I disse svigermor-tider... (langt)

[Glimtipper]

Siden vi allikevel diskuterer svigermødre, så har jeg en litt vanskelig problemstilling.

Jeg og min nye samboer skal flytte til England i løpet av sommeren. Vi vil da bli boende kun en times kjøretur fra min sønns bestemor, altså eks-"svigermor". Hun vet selvfølgelig om denne flyttingen og jeg antar at hun forventer hyppig kontakt, eksen har ikke akkurat vært ivrig på å opprettholde kontakten mellom sin familie og sønnen vår.

La meg først garantere at hun er veldig glad i sønnen min og er ikke på noe vis upassende rundt han, om enn ikke litt oppstresset og hyperaktiv. Men det tåler han definitivt. I tillegg er det svært viktig for meg at sønnen min har kontakt med familiemedlemmer, uavhengig av mitt forhold til de. Forutsatt at det ikke er skadlig for han på noe vis.

Saken er at jeg rett og slett ikke liker henne. Hun gjør meg svært ukomfortabel med sin væremåte, men denne er litt vanskelig å forklare. Mest av alt vil jeg beskrive henne som passiv-agressiv. Noen eksempler:

- Første gang hun besøkte oss i Norge var jeg ganske syk. Jeg hadde leddgikt og de fleste leddene mine var betent på det tidspunktet, så enhver aktivitet var smertefull. Dette hadde hun liten forståelse for, viste det seg, siden hun bestemte seg for at grunnen til at jeg var så tilbaketrukket var at jeg ikke likte henne. Det i seg selv var ikke noe problem, men jeg kom jo til å nekte sønnen hennes å besøke henne... Jada. Jeg trøstet henne som best jeg kunne.

- Mens eksen alltid ble behandlet som en i familien av min mor, så har eks-svigermor alltid gjort det klart at jeg ikke er det. Til jul sendte hun alltid ti-tolv gaver til han, mens jeg kanskje fikk en billigpenn (type Nille). Jeg bryr meg selvfølgelig ikke om gaver, men signalet det sendte var leit. Det var tross alt jeg som plukket ut og sørget for alle gavene til eksens familie. Et nøye utvalgt, dyrt smykke til henne; en piratkopiert CD til meg.

- Når vi fikk sønnen vår forsøkte hun og insistere på at hun skulle komme på besøk så snart han var født (helt fra England). Jeg takket nei og sa hun fikk vente til vi kom dit, turen var planlagt for når han var åtte uker. Moren min fikk tilfeldigvis sett han når han var fem uker og det ble svigermor tydelig irritert over. Som om det var en konkurranse.

- Rundt ni-ti måneders alderen til sønnen vår var vi på besøk der igjen. Han hadde store problemer med spisingen og gikk ned i vekt for hver uke. Derfor ba jeg pent om at hun ikke skulle la søsteren til eksen min blande seg opp i matingen eller at det skulle være annet styr. Han sluttet helt å spise om han ikke fikk ro. Så hun tok med seg søsteren og gikk, mens hun sa (til sin -døve- datter som absolutt ikke kan lese på leppene): "Vi er visst ikke ønsket her, vi, X. Vi må GÅ, vi!"...

- Etter at jeg og eksen slo opp har jeg prøvd å støtte han og hans familie så godt jeg kunne. Når moren kom på besøk til han ryddet og vasket jeg leiligheten hans sammen med han. Jeg lagde kveldsmat til de når de kom fra flyplassen og arrangerte bursdagsselskap for søsteren hans, siden hun var langt hjemmefra. Da hadde jeg 39 i feber, men brukte allikevel dagen på å bake kake og kjøpe bursdagsgave -og- julegaver som de kunne ta med seg hjem. Når bursdagsgaven ikke passet, så byttet jeg størrelsen før de dro og sørget for at de fikk den meg seg. Svigermor takket aldri.

- Samboeren hennes fikk en hjernesvulst og etter lang tids sykdom nærmet han seg det siste. Jeg foreslo at eksen skulle reise ned til henne, men det orket han ikke alene og ikke hadde han råd heller. Så jeg kjøpte flybilletter til oss alle og dro ned sammen med han og barnet. Mens jeg var der gjorde jeg en del husarbeid, snakket mye med henne, trøstet henne mens hun gråt osv. Men det var aldri bra nok. Hun sukket og stønnet om jeg ikke hadde ryddet opp etter frokosten hun og datteren hadde spist, hun rettet på hvordan jeg vasket opp grytene etter middag og hun var pottesur fordi jeg valgte å snakke med broren min på telefonen (som var veldig deprimert), i stedet for å... Nja, hvem vet. Sikkert noe husarbeid som ikke var gjort.

- Hun gikk så langt som å inndirekte kommentere vekten min, bare for å ta hevn (fordi jeg ikke var hjelpsom -nok-). Jeg dro hjem en uke tidligere, for da orket jeg ikke mer. Riktignok hadde hun da mistet samboeren sin, men jeg synes ikke det fantes noen god unnskyldning. Eksen sa hun var rimelig utrivelig mot han i uka som fulgte, ingen av oss hadde spesielt lyst til å ta vare på henne i ettertid.

Siden dette, som skjedde i fjor sommer, har jeg ikke snakket med henne. Verken på e-mail eller telefon. Og jeg kjenner det knyter seg veldig i magen med tanke på å treffe henne igjen, - noe som jeg nesten må. Jeg kan ikke velge bort bestemoren til barnet mitt fordi hun er passiv-agressiv.

Så nå trenger jeg oppmuntrende ideer! Hvordan takler man best passiv-agressive mennesker? Hva hadde du gjort i disse situasjonene? Hva hadde du gjort med de sårede følelsene?

[Gjest Valnøtt]

Hun er ikke passiv-aggressiv. Hun er pågående og aggressiv...

Jeg hadde taklet det slik at jeg hadde satt klare grenser for hvor mye jeg gadd å se henne. Jeg hadde tilbudt henne å treffe barnet, kanskje være barnevakt iblant hvis hun er kapabel til det, men holdt meg selv laaaaangt unna.

Og jeg hadde satt grenser klart og tydelig. Ikke noe tull - da er det ikke flere besøk. Gjør det klart at du tar igjen med samme tonen, så er det opp til henne om hun vil ta seg sammen.

Men aller først må du nesten ta en prat med henne og forklare at ditt ønske er å ha henne i livet ditt, men at din bekymring er at hun ikke vil oppføre seg slik at det er mulig for deg, og at det er en høyst reel risiko at du da ber henne ryke og reise slik det har vært det siste året.

Kanhende har hun lagt merke til at hun ikke har sett deg på en stund....

[Glimtipper]

Hun er ikke passiv-aggressiv. Hun er pågående og aggressiv...

Jeg hadde taklet det slik at jeg hadde satt klare grenser for hvor mye jeg gadd å se henne. Jeg hadde tilbudt henne å treffe barnet, kanskje være barnevakt iblant hvis hun er kapabel til det, men holdt meg selv laaaaangt unna.

Og jeg hadde satt grenser klart og tydelig. Ikke noe tull - da er det ikke flere besøk. Gjør det klart at du tar igjen med samme tonen, så er det opp til henne om hun vil ta seg sammen.

Men aller først må du nesten ta en prat med henne og forklare at ditt ønske er å ha henne i livet ditt, men at din bekymring er at hun ikke vil oppføre seg slik at det er mulig for deg, og at det er en høyst reel risiko at du da ber henne ryke og reise slik det har vært det siste året.

Kanhende har hun lagt merke til at hun ikke har sett deg på en stund....

''Hun er ikke passiv-aggressiv. Hun er pågående og aggressiv...''

Nja, de situasjonene jeg beskrev var de mest tydelige. Hun er en slik som snakker om hvor rent -hennes- hus er, når hun er på besøk hos noen andre. Og når hun kommenterte vekten min, så var det i forhold til hvor utrolig trangt det ble i baksetet når vi satt slik og at jeg virkelig burde sette meg foran... (jeg er ikke SÅ brei over baken).

Til min mor presterte hun å fortelle om hvor gjestfrie man er i England og at man ikke overlater husgjester til seg selv. Min mor jobbet og hadde ikke ferie...

Hun snakker om de fleste mennesker i sitt liv med stor bitterhet. Pappaen hennes, blant annet, som alltid gir henne upassende gaver til jul. Alle er slitsomme, hun er alltid en lidende martyr-skikkelse.

''Jeg hadde taklet det slik at jeg hadde satt klare grenser for hvor mye jeg gadd å se henne. Jeg hadde tilbudt henne å treffe barnet, kanskje være barnevakt iblant hvis hun er kapabel til det, men holdt meg selv laaaaangt unna.

Og jeg hadde satt grenser klart og tydelig. Ikke noe tull - da er det ikke flere besøk. Gjør det klart at du tar igjen med samme tonen, så er det opp til henne om hun vil ta seg sammen.''

Jeg er stort sett en åpen og rett fram person. Å snakke nedlatende eller sårende til andre er absolutt ikke aktuelt, uansett hvordan hun oppfører seg.

''Men aller først må du nesten ta en prat med henne og forklare at ditt ønske er å ha henne i livet ditt, men at din bekymring er at hun ikke vil oppføre seg slik at det er mulig for deg, og at det er en høyst reel risiko at du da ber henne ryke og reise slik det har vært det siste året.

Kanhende har hun lagt merke til at hun ikke har sett deg på en stund....''

Det spørs. Det kan sees på som en naturlig utvikling i forholdt til bruddet med sønnen hennes.

Jeg må nok tenke ut hvordan jeg skal si i fra til henne, helst slik at det faller naturlig. Hvordan tenker du en slik samtale kan foregå?

[Gjest Valnøtt]

''Hun er ikke passiv-aggressiv. Hun er pågående og aggressiv...''

Nja, de situasjonene jeg beskrev var de mest tydelige. Hun er en slik som snakker om hvor rent -hennes- hus er, når hun er på besøk hos noen andre. Og når hun kommenterte vekten min, så var det i forhold til hvor utrolig trangt det ble i baksetet når vi satt slik og at jeg virkelig burde sette meg foran... (jeg er ikke SÅ brei over baken).

Til min mor presterte hun å fortelle om hvor gjestfrie man er i England og at man ikke overlater husgjester til seg selv. Min mor jobbet og hadde ikke ferie...

Hun snakker om de fleste mennesker i sitt liv med stor bitterhet. Pappaen hennes, blant annet, som alltid gir henne upassende gaver til jul. Alle er slitsomme, hun er alltid en lidende martyr-skikkelse.

''Jeg hadde taklet det slik at jeg hadde satt klare grenser for hvor mye jeg gadd å se henne. Jeg hadde tilbudt henne å treffe barnet, kanskje være barnevakt iblant hvis hun er kapabel til det, men holdt meg selv laaaaangt unna.

Og jeg hadde satt grenser klart og tydelig. Ikke noe tull - da er det ikke flere besøk. Gjør det klart at du tar igjen med samme tonen, så er det opp til henne om hun vil ta seg sammen.''

Jeg er stort sett en åpen og rett fram person. Å snakke nedlatende eller sårende til andre er absolutt ikke aktuelt, uansett hvordan hun oppfører seg.

''Men aller først må du nesten ta en prat med henne og forklare at ditt ønske er å ha henne i livet ditt, men at din bekymring er at hun ikke vil oppføre seg slik at det er mulig for deg, og at det er en høyst reel risiko at du da ber henne ryke og reise slik det har vært det siste året.

Kanhende har hun lagt merke til at hun ikke har sett deg på en stund....''

Det spørs. Det kan sees på som en naturlig utvikling i forholdt til bruddet med sønnen hennes.

Jeg må nok tenke ut hvordan jeg skal si i fra til henne, helst slik at det faller naturlig. Hvordan tenker du en slik samtale kan foregå?

Jeg synes du skal benytte det at du er flink til å være åpen og rett frem. Forklar henne at det er en del ting du blir veldig lei deg for selv om hun kanskje har ment det indirekte, så har du likevel oppfattet det som et spark til deg. (Så får hun en mulighet til å slippe unna å be om unnskyldning...)

Du kan jo starte med å si at nå når dere flytter over så er en av tingene du gleder deg til at ungen skal få se fars-slekten sin mer - men at det også gjør at du gjerne vil ta en prat først.

Så forsøker du å forklare skånsomt - men ikke så skånsomt at det ikke blir meget tydelig at du forventer at hun sier hyggelige ting hvis hun skal kommentere noe, og heller avstår fra å kommentere det hun ikke liker. Og at det hun er fornøyd med hos seg selv kan gjerne nevnes, men ikke hvis det er noe hun kanskje burde skjønne at du ikke liker å få luftet.

Som feks at det er din skyld at det er trangt i baksetet...

Hvis du klarer å gi det den rette blandingen av tydelig ønske om å ha en relasjon til henne, men at da må noe forandres - så kanskje. Hvis ikke så vær ærlig på at du da synes det blir så belastende å treffe henne at hvis hun ikke ønsker å komme deg i møte, så kan hun kanskje komme med andre forslag til hvordan hun kan opprettholde kontakten med barnebarnet sitt.

Jeg vil tro at hun kanskje dekker over sin egen usikkerhet når hun er sånn som dette - så kanskje det går opp et lys når hun skjønner at hun ender opp med å fremstå som en refser og ikke som en selvsikker kompetent person :-)

[Glimtipper]

Jeg synes du skal benytte det at du er flink til å være åpen og rett frem. Forklar henne at det er en del ting du blir veldig lei deg for selv om hun kanskje har ment det indirekte, så har du likevel oppfattet det som et spark til deg. (Så får hun en mulighet til å slippe unna å be om unnskyldning...)

Du kan jo starte med å si at nå når dere flytter over så er en av tingene du gleder deg til at ungen skal få se fars-slekten sin mer - men at det også gjør at du gjerne vil ta en prat først.

Så forsøker du å forklare skånsomt - men ikke så skånsomt at det ikke blir meget tydelig at du forventer at hun sier hyggelige ting hvis hun skal kommentere noe, og heller avstår fra å kommentere det hun ikke liker. Og at det hun er fornøyd med hos seg selv kan gjerne nevnes, men ikke hvis det er noe hun kanskje burde skjønne at du ikke liker å få luftet.

Som feks at det er din skyld at det er trangt i baksetet...

Hvis du klarer å gi det den rette blandingen av tydelig ønske om å ha en relasjon til henne, men at da må noe forandres - så kanskje. Hvis ikke så vær ærlig på at du da synes det blir så belastende å treffe henne at hvis hun ikke ønsker å komme deg i møte, så kan hun kanskje komme med andre forslag til hvordan hun kan opprettholde kontakten med barnebarnet sitt.

Jeg vil tro at hun kanskje dekker over sin egen usikkerhet når hun er sånn som dette - så kanskje det går opp et lys når hun skjønner at hun ender opp med å fremstå som en refser og ikke som en selvsikker kompetent person :-)

Ja, det høres svært fornuftig ut.

Nå skal de sies at deres familie aldri snakker om noe som helst, sønnen hennes har aldri hatt et åpent forhold til moren sin. Så jeg kommer uansett, ved å være direkte, tråkke over hennes grenser for åpenhet.

Jeg skal tenke over hva som er verdt å ta opp og ikke, og hvordan jeg kan gjøre det uten å bli for personlig.

Takker så mye for svar

[Gjest mora2]

Ja, det høres svært fornuftig ut.

Nå skal de sies at deres familie aldri snakker om noe som helst, sønnen hennes har aldri hatt et åpent forhold til moren sin. Så jeg kommer uansett, ved å være direkte, tråkke over hennes grenser for åpenhet.

Jeg skal tenke over hva som er verdt å ta opp og ikke, og hvordan jeg kan gjøre det uten å bli for personlig.

Takker så mye for svar

''Nå skal de sies at deres familie aldri snakker om noe som helst, sønnen hennes har aldri hatt et åpent forhold til moren sin. Så jeg kommer uansett, ved å være direkte, tråkke over hennes grenser for åpenhet.''

Akkurat slik er det hos oss også.

Vi prøvde å være åpne, snakke om problemene med de.Men alt ble mye verre etter det...De slikket oss oppetter ryggen en periode, deretter sluttet all komunikasjon...

[Gjest Valnøtt]

Ja, det høres svært fornuftig ut.

Nå skal de sies at deres familie aldri snakker om noe som helst, sønnen hennes har aldri hatt et åpent forhold til moren sin. Så jeg kommer uansett, ved å være direkte, tråkke over hennes grenser for åpenhet.

Jeg skal tenke over hva som er verdt å ta opp og ikke, og hvordan jeg kan gjøre det uten å bli for personlig.

Takker så mye for svar

Håper det ordner seg.

Og selvom de ikke hartradisjon for å ta opp ting, så høres det jo ikke ut som de har all verdens gode forhold heller, så da må jo noe gjøres.

Lykke til :-)

[Glimtipper]

''Nå skal de sies at deres familie aldri snakker om noe som helst, sønnen hennes har aldri hatt et åpent forhold til moren sin. Så jeg kommer uansett, ved å være direkte, tråkke over hennes grenser for åpenhet.''

Akkurat slik er det hos oss også.

Vi prøvde å være åpne, snakke om problemene med de.Men alt ble mye verre etter det...De slikket oss oppetter ryggen en periode, deretter sluttet all komunikasjon...

Ja, den utviklingen er jeg litt redd for. Hun kan rett og slett bli så sur at hun nekter å ha noe med meg og gjøre. Men so be it, kanskje...

[Persille1365381127]

Ja, den utviklingen er jeg litt redd for. Hun kan rett og slett bli så sur at hun nekter å ha noe med meg og gjøre. Men so be it, kanskje...

I så fall er det ikke noe tap Glimtipper.

Ikke alle barn har besteforeldre, og når besteforeldre har muligheten til å være med barnebarna sine lar være fordi de misliker foreldrene - da er det deres valg.

Jeg har ingen gode råd til samtalen, men som Valnøtt sier kan du tilby henne å ha ham alene - dersom du er komfortabel med det (kanskje etter litt tid da).

Hun må jo også se at det ikke er din _plikt_ å opprettholde forholdet dem imellom - det er strengt tatt hennes sønns ansvar spør du meg. I hvertfall når forholdene er som dette (hvis ikke ville jeg tillagt deg litt ansvar ).

[Gjest mora2]

Ja, den utviklingen er jeg litt redd for. Hun kan rett og slett bli så sur at hun nekter å ha noe med meg og gjøre. Men so be it, kanskje...

Hadde det bare vært så vel ;0)

Det som er trist er jo at det er unger inni bildet.

Slik er det her også, men når vi er på besøk hos dem, ser vi på det som at bare ungene er der. Vi voksne snakker bare akkurat det vi må...

[Gjest mora2]

I så fall er det ikke noe tap Glimtipper.

Ikke alle barn har besteforeldre, og når besteforeldre har muligheten til å være med barnebarna sine lar være fordi de misliker foreldrene - da er det deres valg.

Jeg har ingen gode råd til samtalen, men som Valnøtt sier kan du tilby henne å ha ham alene - dersom du er komfortabel med det (kanskje etter litt tid da).

Hun må jo også se at det ikke er din _plikt_ å opprettholde forholdet dem imellom - det er strengt tatt hennes sønns ansvar spør du meg. I hvertfall når forholdene er som dette (hvis ikke ville jeg tillagt deg litt ansvar ).

''Hun må jo også se at det ikke er din _plikt_ å opprettholde forholdet dem imellom - det er strengt tatt hennes sønns ansvar spør du meg.''

Egentlig er det svigermors ansvar?

Om hun vil treffe ungene...

[mariaflyfly]

Ja, den utviklingen er jeg litt redd for. Hun kan rett og slett bli så sur at hun nekter å ha noe med meg og gjøre. Men so be it, kanskje...

''Hun kan rett og slett bli så sur at hun nekter å ha noe med meg og gjøre.''

Etter det du har skrevet over her, ville vel ikke det være noe stort loss...

synes

[Gjest Liza i London]

det er vel nesten et spørsmål om " hvordan takle disse j#¤& englenderne? :-)

Med dine tette bånd til UK så har du vel til fulle opplevd kulturforskjellene? de er nok riktignok mindre synlige blandt unge, men din svigermor er ikke nødvendigvis passiv-agressiv, hun er bare engelsk.

jeg ser lengre nede at du tviler på om det nytter å " snakke ut". Nei, jeg tror ikke det - norske, med denne leie (!!) tendensen til alltid å snakke blir ansett for å være krenkende.

Vær "uhøflig" og "egoistisk"... etter norsk målestokk.

Dvs, i utgangspunktet er det du som setter rammene, det er overhodet ikke en selvfølge at den delen av familien som ikke har omsorg for barnet, får ha kontakt. Dessverre.

Finn ut hvaslags kontakt - og hvordan - du er villig til å gi og presenter den matter of fact.

Når hun overskrider dine grenser, "bjeff" tilbake.

Skal du få hennes respekt må du selv være aggressiv ( etter norsk målestokk)

Når du flytter hit...lytt til samtaler på buss,tog og på supermarkedet. Forholdet mellom venner og kjærester ligger milevis fra forholdet og interaksjonen mellom familiemedlemmer.

[Glimtipper]

det er vel nesten et spørsmål om " hvordan takle disse j#¤& englenderne? :-)

Med dine tette bånd til UK så har du vel til fulle opplevd kulturforskjellene? de er nok riktignok mindre synlige blandt unge, men din svigermor er ikke nødvendigvis passiv-agressiv, hun er bare engelsk.

jeg ser lengre nede at du tviler på om det nytter å " snakke ut". Nei, jeg tror ikke det - norske, med denne leie (!!) tendensen til alltid å snakke blir ansett for å være krenkende.

Vær "uhøflig" og "egoistisk"... etter norsk målestokk.

Dvs, i utgangspunktet er det du som setter rammene, det er overhodet ikke en selvfølge at den delen av familien som ikke har omsorg for barnet, får ha kontakt. Dessverre.

Finn ut hvaslags kontakt - og hvordan - du er villig til å gi og presenter den matter of fact.

Når hun overskrider dine grenser, "bjeff" tilbake.

Skal du få hennes respekt må du selv være aggressiv ( etter norsk målestokk)

Når du flytter hit...lytt til samtaler på buss,tog og på supermarkedet. Forholdet mellom venner og kjærester ligger milevis fra forholdet og interaksjonen mellom familiemedlemmer.

Hehe, du har helt rett. Dette er typisk engelsk. Og mens noen engelskmenn framstår som varme, selv om de er tildels distanserte, så er det enkelte som rett og slett kunne trengt et sannhetens ord. Det er bare det at alle andre er for distanserte til å gi det til de

Min nåværende samboer går litt for løsningen du skisserer, nemlig at vi ikke gjør noe særlig for å opprettholde kontakten med denne kvinnen. Jeg synes selvfølgelig det høres ganske grusomt ut.

[Glimtipper]

I så fall er det ikke noe tap Glimtipper.

Ikke alle barn har besteforeldre, og når besteforeldre har muligheten til å være med barnebarna sine lar være fordi de misliker foreldrene - da er det deres valg.

Jeg har ingen gode råd til samtalen, men som Valnøtt sier kan du tilby henne å ha ham alene - dersom du er komfortabel med det (kanskje etter litt tid da).

Hun må jo også se at det ikke er din _plikt_ å opprettholde forholdet dem imellom - det er strengt tatt hennes sønns ansvar spør du meg. I hvertfall når forholdene er som dette (hvis ikke ville jeg tillagt deg litt ansvar ).

''Hun må jo også se at det ikke er din _plikt_ å opprettholde forholdet dem imellom - det er strengt tatt hennes sønns ansvar spør du meg. I hvertfall når forholdene er som dette (hvis ikke ville jeg tillagt deg litt ansvar ).''

Du har i grunnen rett i det, men du vet jo hvordan ståa er her i gården. Det spørs om det blir noe særlig kontakt da, spesielt siden han kommer til å bo i et annet land.

[Persille1365381127]

''Hun må jo også se at det ikke er din _plikt_ å opprettholde forholdet dem imellom - det er strengt tatt hennes sønns ansvar spør du meg. I hvertfall når forholdene er som dette (hvis ikke ville jeg tillagt deg litt ansvar ).''

Du har i grunnen rett i det, men du vet jo hvordan ståa er her i gården. Det spørs om det blir noe særlig kontakt da, spesielt siden han kommer til å bo i et annet land.

I know. Men jeg tenker at hun må ta litt ansvar for dette selv også. Og det kan jo hende han får gode reservebesteforeldre i samboerens foreldre?

[Glimtipper]

I know. Men jeg tenker at hun må ta litt ansvar for dette selv også. Og det kan jo hende han får gode reservebesteforeldre i samboerens foreldre?

Det får han garantert. I hvertfall moren. Squishy har aldri manglet familiemedlemmer, det er nå helt sikkert

Men så er det den medfølelsen, da...

[Persille1365381127]

Det får han garantert. I hvertfall moren. Squishy har aldri manglet familiemedlemmer, det er nå helt sikkert

Men så er det den medfølelsen, da...

Jada, jeg vet - det er jo der vi lider av samme "sykdommen"

Men noen ganger må man bare innse at man ikke kan fikse alt, og at ikke alle tenker som oss. En stor og hårete kamel, men jeg har blitt flinkere til å smake på den om ikke annet, svelge er nok litt lenger unna

Men om du inviterer til samvær, og hun ikke vil akseptere dine grenser - da er det jo ikke mer du kan gjøre. Enten må du ta samtalen, si det som det er - eller så må du holde deg unna.

Uansett blir det jo litt kjipt, men forsøk å fokusere på det han får - ikke på det han ikke får

[Gjest Valnøtt]

Det får han garantert. I hvertfall moren. Squishy har aldri manglet familiemedlemmer, det er nå helt sikkert

Men så er det den medfølelsen, da...

Et tips til den medfølelsen...

Jeg har også hatt store problemer med å sette grenser for folk på grunn av den. Men etterhvert har jeg funnet ut at jeg er en veldig mye bedre mamma når jeg har det bra og ikke går og plages med folk som trår på meg uten at jeg får gjort noe med det.

Og da - når jeg kjenner at nå har jeg overskudd til ungene - skikkelig mye av det også - da blir det ikke viktig for meg at noen er sure på meg eller at noen ikke likte de grensene jeg satt. Ungene tjener på det - da er alt vel :-)

[PieLill]

''Jeg kan ikke velge bort bestemoren til barnet mitt fordi hun er passiv-agressiv.''

Det er jeg ikke enig med deg i. Du må beskytte ditt barn mot alt virrvarret som kan bli. Du vet ikke når gutten blir fanget i en eller annen av hennes intriger.

Jeg anbefaler begrenset kontakt i hyppighet og ikke minst varighet. Møtes gjerne på nøytralt sted, eg. park, kafe, lekeland.

Vær meget bestemt når du setter grenser i forhold til henne. Ikke diskuter, argumenter eller forsvar deg. Si bare meget bestemt og med den aller største selvfølgelighet at si eller så blir det. Forsøker hun å starte en krangel avbryter du ved å gjenta at slik blir det. Så bytter du raskt tema.

La aldri gutten være alene med henne. Særlig med tanke på når han blir større.

mvh