli innblandet og skulle noen av partnene bli sinte på meg, så hadde jeg bedt dem dra til en viss plass.

Jeg er tross alt uskyldig i det og ikke f.. om jeg hadde godtatt om noen ble forbannet på meg.

De kunne gjerne ha tatt det opp med meg på en ordentlig måte og diskutert saken, men utover det hadde jeg ikke påtatt meg noe skyld.

Det kan være at jeg hadde tatt kontakt med den som var utro og bedt vedkommende rydde opp selv.

Dette er et svært vanskelig tema, men jeg hadde heller ikke forventet at andre sa i fra til meg.

[morsan]

Vi er vel rett og slett ganske enige om dette.

mvh

:-)

[PieLill]

Som jeg har sagt før, jeg har ikke noe problemer med å forstå det du skriver, men jeg endrer ikke oppfatning av dette.

Som jeg har sagt flere ganger, jeg hadde ikke godtatt at noen ble sint på meg for dette. Problemet i slike saker er at jeg ikke klarer å komme meg unna en sak hvor noen blir sinte uansett hva jeg gjør og ikke gjør og det godtar jeg rett og slett ikke.

Jeg hadde nok sagt ganske så klart og kraftig i fra at jeg ikke vil bli innblandet og skulle noen av partnene bli sinte på meg, så hadde jeg bedt dem dra til en viss plass.

Jeg er tross alt uskyldig i det og ikke f.. om jeg hadde godtatt om noen ble forbannet på meg.

De kunne gjerne ha tatt det opp med meg på en ordentlig måte og diskutert saken, men utover det hadde jeg ikke påtatt meg noe skyld.

Det kan være at jeg hadde tatt kontakt med den som var utro og bedt vedkommende rydde opp selv.

Dette er et svært vanskelig tema, men jeg hadde heller ikke forventet at andre sa i fra til meg.

Jeg synes det blir ilojalt å dekke over/fortie svik og løgn i forhold til noen som står en nær.

Jeg ville nok ikke kjeftet opp en venninne som gjorde noe slikt. Bare fortalt henne at grunnlaget for tillit og vennskap ikke lengre eksisterte. At noen blir sinte for at man gjør det rette eller fordi de ikke lengre kan holde på med svik og bedrag fullstendig irelevant.

Mer perifere relasjoner ville jeg ikke forventet så mye av. Men jeg tror aldri jeg ville klart å stole på mennesekr som enkeltpersoner eller gruppe som rolig lot meg bli den aller siste som fikk vite om at jeg ble bedratt.

mvh

[mrxx]

Jeg synes det blir ilojalt å dekke over/fortie svik og løgn i forhold til noen som står en nær.

Jeg ville nok ikke kjeftet opp en venninne som gjorde noe slikt. Bare fortalt henne at grunnlaget for tillit og vennskap ikke lengre eksisterte. At noen blir sinte for at man gjør det rette eller fordi de ikke lengre kan holde på med svik og bedrag fullstendig irelevant.

Mer perifere relasjoner ville jeg ikke forventet så mye av. Men jeg tror aldri jeg ville klart å stole på mennesekr som enkeltpersoner eller gruppe som rolig lot meg bli den aller siste som fikk vite om at jeg ble bedratt.

mvh

Du retter jo sinne eller kreftene mot feil personer, det er jo den som bedrar deg som du må stille til ansvar for alt som skjer og ikke omgivelsene dine.

Som sagt, den som blir bedratt må skjønne at dette er svært vanskelig for de som står utenfor og ser dette og blande seg inni det er veldig vanskelig. Noen vil rett og slett ikke tørre å gjøre det fordi de vet ikke om begge partene blir sinte på dem og ikke vil ha noe med dem å gjøre.

Kanskje er den som bedrar den som er den nærmeste også, kanskje partnerne er mer perifer.

Det kan være at hele familier vil bli forbannet på den som sier eller gjør noe i en slik sak og kan bli syndebukken for at familien blir splittet og barn blir kastet ut i et helvete.

Det er så mye å tenke på i en slik sak at jeg synes at det er svært dårlig gjort å bli sint eller skuffet over den som ikke kan noe for det og som valgte og ikke si noe. Det kan være mange årsaker til at de ikke tar det opp.

Man kan jo bli stilt ovenfor umulige valg i en slik sak.

[PieLill]

Du retter jo sinne eller kreftene mot feil personer, det er jo den som bedrar deg som du må stille til ansvar for alt som skjer og ikke omgivelsene dine.

Som sagt, den som blir bedratt må skjønne at dette er svært vanskelig for de som står utenfor og ser dette og blande seg inni det er veldig vanskelig. Noen vil rett og slett ikke tørre å gjøre det fordi de vet ikke om begge partene blir sinte på dem og ikke vil ha noe med dem å gjøre.

Kanskje er den som bedrar den som er den nærmeste også, kanskje partnerne er mer perifer.

Det kan være at hele familier vil bli forbannet på den som sier eller gjør noe i en slik sak og kan bli syndebukken for at familien blir splittet og barn blir kastet ut i et helvete.

Det er så mye å tenke på i en slik sak at jeg synes at det er svært dårlig gjort å bli sint eller skuffet over den som ikke kan noe for det og som valgte og ikke si noe. Det kan være mange årsaker til at de ikke tar det opp.

Man kan jo bli stilt ovenfor umulige valg i en slik sak.

I saker der et svik eller bedrag foregår åpenlyst og over lang tid er en kollektiv fortielse av dette et massivt forrederi.

Jeg ville opplevd det som en tilleggsbelasting og et tilleggssvik på toppen av det grunnleggende sviket fra en partner.

Jeg ville forventet at nære venner og/eller nær familie brydde seg nok om meg til at de ikke ville holde meg for narr i kanskje årevis. Jeg ville forventet at de brydde seg nok om meg til at de tok sjansen på å takle det ubehaget som kunne komme. Såpass er mine nærmeste verdt for meg. Og såpass må jeg være verdt for dem om det skal være hold i noe som helst.

For meg ville det vært kvalmende om de toet sine hender i en eller annen feig utgave av ikke min sak. Jeg ville ikke klart å forholde meg til en venninne som kanskje i årevis hadde sottet å sett meg i øynene mens jeg fortalte om en hyggelig ferie, vel vitende om at min mann bedro meg på den samme ferien.

Hva ville du sagt til en venninne som har blitt hivsmittet av en mann som var en notorisk rundbrenner over år, og du visste det hele tiden? Hvordan ville du forklart henne at det ikke var din sak å gi henne et reelt valg? Noen kunne jo bli sinte på deg.

Terskelen for å gå langt inn i andres privatliv skal selvsagt være høy. Men å fraskrive seg ansvar for å noen gang gjøre det bare fordi det kan gi personlig ubehag, blir for meg for lettvindt.

Det er ikke alltid enkelt å gjøre det rette. Heller ikke kostnadsfritt. Men det kan likevel være nødvendig.

mvh

[mrxx]

I saker der et svik eller bedrag foregår åpenlyst og over lang tid er en kollektiv fortielse av dette et massivt forrederi.

Jeg ville opplevd det som en tilleggsbelasting og et tilleggssvik på toppen av det grunnleggende sviket fra en partner.

Jeg ville forventet at nære venner og/eller nær familie brydde seg nok om meg til at de ikke ville holde meg for narr i kanskje årevis. Jeg ville forventet at de brydde seg nok om meg til at de tok sjansen på å takle det ubehaget som kunne komme. Såpass er mine nærmeste verdt for meg. Og såpass må jeg være verdt for dem om det skal være hold i noe som helst.

For meg ville det vært kvalmende om de toet sine hender i en eller annen feig utgave av ikke min sak. Jeg ville ikke klart å forholde meg til en venninne som kanskje i årevis hadde sottet å sett meg i øynene mens jeg fortalte om en hyggelig ferie, vel vitende om at min mann bedro meg på den samme ferien.

Hva ville du sagt til en venninne som har blitt hivsmittet av en mann som var en notorisk rundbrenner over år, og du visste det hele tiden? Hvordan ville du forklart henne at det ikke var din sak å gi henne et reelt valg? Noen kunne jo bli sinte på deg.

Terskelen for å gå langt inn i andres privatliv skal selvsagt være høy. Men å fraskrive seg ansvar for å noen gang gjøre det bare fordi det kan gi personlig ubehag, blir for meg for lettvindt.

Det er ikke alltid enkelt å gjøre det rette. Heller ikke kostnadsfritt. Men det kan likevel være nødvendig.

mvh

Poenget er at det er masse valg og ta i en slik sak, hva som er rett er helt umulig for den som står utenfor og opplever dette. Det er ikke så ofte man vet med sikkerhet hva som skjer heller, bare at det er indikasjoner og det kan være "farlig" å blande seg inn i det.

I verste fall kan den som sier i fra sitte igjen med hele svarte Per.

Det er ikke alle som takler noe sånt som dette og det å bli blandet inn i noe sånt er svært lite koselig.

Som sagt, den som hadde blitt forbannet på meg for noe sånt hadde fått passet sitt påskrevet. Jeg hadde ikke vært så opptatt av en slikt vennskap lenger.

[PieLill]

Poenget er at det er masse valg og ta i en slik sak, hva som er rett er helt umulig for den som står utenfor og opplever dette. Det er ikke så ofte man vet med sikkerhet hva som skjer heller, bare at det er indikasjoner og det kan være "farlig" å blande seg inn i det.

I verste fall kan den som sier i fra sitte igjen med hele svarte Per.

Det er ikke alle som takler noe sånt som dette og det å bli blandet inn i noe sånt er svært lite koselig.

Som sagt, den som hadde blitt forbannet på meg for noe sånt hadde fått passet sitt påskrevet. Jeg hadde ikke vært så opptatt av en slikt vennskap lenger.

Terskelen skal være høy og man slår ikke alarm på antagelser.

Lengre ned i denne tråden kan du lese synspunktene til en som har opplevd at alle visste bortsett fra henne. ("Sant og si")

At det er mange ting å vurdere før man velger å avsløre en som er uttro er vi enige om. Men at en under ingen omstendigheter skulle kunne forvente et minstemål av redelighet og vilje til å tåle ubehag fra sine nærmeste, blir en alt for lettvindt ansvarsfraskrivelse synes jeg.

mvh

[mrxx]

Terskelen skal være høy og man slår ikke alarm på antagelser.

Lengre ned i denne tråden kan du lese synspunktene til en som har opplevd at alle visste bortsett fra henne. ("Sant og si")

At det er mange ting å vurdere før man velger å avsløre en som er uttro er vi enige om. Men at en under ingen omstendigheter skulle kunne forvente et minstemål av redelighet og vilje til å tåle ubehag fra sine nærmeste, blir en alt for lettvindt ansvarsfraskrivelse synes jeg.

mvh

Deg om det. Noe jeg ikke kan noe for hadde jeg ikke på vilkår godtatt å få kjeft for, de kunne bare ha prøvd seg.

[PieLill]

Deg om det. Noe jeg ikke kan noe for hadde jeg ikke på vilkår godtatt å få kjeft for, de kunne bare ha prøvd seg.

Du kan ikke noe for at du ser noen bli kjørt ned.

Men du er fullt ansvarlig for å ikke gidde å hjelpe.

mvh