Når barnet selv spør...

[Gjest På barnets lag]

Hei, jeg er stemor til en åtteåring som på forsiktig vis, men i økende grad nå spør (spesielt meg) hva som skjedde da mamma og pappa ble skilt. Jeg er en veldig åpen person, men da blir jeg (desverre) lukket og henviser til foreldrene. Vet ikke hva annet jeg kan gjøre. Hun har fått en liten babybror hos mor, og får nå snart et søsken hos pappa. Hun er 60% hos oss, noe foreldrene ble enige om da mor fant en annen og flyttet ut. Når barnet selv nå begynner å spørre er vi i villrede om hvor mye vi skal fortelle. Det vil jo såre henne å høre den vonde historien, og foreldrene har naturlig nok også forskjellige versjoner av brudd og årsak. Sannsynligvis sier da også mor på barnets spørsmål at hun også vil barnet skal være like mye hos henne. Nå sier plutselig barnet selv til meg at hun "vil at ukene skal være like". Jeg har sagt hun må snakke med mor og far, og at det er det de voksne som bestemmer. MIn samboer gruer seg til samtalen fordi det ripper opp i et vondt brudd. Årsaken til at hun er mest hos ham sverter jo moren. Hva skal jeg råde samboeren min til?

[Gjest jamvold]

Du forteller enkelt og greit at noen ganger begynner voksne å krangle og være uenige om så mye at det ikke er koselig å bo sammen lenger. Derfor skiller folk seg , og det er mye den versjonen andre barn også får høre hjemme hos seg.

Unger forstår dette med å være uvenner så det er greit å forstå. Viktig å presisere at når foreldrene ikke lenger bor sammen så syntes de at det var lettere å snakke sammen og er nå venner. Nå vil de alltid være venner, men de elsker hverandre ikke lenger, derfor har begge foreldrene nye kjærester og alle har det godt.

Synes aldri man skal nevne det ordentlige grunnen til fraflytting til et barn. Den egentlige grunnen er helt privat blant de voksne.

[pekkaline]

Jeg synes samboeren din skal si til barnet sitt at hun skal spørre og han svare så godt han kan. Hvordan bruddet ble til er ikke nødvendig å utdype, det holder nok at de ikke hadde ekte kjærlighet mellom seg lengre. Tror her at det kan være viktig å si til henne at hun ble skapt da de hadde kjærligheten og at hun er verdifull for dem begge fremdeles. Jeg synes også at du og din kjære kan snakke om dette slik at barnet får svarene hun er ute etter, der og da. Det kan gi trygghet istedenfor usikkerhet dersom hun ikke får svar. Barn kan tro så mye rart, kan hun tenke at det er pga deg at hun ikke får være like mye hos moren sin? Hun trenger nok bare en bekreftelse på at alle er glad i henne.

Selve delingen bør kunne forklares riktig. Barnet ble boende mest der det alltid har bodd -hjemme. Dersom det i en liten periode blir endringer på samværet så trenger man vel ikke gjøre om dette i papirmøllen? Foreldrene klarer å samarbeide?

Ta en samtale med din partner i forkant av samtalen med barnet slik at dere kan svare trygt på hennes spørsmål.

[Gjest På barnets lag]

Du forteller enkelt og greit at noen ganger begynner voksne å krangle og være uenige om så mye at det ikke er koselig å bo sammen lenger. Derfor skiller folk seg , og det er mye den versjonen andre barn også får høre hjemme hos seg.

Unger forstår dette med å være uvenner så det er greit å forstå. Viktig å presisere at når foreldrene ikke lenger bor sammen så syntes de at det var lettere å snakke sammen og er nå venner. Nå vil de alltid være venner, men de elsker hverandre ikke lenger, derfor har begge foreldrene nye kjærester og alle har det godt.

Synes aldri man skal nevne det ordentlige grunnen til fraflytting til et barn. Den egentlige grunnen er helt privat blant de voksne.

Hei - og tusen takk for svar! Foreldrene skilte seg da barnet var baby - hun har ingen hukommelse om at de var sammen. Hun spør altså ikke hvorfor det er slutt mellom dem - men om hvorfor hun er mer hos pappa enn hos mamma. Det er dette som er vanskelig å svare på. Vi har forsøkt med å si at hun ble boende mest i det som var hennes hjem. Men hun virker ikke tilfreds med dette svaret. Og når hun selv vil ha lik deling så begynner dette svaret vel å bli tynnslitt? Og bør man endre fordeling når barnet ønsker det selv???

[Gjest Guroen]

Hei - og tusen takk for svar! Foreldrene skilte seg da barnet var baby - hun har ingen hukommelse om at de var sammen. Hun spør altså ikke hvorfor det er slutt mellom dem - men om hvorfor hun er mer hos pappa enn hos mamma. Det er dette som er vanskelig å svare på. Vi har forsøkt med å si at hun ble boende mest i det som var hennes hjem. Men hun virker ikke tilfreds med dette svaret. Og når hun selv vil ha lik deling så begynner dette svaret vel å bli tynnslitt? Og bør man endre fordeling når barnet ønsker det selv???

Barnet spør jo helt sikkert moren sin også om dette.

Samboeren din og moren bør derfor prate sammen her og bli enige i hva de skal svare henne på disse spørsmålene. Hun fortjener å få et likt og ordentlig svar fra begge to uansett hvor vanskelig det måtte være. Og antagelig vil hun bare fortsette å spørre helt til hun får et tilfredstillende svar.

[AneM1365380603]

Jeg er enig med deg i at far bør ta den samtalen med barnet. Han bør ikke nevne noe negativt om moren, men si at de ikke hadde lyst til å være kjærester lenger. Sånn er det bare. Årsaken til det trenger hun ikke å vite, og spesielt vonde følelser fra foreldrene bør hun slippe.

Hun spør kanskje videre etter han sier de ikke hadde lyst til å være kjærester. Da kan han svare at de var litt ulike og hadde lyst å gjøre forskjellige ting. Hun kan sikkert kjenne det igjen fra venner, at de har ulike interesser. Noen velger hun selv bort pga det. Så kan han legge til at mora er en kjekk dame likevel.

[Gjest]

Jeg er enig med deg i at far bør ta den samtalen med barnet. Han bør ikke nevne noe negativt om moren, men si at de ikke hadde lyst til å være kjærester lenger. Sånn er det bare. Årsaken til det trenger hun ikke å vite, og spesielt vonde følelser fra foreldrene bør hun slippe.

Hun spør kanskje videre etter han sier de ikke hadde lyst til å være kjærester. Da kan han svare at de var litt ulike og hadde lyst å gjøre forskjellige ting. Hun kan sikkert kjenne det igjen fra venner, at de har ulike interesser. Noen velger hun selv bort pga det. Så kan han legge til at mora er en kjekk dame likevel.

Takk for svar. Alle svarer på det "enkle" - å gi en historie om at foreldrene ikke var glade i hverandre lenger. Den er forsåvidt grei. Det som hun "lukter lunta på" og som er vanskelig - er at hun bor mer hos far, og at hun forstår at mor flyttet ut. Hun vil vite hvorfor hun er mer hos far - og hun vil nå ha det likt, sier hun selv. Det er her det er vanskelig å forklare hvorfor far endte med samværsretten uten å si for mye om historien. Så langt er alle parter flinke til å snakke pent om hverandre og det er ingen åpne konflikter. Dette er jo nå en gammel historie. Men samtidig er sårskorpa tynn - dette med samværsfordelingen er jo vanskelig og bygger på et brudd som bare den ene ønsket. Så barnets spørsmål åpner gamle sår. Og bør barnet høres når det selv går inn og vil endre på samværet???

[AneM1365380603]

Takk for svar. Alle svarer på det "enkle" - å gi en historie om at foreldrene ikke var glade i hverandre lenger. Den er forsåvidt grei. Det som hun "lukter lunta på" og som er vanskelig - er at hun bor mer hos far, og at hun forstår at mor flyttet ut. Hun vil vite hvorfor hun er mer hos far - og hun vil nå ha det likt, sier hun selv. Det er her det er vanskelig å forklare hvorfor far endte med samværsretten uten å si for mye om historien. Så langt er alle parter flinke til å snakke pent om hverandre og det er ingen åpne konflikter. Dette er jo nå en gammel historie. Men samtidig er sårskorpa tynn - dette med samværsfordelingen er jo vanskelig og bygger på et brudd som bare den ene ønsket. Så barnets spørsmål åpner gamle sår. Og bør barnet høres når det selv går inn og vil endre på samværet???

Jeg synes så absolutt hun skal bli hørt vedrørende dette. Rettferdighetstrangen hos barna er så sterk, og dette vil jo ikke gjøre det helt store utslaget for farens tid med henne. Fra 60/40 til 50/50 kan derimot gjøre at hun blir gladere!

Jeg ville først fått faren til å drøfte dette med moren, slik at hun ikke blir skuffet om det ikke lar seg ordne. For framtiden vil et slikt utspill være positivt for kontakten mellom mor og far, hvis han legger det fram for henne at han ønsker det til datterens beste.