Å være partner til en som er forelsket i en anne

[Gjest ikkenånei]

Det er sikkert vanskelig å være forelsket i en man ikke kan få, jamfør innlegget lenger ned, men det er sannelig ikke enkelt å være gift med en som er forelsket i en annen, heller. Min mann har i flere år vært forelsket i en annen kvinne, en tidligere kollega av ham. Han vet ikke at jeg vet, jeg har fått vite det via noen som syntes jeg burde vite. For meg ble det da forklaringen på blandt annet hans depresjon. Den han er forelsket i er også gift og har barn, likevel klarer han visst ikke å bli kvitt følelsene.

Jeg har d vanskelig, føler meg såret og er lei meg. Han viser ikke for meg at han er forelsket, men jeg vet han snakker med venner om det. Føler meg nesten mindreverdig, og det er kjempevanskelig å treffe de av vennene hans som vet om dette.

Jeg prøver å tenke på andre ting, vise at jeg er glad i ham og bryr meg om ham, og håper at følelsene for denne andre skal gå over etterhvert.

Vi er gift og jeg setter løftene vi gav i kirken høyt - jeg har lovet i gode og onde dager og står ved det, noe han også gjør tror jeg. Men enkelt er det ikke.

[Lillemus]

Sånn var det hos oss også, bortsett fra at jeg ikke visste at han var glad i en annen, men jeg skjønte jo det var noe. Han nektet lenge på at det var en annen inne i bildet, men det kom for en dag etterhvert og da falt alle brikkene på plass for meg.

Men hvordan klarer du å late som ingenting? Når du vet at din elskede helst vil være hos en annen kvinne?! Det var aldri aktuelt for meg.

[Gjest Elextra]

Ille nok at han er forelsket i en annen, men at han også går og forteller det til andre, til folk som også du omgås til en viss grad, synes jeg er stort svik. Hvor lenge er du villig til å gå på akkord med deg selv og late som du ikke vet?

Elsker du mannen, skjønner jeg jo at du håper det skal gå over, og det hender jo man hører slike solksinnshistorier...

Lykke til.

[Gjest Valnøtt]

Dette er nok ikke lett nei!

Jeg synes du skal snakke med ham om det jeg. fortell ham at du vet det, har visst det lenge. At du elsker ham likevel og har forsøkt å være god mot ham slik at han skal se deg og huske følelsene for deg.

Om ikke noe som helst annet kan få ham over forelskelsen, så vil jeg tro at det at han ser at noen elsker ham så høyt at du har gjort et slikt offer vil være noe som kan kurere ham :-)

Lykke til, og stor klem!

[løvinne71]

Jeg synes du skal fortelle ham at du vet!

Når ting kommer frem i dagen, forsvinner ofte litt av mystikken.

Ofte er det hemmeligholdet og den dårlige samvittigheten over å skjule noe, som gjør at forelskelsen får ekstra mye oppmerksomhet og blir ekstra "spennende".

Hvis du stikker hull på boblen, blir dette ikke lenger hans egen "lille greie" men noe han må forholde seg til i dialog med deg, som endel av virkeligheten.

Du har en stor fordel i at du har visst dette en stund allerede. Du har hatt tid til å forsone deg med situasjonen og til å fordøye dine egne følelser rundt dette.

Du har til og med gjort en beslutning om å bli hos din mann og støtte ham.

Du har derfor alle forutsetninger for å ta dette opp med ham på en fornuftig måte.

Sjansen er stor for at han vil føle lettelse når han blir "avslørt" og i det vil antagelig gi ham et dytt til å komme videre på den ene eller andre måten.

Du har lite å tape, i forhold til at dere begge skal lide i stillhet på hver deres kant..

[mombasa]

Det er som løvinne71 skriver - du har visst dette lenge og har muligheten til å ta det opp på en fornuftig måte. Jeg visste lenge om noe min mann gjorde - men det var mer forelskelse mm på nett-basis. Jeg vet ikke alt hva det gikk ut på (sikkert heldigvis), og han vet heller ikke hva jeg vet, men jeg drøyde og drøyde før jeg fant ut hva jeg skulle gjøre, det er jo alltid litt skummelt og ubehagelig...

Jeg tok det opp på en fornuftig rolig ikke anklagende måte (utrolig at jeg fikk til det, men...) Og det hjalp!! Vi er i hvert fall på rett spor og forelskelsen kom meg til del i stedet!!! Så snakk med han når du syns han er verdt det, for du er også verdt mer enn å gå å vente på at din mann skal se deg på den gode måten igjen! :-)

Lykke til

[mombasa]

Jeg synes du skal fortelle ham at du vet!

Når ting kommer frem i dagen, forsvinner ofte litt av mystikken.

Ofte er det hemmeligholdet og den dårlige samvittigheten over å skjule noe, som gjør at forelskelsen får ekstra mye oppmerksomhet og blir ekstra "spennende".

Hvis du stikker hull på boblen, blir dette ikke lenger hans egen "lille greie" men noe han må forholde seg til i dialog med deg, som endel av virkeligheten.

Du har en stor fordel i at du har visst dette en stund allerede. Du har hatt tid til å forsone deg med situasjonen og til å fordøye dine egne følelser rundt dette.

Du har til og med gjort en beslutning om å bli hos din mann og støtte ham.

Du har derfor alle forutsetninger for å ta dette opp med ham på en fornuftig måte.

Sjansen er stor for at han vil føle lettelse når han blir "avslørt" og i det vil antagelig gi ham et dytt til å komme videre på den ene eller andre måten.

Du har lite å tape, i forhold til at dere begge skal lide i stillhet på hver deres kant..

Så sant så sant. Skulle tro du satt inne med litt av min opplevelse...

[løvinne71]

Så sant så sant. Skulle tro du satt inne med litt av min opplevelse...

Det har jeg "heldigvis" ikke.

Men jeg har opplevd å være den parten som er forelsket i en annen.

Det var riktignok ikke et "forhold," men snarere et "svermeri og litt uskyldig flørt" med en kollega.

Men jeg har erfart den forbudte spenningen, og splittelsen man føler ved å leve et dobbeltliv følelsesmessig.

Min mann fikk riktignok aldri vite noe om dette. Så jeg bar på det alene til det gikk over.

Men jeg erfarte hvor mye energi og tankevirksomhet som gikk bort i dårlig samvittighet, forvirring og ikke minst anstrengelsene med å ikke røpe noe, og å late som ingenting!

Dette tok nesten mere fokus enn selve "forelskelsen"...

[Gjest ikke nicken]

Jeg har også vært forelsket i en annen mens jeg har vært i mitt nåværende ekteskap. Det er jammen ikke lett. Men jeg har aldri følt at min partner har vært skikkelig forelsket i meg og har derfor ofte tenkt på at han vil dele livet sitt med meg pga fornuft og ikke følelser. Sånt merker man, tro meg...

Tilbake til min forelskelse, etter en tid så dabbet denne forelskelsen av seg selv.

Men forrige helg traff jeg tilfeldigvis på en gammel flørt fra minst 25 år tilbake i tid. Må bare si at hjertet hoppet et hakk. Dette var en flørt hvor det aldri hadde vært sex inne i bildet, kun småkyss.. ergo en god flørt med masse ubesvarte og en fantasi som ikke ble til virkelighet.

Det var godt å treffe vedkommede og det var godt å få snakket ut. Samtidig er det også en fryd å få en bekreftelse på at man ikke er utgått på dato og heller ikke helt ute av sinn til noen man har hatt et godt øye til.

Jeg vil påstå at de fleste trenger bekreftelser på at de fortsatt er attraktive og tilbakemeldinger om akkurat det jeg nevnte over.

PS! Vi gikk ikke over streken denne gang heller ja ikke så mye som et kyss.